Hvor lenga kan man være "kjempesjenert"?

[Kjetil S.]

Hvor gammel var du selv før det gav seg??

Selv har jeg aldri fremstått om særlig sjenert, for å si det sånn...

;-)))

[Gjest]

Er sjenert enda jeg og er 28

MEN jeg tør fort opp, gjerne etter 2-3 møter hvis det er snakk om dating. Er det snakk om ny jobb osv. så går det gjerne noen dager.

[Rotehøna_21]

Jeg er 23, og fortsatt utrolig sjenert. Er verst da det gjelder jobbsammenheng, og intervjuer blir jeg dårlig av bare av tanken. Trenger noen dager på meg før jeg blir trygg i en jobb. Det samme med nye mennseker, må gjerne treffe de noen ganger før jeg slepper meg løs på en måte..

Endret 14. mars 2010 av Rotehøna_21

[Gjest Gjest]

Hvor gammel var du selv før det gav seg??

Og være sjenert er ikke noe som bare gir seg.

[Gjest Blondie65]

Og være sjenert er ikke noe som bare gir seg.

Helt enig. Det krever hardt arbeid fra den sjenerte ofte uten noen form for oppmuntring utenfra. De heldige er de som har godt støtteapparat som hjelper en ut av det. Mange kommer aldri ut av det. Og noen - som meg selv - kjempet en enorm kamp mot sjenertheten fordi den hemmet meg så kolosalt fra å få venner og gjøre yrkeskarriere.

Og joda: jeg også "tødde opp" etter en stund. Det var bare det at i vennesituasjoner kom jeg aldri så langt som til det stadiet fordi jeg dessverre ikke klarte å tro at noen ville "henge med meg".

[Kjetil S.]

...jeg også "tødde opp" etter en stund. Det var bare det at i vennesituasjoner kom jeg aldri så langt som til det stadiet fordi jeg dessverre ikke klarte å tro at noen ville "henge med meg".

Det er jo helt utrolig trist og synd å ha et så dårlig selvbilde da...

Jeg tenkte kanskje at det var litt mer som sceneskrekk, jeg - At dersom man for eksempel blir kjempenervøs av å skulle snakke til en stor forsamlig så går det fort over etter å ha gjort det noen-og-tjue-ganger, eller noe..?? :-)

[Gjest Blondie65]

Jeg tenkte kanskje at det var litt mer som sceneskrekk, jeg - At dersom man for eksempel blir kjempenervøs av å skulle snakke til en stor forsamlig så går det fort over etter å ha gjort det noen-og-tjue-ganger, eller noe..?? :-)

Det tror jeg varierer veldig.

Jeg tør å snakke til både små og store forsamlinger og sier gjerne ja til det. 3 dager før melder nervene seg og alt går i stokk og søvnmangel. Så kommer dagen og det går helt fint. Til neste gang har jeg glømt hvor nervøs jeg var og sier ja igjen.

MEN jeg kjenner også folk som på tross av at de er veldig flinke til å presentere ikke greier å overvinne nervøsiteten og frykten og ikke sier ja til slike oppdrag.

Og ja jeg tror det har med selvtillit å gjøre.

[Gjest Blondie65]

Det er jo helt utrolig trist og synd å ha et så dårlig selvbilde da...

Jeg vet ikke helt hvorfor det var slik - men det hadde jo hjulpet om man ikke ble mobbet på barneskolen for hver minste lille ting, gjennom ungdomsskolen og helt inn i voksen alder. Det hadde også hjulpet om partner gjennom ekteskap ikke hadde benyttet enhver anledning til å fortelle hvor dum og udugelig en var.

Da jeg ble skilt dukket det venner opp som jeg ikke visste jeg hadde og som lappet på selvbildet ved å bekrefte det jeg etterhvert fortalte meg selv. I dag vet jeg at jeg har en egenverdi fordi det blir bekreftet av de rundt meg - og jeg har lært meg selv å tro på det de sier.