Hva kan jeg gjøre for henne

[Gjest gjest mann]

Mann på 35 trenger råd.

Har vært sammen med dama i mange år nå, og vet ikke min arme råd. Hun har gått fra å være ei aktiv og blid jente, til å sutre og klage over alt. Hun er sjalu og mistenksom og lite oppmuntrende. Jeg tror at alt dette kommer av at hennes selvfølelse er lav.

For noen år siden flyttet vi til stedet jeg vokste opp.Det er langt unna byen vi bodde i før, og langt unna hennes familie og barndomsvenner. Hun har ikke vært flink til å skaffe seg et eget nettverk her. Skylder på at det ikke er noen i bygda som deler hennes interesse. Hun sier at hun kjeder seg og føler seg mislykket.

Alle kompliment jeg gir blir avfeide. Hun er ikke enig i at hun er flink, pen, eller hva det måtte være jeg poengterer. Jeg ser dessuten at hun blir lei seg hver gang jeg forteller om noe jeg selv har fått skryt for. Hun greier ikke være glad for at jeg lykkes og har stor fremgang både sosialt og privat. Hva i alle dager kan jeg gjøre? Jeg vet ikke om jeg greier mer av dette.

Håper noen kan gi meg litt råd. Kanskje er det noen som kan se dette fra hennes side også?

På forhånd takk!

[Gjest Gjest_katta_*]

Jeg kan faktisk kjenne meg litt igjen i beskrivelsen av dama di.

Forskjellen er vel at mitt nettverk har gradvis blitt borte, i og med at folk har flyttet til andre byer, og jeg har mistet kontakten med de jeg ikke kjente så godt. Jeg er veldig sjenert av meg, og har derfor problemer med å ta kontakt med fremmede. I tillegg sliter jeg med "small-talk", noe som forverrer det ytterligere.

Som kjæreste er det ikke så mye du kan gjøre, annet enn å stille opp for henne. Kjæresten min merket tidlig at det var noe galt, og spurte flere ganger om det var noe. Jeg benektet hver gang, men til slutt rant det ut av meg. Bare det å kunne betro seg til noen hjalp veldig. Kjæresten min er av den oppfatning at dette mer "vårt" problem enn "mitt" problem. Så det beste jeg kan råde deg til er å stille opp for henne, prate med henne for å finne ut hvor skoen trykker, og hvor hardt.

Hvis hun viser tegn på depresjon så kan dere kanskje kontakte en psykolog. Uansett, vis henne at du er der for henne, at du er villig til å høre på dersom hun vil prate.

[Havbris]

Mann på 35 trenger råd.

Har vært sammen med dama i mange år nå, og vet ikke min arme råd. Hun har gått fra å være ei aktiv og blid jente, til å sutre og klage over alt. Hun er sjalu og mistenksom og lite oppmuntrende. Jeg tror at alt dette kommer av at hennes selvfølelse er lav.

For noen år siden flyttet vi til stedet jeg vokste opp.Det er langt unna byen vi bodde i før, og langt unna hennes familie og barndomsvenner. Hun har ikke vært flink til å skaffe seg et eget nettverk her. Skylder på at det ikke er noen i bygda som deler hennes interesse. Hun sier at hun kjeder seg og føler seg mislykket.

Alle kompliment jeg gir blir avfeide. Hun er ikke enig i at hun er flink, pen, eller hva det måtte være jeg poengterer. Jeg ser dessuten at hun blir lei seg hver gang jeg forteller om noe jeg selv har fått skryt for. Hun greier ikke være glad for at jeg lykkes og har stor fremgang både sosialt og privat. Hva i alle dager kan jeg gjøre? Jeg vet ikke om jeg greier mer av dette.

Håper noen kan gi meg litt råd. Kanskje er det noen som kan se dette fra hennes side også?

På forhånd takk!

Hei TS

Slik du beskriver situasjonen til deg og kjæresten din så kan det se ut til at det er flyttingen som har utløst denne vonde og selvutslettende tilstanden hun er i. Hun har reist fra et trygt og godt sosialt nettverk, et nettverk som sannsynligvis har betydd mer for henne enn både du og hun visste da hun reiste fra det. Så har hun kommet til et sted der mye av ansvaret for å etablere et nytt nettverk hviler på henne. Det klarer hun ikke fordi hun savner det gamle.

Siden du er den hun er sammen med og har tillit til, blir det også du som blir den personen som må ta imot all frustrasjonen – uten at det nødvendigvis har noe med deg å gjøre. Men det er forståelig at du føler det veldig tung. Mest sannsynligvis er hun veldig lei seg fordi hun føler seg alene (selv om hun har deg) og den livsglade og sprudlende jenta blir innestengt i en deprimert og frustrert kropp.

Kan du hjelpe henne mer med å bli kjent med andre mennesker, trekke henne mer med – og inn i nye sosiale sammenhenger der du også er med? Kan dere forhandle om dette temaet? Hva svarer hun hvis du spør henne om hun er lei seg fordi dere flyttet ?

[Gjest TS]

Hei, og takk for svar. Jeg må oppklare litt.

Første innlegger sa:

Kjæresten min er av den oppfatning at dette mer "vårt" problem enn "mitt" problem. Så det beste jeg kan råde deg til er å stille opp for henne, prate med henne for å finne ut hvor skoen trykker, og hvor hardt.

Jeg mener at det ikke er mitt ansvar å ta dette. Mitt ansvar er vel mer å få henne til å innse at hun er den som er ansvarlig, og dermed den som bør gjøre noe med det? Dette er egentlig mitt største problem. Hun legger mye av ansvaret over på meg.

Havbris: Jeg vet at hun er lei seg for at hun flyttet, men på grunn av min jobb, samt at jeg har en sønn som bor hos sin mor her, bestemte vi oss for å flytte hit. Det er ikke noe vi kan gjøre noe med. Hvordan kan jeg få henne til å akseptere at det er her vi kommer til å bo i lang tid fremover? Jeg føler en viss bebreidelse fra henne for dette. Som om hun måtte ofre for mye, på en måte.

[Gjest AnneShirley]

Dersom dere har flyttet til et sted hvor du har et vist nettverk og hun ikke har noe, synes jeg faktisk at det ikke bare er hennes problem å skape et godt liv for henne der. Du har bedt henne om å flytte for din skyld.

Tenk på hva du kan gjøre for å legge til rette for at hun skal bli kjent med folk på det nye stedet.

Og når det gjelder å "få henne til å akseptere at det er her vi kommer til å bo i lang tid fremover", så er det faktisk ikke sikkert hun kommer til å akseptere det. Kanskje hun velger å flytte tilbake til nettverket sitt.

[Havbris]

Hei, og takk for svar. Jeg må oppklare litt.

Første innlegger sa:

Kjæresten min er av den oppfatning at dette mer "vårt" problem enn "mitt" problem. Så det beste jeg kan råde deg til er å stille opp for henne, prate med henne for å finne ut hvor skoen trykker, og hvor hardt.

Jeg mener at det ikke er mitt ansvar å ta dette. Mitt ansvar er vel mer å få henne til å innse at hun er den som er ansvarlig, og dermed den som bør gjøre noe med det? Dette er egentlig mitt største problem. Hun legger mye av ansvaret over på meg.

Havbris: Jeg vet at hun er lei seg for at hun flyttet, men på grunn av min jobb, samt at jeg har en sønn som bor hos sin mor her, bestemte vi oss for å flytte hit. Det er ikke noe vi kan gjøre noe med. Hvordan kan jeg få henne til å akseptere at det er her vi kommer til å bo i lang tid fremover? Jeg føler en viss bebreidelse fra henne for dette. Som om hun måtte ofre for mye, på en måte.

Jeg er enig i at det i utgangspunktet er hennes ansvar å etablere et nytt sosialt nettverk der dere bor nå – og som skal være det stedet dere på bor i fremtiden. Men nå er det jo slik som du skriver – at det ansvaret klarer hun ikke å ta alene – selv om du ønsker det aldri så mye. Hun er sannsynligvis deprimert og den tilstanden suger det meste av livskraft og energi ut av henne (og deg).

Jeg tror du må forholde deg til virkeligheten slik den er – ikke slik du skulle ønske at den var. Det viser seg jo at det ikke fungerer slik det kunne ha fungert . Det er derfor du skriver her på forumet. Hun trenger hjelp av noen for å sette røtter der hun er, og jeg tror at det er helt grunnleggende for at hun skal komme seg ovenpå igjen. At hun bebreider deg er ikke rart – hun henger vanskelighetene sine på de knaggene hun har tilgjengelig.

Det er ikke ditt ansvar alene - men kanskje kan du se det som ditt med-ansvar fordi hun trenger hjelp av noen? Den mest nærliggende hjelpen ligger kanskje hos deg.

Kanskje trenger hun å prate med en psykolog?

[I Grosny]

s: Jeg vet at hun er lei seg for at hun flyttet, men på grunn av min jobb, samt at jeg har en sønn som bor hos sin mor her, bestemte vi oss for å flytte hit. Det er ikke noe vi kan gjøre noe med. Hvordan kan jeg få henne til å akseptere at det er her vi kommer til å bo i lang tid fremover? Jeg føler en viss bebreidelse fra henne for dette. Som om hun måtte ofre for mye, på en måte.

Jeg bodde ett år i innbygda , Trysil, og kjente ikke en kjeft når jeg kom, og heller ikke når jeg dro.

Det å flytte til utkantnorge er helt forferderlig. Vi snakker om lukkede og utestengende miljøer som ikke liker Oslofolk og andre innvandrere.

Det er din jobb å bryte opp alle låser, og å åpne og introdusere bygdemiljøene dine for henne på en god måte. Det MÅ du gjøre, ellers er det umulig for henne å ha ett godt liv.

[Gjest Kevlarsjäl]

Er dama deprimert og ikke klarer å snakke om det - vil hun nok ikke bli glad om du ringer en psykolog.

Men det kan løse mye likevel.

Men jeg ville begynt i det små, ved å spørre henne rett ut om hun trives, og fortsette å stille direkte "hva kan jeg gjøre"-spørsmål.

[Gjest TS]

Vel, jeg leser hva dere skriver. At jeg må hjelpe henne osv. Men den jenta jeg forelsket meg i, forelsket jeg meg i blant annet fordi hun var selvstendig, og hadde ingen problem med å løse sine egne problem. Så dette er vanskelig...

[gjestepesten]

TS:

Tittelen på innlegget er "hva kan jeg gjøre for henne". I svaret ditt her, ser det ut til at du er mest opptatt av å få henne til å "skjerpe seg", og innse at dette er hennes ansvar alene, til tross for at det er din livssituasjon som har ført til flyttingen, som har gitt henne problemer.

Hvis dere virkelig vil dele livet med hverandre må dere være beredt på å være TO om de problemene som oppstår. Dette må løses i fellesskap! Hva er det som kan gjøre det lettere for henne å bo der dere bor? Vet hun det? Vet du det? Har du et etablert nettverk i dette området? Har du prøvd å inkludere henne i ditt nettverk? Har dere muligheter for å reise på turer sammen og besøke hennes familie og venner i helgene f.eks? Har hun mulighet til å invitere sine gamle venner på besøk i helgene? Jeg har selv en venninne som har flyttet langt vekk, og som ikke klarer å skape noe godt nettverk der hun nå bor. Hun inviterer stadig gamle venner til helgebesøk (eller drar på helgebesøk selv), og det er nok til at hun finner seg tilrette i hverdagen på sitt nye hjemsted. Hun får dekket sitt sosiale behov på den måten.

Jeg skjønner at det er "lite sjarmerende" at hun "sutrer", avfeier det du komplimenterer henne for, samtidig som hun ikke støtter oppunder det som er viktig for deg, og som du får skryt for. Men dette er jo en ond sirkel. Hun føler seg mindre og mindre verd og da er det ikke enkelt å vise stor glede for at du er vellykket og har suksess... det er jo ikke for å være ond, at hun ikke gleder seg på dine vegne. Sånn som jeg leser situasjonen ut fra det du beskriver, er dette en dame som virkelig sliter med seg selv og sitt liv,- en situasjon som oppstod på grunn av mistrivsel, som igjen skyldes en flytting som var nødvendig for ditt vedkommende.

Dere må ha dere en god prat, for det hjelper henne lite at du mener det er hennes ansvar alene.

[gjestepesten]

Vel, jeg leser hva dere skriver. At jeg må hjelpe henne osv. Men den jenta jeg forelsket meg i, forelsket jeg meg i blant annet fordi hun var selvstendig, og hadde ingen problem med å løse sine egne problem. Så dette er vanskelig...

DET kan jeg forstå, men så har hun kanskje heller ikke opplevd akkurat denne situasjonen tidligere, og har derfor ikke noe erfaringsgrunnlag som kan hjelpe henne videre med akkurat disse problemene.

Spørsmålet mitt er vel: betyr hun så mye for deg at du VIL hjelpe henne? Eller er det enklest å gi opp første gang du møter en side ved henne du ikke beundrer?

[Gjest Gjest_ensom_*]

Først av alt vil jeg bare si jeg synes du virker som en fantastisk kjæreste!!

Jeg er ny i en by og har ikke en håndfull med venner. Hvis jeg ikke planlegger noe sammen med kjæresten så sitter jeg alene. Dette har overtid gjort meg deprimert. Føler meg ikke pen, ikke god nok osv.

Min kjæreste derimot er flink til å gjøre ting værre. Han mener det er helt og holdent mitt ansvar. Så jeg kan fortelle deg hva du ikke bør gjøre, og hva jeg hadde ønsket av han.

Ikke:

Stresse meg opp til å må finne et eget nettverk

Fortelle meg at vi ikke kan gå oppå hverandre hele tiden (det er jo en selvfølge. Det å fortelle det blir bare tatt personlig)

Ikke lage en diskusjon over humøret hennes

Ikke anta hun er sur bare fordi hun ikke virker glad

Ikke oppmuntre henne bare for å oppmuntre henne. Vent til en riktig anledning.

De fleste tror det er best å fortelle det partnere vil høre for å unngå en krangel. Dette er helt feil, spesielt når det har ingen sammenheng med virkeligheten. Du ber nesten om en enda større krangel

Ønsket:

Spør henne hvordan det egentlig går og hva hun lengter etter

Spør hva henne hva hun krever av deg (det er nok ikke mye, men det er godt å bli hørt)

Gi henne et kompliment når hun minst forventer det (eksempel når hun bare sutrer for å sutre - "du er så søt når du er hissig", eller når hun nettopp har våknet) Dette for å få henne til å føle hun ikke må alltid må gi av seg selv for å bli godnok. "At hun er perfekt som hun er"

Finn på aktiviteter sammen med andre. Hvis hun føler seg mislykket vil hun mest sannsynlig ta iniativ til minst mulig

Behandle henne konsekvent bedre når dere er med andre (så hun ikke blir sjalu)

Send henne ei melding når du er ute av huset, fortell henne du tenker på henne så hun ikke blir mistenksom.

Det høres ut som hun er deprimert og har havnet i en ond sirkel. For at hun skal klare å komme ut av den sammen med deg så trenger hun deg. Dette er bare for en periode husk.

[Gjest Gjest_katta_*]

Så lenge den enes atferd går utover begge i forholdet, anser jeg det som begges problem. Noe må gjøres. Du er den eneste hun kjenner, ergo; du må være der for henne.

Å trekke deg unna og bli sur hjelper ikke på hennes situasjon. Faktisk, så tråkker du henne enda lenger ned i gjørma. Du bekrefter bare det hun føler. Hun er ikke verdt noe, og ingen bryr seg om henne.

Det er klart at det er hennes ansvar å skaffe seg egne venner, men siden hun ikke klarer det alene må du hjelpe henne.

La oss snu situasjonen på hodet: Hvordan hadde du hatt det om du måtte flytte til en annen del av landet hvor du ikke kjente noen? Grunnet lite tilbud er det vanskelig for deg å finne på noe å gjøre, og du føler du ikke passer inn. Hvordan hadde du reagert?

Og, til slutt må du huske på at alle er forskjellige. Noen hadde klart seg utmerket i situsjonen dama di befinner seg i nå. Mens andre ville reagert likt som henne. Selv om du mener du hadde klart deg flott, er ikke det en fasit for alle mennesker.

[Havbris]

Vel, jeg leser hva dere skriver. At jeg må hjelpe henne osv. Men den jenta jeg forelsket meg i, forelsket jeg meg i blant annet fordi hun var selvstendig, og hadde ingen problem med å løse sine egne problem. Så dette er vanskelig...

Jeg forstår at det er vanskelig. Men jeg tror du må flytte blikket fra slik det var, slik hun var - til slik det er og slik hun er - og slik dere er NÅ. Den jenta du forelsket deg i er ikke borte - hun ble litt usynlig for deg etter at dere flyttet men hun trenger hjelp til å finne tilbake til seg selv gjennom å finne nye sosiale relasjoner på det stsdet dere bor. Jeg vil tro at hun er smertelig klar over denne situasjonen. Jeg tror ikke det blir lettere for henne hvis du trekker deg tilbake og sier at dette må hun fikse selv. Dette MÅ du hjelpe henne med. Fordi du opplever denne sitasjonen som vanskelig du også. Da blir det ditt med- ansvar å forsøke å gjøre noe med den.

La meg snu opp ned på problemstillingen. Du er trist fordi du har "mistet" den sprudlende, livsglade og selvstendige kvinne din.

Hvis noen ga deg en nøkkel og sa at "dette er nøkkelen som kan åpne den døren som hun er gjemt bak". Vil du kaste nøkkelen og si at hun får komme seg ut for egen regning - eller vil du bruke nøkkelen til å låse opp?

[Gjest TS]

Ja, dere har sikkert rett i mye av det dere sier, og noe har jeg jo prøvd. Men det hjelper liksom ikke. Jeg har jo prøvd en del av rådene deres. Men det virker som skoen gnager litt der at jeg ikke synes synd i henne. Jeg kan jo ikke akkurat si "stakkars deg som måtte flytte hit til meg". Det forstår dere vel?

Jeg er selv tilpasningdyktig, og tror jeg ville klart meg godt hvor som helst, uten særlig nettverk. Når jeg sier dette, blir hun bare enda mer nedtrykt, jfr det at hun ikke takler min suksess. Jada, jeg vil jo hjelpe henne, men jeg synes ikke at problem fortjener et så stort fokus. Hvorfor kan hun ikke se det positive?

[Gjest Gjest_katta_*]

Ja, dere har sikkert rett i mye av det dere sier, og noe har jeg jo prøvd. Men det hjelper liksom ikke. Jeg har jo prøvd en del av rådene deres. Men det virker som skoen gnager litt der at jeg ikke synes synd i henne. Jeg kan jo ikke akkurat si "stakkars deg som måtte flytte hit til meg". Det forstår dere vel?

Jeg er selv tilpasningdyktig, og tror jeg ville klart meg godt hvor som helst, uten særlig nettverk. Når jeg sier dette, blir hun bare enda mer nedtrykt, jfr det at hun ikke takler min suksess. Jada, jeg vil jo hjelpe henne, men jeg synes ikke at problem fortjener et så stort fokus. Hvorfor kan hun ikke se det positive?

Hun kan sannsynligvis ikke se det positive i og med at hun lider av en deperesjon. Den er antageligvis utløst av mistrivsel grunnet mangel på nettverk.

Jeg vil fortsatt anbefale deg å ta en skikkelig prat med henne. Spørre henne om hvordan hun har det, hva hun synes om stedet dere bor på osv. Som noen andre her skrev, hvorfor ikke dra tilbake til der dere bodde før på helgetur eller noe?

[Gjest Gjest]

Ja, dere har sikkert rett i mye av det dere sier, og noe har jeg jo prøvd. Men det hjelper liksom ikke. Jeg har jo prøvd en del av rådene deres. Men det virker som skoen gnager litt der at jeg ikke synes synd i henne. Jeg kan jo ikke akkurat si "stakkars deg som måtte flytte hit til meg". Det forstår dere vel?

Jeg er selv tilpasningdyktig, og tror jeg ville klart meg godt hvor som helst, uten særlig nettverk. Når jeg sier dette, blir hun bare enda mer nedtrykt, jfr det at hun ikke takler min suksess. Jada, jeg vil jo hjelpe henne, men jeg synes ikke at problem fortjener et så stort fokus. Hvorfor kan hun ikke se det positive?

Jeg er sikker på at hun prøver men føler at hun feiler hver gang. Og for hver gang hun tror hun mislykker, jo mindre engasjement legger hun i det neste gang. Det er viktig at noen oppmuntrer henne og gir henne tilbakemeldinger.

Hun er nok klar over at hun har like mye feil i dette sjøl. Det var hennes valg å flytte dit sammen med deg. Tror hun tenker like mye over "hva har jeg gjort" som "dette er hans feil"

Jeg har selv gått fra å være den som alltid er midtpunktet, lederen i gruppen, selvstendig (flyttet alene på andre siden av landet da jeg var 19 kun for nye utfordringer). Etter flere år med depresjon så føler jeg at jeg har mistet meg selv. Det er ingenting som driver meg frem lengre. Det handler ikke om at jeg ikke klarer å se det positive, for det gjør jeg.

Hun har som nevnt flere ganger havnet i en ond sirkel. Hvis du VIL kan du hjelpe henne. Hvis ikke er det helt sikkert noen andre som vil og gir henne den motivasjon hun trenger

[I Grosny]

Jeg er selv tilpasningdyktig, og tror jeg ville klart meg godt hvor som helst, uten særlig nettverk. Når jeg sier dette, blir hun bare enda mer nedtrykt, jfr det at hun ikke takler min suksess. Jada, jeg vil jo hjelpe henne, men jeg synes ikke at problem fortjener et så stort fokus. Hvorfor kan hun ikke se det positive?

Ok , så er du bedre enn henne til å komme deg inn i fremmede miljøer, men hjelper det henne?

Vet du hva? Dere er ett lag. Du er best. Da må du spille både midtbane og spiss , og legge opp til målene. Sammen skal dere bryte gjennom bygdefolkets forsvarsmur. Du skal sjarmere dere rett inn i de gode sirkler på en slik måte at alle gleder seg over din vakre dame.

Du må spille for laget ditt, glem soloraidene. Gi henne målgivende pasninger, servert på sølvfat.

Det med sølvfatet. Bruk det. Inviter med bygdas mest trivelige folk hjem. Lag gode selskap i heimen.

Endret 12. mars 2010 av I Grosny

[gjestepesten]

Ok , så er du bedre enn henne til å komme deg inn i fremmede miljøer, men hjelper det henne?

Vet du hva? Dere er ett lag. Du er best. Da må du spille både midtbane og spiss , og legge opp til målene. Sammen skal dere bryte gjennom bygdefolkets forsvarsmur. Du skal sjarmere dere rett inn i de gode sirkler på en slik måte at alle gleder seg over din vakre dame.

Du må spille for laget ditt, glem soloraidene. Gi henne målgivende pasninger, servert på sølvfat.

Det med sølvfatet. Bruk det. Inviter med bygdas mest trivelige folk hjem. Lag gode selskap i heimen.

Jeg skjønner at jeg har vært for mye på facebook i det siste, for når jeg leste dette innlegget, lette jeg etter "like" knappen...

[Havbris]

Ja, dere har sikkert rett i mye av det dere sier, og noe har jeg jo prøvd. Men det hjelper liksom ikke. Jeg har jo prøvd en del av rådene deres. Men det virker som skoen gnager litt der at jeg ikke synes synd i henne. Jeg kan jo ikke akkurat si "stakkars deg som måtte flytte hit til meg". Det forstår dere vel?

Jeg er selv tilpasningdyktig, og tror jeg ville klart meg godt hvor som helst, uten særlig nettverk. Når jeg sier dette, blir hun bare enda mer nedtrykt, jfr det at hun ikke takler min suksess. Jada, jeg vil jo hjelpe henne, men jeg synes ikke at problem fortjener et så stort fokus. Hvorfor kan hun ikke se det positive?

Dette siste innlegget ditt er ganske avklarende. Det mest problematiske er nok at du bruker deg selv som modell for hvordan man skal takle livet sitt og motgang. Sammeliknet med deg blir hun rett og slett en fiasko. Hvis du til stadighet kliner det opp i ansiktet hennes forstår jeg godt at hun blir lei seg og at hun ikke klarer å la seg begeistre over din suksess.

Du vil at hun skal være en annen - du vil at hun skal takle problemer på samme vellykkede måte som du gjør det - og du forstår rett og slett ikke hvorfor hun ikke bare kan "ta seg sammen", slik du ville ha gjort.

Slik jeg ser det er det i første omgang her skoen trykker: du er nødt til å sette deg selv og alt det du fikser, til siden og forsøke å ta hennes perspektiv. Da kan du klare å hjelpe henne.

Endret 12. mars 2010 av Havbris