Kjærlighet eller karriere

[Gjest Gjest_Lisa_*]

Jeg er til vanlig bruker med noen hundre innlegg her på forumet, men velger å skrive dette innlegget som utlogget.

Saken er den at jeg har fått et luksusproblem. Selv om jeg er i begynnelsen av 20-årene har jeg hatt kjærester og samboer, så erfaring nok til å se hva som er basert på ekte følelser, og hva som ikke er det, mener jeg at jeg har etter hvert har fått. Det er vanskelig å skrive detaljert, uten å røpe for mye, men det som er essensen er iallfall at jeg, min unge alder til tross, har funnet et fagområde jeg vil bli dyktig på, og satset det meste jeg har siden jeg var i begynnelsen av tenårene. Jeg har nå utdannelse innen samme fag, og opplever stadig å få tilbud om prosjekter/jobber jeg ikke har søkt på, på grunn av et etablert nettverk.

Da det ble slutt mellom meg og eksen for noen måneder siden, var jeg hundre prosent bevisst på at jeg ikke skulle gå inn i noe nytt forhold. Jeg datet litt (for moro skyld), og har hatt et par små romanser (om en kan kalle det for det) før jeg møtte ham jeg i dag er superforelska i. Det er umulig å beskrive hva jeg føler for ham, annet enn at jeg føler at jeg har møtt et menneske som virkelig forstår meg. Jeg kan begynne å snakke om noe, for deretter oppleve at han svarer med synspunkter som jeg ikke trodde noen hadde forutsetning for å sitte inne med. Jeg vet at hvis jeg gjør det slutt nå, er det noe jeg kommer til å angre på i lang, lang tid fremover. Han er også ambisiøs (om enn innen et fagområde enn meg), og har fullt opp med sine egne ting. Det burde egentlig ikke være et problem, men jeg føler at jeg begrenser meg veldig med tanke på hvilke muligheter jeg kan takke ja til.

Jeg leker blant annet med tanken på å dra utenlands for å jobbe og ta korte kurs i noen måneder, med sikte på å etablere meg der etter hvert. Jeg fikk i vinter en meget interessant forespørsel, som jeg dessverre måtte takke nei til på grunn av praktiske forhold. Dere lurer kanskje på HVA som er problemet? I følge kjæresten synes han bare det er kult at jeg vet hva jeg vil, men vi snakker om å flytte sammen, forlovelse og ligendne, og da føler jeg at jeg bør være på et annet stadium enn jeg er nå. Nå vil jeg bare utforske meg selv, verden og de mulighetene som finnes. Jeg vurderer også å begynne å studere et helt annet fag neste år, det vil da kreve hard og intensiv jobbing fra min side for å komme opp på et høyt nivå. Men jeg har veldig lyst, og vet at jeg virkelig vil dette.

Noen kommer garantert til å si at karriere ikke er alt, det er jeg fullt klar over. Samtidig føler jeg at det blir feil å hive mange muligheter "på båten" i såpass ung alder. Det er nå jeg har frihet og handlingsrom til å gjøre alt jeg skal se tilbake på senere i livet. Når det kommer til kjæresten er han som sagt også ambisiøs, men på et mer akademisk plan. Det er begrenset hvor mye han kan gjøre utenom studier før han kommer videre i studieløpet, selv om skolearbeid uten tvil spiser opp store deler av hverdagen hans. Nå som vi ikke bor sammen møtes vi når han ikke jobber, har forelesninger, og når jeg føler at jeg har tid og energi til det. Det blir som regel 2-3 ganger i uka, og det funker ganske så bra det.

En stor del av problemet ligger antakeligvis i det at vi begge er ambisiøse. Skal vi satse på hverandre, vil vi gi alt, vi gidder ikke å bruke mange år (og energi!) på noe vi ikke har tro på. Derfor har vi snakket mye, særlig om å flytte sammen. Jeg har på mange måter lyst til det, men jeg innser også at det ubevisst vil innskrenke handlingsrommet jeg har i dag. Hvis man bor sammen, vil man gjerne se hverandre i løpet av døgnet. Han har sagt at vi kan vente med alt dette hvis jeg vil det (det er hovedsaklig på grunn av andre ting som jeg ikke går inn på her), men jeg synes det også blir feil. Det blir som å trekke seg litt, og jeg vet at han vil bli såret av det.

Spørsmålet er, hva gjør jeg? Jeg elsker kjæresten min, men jeg tenker også at han fortjener noen som prioriterer ham 100 prosent. Jeg vil veldig gjerne gjøre det, men der jeg er nå, har jeg ikke anledning til sånt. Begynner jeg å takke nei til mye, og kutte ned på mer arbeidsmengde nå, vil det påvirke mulighetene mine senere i livet. Samtidig vet jeg at dette er typen jeg vil ha, så jeg tenker at noe burde jeg kunne ofre. Jeg blir sliten, frustrert og oppgitt av å tenke på alt dette. Han sier at det går bra at jeg prioriterer sånn, men jeg ser selv at det er egoistisk. Dessuten, som en av venninnene mine sa, jeg kan være 100 prosent sikker på dette nå, men man har ingen garantier for resten av livet. Det har jeg ikke i jobben heller, men den er jo noe jeg vet vil påvirke hverdagen min de neste 20-30 årene. Et kjærlighetsforhold kan raskt ta slutt, selv om jeg i dette tilfellet ikke tror det kommer til å gjøre det, om vi bestemmer oss for å stå løpet ut.

Dette ble langt og rotete, beklager.

[I Grosny]

Ja takk begge deler!

Jeg synes du nå skal fokusere på kursing, og jobb i inn og utland, men allikevel elske din kjære. Besøk hverandre så ofte dere kan.

Han trenger ikke ha deg inntil seg hele tiden.

[Gjest Gjest]

Avstandforhold funker sjeldent bra, det vet jeg av erfaring.

Beste råd er å følge magefølelsen. Det hjelper alltid.

[asterix]

...jeg tenker også at han fortjener noen som prioriterer ham 100 prosent...

Livet går jo sin gang selv om man får en partner, så det å prioritere en kjæreste 100% er i mine øyne bare tull. Man inngår kompromis i forhold til en del ting og bruker tid på den andre, men man prioriterer jo også andre ting i livet hele veien.

Å skulle gå 100% opp i en kjæreste vil jo være direkte usunt for begge parter.

[Gjest regine ii]

Hvis du er i et forhold som er ment to be, så overlever det helt fint at du/dere prioriterer karriere i årene framover.

Hvorfor sånn hast med å flytte sammen? går det ikke an å ha et fint kjæresteforhold selv om dere ikke bor sammen? Tror du ikke det er "alvorlig nok" hvis dere ikke flytter sammen NÅ, men heller venter noen år, til dere begge er "roligere" ifht. karriere?

For meg er det iallfall sånn at et forhold skal være en berikelse, ikke en hemsko. Hvis du føler at forholdet hindrer deg i å gjøre ting du har lyst til - da tror jeg det er forholdet det er noe galt med, mer enn noe annet. Det er selvsagt ikke like lett å ha et avstandsforhold, men hvis dere tror på det, så er det heller ikke verdens undergang (been there.... )

Hvis både du og han er enige om at dere VIL være kjærester, så tror jeg at det lar seg kombinere med å gjøre andre ting. Det er ikke noe enten-eller! Personlig tror jeg og at du blir mye mer tilfreds med livet ditt på sikt hvis du fortsetter med dine "karriere" ting nå, enn om du slutter med det og dermed "ofrer" deg for kjærligheten nå. Sånn som du skriver så er du definitivt ikke klar for rekkehus - volvo og 2,4 barn, og da er det vel ingen grunn til å tvinge det gjennom heller?

Og som sagt, man MÅ ikke være limt sammen om man er aldri s¨å mye kjærester!

[Gjest Gjest_Lisa_*]

Takk for mange gode svar.

Jeg ser at jeg har uttrykt meg uklart på noen punkter, her er utdypninger.

- Med å "priortiere hundre prosent" mener jeg ikke at man må være sammen hele tida, men at han finner ei jente som prioriterer å bruke mye tid sammen med ham, fremfor mye tid på jobb. Ei som vet at han er det viktigste i livet hennes. Jeg tenker at han er det, men når jeg mener at karrieren også er viktig, kan jeg mene det da? Jeg må si at jeg undres...

- Han er åpen for avstandsforhold, det er jeg som ikke er det. Jeg vet hvor mye snørr og tårer det kan føre med seg. Jeg føler også at det vil bli mye savn, og at jeg da ikke vil få konsentrert meg så mye om det jeg vil gjøre i utlandet. Man vet følgelig ikke før man har prøvd, men...

- Når vi snakker om forlovelse, stopper det der. Ingen av oss ønsker barn i den nærmeste fremtid (heldigvis!)

Ellers synes jeg dere har kommet med mange fine synspunkter. Jeg tror jeg må jobbe med å ikke tenke så sort-hvitt, men heller finne løsninger på hvordan vi kan bruke tid sammen, samtidig som det ikke går utelukkende på en persons premisser. Sånn det er nå får jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke har kunnet stille opp så mye den første tiden, og etter det som har skjedd den siste uka, ser jeg at jeg blir meget opptatt de neste månedene. Antakeligvis vil jeg ikke få tid til sommerferie fordi det er så mye jeg har blitt spurt om, og som jeg har lyst til å gjøre. Da får jeg heller ta fri en uke i høst eller noe.

[Gjest Gjest]

Kjenner meg igjen!

Det virker som at han har forståelse for situasjonen, kan det være noe annet ved forholdet som gjør at det føles kvelende?

Et forhold skal ikke være en hemsko, men en kilde til overskudd til å møte verden. Jeg synes det er tidlig å flytte sammen i begynnelsen av 20-årene.

[Gjest TikiWonTiki]

du kan jo utsette karrieren litt

tenkte å gjøre det selv, for jeg har vist også møtt min store kjærlighet, men skulle egentlig til å ta neste skritt til å nå en høyere status. Så jeg kan slå meg litt ned, finpusse på ting så jeg kanskje blir enda bedre når jeg skal jobbe. Så om du har mulighet, kan du jo jobbe hjemme via Internett elle noe

Følg hjernen, hjertet og magen. Ikke la deg blinde av en. Selv om du vet at en ting er best, men har allikevel lyst på en annen ting... ja den kjenner jeg GODT!...så den er vanskelig å svare på

[Gjest Gjest_Lisa_*]

du kan jo utsette karrieren litt

Så jeg kan slå meg litt ned, finpusse på ting så jeg kanskje blir enda bedre når jeg skal jobbe. Så om du har mulighet, kan du jo jobbe hjemme via Internett elle noe

Følg hjernen, hjertet og magen. Ikke la deg blinde av en. Selv om du vet at en ting er best, men har allikevel lyst på en annen ting... ja den kjenner jeg GODT!...så den er vanskelig å svare på

Den kan utsettes, men da gir jeg som nevnt slipp på maaange muligheter. Tar jeg den opp om f.eks 5- 10 år, er det mye jeg kunne gjort, som jeg ikke får gjort igjen. Nå jobber jeg stort sett Internett, så ikke noe problem å jobbe hjemmefra, men det er en løsning jeg heller vil ty til når jeg får familie. Da blir man mer bundet, nå vil jeg liksom bare oppleve...

Hjertet sier at jeg ikke tror han blir lykkelig sammen med meg sånn jeg prioriterer nå. Selv om jeg er veldig glad i ham, er dette viktig for meg, og jeg føler det blir feil å inngå kompromisser når jeg er så heldig å få de mulighetene jeg har fått.

Men jeg er glad i ham også, veldig glad. Klarer ikke å gi slipp på det vi har, heller. Jeg får bruke de neste ukene på å tenke.

[Gjest b]

Høres ut som du har bestemt deg synes jeg.

Om du ikke er villig til avstandsforhold, er du nok ikke så glad i ham som du tror. Elsker ham, som du sier, gjør du nok neppe. Da hadde ikke dette vært noe tema. Ofre karrieren etter noen ukers forhold er vel også litt drøyt.

[Gjest Gjest]

Elsker ham, som du sier, gjør du nok neppe. Da hadde ikke dette vært noe tema. Ofre karrieren etter noen ukers forhold er vel også litt drøyt.

Det er mulig å være realistisk nok til å forstå at i dagens samfunn skal det mye til for at et forhold skal vare. Da er det bedre å prioritere seg selv som TS vil gjøre. Hvor står det skrevet at forholdet kun har vart i noen uker?

Jeg elsket samboeren min etter 2 dager, men det skal mye til for at jeg vil flytte et annet sted for ham. TS er ung og har fremtiden foran seg.

[asterix]

...Hvor står det skrevet at forholdet kun har vart i noen uker?

...

Her:

...Da det ble slutt mellom meg og eksen for noen måneder siden, var jeg hundre prosent bevisst på at jeg ikke skulle gå inn i noe nytt forhold. Jeg datet litt (for moro skyld), og har hatt et par små romanser (om en kan kalle det for det) før jeg møtte ham jeg i dag er superforelska i...

[Gjest Gjest_signe]

Det er altså kun noen måneder siden det tok slutt med deg og eksen, og du har rukket og date + ha noen små romanser. Ja da kan du umulig ha rukket å være sammen med kjæresten din lenge. Høres veldig tidlig ut å være klare for forlovelse alt nå. Også tatt i betraktning at du er i starten av 20 -årene. Dere er jo i forelskelsesfasen ennå.

Jeg lurer litt på dette: har du vært noe særlig singel i voksen alder..? Jeg tenker at det kan være nyttig for deg å være litt alene - og at et forhold der du i perioder er utenlands bare er sunt for deg...? Og at om kjærligheten deres ikke tåler at dere satser på karriere nå - da er det ikke liv laga uansett.

Det er VELDIG vanlig idag at både gutter og jenter satser på karriere i 20- årene. Og at de samtidig klarer å ha kjærester. Det er klart om at det er planen din å bosette deg i utlandet for en lengre periode (over et år feks) kan det være vanskelig å få til et forhold. Men et halvt år i utlandet er ikke noe problem om dere er glade i hverandre og vil satse....

Jeg har personlig erfart at det bare styrker forholdet å kunne være litt fra hverandre. Så blir det desto bedre når dere får mer tid til hverandre igjen.

Ha en langtidsplan dere tenker at dere satser litt hvert på deres nå (dere kan jo likevel være samboere og ha en felles base - selvom dere jobber mye, er delvis i utlandet osv), og så kan dere tenke at om 2- 3 - 4 år skal dere starte et liv med mer tid sammen. 2-4 år er jo ingenting om dere har lyst til å leve resten av livet sammen.....

[Gjest Gjest]

Jeg kan si med sikkerhet at om du dropper viktige mål i livet for noen andre vil dette bare ende opp med bitterhet på sikt. Det er viktig at man ikke må sette seg selv til side for et forhold, fordi du da ikke er deg selv fullt og helt og om du ikke har mulighet til det så vil det heller ikke bli et ordentlig og stabilt forhold. Følelsen om "hva hvis.. om" i forhold til jobbmuligheter man takka nei til er veldig destruerende både på deg selv og forholdet.

Jeg tror det kan være mulig å kombinere litt, du gjør som du vil og har planlagt, han kommer etter og bor hos det en stund og du kan kanskje flytte hjem litt tidligere enn planlagt feks...

Det å ha et forhold når man vet man skal ta en hard utdanning, jobbe intenst de første årene for å jobbe seg opp erfaring og kompetanse for å få den jobben man egentlig vil ha etc er vanskelig, men ikke umulig. Det som da er viktig et at partneren får beskjed om premissene for forholdet, at din førsteprioritet i årene frem over må nødt å være rettet mot studier/jobb og at du vil måtte ha fokuset rettet dit. Du sier selvsagt også at han vil vøre det som er satt i første rekke ut over dette, og at du vil prioritere han så langt det lar seg gjøre på fritiden, men at det å prioritre studier/jobb ikke er å sette ham i andre rekke; det er å sette deg selv i første rekke.

Jeg har hatt et langt studie som har krevd utallige timer lesing både kveld og helgestid. Jeg har også jobbet mye ved siden av studiet for å ha noe kompetanse som nyutdannet for å kunne stille litt lenger frem på jobbmarkedet som ellers er dårlig for nyutdanna innen mitt felt. Dette har ledet til at mannen min ofte fikk se meg lite og at han ofte måtte ta hovedtyngden av børa hjemme i forhold til matlaging og husarbeid. Han følte ofte at han ble nedprioritert, var ofte lei av å måtte være den som stryte skuta etc. men det var aldri et alternativ hverken for han eller meg at vi ikke skulle være sammen. Vi lappa så godt vi kunne i forhold til timeplaner og prioriteringer og fikk det til å hompe og gå på et vis. Jeg ser jo at forholdet vårt har blitt langt bedre de siste årene når jeg er ferdig med studier og ekstrajobber, og at den første tiden var en stor belastning på forholdet vårt. Men ingen av oss ønsket å være den andre for uten så vi var villige til å kjempe og han var villig til å få ha meg på lån til jeg var ferdig med alle de tingene jeg måtte få ferdig. Vi hadde et mål på hvor lenge dette kom til å vare og kunne se frem til en tid hvor jeg endelig kunne prioritere ham og ikke minst oss først.

Det er mulig å kombinere de to valgene dine, det er mulig at han kan forstå at du har behov for å vokse ferdig og W"realisere" ditt potensial og at han er villig til å gi deg både tid og rom til dette mens dere er sammen. Dere må da begge vite at det periodevis kan innebære avstand, at dere ser lite til hverandre etc. Du må på din side være klar over at du må prioritere ham de gangene du har fritid og passe på å gjøre ham til en viktig og sentral del i livet ditt. Festing og venner må da kanskje komme i tredjerekke igjen. Er du villig til å gjøre disse tingene for ham?Er du villig til å jobbe for at forholdet skal funke selv når dere har lite tid til hverandre? Om svaret er ja så ville jeg gitt det et forsøk, om svaret er nei ja da vet du hva du må gjøre.

Det aller viktigste her er at du må sette deg selv og din fremtid først. Det er ikke sikkert at din fremtid inneholder ham på sikt, så det er da viktig at du sikkrer din fremtid ved å gjøre alt du hadde planer om før du traff ham. Dere kan få det til å funke utenom om dere begge er villig til å trekke opp ermene og jobbe for det.

For meg og mannen min (da kjæresten min) var det aldri et alternativ at vi ikke skulle være sammen, selv om vi møttes like før jeg begynte på dette harde studiet. For oss var fokuset hele tiden "hvordan" kan vi få det til å fungere og ikke "om" vi kunne få det til. Med det fokuset fant vi alltid løsninger og er i dag lykkeliug gift med bedre tid til hverandre.

[Vera Vinge]

Avstandforhold funker sjeldent bra, det vet jeg av erfaring.

Der vil jeg protestere. Jeg har selv hatt avstandsforhold i flere perioder (riktignok bare i noen måneder av gangen), og selv om det selvsagt var mye savn, svekket det ikke forholdet vårt. Jeg har en god venninne som bodde borte fra kjæresten i et par år, men de var flinke til å besøke hverandre og holde kontakt i det daglige, og deres forhold tålte også avstanden. Nå kan vi selvsagt være unntak fra regelen, men jeg syns da stadig jeg hører historier om at forhold kan funke på avstand i en periode.

Så, selv om det helt åpenbart byr på utfordringer å ha avstandsforhold, går det ikke automatisk dukken heller. Det kommer an på en rekke faktorer, som hvor sterkt forholdet er i utgangspunktet, hvordan man holder kontakt osv.

Jeg syns det er synd å allerede i begynnelsen av 20-årene skulle gi fra seg spennende studiemessige og/eller karrieremessige utfordringer. Jeg ville nok gått for magefølelsen, som for deg høres ut å være å satse på det karrieremessige i en periode, og så se om forholdet tåler avstanden. Man vet jo ikke hvordan noe vil gå før man prøver, og det er synd å angre seg i ettertid på det man valgte å avstå fra.

Men igjen, jeg ser jo at det å finne en stor kjærlighet er verdifullt, så det kan godt være at det er riktigere for deg å bli hjemme hos ham. Men min umiddelbare tanker er at det er litt synd, hvis du har de ambisjonene du beskriver.

[Gjest Gjest_Dubbedingsen_*]

Du bør følge magefølelsen din og ut av det jeg leser så er den å følge opp karrieren din. Det går an å få begge deler og innstille seg på å takle det å være borte i lengre perioder. Det går an for han å komme på besøk og det går an for deg å stikke hjem en tur. Folk har klart det før deg og lykkes. Jeg tror at med de sterke ambisjonene du har så vil du ikke trives med deg selv og forholdet hvis du sier neitakk og legger karrien på is. Da vil dette ligge som et savn under, det er vel også slikt i dag at skal man gjøre karriere innen et visst fagfelt så må det startes i ung alder, du har lagt ned grunlaget for dit yrkesliv siden du var tenåring og de tville vært synd om du lot det fare på grunn av et ganske nytt forhold. Spør deg selv om hvor du er om 5 år og hvor du vil være på stigen om 5 år, svaret vil være rettningsgivende for deg.

Men lykke til i hvert fall med valget ditt.

[Gjest Gjest]

Jeg ville også satset på å gjennomføre det du vil av opplevelser/karriere, og sett hvordan det går med forholdet. Jeg synes det er altfor tidlig å si at du ikke vil ha et avstandsforhold; for alt du vet kan det gå veldig bra. Samboeren min og jeg har hatt avstandsforhold i flere perioder, først før vi flyttet sammen, så et semester hvor jeg var utenlands (over Atlanteren), og nå for et år, og det har gått veldig fint. Det var egentlig vanskeligst før vi hadde bodd sammen, fordi vi visste mindre om forholdet da. Nå går det helt greit, og det at jeg bor alene gjør faktisk at jeg fokuserer bedre på det jeg har å gjøre av jobb og studier, enn om jeg hadde kommet hjem til hyggelige fristelser i form av en mann med mer fri enn meg Man savner hverandre, men savnet trenger ikke være vondt og altoppslukende når man er trygge på hverandre og har god kommunikasjon på telefon, besøker hverandre osv.

Din største oppgave er kanskje å følge magefølelsen her og nå, ikke prøve å planlegge i hodet hvordan scenario 1-5 vil bli, for det kan du uansett ikke vite på forhånd.

[Gjest Gjest_norah_*]

kjære ts: her får du råd fra ei som har prøvd og fått til begge deler.

og det er mange med meg:)

jeg var vel i samme situasjon som deg i starten av 20årene, ville ha karriere og alt det der.

jeg har da fått alt. jeg har tatt mastergrad, alltid jobbet ved siden av/fått gode karakterer/vært frivillig, engasjert meg, pleiet vennskap etc - i tillegg til å ha kjæreste hele veien.

jeg har hverken giftet meg eller fått barn, men førstnevnte ville ikke hatt noen betydning uansett.

men: jeg har ikke utvekslet til utlandet. dette har hatt mer med helse å gjøre enn kjæreste.

så for å komme over til barrieren med å dra utenlands, så har jeg blandt annet en gift venninne - som også har vært sammen med mannen sin siden tenårene - som har studert i utlandet, tatt mastergrad på et veldig krevende fag, jobbet ved siden av, hatt tunge verv, engasjert seg. mannen ble ikke med på utvekslingen.

jeg kjenner også andre par som har utvekslet til samme sted, alle med like høye ambisjoner.

de har heller ikke fått barn i denne perioden.

i min venneflokk har de fleste høy utdannelse, og det er helt normalt å få til alle delene på en gang. man blir enige, og får det til å fungere.

jeg har også en kvinnelig sjef med doktorgrad som har både utvekslet, hatt barn samtidig som hun har jobbet i utlandet - og også vøært gift hele veien. hun har nå en MEGET sentral posisjon i et av landets store konsern.

jeg ser ikek helt problemet med å fortsette forholdet?

min - og mine venninners idè var hele tiden at dersom et forhold ryker av den ene eller andre grunn, så ville det kanksje gjort det på sikt uansett.

ingen som har fått brudd pga realsiering av seg selv, tvertimot så er det oss med egne fremtidsplaner og sterkt vilje som har blitt i våre forhold.

hvorfor det er slik vet jeg ikke, men det har vel noe å gjøre med at man blir villig til å gjøre mye for å oppnå det man ønsker på mange plan.

det går veldig fint an å finne felles løsninger på utveksling og slikt, helt uproblematisk? man gir og tar litt på detaljene, og så får man den store planen til å gå i hop tilslutt.

[Gjest Gjest_Lisa_*]

Først, tusen takk for alle svar. Det er godt å høre fra andre som har vært i samme situasjon, og som har klart å løse ting. Det har seg nemlig sånn at jeg har et par konkrete ting som jeg kan tenke meg å gjøre i utlandet til høsten, men av praktiske årsaker har jeg vært i tenkeboksen angående det en stund. Nå har jeg vel kommet frem til at det er noe jeg føler jeg må gjøre for å komme meg videre.

Det var noen som skrev at de trodde at ambisjonene mine var en så stor del av meg at jeg alltid vil angre hvis jeg ikke tar sjansen. Det er det jeg også er så redd for! Jeg føler meg vanvittig priviligert som får så mye å henge fingrene i når jeg er så ung, og føler at jeg må benytte det for alt det er verdt.

Jeg tror også at man fint kan ha et avstandsforhold, problemet med meg og kjæresten er nok at vi begge vil føle at jeg prioriterer oss ned om jeg drar. Det har han sagt... og før noen kommer med spørsmål om han kan flytte etter; han studerer ett av de få fagene man ikke kan ta i utlandet (eller, han kan gjøre det, men det vanskeliggjør en mulig jobbsituasjon i Norge). Men, ja, som flere nevner, å gi opp det jeg brenner for allerede nå blir feil. Jeg håper at jeg kan finne en løsning på ting. Flytter jeg til utlandet, må jeg prioritere å holde kontakt med ham, men det jeg har hørt fra andre som har gjort det jeg vil gjøre før meg, er at det er veldig energikrevende. Man bruker mye tid på nettverksbygging (det må man gjøre, om man skal komme noen vei). Og det er jo også jeg drar dit.

Har vel vært singel i maks 5 måneder i løpet av mitt "voksne" liv, men det er ikke sånn at jeg har problemer med å være alene. Jeg liker det veldig godt, og skulle vel ønske at jeg ikke lot mannfolk komme innpå meg. Den siste gangen var jeg fast bestemt på at jeg skulle forbli singel, date litt for moro skyld kanskje, men ikke noe mer. Dette mellom meg og kjæresten er spesielt, da. Det er en del uker (jeg vil ikke si hvor mange måneder, da er det lett å bli gjenkjent). Dessuten kjente vi hverandre en stund før vi ble sammen, så jeg føler at jeg absolutt kan elske ham.

[I Grosny]

problemet med meg og kjæresten er nok at vi begge vil føle at jeg prioriterer oss ned om jeg drar. Det har han sagt... og før noen kommer med spørsmål om han kan flytte etter; han studerer ett av de få fagene man ikke kan ta i utlandet (eller, han kan gjøre det, men det vanskeliggjør en mulig jobbsituasjon i Norge). Men, ja, som flere nevner, å gi opp det jeg brenner for allerede nå blir feil. Jeg håper at jeg kan finne en løsning på ting.

Lisa, hvis kjæresten din stiller seg i veien for deg nå, så bryter han "stilleoppforhverandre, hjelpe og støtte hverandre-pinsippet".

Det er ikke bra, og tyder på at han er dårligere for deg enn det du egentlig trenger.

Så , han studerer enten jus eller Norsk (det er vel de fagene som du ikke får tatt ute). Begge disse fagene kan forsterkes med grom utdannelse fra utlandet. Jeg tenker først og fremst på retorikk. Utenlandsopphold gir også sterkt løft i det utenlandske språket som snakkes der. Mye å vinne.