Hva ville dere gjort i et slikt ekteskap

[Gjest Mann i villrede]

Hei, takker for all hjelp her:

Saken er at jeg er gift med en dame jeg har kjent i mer enn 15 år. Vi har to barn som er 10 og 12. Sammen fikser vi det praktiske bra, bor i et fint hus og alt er "på stell". Men jeg har mer eller mindre bestemt meg for at nå er det nok, jeg vil skilles. Likevel trenger jeg andres perspektiv. Ville DERE skilles i den relasjonen jeg nå skal beskrive(?):

Min kone er en innadvendt person som ikke har venner og som ikke klarer å snakke om eller håndtere mellommenneskelige konflikter særlig bra. Hun har blitt mer og mer arbeidsnarkoman, sitter og jobber på kveldene i helgene. Hun har en lederjobb der hun tjener bra.

Hun har to prioriteringer i livet- barn og jobb. Det klarer hun bra- er en bra mor. Hun sier at ekteskapet får hun IKKE tid til å prioritere. I praksis vil det si at hun ALDRI tar initiativ til sex, aldri initiativ til kos og nærhet (hun gidder aldri å klappe på meg eller massere meg- jeg gjør det med henne). Aldri tar hun initiativ til hyggelige situasjoner oss i mellom. Jeg lager "lørdagskos" til oss og til ungene, jeg lager all mat osv. Hun kan ha sex og er en bra elskerinne rent teknisk, men det er uromantisk og følelseskald sex- jeg mangler kjærlighet i livet mitt. Ellers er hun en vakker, pålitelig og solid og ærlig person. Jeg har respekt for henne.

Men hun er et mellomenneskelig vakum. Jobben har slukt henne og alle venner vi har er det jeg som har skaffet. Hun klarer ikke å se andre og rose andre. Hun sliter der.

Jeg har konkludert med at jeg ikke elsker henne og hun elsker ikke meg. Dette er vi vel bortimot enige om. Jeg tenker at det vakumet jeg lever i mht. manglende positiv oppmerksomhet og hennes arbeidsnarkomani og ensidighet gjør at jeg vil skilles. Jeg vil bosette meg helt nær henne for å ta meg mest mulig av ungene. Jeg vil være en støtte for henne slik at hun kan fortsette å ha sin lederjobb. Men hun skal ikke lenger være min ektefelle.

Hva ville dere gjort? Takknemlig for synspunkter.

Mann i slutten av 30-årene.

[Snipa]

Ville gjort det samme som deg. Dere kan begge risikere å få bedre liv ut av det.

Men - hvorfor regner du med at hun skal ha ungene? Hvorfor ikke du?

[Gjest Syrin_Ulven]

Snakket grundig sammen først, og lagt fram det angående skillsmissen og sett om partner var enig i det (i ditt tilfelle burde ho jo være enig, siden ho "ikkje har tid" til å prioritere ekteskapet likevel).

[Gjest TS]

Ville gjort det samme som deg. Dere kan begge risikere å få bedre liv ut av det.

Men - hvorfor regner du med at hun skal ha ungene? Hvorfor ikke du?

Hun tjener nesten dobbelt så mye som meg (mer enn millionen i året) og kan beholde huset. Så ungene kan ha basen der de bor, noe som gir stabilitet

Men jeg vil gjerne ha ungene.

TS

[Gjest TS]

Snakket grundig sammen først, og lagt fram det angående skillsmissen og sett om partner var enig i det (i ditt tilfelle burde ho jo være enig, siden ho "ikkje har tid" til å prioritere ekteskapet likevel).

Jeg har tatt dette opp. Hun sier at "hun vil forbli gift uansett", begrunnelsen er at hun mener dette er best for barna, hun kan leve uten at vi har følelser for hverandre.

Vi krangler jo ikke ;-/.

TS

[Gjest Syrin_Ulven]

Jeg har tatt dette opp. Hun sier at "hun vil forbli gift uansett", begrunnelsen er at hun mener dette er best for barna, hun kan leve uten at vi har følelser for hverandre.

Vi krangler jo ikke ;-/.

TS

Vel, det er ikkje godt nok, så da er det vel egentlig bare til å gi beskjed om at det ikkje går lenger.

[Gjest Gjest_Anna_*]

Dersom du helt ærlig tror du får det bedre av å bo helt alene enn sammen med kone og barn bør du flytte. Jeg ville nok prøvd terapi først.

[Gjest TS]

Dersom du helt ærlig tror du får det bedre av å bo helt alene enn sammen med kone og barn bør du flytte. Jeg ville nok prøvd terapi først.

Jeg er ærlig i den grad jeg klarer å se dette "utenfra" ;-/.

Men jeg har jo ikke fortalt så mye om meg selv ;-). For ordens skyld, jeg er ikke noe alkoholisert, destruktivt vrak. Jeg har en bra jobb som jeg liker, jeg er slank og veltrent og dusjer hver dag (hehe). Jeg mener altså at jeg ikke er et ekkelt vrak som det ikke bør være mulig å like. Ungene ser ut til å være glad i meg og jeg har venner av begge kjønn. Men jeg skal ikke påstå at jeg ikke er uten skyld i det som har skjedd, selvsagt trengs det to for å lage en relasjon. Likevel er ikke det hovedpoenget her.

TS

[Havbris]

Jeg har tatt dette opp. Hun sier at "hun vil forbli gift uansett", begrunnelsen er at hun mener dette er best for barna, hun kan leve uten at vi har følelser for hverandre.

Vi krangler jo ikke ;-/.

TS

Hei TS

Du sliter ja, og har det åpenbart ikke bra i det forholdet du og kona di har. Du høres ulykkelig ut.

Jeg skrev i en annen tråd her om at noen mennesker betrakter troskap og monogami som eneste og riktigste kriterier for det å være en god partner. Sissel Gran skriver i boken "Kjærlighet i hastighetens tid" at så fremt man ikke er utro, mener noen at man kan være nærmest gratispassasjer i forholdet (det emosjonelle forholdet), og bidra med lite eller ingenting. Det virker som det er det du føler nå - at kvinnen du giftet deg med bidrar med lite eller ingenting i det emosjonelle forholdet, men at dere klarer den praktiske bra sammen.

Det virker som dere er emosjonelt ferdige med hverandre og jeg går ut fra at du kan si til deg selv at du har prøvd det som prøves kan?

Er du sikkere på at det ikke er noe å hente på å forsøke parterapi? Jeg bare spør fordi det i ettertid kan være godt å se tilbake og vite at man virkelig forsøkte å redde forholdet. Noen ganger kan det til og med få følelser til å blusse opp igjen, men det forutsetter selvfølgelig at det finnes noen glør å blåse liv i. Hvis det kun er aske igjen kan det være vanskelig. Men jeg synes du allikevel skal smake på muligheten for å finne hjelp utenfra. Men det har dere kanskje tenkt på allerede.

Hvis forholdet er kjærlighetsløst - og dere ikke tilfører hverandre noe emosjonelt i det hele tatt - så er temperaturen på forholdet sannsynligvis faretruende nær frysepunktet. Og da kan det hende at brudd er det eneste riktige. Men - jeg ville gått noen runder til for å se om det går an å riste noe mer ut av forholdet. Bare for sikkerhets skyld.

Du skriver at hun sier hun fint kan leve i et kjærlighetsløst ekteskap. Kan du? Jeg tror ingen kan det i lengden - og hvis det er de premissene som skal styre det fremtidige ekteskapet så tror jeg det bare er et tidsspørsmål før en av dere bryter ut fordi det fantes kjærlighet, varme og passion et annet sted. Selv om konen din kan leve i et kjærlighetsløst ekteskap så kan hun ikke kreve av deg at du skal det.

Endret 13. mars 2010 av Havbris

[Gjest Gjest]

Dette er ikke noe å reparere på. Flytt ut, skaff deg noe i nabolaget og ha barna 50/50. Kanskje det er det som skal til for å få dama til å "se" deg? Når du ikke er der mer.

Eller kanskje du finner ei søt dame med samme forhold til livet og kjærlighet som deg selv!

[Gjest TS]

Jeg skrev i en annen tråd her om at noen mennesker betrakter troskap og monogami som eneste og riktigste kriterier for det å være en god partner. Sissel Gran skriver i boken "Kjærlighet i hastighetens tid" at så fremt man ikke er utro, mener noen at man kan være nærmest gratispassasjer i forholdet (det emosjonelle forholdet), og bidra med lite eller ingenting. Det virker som det er det du føler nå - at kvinnen du giftet deg med bidrar med lite eller ingenting i det emosjonelle forholdet, men at dere klarer den praktiske bra sammen.

Det virker som dere er emosjonelt ferdige med hverandre og jeg går ut fra at du kan si til deg selv at du har prøvd det som prøves kan?

...

Takk for fint svar! Jeg har også sans for Sissel Gran- mye kjekkere å lese henne enn Frode Thuen.

Jeg tenker at jeg i alle fall er ferdig med henne nå. Jeg har konkludert med at dette handler om hennes personlighet og om jeg kan leve med den. Det å dyrke henne og gi henne positiv oppmerksomhet fører egentlig bare til at hun gir absolutt ingenting tilbake, da lener hun seg tilfreds tilbake og tar i mot det som kommer. Hun er faktisk klar over at hun er slik, innrømmer det, men sier hun ikke klarer å gjøre noe med det :-/. Det er et sårt tema for henne- hennes relasjonelle passivitet.

TS

[Gjest Gjest]

Jeg er en skilt dame i slutten av 30 åra. Mye av verdigrunnlaget mitt for hvordan mine barns oppvekst skulle bli, forsvant med ekteskapet. Det har vært vanskelig å dele ungene, og nå er de ganske store, og jeg ser at jeg har "mistet" mange opplevelser med dem.Jeg ser at de har blitt rotløse av å skifte bosted annenhver uke. De fleste av vennene mine er par, og jeg ser at jeg faktisk ikke blir invitert i en del sosiale sammenhenger som var helt naturlig da jeg var gift. Den eneste i verden som elsker barna mine like mye som meg, er min eks, og det er sårt i hverdagen å ikke kunne dele det som har med dem å gjøre med den andre part. Det er vanskelig å få et nye forhold til å fungere, fordi barna mine (og evt. hans) alltid vil komme i første rekke, det er ulike verdier, regler og bakgrunnsopplevelser når to mennesker treffer hverandre i voksen alder. Dessuten er det som regel en eks på ander siden også. Ferier/juler må deltaljplanlegges, og barna må forholde seg til nye parterne og evt nye stesøsken.

Men jeg kunne aldri levd i et emosjonelt tomt eksteskap.

[Havbris]

Takk for fint svar! Jeg har også sans for Sissel Gran- mye kjekkere å lese henne enn Frode Thuen.

Jeg tenker at jeg i alle fall er ferdig med henne nå. Jeg har konkludert med at dette handler om hennes personlighet og om jeg kan leve med den. Det å dyrke henne og gi henne positiv oppmerksomhet fører egentlig bare til at hun gir absolutt ingenting tilbake, da lener hun seg tilfreds tilbake og tar i mot det som kommer. Hun er faktisk klar over at hun er slik, innrømmer det, men sier hun ikke klarer å gjøre noe med det :-/. Det er et sårt tema for henne- hennes relasjonelle passivitet.

TS

Så lenge hun godtar at hun er passiv i relasjonen og ikke ønsker å gjøre noe med det så har jo også hun gjort et valg. Sannsynligvis er det for smertefullt for henne å ta tak i problemene rundt relasjonell passivitet, og det ser ut til at muligheten for et bedre ekteskap ikke er motivasjon nok for henne. Det å forholde seg passiv i en utfordrende relasjon kommuniserer et budskap om at hun ikke orker å bidra og er kanskje ikke interessert heller. Men det kan være at hun oppdager hvor ensomt det blir når all den positive oppmerksomheten fra deg blir borte.

Lykke til videre i prosessen TS

[Gjest Gjest_norah_*]

jeg tror ikke det er bra for barn å vokse opp med foreldre som viser hverandre absolutt ingen kjærlighet.

barna har det bra når foreldrene har det bra, og dere har det faktisk ikke bra sammen.

flott at hun og du har det fint i deres egne liv, og dere kommer til å klare dere helt topp fra hverandre også.

jeg sr jo for meg at når dere skilles, så vil du etterhvert treffe en ny kvinne som vil få i sving mange følelser du ikke har kjent på lenge. og det synes jeg du fortjener!

det gjør jo hun også, men slik du forklarer det så er dette ikke så lett for henne.

tenk hvis denne amosjonelle barrieren er knyttet til deres forhold? kanksje hun også kan oppleve kjærlighet i et annet forhold?

jeg ser bare ikke helt hvorfor dere fortsatt holder sammen i et så totalt kaldt forhold.

dere klarer da fint å være venner å dele praktiske gjøremål uten å bo sammen?

hun kan fint fortsette i lederjobben sin med delt omsorg, og barna vil slett ikke lide av å ikke kunne bo i en stor enebolig når de er med deg.

jeg tenker det eneste som kommer til å skje for din del er at du treffe en ny kvinne mens du enda er i ekteskapet, og det er ihvertfall ikke en god løsning.

[Gjest Gjest]

Hei, takker for all hjelp her:

Saken er at jeg er gift med en dame jeg har kjent i mer enn 15 år. Vi har to barn som er 10 og 12. Sammen fikser vi det praktiske bra, bor i et fint hus og alt er "på stell". Men jeg har mer eller mindre bestemt meg for at nå er det nok, jeg vil skilles. Likevel trenger jeg andres perspektiv. Ville DERE skilles i den relasjonen jeg nå skal beskrive(?):

Min kone er en innadvendt person som ikke har venner og som ikke klarer å snakke om eller håndtere mellommenneskelige konflikter særlig bra. Hun har blitt mer og mer arbeidsnarkoman, sitter og jobber på kveldene i helgene. Hun har en lederjobb der hun tjener bra.

Hun har to prioriteringer i livet- barn og jobb. Det klarer hun bra- er en bra mor. Hun sier at ekteskapet får hun IKKE tid til å prioritere. I praksis vil det si at hun ALDRI tar initiativ til sex, aldri initiativ til kos og nærhet (hun gidder aldri å klappe på meg eller massere meg- jeg gjør det med henne). Aldri tar hun initiativ til hyggelige situasjoner oss i mellom. Jeg lager "lørdagskos" til oss og til ungene, jeg lager all mat osv. Hun kan ha sex og er en bra elskerinne rent teknisk, men det er uromantisk og følelseskald sex- jeg mangler kjærlighet i livet mitt. Ellers er hun en vakker, pålitelig og solid og ærlig person. Jeg har respekt for henne.

Men hun er et mellomenneskelig vakum. Jobben har slukt henne og alle venner vi har er det jeg som har skaffet. Hun klarer ikke å se andre og rose andre. Hun sliter der.

Jeg har konkludert med at jeg ikke elsker henne og hun elsker ikke meg. Dette er vi vel bortimot enige om. Jeg tenker at det vakumet jeg lever i mht. manglende positiv oppmerksomhet og hennes arbeidsnarkomani og ensidighet gjør at jeg vil skilles. Jeg vil bosette meg helt nær henne for å ta meg mest mulig av ungene. Jeg vil være en støtte for henne slik at hun kan fortsette å ha sin lederjobb. Men hun skal ikke lenger være min ektefelle.

Hva ville dere gjort? Takknemlig for synspunkter.

Mann i slutten av 30-årene.

Jeg kunne vært din kone. Også jeg er en innadvendt arbeidsnarkoman som ikke er særlig interessert i sex og som ikke liker å snakke om mellommenneskelige ting. Jeg ville ikke ha trivdes med en slik mann som deg.

[Gjest TS]

Jeg kunne vært din kone. Også jeg er en innadvendt arbeidsnarkoman som ikke er særlig interessert i sex og som ikke liker å snakke om mellommenneskelige ting. Jeg ville ikke ha trivdes med en slik mann som deg.

Greit nok, selv om det kanskje ikke var til så mye hjelp mht spørsmålet. Hva vil du trives med da? Vil du ha en mann, eller vil du foretrekke å være enslig?

Kan jeg også spørre om hvordan dine forhold har vært?

TS

[Gjest TS]

jeg tror ikke det er bra for barn å vokse opp med foreldre som viser hverandre absolutt ingen kjærlighet.

...

tenk hvis denne amosjonelle barrieren er knyttet til deres forhold? kanksje hun også kan oppleve kjærlighet i et annet forhold?

jeg ser bare ikke helt hvorfor dere fortsatt holder sammen i et så totalt kaldt forhold.

..

Hei, og takk for svar. Tingen er at vårt eldste barn synes vi "passer sammen", for vi "krangler ikke" og er "enige" om barneoppdragelsen. Vi er ikke slemme med hverandre. Dette gjør det vanskeligere, synes jeg.

Jeg håper at hun blir lykkelig når vi skilles. Det vil være best for oss alle.

TS

[Gjest Gjest]

Greit nok, selv om det kanskje ikke var til så mye hjelp mht spørsmålet. Hva vil du trives med da? Vil du ha en mann, eller vil du foretrekke å være enslig?

Kan jeg også spørre om hvordan dine forhold har vært?

TS

Jeg vet faktisk ikke helt hvordan jeg ville trives best. Jeg er singel nå, og synes det er OK. Jeg kunne kanskje trivdes i et forhold, men jeg tror ikke det er realistisk å finne en mann som vil avstå fra intimitet og nærhet, og som finner seg i at jobben ofte kommer først. Så jeg er forberedt på å være singel en god stund til, for å si det sånn. Har bare vært i ett seriøst forhold, og det tok slutt nettopp fordi jeg ikke taklet kravene som fulgte med. Det skal sies at jeg var veldig ung, men jeg tror kanskje det hadde blitt samme greia nå.

[Havbris]

Hei igjen TS!

Jeg glemte å spørre deg om hva det var konen din som gjorde at du engang ble forelsket i henne og giftet deg med henne? Den passiviteten som du beskriver - er det en side ved henne som du har sett hele tiden - eller er det noe som har blitt mest fremtredende de siste årene? Vi mennesker har jo mange sider ved oss selv som blir mer eller mindre fremtredende eller fortrengt, avhengig av partner og kontekst.

[stortsettglad]

Jeg ville tatt et oppgjør og forklart henne at følelsesløst og fortsatt gift ikke er to ting som skal høre sammen i ditt liv lenger. Jeg ville satt et ultimatum om å være med på å få en endring i forholdet, eller så blir det skilsmisse. Hun har ingen rett til å bestemme at du skal leve slik, bare fordi hun selv trives med det.