Hvordan takle det?

[Dumma]

Jeg har begynt å tenke på den dagen hunden min ikke lenger er her.

Han kan leve i mange år til, han er bare 6 år nå, men fyller 7 til høsten.

Men man vet jo aldri. Hadde en hund for noen år siden som vi måtte gi vekk til noen som hadde bedre tid til ham enn det vi hadde på den tiden, hunden var vilter å trengte mye trening og dressur. Jeg husker jeg var lei meg veldig lenge, det gikk veldig innpå meg å miste en venn som den hunden var blitt for meg.

Denne hunden vi har nå fikk vi / jeg noen år senere. Dette var pga det var en stor tabbe å gi vekk den andre, han betydde mer enn det vi trudde, uansett hvor mange problemer han lagde å hvor mange naboer vi fikk på nakken, var han tross alt et familiemedlem.

Men etter noen år med litt mer planlegging ente det opp med en hund. Han var voksen, nesten 2 år. Har ikke hatt ham i så mange år da, men nok til at han betyr veldig mye for meg, nesten for mye er jeg redd. Jeg vet med meg selv at den dagen han dør, vil endre livet mitt veldig. Har mistet en viktig peson( egentlig den viktigste i livet mitt) å kan ikke miste en god venn også.

Er nå alle tankene begynner å komme ang hunden, han kunne levd mye sunnere, enn å få boksemat og brødskiver med leverpostei for det meste, ikke tørfor. Han får så klart det også, men som regel blir det noe annet da han ikke spiser maten før langt ut på dagen om det er noe han ikke er så glad i. Han får mat 2 ganger dagelig, pluss litt smaksprøver og ting han finner i søppeldunken som kan skafe innteresse for ham.

Kjøttbein har han også alltid tilgjengelig.

Men han er jo god og rund, eller kraftig, ikke så god kondis vil jeg tro å jeg er bare redd han vil stryke med tidliegere enn hva andre hunder kanskje gjør. Dette høres sikkert veldig rart ut, men hunden min er ikke et kjæledyr, han er en god venn av meg, faktisk den beste jeg har. Ingen blir så glad for å se meg som han blir (ingen andre viser det hvertfall) Han merker det om jeg er leimeg, husker en gang jeg var ordentlig nedfor å gråt, han kom bort til meg å jeg vet at han ville trøste meg. Han har fine grune øyne, dype og kloke.

Off, dette ble litt lenger enn planlagt, men er det noen her som har følt det samme for hunden sin? At de rett og slett er en GOD venn og et familiemedlem? Hvordan er det da å miste det? Blir det like ille som å miste hunden som et menneske ? Vet hvordan jeg savnet han andre å da fikk han jo bare et nytthjem på en bondegård, jeg viste han fikk det bedre der men alikevel var det tungt lenge. Har fått bedre kontakt med denne hunden vi har nå, å tørr ikke å tenke på hvordan det blir å miste ham, når den tid kommer.

[Gjest LoggA]

Jeg har mistet noen hunder opp gjennom årene, og ja det er helt grusomt! Jeg er en sånn person som gjerne knytter meg sterkere til dyr enn folk. Når jeg mister et dyr, så føles det selvfølgelig helt grusomt, som sorg gjør. Det føles som om alt raser sammen og at jeg ikke vil greie å fortsette. Men livet fortsetter likevel, og sorgen letner etterhvert.

Jeg kan fortsatt gråte når jeg tenker på en hund jeg mistet for mange år siden. Men følelsene bak gråten er ikke lenger "det er så grusomt, jeg kan ikke leve uten ham" men heller "så god han var, jeg er så heldig som fikk ha han i livet mitt".

De sier "det er bedre å ha elsket og mistet, enn aldri å ha elsket", og disse ordene har jeg funnet mye trøst i.