Sosial angst

[Gjest ts]

Jeg har nå tatt med et friår fra skolen. Mangler det siste året som jeg må ta igjen. Så har ingen utdannelse nå. Grunnen til at jeg måtte bryte utdannelsen var rett og slett pga at jeg ikke var med i gjengen i klassen. Jeg kom i en klasse hvor jeg ikke kjente noen og føler at jeg ikke helt kom inn på de andre jentene. For en som sliter med sosial angst er det ikke kjempe lett å skulle bli kjent med 11 andre jenter. Det ble litt to much. Jeg liker ikke å skulle prate med fremmende. Da blir jeg ekstra shy. Jeg er jo sjenert til vanlig.

Problemet er at jeg vil ikke tilbake til skolen nå til høsten. For jeg vet at jeg kommer i en klasse hvor jeg ikke kjenner noen og da er jeg redd for at jeg får samme problem igjen. At jeg ikke blir kjent med noen og har ingen å gå sammen med. Det nytter ikke å bare sitte på pulten sin og vente på at de andre skal komme bort å snakke med deg. Er ikke sånn det funker. Her må man ta initiativ selv. Noe jeg ikke er flink til. Jeg hater fremmføringer og grupperarbeid. Har noen grusomme minner når det gjelder slikt. Jeg hater å være midtpunkte på noe og at andre skal ha full fokus på meg.

Vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Vil ikke tilbake til skolen. Men må jo få meg en utdannelse. Vanskelig

[Gjest Gjest]

Sånn jeg ser det, så har du urealistiske forestillinger om hvordan man "må" være sosialt sett, og kanskje når det gjelder hvorfor man går på skolen. Jeg har også alltid vært sjenert, og har aldri "vært med i gjengen" på skolen (før studietida), men jeg har heller ikke hatt som mål å bli likt av alle, godt kjent med alle eller å måtte ha bestevenner i alle sammenhenger jeg er. Det har vært perioder hvor jeg har følt meg ensom, f eks på videregående (- jeg hadde et par-tre venninner, men vi var ikke helt på nett, og majoriteten av klassen hadde jeg lite felles med), men selve skolearbeidet klarte jeg å fokusere på likevel... Det er jo derfor man er på skolen egentlig..? Når du ser tilbake på skoletiden om noen år tror jeg du vil oppdage at det ikke spiller noen rolle at du ikke hang med alle, og at du antagelig har blitt kjent med folk seinere som du har mer felles med. Klart det kan være litt trist der og da, men prøv å ikke tillegg det noe særlig vekt.

Og hvis du sliter med mye sosial angst (må innrømme at "Grunnen til at jeg måtte bryte utdannelsen var rett og slett pga at jeg ikke var med i gjengen i klassen" for meg ikke høres ut som nok til en diagnose...), bør du snakke med legen din og høre om du kan henvises til et eller annet behandlingstilbud. Det finnes gode terapeutiske tilbud, blant annet innen kognitiv terapi, og jo før du tar tak i dette, jo bedre.

[Gjest Gjest_Tina_*]

Jeg har nå tatt med et friår fra skolen. Mangler det siste året som jeg må ta igjen. Så har ingen utdannelse nå. Grunnen til at jeg måtte bryte utdannelsen var rett og slett pga at jeg ikke var med i gjengen i klassen. Jeg kom i en klasse hvor jeg ikke kjente noen og føler at jeg ikke helt kom inn på de andre jentene. For en som sliter med sosial angst er det ikke kjempe lett å skulle bli kjent med 11 andre jenter. Det ble litt to much. Jeg liker ikke å skulle prate med fremmende. Da blir jeg ekstra shy. Jeg er jo sjenert til vanlig.

Problemet er at jeg vil ikke tilbake til skolen nå til høsten. For jeg vet at jeg kommer i en klasse hvor jeg ikke kjenner noen og da er jeg redd for at jeg får samme problem igjen. At jeg ikke blir kjent med noen og har ingen å gå sammen med. Det nytter ikke å bare sitte på pulten sin og vente på at de andre skal komme bort å snakke med deg. Er ikke sånn det funker. Her må man ta initiativ selv. Noe jeg ikke er flink til. Jeg hater fremmføringer og grupperarbeid. Har noen grusomme minner når det gjelder slikt. Jeg hater å være midtpunkte på noe og at andre skal ha full fokus på meg.

Vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Vil ikke tilbake til skolen. Men må jo få meg en utdannelse. Vanskelig

Er det siste året på vgs du mangler og skal/vil gå til høsten?

Jeg mener ikke å kimse av sosial angst, men jeg tror alt for mange bruker denne diagnosen om det å være sjenert, noe ganske mange er, og i det minste er det veldig vanlig å være litt usikker blant nye folk og i en fremmed klasse.

Selv er jeg i utgangpunktet ikke sjenert, men når jeg skulle begynne på allmennfaglig påbygging på en ny plass som 21-åring, var jeg helt klart nervøs for den nye situasjonen,- og jeg er som sagt ikke sjenert til vanlig.

Jeg prøvde å tenke slik at ingen av de jeg skulle begynne i klasse med kjente meg fra før, og dermed prøvde jeg å rekke opp hånda om jeg hadde spørsmål fra dag 1 - istedet for å være helt stille i en mnd for så å være muntlig aktiv i timene, tror reaksjonene hadde vært større da.

Du har en sjanse til en ny start fra høsten av, for ingen av de andre vet om du er sjenert eller ikke, og kanskje du da kan forsøke å gi et intrykk av å være litt mer sikker enn du egetnlig føler deg? Om du i tillegg smiler og er vennlig og imøtekommende, kan det være lettere for de andre å ta kontakt med deg også, det er ikke sikkert alle andre er så selvsikre som det virker som

[liv]

Du må nesten bare hoppe i det - jo fler år du venter jo større sjans for at det ikke er noen kjente Men det er vanlig å ikke kjenne noen.

[Gjest AnonymBruker]

Ser problemet ditt. Husk bare at du ikke er noe dårligere enn noen av de andre. Tror rett og slett man blir så fokusert på at man føler man kommer til kort sosialt, det er selvforsterkende, at man ender opp med å bli sykt selvkritisk. Du er ikke dårligere enn noen andre, og du vil ikke la dette stoppe deg. Det er greit å ta pauser, eller bruke lengre tid. Men du kommer tilbake

Vær obs på å ikke isolere deg eller være alene med problemet ditt.

Jeg vil anbefale psykolog Det kan hjelpe deg utrolig mye å ha en profesjonell og utenforstående du kan snakke med, det kan du jo gjøre mens du tar det det siste året. Lykke til!

[Gjest AnonymBruker]

Du burde ikke tenke så mye på om du får venner der eller ikke, det viktigste er å fullføre året med studiekomptanse ikke sant? Det er viktig å komme seg videre!!

Jeg hoppet av siste året slik som deg, jeg hadde også sosial angst og endte med at jeg tok alt som privatist og leste for meg selv. Dette var et DUMT valg. Det tok meg maaaaange år å få fullført, fordi jeg utsatte mange av eksamenene pga angst + at jeg jobbet endel i en dårlig betalt slavejobb. Angsten min ble også verre fordi jeg var mer hjemme og jeg fikk færre og færre venner. Ble ganske ensom tilslutt faktisk, ingen som ringte meg lengre eller spurte om jeg skulle bli med på noe (jeg orket jo uansett ikke bli med ut, jeg var livredd for alle folka og det å bli bedømt). Så take my word for it, bare gå gjennom året og bli ferdig med dritten! Det er det beste selv om det føles fælt der og da så lover jeg at du blir sjeleglad for det etterpå.

Et godt råd skal jeg gi deg når du ikke vil ha fokus på deg selv er å spørre folk om ting, om dem selv, hva de liker av musikk eller hvor de kommer fra, hvor de kjøpte den og den tingen, snakke litt om faget eller læreren osv.

Still folk spørsmål, da har du ikke spotlighten på deg og mens de svarer på ditt spørsmål kan du tenke ut svaret du skal svare med hvis de spør tilbake. Husk å smile litt når du snakker med folk og nikke og være interessert i hva den andre snakker om.

Gro Harlem Brundtland gikk jo med binders og tegnstift i skoen sin hver gang hun skulle holde tale fordi hun hadde angst, dette gjorde at hun fokuserte mer på smerten tegnestiften gav enn den angsten hun pleide å få ved fremføring og dermed greide hun å holde talen og ingen visste at hun hadde problemer med dette. (Nå sier jeg ikke at du skal ta tegnestift i skoen eller noe, men det er jo greit å bli minnet på at veldig mange sliter med angst i en eller annen form. Fokuser på det du skal lære, ikke om de andre liker deg osv.

[Gjest AnonymBruker]

Kan privatisteksamen være et alternativ for deg? Jeg vil dessverre si at norsk skole har blitt et vanskeligere sted å være for folk med sosial angst de siste årene. Det legges så mye større vekt enn før på gruppearbeid, fremføringer etc. Jeg ville helt klart gått for privatistløsninger hvis jeg måtte tatt vgs i dag. Jeg har tatt et fag som privatist, og gjorde det bedre der enn med samme faget i klasseundervisning. Liker veldig godt å jobbe selvstendig, og er mye mer effektiv på den måten. Har heldigvis også funnet meg en jobb der jeg kan være selvstendig. Det finnes fortsatt, selv om man ut fra stillingsannonser kan få inntrykk av at det viktigste i verden er å være utadvendt og sosial

[TKP]

Jeg kan godt forstå at det er tungt å være den eneste som ikke har noe tilhørlighet i en så stor gruppe, da jeg er i samme båt selv. Vil ikke gå så langt som å si at jeg har sosial angst eller har vurdert å droppe ut, men hadde egentlig planer om å bytte skole til neste år.

Men jeg har på en måte godtatt å være en outsider. Jeg synes ikke lengre at det er noe vits i å søke innpass i disse store gjengene når jeg allikevel er ukomfortabel der. Jeg har en lei tendens til å begynne å danne vennskap, så få helt panikk og skubbe folk unna så fort jeg kan. Men jeg er ganske godt likt, prøver å være hyggelig mot andre, og ser at jeg ofte blir spurt om hjelp til lekser, innleveringer og slikt. Og da tenker jeg, at selv om jeg ikke er nære venner med dem, så anser de meg som en hyggelig person, og har respekt for meg og tydeligvis anser meg for å være til god hjelp når de spør meg om skolerelaterte ting. Og det føler jeg er greit, liksom. Jeg har lært meg å takle å sitte alene, ha problemer med å finne partnere til gruppearbeid og slikt. Joda, det er kjipt, men som andre nevner, du er jo ikke på skolen i hovedsak for å være sosial, det er gjerne en trivselsfaktor, men hovedoppgaven din er jo å fullføre skolen.

Det kan være vanskelig, men jeg forslår du bare stuper i det. Jepp, det er pinlig og kjipt når man er såpass gammel og ikke har noen venner å spise lunsj med eller jobbe sammen med, men kanskje det bare er å innfinne seg med situasjonen og godta den?

[Gjest AnonymBruker]

men hva har du tenkt å gjøre resten av livet da?

vente til den sosiale angsten går bort?

skal du droppe all utdannelse, alle former for yrkesutøving og vennskap?

skal du droppe å få eksempelvis familie/kjæreste?

skal du også droppe å gå på butikken, til legen eller til sykehus om du trenger det?

skal du bare sitte inne fordi angsten forteller deg og kroppen din at noe er skummelt?

det som er viktig å huske med angst er: det er du selv som skader deg selv!

jeg vet det ikke er lett å jobbe med angst, for jeg har hatt det selv. har venner som har vært innlagt på grunn av sterk angst, men vi kjemper alle for å ikke la den kontrollere livet.

jeg hadde angst hver eneste dag, mange ganger om dagen(både generell og panikk) - men jeg tvang meg selv ut av døren og på jobb hver eneste dag.

jeg satt i møter med sterke fysisk ubehagelige sensasjoner, men jeg satt der fordiom fordi jeg lærte av flukt fra situasjonen gjør det mye verre.

jeg gikk til psykolog samtidig som jeg fulgte en form for eksponeringsterapi - og det er eneste utvei. utsette deg selv gang på gang for det du frykter mest, uansett hvor ubehagelig det er.

det handler jo om VILLIGHET til å kjenne ubehag, ikke hvorvidt du har angst eller ikke.

[Gjest AnonymBruker]

skal du bare sitte inne fordi angsten forteller deg og kroppen din at noe er skummelt?

det som er viktig å huske med angst er: det er du selv som skader deg selv!

jeg gikk til psykolog samtidig som jeg fulgte en form for eksponeringsterapi - og det er eneste utvei. utsette deg selv gang på gang for det du frykter mest, uansett hvor ubehagelig det er.

det handler jo om VILLIGHET til å kjenne ubehag, ikke hvorvidt du har angst eller ikke.

Sånne holdninger er utbredt, og har ødelagt utrolig mye for folk som slett ikke blir bedre av å eksponere seg for det gang på gang. Derfor endte jeg med å aldri fullføre min utdannelse. Jeg ble tvunget til fremføringer i klassen, selv om det ikke var noe krav for å få eksamen. Men ene og alene fordi lærerne insisterte på at det ville bli så mye bedre om jeg fikk stå gråtende foran alle mange nok ganger. Heldigvis fikk jeg meg en jobb som lar seg kombinere med sosial angst, men det er ikke læreres, psykologers eller diverse forståsegpåere som har æren for det.

[TKP]

Det med sosial angst (o.l.) og muntlige fremføringer er jeg enig i at er et problem. I den norske skole i dag er det en god del tilrettelegging for elever med dysleksi, dyskalkuli og andre lærevansker, der det er rom for det (hvilket i min erfaring er ganske ofte). Det er f.eks. ikke uvanlig at elever med dysleksi får ha en skriftlig prøve muntlig, fordi en skriftlig prøve gjerne hindrer dem i å få vise hva de kan, eller at en elev med dyskalkuli får mer tid på en matteprøve.

Men det at så få ser og anerkjenner elever som "sliter psykisk", f.eks. med sosial angst, på ting som fremføringer o.l., er veldig trist. I tillegg er dette ofte de litt stille og rolige elevene som gjerne gjør det bra på skolen. Og når det er de som skriker høyest som får mest hjelp og ressurser, blir de da nedprioritert.

Man kan naturligvis ikke legge til rette for ditt og datt, da hadde det gjerne lett blitt 20 forskjellige opplegg i en klasse - nettopp fordi alle er forskjellige. Dog burde lærere være flinkere til å se elever som gjerne er flinkere til å skjule at de "sliter", og om ikke nødvendigvis strekke seg milevis mtp. tilrettelegging, sørge for at de får hjelp til å gjerne overvinne problemet.

[Mir]

Ikke gøy med sosial angst, og det er ingen spøk.

Er ikke glad i å måtte være midtpunkt selv i fremføringer og slikt, og får ofte panikkangst hvis jeg må snakke foran større grupper etc. Nå er det ikke ofte at jeg må gjøre det heldigivs, men forrige gang gikk jeg til legen og sa at jeg virkelig ikke klarer, men jeg vil så gjerne! jeg vil jo så gjerne overvinne frykten, ikke la den styre MEG.

Jeg fikk et par piller jeg kunne teste, som hjelper på angst. Jeg tok pillen 2-3 timer før fremføringen og klarte meg. Jeg fikk faktisk best karakter av alle i gruppen. Nå som jeg klarte å komme meg gjennom det og så hvor bra det gikk, så har jeg MYE større selvtillit til dette. Jeg føler ikke det er så stort problem som det var.

Det blir værre av å vente. Ingen ler av deg. Du ødelegger for deg selv. Det er en stemme i hodet ditt som sier "Du kjenner ingen.. så teit du er. ALLE andre er med i gjengen, men ikke jeg".

Det handler ikke om gjeng eller ikke, det handler om utdannelse. VIl du flykte fra problemet så tar du privatist, vil du ta opp kampen om å ikke være redd, så gjør det! Jeg er sikker på at det blir vanskelig, men og så ? Du møter nye folk, bare smil til folk, si hei; det er da ikke et stort problem. Man trenger ikke sette igang en samtale, men jo lenger man venter og isolerer seg i sin egen boble i klassen, jo vanskeligere blir det å få noen å prate med.

Lykke til!

[Gjest AnonymBruker]

Du møter nye folk, bare smil til folk, si hei; det er da ikke et stort problem.

Sånn bagatellisering som dette gjør vondt å lese. Det er sånn flertallet tenker, derfor er det så vanskelig å bli tatt på alvor.

[Mir]

Sånn bagatellisering som dette gjør vondt å lese. Det er sånn flertallet tenker, derfor er det så vanskelig å bli tatt på alvor.

? Jeg sier jo at dette allerede i starten av innlegget at angst er ingen spøk. Jeg har respekt for denne lidelsen, fordi den tar helt over hverdagen, og det er vanskelig å hjelpe for det. Dog har man faktisk en egen hjerne, og det å heller ha ansiktet vendt forover med et lite smil selv om man ikke ser folk i øynene i flere sekunde kan gjøre mye for en selv.

Man må, som alle andre lidelser, prøve å hjelpe seg selv. Vi har da vel forskjellig teorier på hvordan løse dette, men til enn viss grad har man mulighet til å påvirke valg selv. Hva skal man ellers gjøre? Man må hjelpe seg selv hvis man har lidelser, slik er det jo med alt her i verden!

[Anonym2010]

.

Endret 21. januar 2011 av Anonym2010

[Gjest Lebewesen93]

Jeg droppet ut av skolen etter 10 klasse. Det første året var halveis frivillig, var på en måte planlagt. "trengte" et år fri etter et rent helvette i 3 år ( HATET skolen å ikke minst klassen og lærerene) på u-skolen gjorde jeg aldri framføringer, turte ikke. Leste ikke høyt å ble jeg spurt om et spørsmål av læreren høyt, svarte jeg alltid "vet ikke" selvom jeg egentlig visste det.

Men etter det året jeg var hjemme, har ting blitt så utrulig mye verre enn jeg kan takle. Jeg ville ikke tatt et år fri om jeg var deg, men så klart, om du virkelig ikke klarer er det ikke mye annet du kan gjøre så klart. I år så klarte jeg ikke å starte på skolen, jeg sliter med å gå ut alene, tar ikke buss å kan få panikk ute. Senest i dag, aldri vært så ille som i dag faktisk, så sånne ting går ikke over av seg selv. Før skolen startet i år, var jeg hos fastlegen noen ganger, å jeg fikk sobril, de dritt pillene hjelper ikke , de gjør deg bare trøtt og sløv. Jeg gikk en dag, møtte ikke opp andre dag. Første dagen kunne mamma kjøre meg til men ikke hente, andre dagen skulle hun på jobb så jeg måtte ta bussen. Skolen jeg begynte på lå litt langt borte, så jeg var rimlig usikker på hvilke busser jeg skulle ta. Da jeg skulle hjem hadde mobilen gått tom før strøm å jeg følte meg ganske fortvilet der borte hvor jeg ikke kjente et eneste menneske,uten anledning til å kunne ringe noen. Meeen, jeg kom meg hjem å fant ut hvilke 3 busser jeg skulle ta.

Jeg skulle på skolen neste dag, men stoppet bare opp. Blir helt låst, på en måte. Skolen hjalp meg med å bytte linje og skole til en som lå litt nærmere her, å selvom den andre skolen egentlig hadde full klasse fikk jeg begynne en tid etter skolen hadde begynt, men igjen så klarte jeg det ikke. Det høres sikkert dumt ut for de som ikke forstår seg på hvordan det er å slite sånn, men de som har slitt selv vet jo hvordan det er. Etter å ha misslykkes sånn har jeg bare mistet enda mer tro på meg selv å det sliter på livsgnisten å ikke kunne gå ut å gjøre som en vil, livet stopper opp å man blir bare stemplet som lat av de som ikke forstår.

Legen så ikke ut til å ta meg helt seriøs til å begynne med, men jeg fikk henvisning til psykolog etter vært, å skal dit om noen dager. Målet mitt er å starte på skolen til høsten, det eller skaffe en liten jobb.

Men du burde gjøre noe med problemet ditt nå, for det er langt i fra sikkert at det går over av seg selv. Men jeg kan nesten love deg at det ikke hjelper å sperre seg inne, er det jeg har gjort å nå er jeg som sagt mye verre enn jeg noen gang har vært.

Du har bare et år igjen til høsten ? Du kommer nok til å angre noe sykt om du tar et friår, om du tror det kommer til å bli vanskelig framover så kontakt fastlegen din å hør om henvisning til psykolog ?

[liv]

Snakk med rådgiver på skolen!