Kan dette gå bra?

[Gjest Gjest_MOlla_*]

Jeg har vært sammen med min mann i fire år, har et barn på 1 år og har vært gift i noen få måneder. Siden vi ble gravide og fikk barn har vi sex hver tredje måned, jeg har ikke den samme sexlysten lenger, følelsene mine for han har endret seg etter at vi fikk barn, kranglene våre varer lengre og lengre og blir styggere for hver gang. Og sånn skal det være i 50 år til?!?! Det synes jeg er trist..

Ville bare si det

[stortsettglad]

Det går an å gjøre noe med årsaken til kranglene, og for å få følelsene tilbake. Familievernkontoret eller annen parterapi kan være veldig nyttig for par i deres situasjon, og jeg har selv god erfaring med å ha fått forholdet på rett spor igjen etter en vanskelig tid og mye tvil.

[crazyforgum]

Nei, dette går neppe bra!

Men - det er mulig å endre forholdet. Familievernkontor, samlivskurs, en periode "fra hverandre" etc.

Det er veldig trist med alle de unge parene med barn som skiller seg og skaper skilsmissebarn. Jeg håper det går bra for dere.

[Gjest Gjest]

Veldig vanlig. Årsaken er endringen det medfører å få barn. Livet blir og må være rutine. Man slutter å se hverandre som kjærester. Slutter å snakke sammen. Begynner å anklage hverandre.

Anbefaler familiekontor, samlivskurs, barnevakt og litt egentid.

[Gjest :(]

Huff dette er trist lesning:( Har ingen råd men kan si det sånn at det er vel det som skremmer meg med å få barn, at parfoholdet ikke kommer til å fungere..]

[Gjest Gjest]

Det å få barn er en stor belastning på et forhold. Perioden etter at man får barn er den perioden hvor flest går fra hverandre. Hvorfor? Fordi man ikke får tid til å pleie forholdet like mye lenger, man blir mer avhengig av rutine for å få hverdagen til å fungere og en del mennesker tåler dårlig at mye av forholdet går på rutine. Man får flere ting og krangle om og mindre energi til å håndtere kranglene på en bedre måte.

Jeg ville kontakta familievernskontoret i din kommune. De har gratis hjelp til dere, og har MYE erfaring med akkurat det du beskriver som vanskelig i ditt forhold.

Kanskje vil ikke mannen din være med på et slikt kontor. Det du kan gjøre er å først gå alene om han absoludt ikke vil være med. Som regen bruker da mannen etter hvert å bli med fordi de kjenner et behov for å forsvare seg. Men det du kan si er at dette er noe dere kan gjøre for barnet deres sin skyld og at som foreldre må man gjøre en del ting som man ikke har lyst til for barnets skyld. Dere bør gjøre det ytterste for å få ting til å fungere nettopp for barnet, og om du spiller slik på hans rolle som far kan det kanskje vekke omsorgsrollen i ham?

[Havbris]

Hei TS!

Jeg må først svare på spørsmålet ditt, på om denne tilstanden dere har kommet i, skal vare de neste 50 år. NEI - den skal ikke det og dere kan allerede nå legge noen føringer for fremtiden.

Dere er ikke alene om å bli kastet inn i en emosjonell sentrifuge etter å ha fått barn. Det å få barn snur om på det meste i livet, det er stort, kan ta pusten fra oss men kan også være utfordrende for parforholdet. Mest av alt er det energikrevende - mange nybakte foreldre kommer inn i mangeltilstander både mht søvn, sex, kjærlighet og kommunikasjon. Men det er som regel forbigående.

Det er vanlig for kvinner å ha mindre lyst på sex i tiden etter at at hun har fått barn - og det er vanlig at menn blir frustrerte fordi hun ikke har lyst på sex, vier all sin oppmerksomhet til barnet, er sliten, irritert og er ikke lenger den flotte og sprudlende kvinnen han ble sammen med. Dette er mer vanlig enn uvanlig.

Mange forhold blir satt på prøve i denne fasen - og forholdets holdbarhet blir testet. Noen forhold tåler det ikke og revner mens de fleste klarer "å stå han av".

Det er mange innlegg her som anbefaler at dere søker hjelp utenfra. Familievernkontor er absolutt en mulighet. Jeg vil også anbefale deg å snakke med noen på helsestasjonen der dere går til kontroll med barnet. Den problematikken dere står i er kjent stoff for helsesøstre og jordmødre der. Søk hjelp før dere rekker å være enda styggere med hverandre.

Jeg har barn selv og vet hvor utfordrende denne tiden kan være. Men det går over - og jeg og mannen er fremdeles gift etter 19 år.

Endret 14. mars 2010 av Havbris

[Gjest Gjest_MOlla_*]

Hei.

Har sagt til han at vi burde gå i familieterapi, men det ville han ikke gjøre-han syntes at ved siden av jobben ville han prioritere fritid for det har han lite av.

...Så er det den evinnelige krangelen om husarbeid. Senest igår hadde vi en krangel om det...Derfor jeg de siste åra har latt være å forvente og mase på han-for det er kilden til et veldig bråk her hjemme. Jeg klarte faktisk å være rolig og saklig, og da det ble for mye for han, stakk han til et annet rom. Da jeg foreslo: Ok, da gjør vi det sammen, skal jeg hjelpe deg? Da tok han det kanskje som sarkasme, og ba meg dra til helvetet! Da gikk jeg på badet og grein i en halvtime. Idag har vi på en måte gjort familie-ting, men da jeg sa i ettermiddag at nå måtte vi snakke om gårsdagen, beklaget han utbruddet sitt, men sa også at det var godt å få det ut og beklaget derfor ikke at det såret meg... For meg er ikke dette over... Han ba meg dra til helvetet og synes det er helt grei oppførsel. Det der klarer ikke jeg å tilgi med det første... DEtte var en forholdsvis lavmælt krangel, uten barnet tilstede.

[Havbris]

Idag har vi på en måte gjort familie-ting, men da jeg sa i ettermiddag at nå måtte vi snakke om gårsdagen, beklaget han utbruddet sitt, men sa også at det var godt å få det ut og beklaget derfor ikke at det såret meg... For meg er ikke dette over... Han ba meg dra til helvetet og synes det er helt grei oppførsel. Det der klarer ikke jeg å tilgi med det første... DEtte var en forholdsvis lavmælt krangel, uten barnet tilstede.

Hei igjen TS

Jeg er ganske sikker på at dere har en utfordring mht kommunikasjonen dere i mellom. Jeg vet at dere er slitne og det gjør det ikke bedre. Dere kranglet, det ble kastet ut ord som ikke skulle vært sagt. Han var forbannet og det hoppet padder ut av munnen hans. Men TS - du skriver at han har beklaget utbruddet sitt og han sier at det var godt å få det ut. Men du er ikke fornøyd med måten han har beklaget det på og du vil ikke tilgi med det første. Du godtar ikke hans måte å be om unnskyldning på fordi du synes han skulle gjort det slik du mente han skulle gjøre det. Først da kan du tilgi, virker det som.

Jeg synes du skal godta unnskyldningen hans og legge denne krangelen død, det har ingen hensikt å drasse med seg dette videre. Du får det bare enda mer vondt. Det kan være smart å tenke på hvilke kamper du skal bruke energi på å kjempe - og hva som kan ligge. Dere er inne i en rundløype der dere kjemper med håpløse våpen, og der det virker som respekten for hverandre har kommet i bakgrunnen.

Hva skal til for at du skal kunne tilgi ham - selv om han allerede har beklaget oppførselen sin?

[Gjest Gjest_MOlla_*]

Hei igjen TS

Jeg er ganske sikker på at dere har en utfordring mht kommunikasjonen dere i mellom. Jeg vet at dere er slitne og det gjør det ikke bedre. Dere kranglet, det ble kastet ut ord som ikke skulle vært sagt. Han var forbannet og det hoppet padder ut av munnen hans. Men TS - du skriver at han har beklaget utbruddet sitt og han sier at det var godt å få det ut. Men du er ikke fornøyd med måten han har beklaget det på og du vil ikke tilgi med det første. Du godtar ikke hans måte å be om unnskyldning på fordi du synes han skulle gjort det slik du mente han skulle gjøre det. Først da kan du tilgi, virker det som.

Jeg synes du skal godta unnskyldningen hans og legge denne krangelen død, det har ingen hensikt å drasse med seg dette videre. Du får det bare enda mer vondt. Det kan være smart å tenke på hvilke kamper du skal bruke energi på å kjempe - og hva som kan ligge. Dere er inne i en rundløype der dere kjemper med håpløse våpen, og der det virker som respekten for hverandre har kommet i bakgrunnen.

Hva skal til for at du skal kunne tilgi ham - selv om han allerede har beklaget oppførselen sin?

Du er inne på noe, fint du er ærlig og direkte. Ja, vi har kommunikasjonsproblemer og jeg kommer til å søke hjelp-uten han... Bare at jeg liker ikke å bli brukt som en mental dass og få en halvhjertet unnskyldning. Jeg er ikke en langsint person, nå har jeg jo til og med sovet på det, men "dra til helvetet" sitter oppi hodet mitt enda. Jeg kjenner energien i meg dabbe ut. Vi har masse uoppgjort, men jeg tør ikke å sette igang en opprenskningsprosess uten en tredjepart til stede.

[Havbris]

Du er inne på noe, fint du er ærlig og direkte. Ja, vi har kommunikasjonsproblemer og jeg kommer til å søke hjelp-uten han... Bare at jeg liker ikke å bli brukt som en mental dass og få en halvhjertet unnskyldning. Jeg er ikke en langsint person, nå har jeg jo til og med sovet på det, men "dra til helvetet" sitter oppi hodet mitt enda. Jeg kjenner energien i meg dabbe ut. Vi har masse uoppgjort, men jeg tør ikke å sette igang en opprenskningsprosess uten en tredjepart til stede.

Det er ikke tvil om at dere trenger hjelp til å komme dere ut av dette sporet - og komme tilbake på det sporet dere hadde da dere klarte å leve i fortrolighet. Men opplever ikke mannen din det samme som deg? Jeg mener jo klart at han også må prioritere å bruke tid på å gå inn i den prosessen. At han ikke vil bruke av den dyrebare fritiden sin er en dårlig unnskyldning og er mest sannsynligvis et uttrykk for at han er redd for å gå til familierådgivning. En erfaren familierådgiver skal ikke ta parti - men hjelpe dere til å rydde i alt det som har rotet seg til for dere. Sannsynligvis er det rot på mange nivåer på samme tid.

Jeg synes det er flott at du tar tak i dette og jeg opplever deg som såpass fortvilet at det kan være smart å sette igang alene. Sannsynligvis vil det føre til at han ser at det ikke er noen vei utenom for han også. Jeg regner med at han opplever dette som like vondt som deg.

Å bli bedt om å dra til helvete er vondt - men kan du klare å sette det på kontoen deres som kan hete "ting vi sa i raseri men som ikke var ment slik" Det var bare en annen måte å si "dette er vanskelig og jeg takler det ikke" på.

[Gjest Gjest_MOlla_*]

Jeg regner med at han opplever dette som like vondt som deg.

Å bli bedt om å dra til helvete er vondt - men kan du klare å sette det på kontoen deres som kan hete "ting vi sa i raseri men som ikke var ment slik" Det var bare en annen måte å si "dette er vanskelig og jeg takler det ikke" på.

Jo... Hehe. Takk igjen

[Havbris]

Jo... Hehe. Takk igjen

Jeg skjønner at det kan være vanskelig å legge vekk det som har blitt sagt - men noen ganger kan det være en hjelp å se bak selve ordene og se på hva ordene egentlig kommuniserer. Dere har sannsynligvis et lass av dritt som dere må klare å bli kvitt før dere kan snakke sammen på en måte som ikke bare handler om anklager, "du sa det", og hvem som har mest rett og opplever sitasjonen som mest riktig.

Jeg vet det er vanskelig fordi jeg har vært gjennom en samlivskrise selv. Det er krevende å flytte fokuset fra egne, vonde følelser og sårhet - mot det å finne løsninger, anerkjennelse og gjensidig respekt. Men det er mulig - olg befriende godt når man klarer det!

[Gjest Megogmine]

Jo... Hehe. Takk igjen

Vi har vært sammen snart 3 år, har to barn sammen.... allerede før nr 2 kom var problemene der. Jeg føler mmeg alene om ansvaret, derfor krangler vi mye, jeg prøver å unngå krangling, men det virker som han jager etter å gjøre meg sint. Dette har jeg tenk på lenge..... Er ikke noe jeg bare tror. Sinnet mitt har vokst etter vi ble sammen, jeg blir ofte lei meg pga han ikke svarer meg, det trenger bare være små ting som har med barna å gjøre..... Jeg har prøvd alle mulige måter å gjøre ham bli å tilfreds på... Men alt jeg gjør er galt. Jeg maser for mye når jeg spør når han kommer hjem, om han rekker å hente jenta i barnehagen... Og da ser jeg bort i fra når han har jobb. det er ellers jeg mener. Jeg brøt opp for 1 år siden, og flyttet fra ham. Da ble han helt knust og ville ha meg tilbake smame dagen. det gikk en måned, jeg var flyttet i min egen leilighet... Jeg savnet ham, men visste ikke hva som var lurt, skukle jeg ta sjangsen på å få det slik igjen? Kan ikke ramse opp alt slik som det var her på et så kort innlegg... Men jeg var alt for god til å godta så alt for mye... Jeg hadde våkanatt med babyen og måtte stå opp hver morgen, sliten å trett, lite matlyst, raste ned i vekt, hvit å blek, ustabil i humøret....Da vi ventet ny baby hjalp han ingenting til med datra vår. Jeg slet me stor mage å datra til barnehagen, henta henne, de to dagene hun er der... det kunne gå dager uten at han så henne... Han isolerer seg av å til i sin leilighet. Roper å kjfter, snur helt om. De som kjenner ham sier at han bare er sånn, at han gjemmer seg... Men ingen har vært så ekkel mot meg... Jeg forventer for mye sier han..... Jeg lager middag til hban hver dag, selvfølgelig. Til og med varm mat til han komemr hjem fra ettermiddagsskift- klokken halv 12. det er jo i grunn bare for a vi skal kose oss sammen... En dag laget jeg middag til oss, det var lenge siden han hadde spist sammen med oss- og da hadde han "ikke tid" Han dro på gatekjøkkenet å kjøpte seg hamburger..... Hva skjer?? Det blir bare å verre å verre. Jeg ble anklaget for å skifte på senga i feil tid, for at han skulle legge seg, så det kunne ventet til i morgen. Alt jeg ville var at han skulle få ligge i en ren nyoppredd seng.. Tankene svirrer, hva er det han vik??? han vil kjøpe hus, en halvtime unna mine foreldre, rett ved sieden av hans familie. Det er vel greit det, men jeg har ikke så lysst til å flytte dit nå når jeg ikke vet vhordan han vil oppføre seg mot meg. Jeg holder fast i drømmen om en fin familie, med en mann som vil oss alt vel... Vi skulle ha en fin helg sammen nå... Eneste "frihelga" han spå 5 uker.... Hva skjer? foreldrene hans passer størtse barnet slik at vi skal få alene tid. Vi kjører hele kvelden i snyver, 30 mil for å levere bildeler....(han er bil å scooter entusiast) retsen av helgen skulle vi kose oss sammen med barna, det var meldt fint vær, og jeg så for meg en fin tur sammen med barna, ut i parken eller noe.... Men han sier da at han vil på snøskuter tur- siden han aldri har tid til det- Hva tenker hanpå da?? Seg selv, og bare seg selv, som alltid.... Nå kan han være sur i motmeg uten grunn. Han overser meg... jeg tror enda han gjør det med mening, kun for å få meg til å spørre å spørre- hva er galt?" Jeg er så dum å spørr- å blir enten kjefta huden full for at jeg stresser, eller så er det bare ikke noe ( Og jeg vet hva som er i gjære....) Jeg må nå gjøre som jeg alltid må.. si til ham at han trenger vel kansje litt tid på fjellet , så kan jeg ha alle barna hjemme å finne på noe med de alene, slik som det faktisk alltid er. Jeg sitter igjen med tankene om at han må være drittlei familielivet. Eller meg??? Jeg er ingenting annet enn en veldig god å engasjert kjæreste, som lurere lenge å vel på hva jeg skal gjøre for å muntre ham opp... men er det noe vits?? jeg sliter veldig med hverdagen nå.... det som skulle være en fin graviditet- ble et helvette. det som skulle være en fin nyfødt periode ble et hellvette... fortsatt er alt bare helt skrudd....... Og jeg føler en syk kjærlighetssorg på toppen av det hele. går ikke en dag uten at jeg gråter- jeg som var en harbarke jente før.... 22 år - skal jeg ha det slik for alltid? HAn har et barn med en annen fra før av også... Jeg forguder gutten. Han er liskom min også. Lurere på om kjæresten min er redd for å bli alene far for 3 små , som er rett under 4 år?? Kanskje det er derfor han er sammen med meg?? JEg trodde jeg var alt for ham........

[Gjest megogmine]

Du er inne på noe, fint du er ærlig og direkte. Ja, vi har kommunikasjonsproblemer og jeg kommer til å søke hjelp-uten han... Bare at jeg liker ikke å bli brukt som en mental dass og få en halvhjertet unnskyldning. Jeg er ikke en langsint person, nå har jeg jo til og med sovet på det, men "dra til helvetet" sitter oppi hodet mitt enda. Jeg kjenner energien i meg dabbe ut. Vi har masse uoppgjort, men jeg tør ikke å sette igang en opprenskningsprosess uten en tredjepart til stede.

Jeg er også blitt bedt om å dra til helvette- å han har gjort det "slutt md meg" Ihvertfall 25 ganger på et halct år...... er det noen som er ustabil så er det han. De ordene glemmer jeg aldri. Glemmer aldri den gangen jenta vår sto i karnevalsdrakten sin, han skulle dra med henne, siden lillesøster var nyfødt å jeg måtte bli hjemme med henne..- Ha dro fra henne !! Han var rasende for at han måtte stå opp!! Jeg vekte han på en rolig måte, så rolig som jeg bare kunne... flere ganger prøvde jeg, Han raste ut av senga . ropte å kjeftet fremfor lillejemta- Ba meg dra selv...... Lillejenta mi-.. jeg gråter når jeg tenker på det... Burde jeg være smamen med ham? Stakkars ungene, jeg føler meg egoistisk som fortsetter me dham. Ha kaller meg egoistisk for at jeg flyttet fra ham i fjor.... det var egoistisk gjort mot barne det mente han....

[Gjest Gjest_MOlla_*]

Vi har vært sammen snart 3 år, har to barn sammen.... allerede før nr 2 kom var problemene der. Jeg føler mmeg alene om ansvaret, derfor krangler vi mye, jeg prøver å unngå krangling, men det virker som han jager etter å gjøre meg sint. Dette har jeg tenk på lenge..... Er ikke noe jeg bare tror. Sinnet mitt har vokst etter vi ble sammen, jeg blir ofte lei meg pga han ikke svarer meg, det trenger bare være små ting som har med barna å gjøre..... Jeg har prøvd alle mulige måter å gjøre ham bli å tilfreds på... Men alt jeg gjør er galt. Jeg maser for mye når jeg spør når han kommer hjem, om han rekker å hente jenta i barnehagen... Og da ser jeg bort i fra når han har jobb. det er ellers jeg mener. Jeg brøt opp for 1 år siden, og flyttet fra ham. Da ble han helt knust og ville ha meg tilbake smame dagen. det gikk en måned, jeg var flyttet i min egen leilighet... Jeg savnet ham, men visste ikke hva som var lurt, skukle jeg ta sjangsen på å få det slik igjen? Kan ikke ramse opp alt slik som det var her på et så kort innlegg... Men jeg var alt for god til å godta så alt for mye... Jeg hadde våkanatt med babyen og måtte stå opp hver morgen, sliten å trett, lite matlyst, raste ned i vekt, hvit å blek, ustabil i humøret....Da vi ventet ny baby hjalp han ingenting til med datra vår. Jeg slet me stor mage å datra til barnehagen, henta henne, de to dagene hun er der... det kunne gå dager uten at han så henne... Han isolerer seg av å til i sin leilighet. Roper å kjfter, snur helt om. De som kjenner ham sier at han bare er sånn, at han gjemmer seg... Men ingen har vært så ekkel mot meg... Jeg forventer for mye sier han..... Jeg lager middag til hban hver dag, selvfølgelig. Til og med varm mat til han komemr hjem fra ettermiddagsskift- klokken halv 12. det er jo i grunn bare for a vi skal kose oss sammen... En dag laget jeg middag til oss, det var lenge siden han hadde spist sammen med oss- og da hadde han "ikke tid" Han dro på gatekjøkkenet å kjøpte seg hamburger..... Hva skjer?? Det blir bare å verre å verre. Jeg ble anklaget for å skifte på senga i feil tid, for at han skulle legge seg, så det kunne ventet til i morgen. Alt jeg ville var at han skulle få ligge i en ren nyoppredd seng.. Tankene svirrer, hva er det han vik??? han vil kjøpe hus, en halvtime unna mine foreldre, rett ved sieden av hans familie. Det er vel greit det, men jeg har ikke så lysst til å flytte dit nå når jeg ikke vet vhordan han vil oppføre seg mot meg. Jeg holder fast i drømmen om en fin familie, med en mann som vil oss alt vel... Vi skulle ha en fin helg sammen nå... Eneste "frihelga" han spå 5 uker.... Hva skjer? foreldrene hans passer størtse barnet slik at vi skal få alene tid. Vi kjører hele kvelden i snyver, 30 mil for å levere bildeler....(han er bil å scooter entusiast) retsen av helgen skulle vi kose oss sammen med barna, det var meldt fint vær, og jeg så for meg en fin tur sammen med barna, ut i parken eller noe.... Men han sier da at han vil på snøskuter tur- siden han aldri har tid til det- Hva tenker hanpå da?? Seg selv, og bare seg selv, som alltid.... Nå kan han være sur i motmeg uten grunn. Han overser meg... jeg tror enda han gjør det med mening, kun for å få meg til å spørre å spørre- hva er galt?" Jeg er så dum å spørr- å blir enten kjefta huden full for at jeg stresser, eller så er det bare ikke noe ( Og jeg vet hva som er i gjære....) Jeg må nå gjøre som jeg alltid må.. si til ham at han trenger vel kansje litt tid på fjellet , så kan jeg ha alle barna hjemme å finne på noe med de alene, slik som det faktisk alltid er. Jeg sitter igjen med tankene om at han må være drittlei familielivet. Eller meg??? Jeg er ingenting annet enn en veldig god å engasjert kjæreste, som lurere lenge å vel på hva jeg skal gjøre for å muntre ham opp... men er det noe vits?? jeg sliter veldig med hverdagen nå.... det som skulle være en fin graviditet- ble et helvette. det som skulle være en fin nyfødt periode ble et hellvette... fortsatt er alt bare helt skrudd....... Og jeg føler en syk kjærlighetssorg på toppen av det hele. går ikke en dag uten at jeg gråter- jeg som var en harbarke jente før.... 22 år - skal jeg ha det slik for alltid? HAn har et barn med en annen fra før av også... Jeg forguder gutten. Han er liskom min også. Lurere på om kjæresten min er redd for å bli alene far for 3 små , som er rett under 4 år?? Kanskje det er derfor han er sammen med meg?? JEg trodde jeg var alt for ham........

Ja, nå kan ikke JEG hjelpe deg så veldig-Jeg er jo allerede like forvirra som du... Men i tillegg høres du veldig sliten ut og tankene og følelsene dine virker som et eneste rot. Prøv å ta en sak om gangen. Få familie og venner til å sitte barnevakt og prioriter å trene og gå på kino-Få barnevakt slik at DU kan gjøre ting enten alene eller med ei venninne. Kanskje du trenger litt alenetid-Er ikke vits å sitter å vente på mannen med middagen klar hver kveld. Selv om man er i et parforhold må man jo ta tak i eget liv... Når barselperioden er over, blir det mer og mer din tur. Kanskje du føler deg fanget i forholdet, men pass på å gjøre ting for din egen del. Lykke til.

[Gjest megogmine]

Ja, nå kan ikke JEG hjelpe deg så veldig-Jeg er jo allerede like forvirra som du... Men i tillegg høres du veldig sliten ut og tankene og følelsene dine virker som et eneste rot. Prøv å ta en sak om gangen. Få familie og venner til å sitte barnevakt og prioriter å trene og gå på kino-Få barnevakt slik at DU kan gjøre ting enten alene eller med ei venninne. Kanskje du trenger litt alenetid-Er ikke vits å sitter å vente på mannen med middagen klar hver kveld. Selv om man er i et parforhold må man jo ta tak i eget liv... Når barselperioden er over, blir det mer og mer din tur. Kanskje du føler deg fanget i forholdet, men pass på å gjøre ting for din egen del. Lykke til.

Tusen takk for svaret, det hjelper veldig mye på- å jeg skal prøve så godt jeg kan å ta tak i mitt eget liv... Er bare en evig ond sirkel dette., jeg føler at han bare skulle ønske jeg var biorte. å det hatr gått så langt at jeg har tebkt på om han hadde fått opp øynene om det hadde skjedd meg noe...... så ille er det.. Jeg hater tanken på at han ikke vil være alene sammen med meg... Jeg er for mye kansje... men jeg vet inni meg at han går virkleig glipp av noe hvis han fortsetter å vise meg disse dårlige sidene....Han vil ikke gi alt.. eR SÅ VONDT AT DET ER DØDFØDT ALT JEG GJØR... Han ser ikke den virkelige meg. Jeg bryr meg så inderli mye om han. er gla i mennesker å dyr, dårlig samvittighet for den minste ting, men han kan mange ganger si at jeg tenker bare på meg selv... det sårer. kansje jeg egentlig bare ikke vil ut av et forhold å at han skal sitte igjen med tanken om at jeg var ikke verdt det, jeg var en egoist.... samtidig tebker jeg at han kan vel bare dra dir peppern gror -hvis han ikke ser hva han har å kan ha for alltid- så må han bare miste det....

[Gjest Gjest_MOlla_*]

Tusen takk for svaret, det hjelper veldig mye på- å jeg skal prøve så godt jeg kan å ta tak i mitt eget liv... Er bare en evig ond sirkel dette., jeg føler at han bare skulle ønske jeg var biorte. å det hatr gått så langt at jeg har tebkt på om han hadde fått opp øynene om det hadde skjedd meg noe...... så ille er det.. Jeg hater tanken på at han ikke vil være alene sammen med meg... Jeg er for mye kansje... men jeg vet inni meg at han går virkleig glipp av noe hvis han fortsetter å vise meg disse dårlige sidene....Han vil ikke gi alt.. eR SÅ VONDT AT DET ER DØDFØDT ALT JEG GJØR... Han ser ikke den virkelige meg. Jeg bryr meg så inderli mye om han. er gla i mennesker å dyr, dårlig samvittighet for den minste ting, men han kan mange ganger si at jeg tenker bare på meg selv... det sårer. kansje jeg egentlig bare ikke vil ut av et forhold å at han skal sitte igjen med tanken om at jeg var ikke verdt det, jeg var en egoist.... samtidig tebker jeg at han kan vel bare dra dir peppern gror -hvis han ikke ser hva han har å kan ha for alltid- så må han bare miste det....

Du skulle egentlig ha starta din egen tråd. Bortsett fra det så virker det som om du sliter med dårlig selvtillit og lavt selvbilde.

[Gjest megogmine]

Du skulle egentlig ha starta din egen tråd. Bortsett fra det så virker det som om du sliter med dårlig selvtillit og lavt selvbilde.

Har aldri hatt dårlig selvtillit før- men nå har jeg gått hjemme med barna i 2 år, og treffer sjeldent mine gamle venner som kun er på byen å drikker.... Før var jeg den tøffe jenta som hadde selvtillit. Så forandret kan man bli.

[Havbris]

Tusen takk for svaret, det hjelper veldig mye på- å jeg skal prøve så godt jeg kan å ta tak i mitt eget liv... Er bare en evig ond sirkel dette., jeg føler at han bare skulle ønske jeg var biorte. å det hatr gått så langt at jeg har tebkt på om han hadde fått opp øynene om det hadde skjedd meg noe...... så ille er det.. Jeg hater tanken på at han ikke vil være alene sammen med meg... Jeg er for mye kansje... men jeg vet inni meg at han går virkleig glipp av noe hvis han fortsetter å vise meg disse dårlige sidene....Han vil ikke gi alt.. eR SÅ VONDT AT DET ER DØDFØDT ALT JEG GJØR... Han ser ikke den virkelige meg. Jeg bryr meg så inderli mye om han. er gla i mennesker å dyr, dårlig samvittighet for den minste ting, men han kan mange ganger si at jeg tenker bare på meg selv... det sårer. kansje jeg egentlig bare ikke vil ut av et forhold å at han skal sitte igjen med tanken om at jeg var ikke verdt det, jeg var en egoist.... samtidig tebker jeg at han kan vel bare dra dir peppern gror -hvis han ikke ser hva han har å kan ha for alltid- så må han bare miste det....

Jeg tror nok det er flere enn TS som trenger hjelp her i denne tråden.

"megogmine" - du bør oppsøke et familievernkontor i kommunen din og be om en time for deg selv. Det hender det er ventelister, men hvis du sier det er helt krise så er det muligheter for å få hjelp fort.

Du trenger hjelp, du virker forvirret, grenseløs og nesten selvutslettende. Dette må du ta tak i før du brekker nakken. Du har lagt for mye ansvar på egne skuldre, for mye skyld og du og mannen har et tydlig kommunikasjonsproblem. Stakkars kvinne - du er i ferd med å utslette deg selv. Du må ikke tillate deg å bli i dette kaoset, hverken du eller barna dine har godt av det. Ikke mannen din heller.