Vet ikke om jeg føler det samme for han lengre

[Gjest Gjest]

Vi ble sammen kjemperaskt, alt var herlig, absolutt alt.

Nå sitter jeg her i vårt eget hjem og lurer på hvor følelsene mine

har tatt veien. Jeg kan ikke se at jeg elsker han lengre. Glad i han, ja, men når jeg tenker og prøver å føle etter kommer det en del negative tanker og følelser.

Det har ikke skjedd noe konkret negativt. Bare virker som om følelsene har fadea ut. Såpass mye at jeg ser for meg selv som single igjen.

Hva skal jeg gjøre? Vi har nettopp kjøpt oss hus? Hvis jeg sier dette til han tror jeg at jeg kommer til å knuse han. Jeg ønsker ikke det, men vil samtidig være ærlig.

Hvordan "tar" menn det når deres love-of-their-life uttrykker at hun ikke har de helt sterke følelsene for dem lengre?

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Bare føler for at jeg må gjøre noe snart før dette ødelegger meg. Tror det hadde vært bedre om vi bare kunne vært venner, selv om vi ble pang forelska fra første stund.

[Gjest Gjest_Razakel_*]

Vel,

Hvilke egenskaper fikk deg tiltrukket av ham i utgangspunktet? Er dette kvaliteter som enda er der, eller har han forandret sin væremåte?

Kanskje du kan prøve å finne tilbake til hvordan det var tidligere ved å jobbe med problemet.

Men hvis du har ingen seksuell tiltrekning mot ham, og alle følelser er helt sterile, så er det best å bare gå videre.

Angående hvordan menn tar slikt er ved å sperre det mer inne, mens kvinner lufter følelsene mer, så det tar ofte lengre tid for menn å komme over det, og derfor oppfører mer som 'jenter' i dette tilfellet enn kvinner.

Menn i det lange løp så gjør du begge en tjeneste ved å ikke holde ham i et forhold uten gjensidig kjærlighet.

[Gjest Kevlarsjäl]

Snakk med ham.

Kanskje han tenker det samme som deg!

Blir han lei seg så får det jo nesten være hans problem. Du kan ikke vurdere dine valg på grunnlag av andres følelser. Kun dine egne.

Men husk at det er mulig å pakke inn en så hard beskjed på noe mykere måter.

[Gjest Gjest]

Seksuell tiltrekning er der, på det området er alt som før.

Riktignok kunne jeg hatt det bedre om hans fysikk og prestasjonsevne hadde vært bedre.

Og han har jo de samme egneskapene som da han møtte meg.

Han viser meg masse kjærlighet, men jeg føler at jeg blir kaldere og kaldere, og klarer ikke å kjenne på kjærligheten for han. Den er så overfladisk.

Jeg synes nå at han er veldig kjedelig å være sammen med.

Og han uttrykker ikke mann i de store bokstavene som jeg ønsker.

Det er kanskje jeg som har forandret meg. Jeg som nå trenger en hardbaska mann med litt mer ego. Jeg vet ikke. Tror kanskje han jeg har nå ble noen nummer for myk for meg.

[Gjest Rattata]

Vi kan bytte

Bruk heller tiden på å finne ut hva som mangler, og fortell han det...i stedet for å bli sittende å tenke på alt det "negative" som får deg til å ville finne noe nytt.

Jeg bor sammen med en som styrer alt, og prøver inderlig å styre meg også..det er et HELVETE til tider

Jeg skal før heller vaske, rydde og lage mat!

Lykke til, håper det aller beste!

[Gjest Kevlarsjäl]

Du virker ganske sikker på følelsene dine.

Du får si det direkte til ham, høre på hva han har å si til sitt forsvar og eventuelt gjøre det slutt.

Som jeg sa i sted: tenk på deg selv først, det er du som bestemmer hvordan du skal leve ditt liv.

[Gjest Rattata]

Vi kan bytte

Bruk heller tiden på å finne ut hva som mangler, og fortell han det...i stedet for å bli sittende å tenke på alt det "negative" som får deg til å ville finne noe nytt.

Jeg bor sammen med en som styrer alt, og prøver inderlig å styre meg også..det er et HELVETE til tider

Jeg skal før heller vaske, rydde og lage mat!

Lykke til, håper det aller beste!

FEIL TRÅD

[Gjest MikeWaters]

Det er kanskje jeg som har forandret meg. Jeg som nå trenger en hardbaska mann med litt mer ego.

???? Skal du bytte mann hver gang du utvikler deg så kan det bli slitsomt i lengden, dette er seriemonogami i sin "skjønneste" form.

Hva gjør du når egoet til dene nye blir for slitsomt, og du ønsker en mykere mann igjen?

[Gjest Gjest]

Du er sikker på at det ikker er noe i din livssituasjon som har forandret seg, som igjen påvirker forholdet?

Huskjøp sammen kan være veldig stressende.

Personlig er jeg mann og har vært i et svært langt forhold nå. Innimellom har vi hatt våre dårlige perioder, men veldig ofte er det ting som skjer, stress, sorg eller lignende som jeg tar inn i forholdet og så er forholdet dårlig. Det stemmer naturligvis ikke.

Sier ikke det gjelder for deg, men en tanke.

Apropos det med en MANN....vet ikke alder eller planer for fremtiden, men spør deg selv hva du vil ha som livspartner, og om han har det innholdet. Dersom fremtiden inneholder barn, tenk også hva du ser etter i en partner da. Har møtt min andel alenemødre som fikk barn med en MANN...

[Gjest MikeWaters]

Personlig er jeg mann

En personlig mann da eller?

[Havbris]

Jeg synes nå at han er veldig kjedelig å være sammen med.

Og han uttrykker ikke mann i de store bokstavene som jeg ønsker.

Det er kanskje jeg som har forandret meg. Jeg som nå trenger en hardbaska mann med litt mer ego. Jeg vet ikke. Tror kanskje han jeg har nå ble noen nummer for myk for meg.

Kanskje du blander sammen at han er veldig kjedelig - med det at dere har det kjedelig sammen. Hvis du synes dere har det kjedelig sammen så har du et ansvar du også. Kanskje han også synes det er litt kjedelig? Men kanskje han tror at du ønsker det slik? Misforståelser oppstår fort i forhold.

[Gjest Sanda]

Som havbris sa.

Du sier du vil ha en "MANN"? Er du svært kontrollerende, og dominerende i natur? I såfall kan du jo gjøre noe selv med det, og la han få lov å ta litt plass. Du vil jo ikke bo sammen med en voldtektsmann heller, vil du?

[Gjest Gjeste retur]

En personlig mann da eller?

Jeg er bare en kløne til å formulere meg. Men jeg sa jo at jeg er en mann, gjorde jeg ikke

[Gjest Mann på 45]

Vi ble sammen kjemperaskt, alt var herlig, absolutt alt.

Nå sitter jeg her i vårt eget hjem og lurer på hvor følelsene mine

har tatt veien. Jeg kan ikke se at jeg elsker han lengre. Glad i han, ja, men når jeg tenker og prøver å føle etter kommer det en del negative tanker og følelser.

Det har ikke skjedd noe konkret negativt. Bare virker som om følelsene har fadea ut. Såpass mye at jeg ser for meg selv som single igjen.

Hva skal jeg gjøre? Vi har nettopp kjøpt oss hus? Hvis jeg sier dette til han tror jeg at jeg kommer til å knuse han. Jeg ønsker ikke det, men vil samtidig være ærlig.

Hvordan "tar" menn det når deres love-of-their-life uttrykker at hun ikke har de helt sterke følelsene for dem lengre?

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Bare føler for at jeg må gjøre noe snart før dette ødelegger meg. Tror det hadde vært bedre om vi bare kunne vært venner, selv om vi ble pang forelska fra første stund.

Hadde du sagt at vi trenger å bli kjærester igjen så hadde jeg kunne forholde meg til det. Om du sier at du ikke har de sterke følelsene lenger hadde jeg hørt at det er slutt.

[Gjest gjest*trådstarter]

Flere ting som jeg må tenke igjennom her.

Jeg har tidligere vært sammen med en del "bad boys" (ikke voldelige menn), så jeg tror kanskje at jeg kjeder meg litt for mye. Det er ikke så mye utfordring og spenning med han jeg har nå. Bare trygt og stabilt. VET at mange vil slå meg hardt i hodet nå!!! Det er flere som kunne ønsket seg en slik situasjon.

Han er nok den perfekte familiemannen, med gode farsegenskaper. Han har sagt mange, mange ganger at han ønsker seg barn. Jo, jeg begynte å ønske meg det jeg også da jeg møtte han, men nå har det ønsket blitt visket ut. Jeg tenker at han kanskje fortjener en annen dame enn hva jeg er, tross at han elsker meg over alt på jord. En snill, rolig og kjærlig dame.

Jeg har veldig mye bein i nesa. Og jeg synes at han støtter seg for mye på meg. Jeg prøver å gi han rom og mulighet til å ta mer ansvar for "manneting" som skal gjøres her hjemme.

Det har vært masse stress de siste månedene. Ihvertfall på meg. Tror han har sluppet billigere unna i og med at så mye ansvar har blitt presset over på meg. Mulig at stresset har spist opp følelsene mine, og at jeg ikke respekterer han lengre da jeg ser at han ikke er mannen jeg har behov for.

Om følelsene kan lokkes tilbake, vet jeg ikke. For det begeret ser ganske så tomt ut nå.

[Gjest Gjest_Lisbeth_*]

Jeg skjønner akkurat hvordan du har det. Jeg og kjæresten kjøpte oss leilighet sammen i sommer, etter to år i forhold, og i høst begynte jeg å tvile på forholdet vårt. Han er fire år eldre enn meg (24/28), og han har kommet til det punktet i livet hvor han vil roe seg ned og ha faste rutiner og etablere familie. Jeg var også ganske interessert i å etablere familie, men fortalte at jeg ville ut å reise litt og leve litt uten å ha barn å ta hensyn til først. Sammen med ham, selvfølgelig. Problemet er at han forstår ikke hvor viktig det er for meg å få gjort dette, og han virker uinteressert i å planlegge noe som helst. Vi er egentlig ganske forskjellige, jeg er relativt spontan (iallfall i forhold til ham), og har lyst til å "gjøre noe" hele tiden, han står opp tidlig, drar på jobb, kommer hjem, spiser middag, ser sporten på tv, sovner. Alle forslag fra meg og å dra på weekend-tur, gå på ski, stikke ut å ta en øl, blir møtt med et sukk som om det var verdens største oppgave, og jeg begynner å bli lei av å prøve.. Vi hadde ikke dette problemet i starten, men av den naturlige grunn at vi var nyforelsket og bare ville være hjemme sammen.

Vi er også litt forskjellige i måten å vise kjærlighet. Jeg mener at man alltid skal vise det, når man føler for det, men han er mer sånn "kjærester-kan-vi-være-hjemme". Dette er helt unaturlig for meg, og de snart tre årene vi har vært sammen føler jeg meg fortsatt ukomfortabel når vi er på hytta med familien hans, ute på byen, eller sammen med venner fordi jeg føler jeg må legge bånd på meg i noe så naturlig som å bare gi ham et kyss, og da mener jeg bare et kyss. Ikke noe offentlig klining. Jeg merker at han synes det er ekkelt, og jeg kan ikke forstå hvorfor. Han er veldig flink til å være kjæresten min når vi er hjemme da, han koser med meg og kysser meg og holder rundt meg og sånt, så det er jo ikke noe voldsomt problem.

Han er verdens snilleste mann, smart og fornuftig (kanskje litt for fornuftig), og jeg kan ikke se for meg en bedre far til framtidige barn. Men er det alt? Trenger han bare gode kvaliteter som snill mann og god far? Jeg skjønner jo at man ikke går rundt på rosa skyer hele tiden, men hvor lenge skal det gå imellom hver gang man føler seg glad iallfall? Er det bare en myte å være lykkelig hele tiden? For jeg føler ikke at jeg har vært det på en stund.

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner akkurat hvordan du har det. Jeg og kjæresten kjøpte oss leilighet sammen i sommer, etter to år i forhold, og i høst begynte jeg å tvile på forholdet vårt. Han er fire år eldre enn meg (24/28), og han har kommet til det punktet i livet hvor han vil roe seg ned og ha faste rutiner og etablere familie. Jeg var også ganske interessert i å etablere familie, men fortalte at jeg ville ut å reise litt og leve litt uten å ha barn å ta hensyn til først. Sammen med ham, selvfølgelig. Problemet er at han forstår ikke hvor viktig det er for meg å få gjort dette, og han virker uinteressert i å planlegge noe som helst. Vi er egentlig ganske forskjellige, jeg er relativt spontan (iallfall i forhold til ham), og har lyst til å "gjøre noe" hele tiden, han står opp tidlig, drar på jobb, kommer hjem, spiser middag, ser sporten på tv, sovner. Alle forslag fra meg og å dra på weekend-tur, gå på ski, stikke ut å ta en øl, blir møtt med et sukk som om det var verdens største oppgave, og jeg begynner å bli lei av å prøve.. Vi hadde ikke dette problemet i starten, men av den naturlige grunn at vi var nyforelsket og bare ville være hjemme sammen.

Vi er også litt forskjellige i måten å vise kjærlighet. Jeg mener at man alltid skal vise det, når man føler for det, men han er mer sånn "kjærester-kan-vi-være-hjemme". Dette er helt unaturlig for meg, og de snart tre årene vi har vært sammen føler jeg meg fortsatt ukomfortabel når vi er på hytta med familien hans, ute på byen, eller sammen med venner fordi jeg føler jeg må legge bånd på meg i noe så naturlig som å bare gi ham et kyss, og da mener jeg bare et kyss. Ikke noe offentlig klining. Jeg merker at han synes det er ekkelt, og jeg kan ikke forstå hvorfor. Han er veldig flink til å være kjæresten min når vi er hjemme da, han koser med meg og kysser meg og holder rundt meg og sånt, så det er jo ikke noe voldsomt problem.

Han er verdens snilleste mann, smart og fornuftig (kanskje litt for fornuftig), og jeg kan ikke se for meg en bedre far til framtidige barn. Men er det alt? Trenger han bare gode kvaliteter som snill mann og god far? Jeg skjønner jo at man ikke går rundt på rosa skyer hele tiden, men hvor lenge skal det gå imellom hver gang man føler seg glad iallfall? Er det bare en myte å være lykkelig hele tiden? For jeg føler ikke at jeg har vært det på en stund.

Du må rett og slett fortelle han hvor viktig det er at dere gjør slike ting du ønsker sammen, det som skjer her er vanlig. Problemet er at jenter er ofte ekstremt dårlige på å få gutta sine til å skjønne hva som er viktig så du må tenke over hvordan du skal fortelle det før du forteller det ellers vil han ikke skjønne det, og han vil ikke bare plutselig forstå dette selv. Få fram at det er ekstremt viktig for at forholdet deres skal vare. Vi må det og det ellers vil ikke dette funke, enkelt og greit. Prøv det først.