Vurderer å flytte

[Gjest Gjest_Linda_*]

Mannen min har en sønn som bor hos sin mor i samme by som oss. Gutten er snart tenåring, og han har valgt å gå bort fra 50/50 til å heller være hos oss annenhver pluss ferier. Han er naturlig nok opptatt av å være sammen med venner og det er enklere i gata der de fleste vennene bor enn hos oss som bor et kvarters kjøretur unna. Far og sønn har et godt forhold, det samme har jeg og gutten. Han trives sammen med oss, men vil jo være mye med venner også.

Nå vurderer vi sterkt å flytte fra byen, og er bekymret for hvordan det vil virke på forholdet mellom far og sønn. Vi skal ikke flytte langt, bare en drøy times kjøretur unna. Men siden det allerede med vårt kvarter unna gutten blir litt trøblete for han i forhold til venner, så er vi redd han vil synes det er vanskelig å være hos oss annenhver helg.

Grunnen til at vi tenker på å flytte er en kombinasjon av jobb og boligutgifter. Det er rådyrt å bo her i byen, og til tross for at vi har vært heldige og fått omtrent byens billigste leieleilighet på denne størrelsen så sliter vi med økonomien fordi den koster mye. Vi klarer aldri å spare noe særlig, og med boligprisene her kan vi se langt etter noen gang å kjøpe.

Dit vi har lyst å flytte er det mye billigere å bo. Leieprisene er en tredel av her i byen, og der vil vi ha en reell mulighet til å kjøpe noe eget. I tillegg finnes det jobb der til oss begge, mens her i byen er det altfor stor konkurranse om arbeidsplassene så vi sliter med å få varig jobb (en av oss er arbeidsledig, den andre jobber i engasjement).

Siden det bare er en drøy times kjøretur til vårt nye hjemsted så er det ikke noe problem for mannen min å følge opp gutten i forhold til fritidsaktiviteter, kino, bowling osv. Og gutten kan komme til oss når som helst. Men det blir vanskeligere med de impulsive møtene. Og mest av alt er vi som nevnt redd for at gutten ikke skal ønske å være hos oss i helgene fordi han da får mindre kontakt med vennene. Han er i en alder der han ikke liker å planlegge ting, han vil helst kunne treffe venner impulsivt, forståelig nok. Og siden det kvarteret vi bor unna nå er vanskelig nok for han så er vi redd litt mer enn en time vil være en evighet for han.

Hva ville dere gjort? Flyttet eller blitt værende?

[Gjest Gjest_Linda_*]

Mannen min har en sønn som bor hos sin mor i samme by som oss. Gutten er snart tenåring, og han har valgt å gå bort fra 50/50 til å heller være hos oss annenhver helg pluss ferier.

Et ord falt ut i startinnlegget.

[Gjest Gjest]

Han er 15 år nå, så om ganske få år, som går veldig fort, er han ute av redet. Jeg hadde nok vurdert å bli i den gamle leilighet ennå noen få år.

Hva sier gutten selv? Ser han rimeligheten i at ALT skal innstilles etter hans behov for å kunne dra til venner på sekundet?

[Gjest Gjest]

Mannen min har en sønn som bor hos sin mor i samme by som oss. Gutten er snart tenåring, og han har valgt å gå bort fra 50/50 til å heller være hos oss annenhver pluss ferier. Han er naturlig nok opptatt av å være sammen med venner og det er enklere i gata der de fleste vennene bor enn hos oss som bor et kvarters kjøretur unna. Far og sønn har et godt forhold, det samme har jeg og gutten. Han trives sammen med oss, men vil jo være mye med venner også.

Nå vurderer vi sterkt å flytte fra byen, og er bekymret for hvordan det vil virke på forholdet mellom far og sønn.

...

...

Jeg tror gutten er i en vanskelig alder der det er viktig å ha gode mannlige forbilder. En far som har vist vilje til å tilby felles omsorg kombinert med en sønn som tydligvis har et godt forhold til sin far vitner om et sterkt samhold til tross for endring av bosituasjonen til gutten.

Jeg synes far skal fortsette å bo i nærheten et par år? til. Veldig mange barn, både gutter og jenter, har ønske/behov om begge foreldrene i nærheten selv om dette ikke er noe daglig tema rundt middagsbordet.

Jeg tror mange ungdommer søker friheten i denne alderen, men med en underbevisthet som sier at moren og faren er der for dem når de trengs. Det er dette som gir mange ungdommer den tryggheten de trenger til å søke ut "i den voksne verden".

[Gjest ts]

Han er 15 år nå, så om ganske få år, som går veldig fort, er han ute av redet. Jeg hadde nok vurdert å bli i den gamle leilighet ennå noen få år.

Hva sier gutten selv? Ser han rimeligheten i at ALT skal innstilles etter hans behov for å kunne dra til venner på sekundet?

Han er 12, altså "snart tenåring" som jeg skrev.

Gutten er vant til at vi tilrettelegger veldig for at han skal få treffe venner når han selv vil, så jeg tipper at en kraftig endring der ville blitt dårlig mottatt. Vi har ikke snakket med han om at vi vurderer å flytte, vil ikke ta det opp før avgjørelsen er tatt.

Vi har tenkt på å bli til han er 18 ja. Men så sliter det også på å alltid ha dårlig råd og alltid leve litt på huseiers nåde. Ikke for det altså, vi er heldige med huseieren. Vi har absolutt muligheten til å bli her, men synes det er vanskelig å veie for og imot.

[Gjest ts]

Jeg tror gutten er i en vanskelig alder der det er viktig å ha gode mannlige forbilder. En far som har vist vilje til å tilby felles omsorg kombinert med en sønn som tydligvis har et godt forhold til sin far vitner om et sterkt samhold til tross for endring av bosituasjonen til gutten.

Jeg synes far skal fortsette å bo i nærheten et par år? til. Veldig mange barn, både gutter og jenter, har ønske/behov om begge foreldrene i nærheten selv om dette ikke er noe daglig tema rundt middagsbordet.

Jeg tror mange ungdommer søker friheten i denne alderen, men med en underbevisthet som sier at moren og faren er der for dem når de trengs. Det er dette som gir mange ungdommer den tryggheten de trenger til å søke ut "i den voksne verden".

Ja, det du sier her er kjempeviktig. Vi har tenkt og snakket masse rundt dette. Så å flytte langt unna (type flyreiser) hadde vært uaktuelt. Spørsmålet er vel helst om en drøy times kjøretur er for langt unna. Som sagt kan jo far fortsatt treffe sønnen ofte, for den times kjøreturen er ingen sak for far. Men så var det helgene da... Og gutten som blir stadig mer opptatt av venner etter hvert som han blir eldre. Han vil sikkert komme til oss annenhver helg i begynnelsen selv om vi bor et stykke unna vennene, men så er vi redd det vil skli ut og at han om et år eller to nekter å komme til oss. Så da spørs det om far klarer å beholde det gode forholdet til sønnen når de ikke lenger bor sammen i det hele tatt. Far er innstilt på å strekke seg langt for å tilbringe tid med sønnen, men det blir jo ikke det samme som å bo sammen annenhver helg.

På den andre siden er sønnen også frustrert over at far alltid har dårlig råd. Han kunne tenkt seg å dra på ferie sammen med oss til utlandet, men slik det er nå har vi ikke råd til annet enn bilferier til slekt og venner innenlands. Men til syvende og sist teller jo ikke det materielle, det er den jevne kontakten mellom far og sønn som er viktig. Samtidig skal også vi voksne ha muligheten til en givende hverdag i forhold til jobb. Men hva veier tyngst her?

[Gjest Gjest_Helene_*]

Her må man veie fordelene og ulempene opp mot hverandre. Ut i fra det du skriver så tenker jeg at det ville gi dere et bedre liv hvis dere kan kjøpe dere hus, ha fast jobb og stabil og ok økonomi. Alt dette vil gagne gutten også. Det gjelder å være åpen med gutten i forhold til dette, og det er viktig at han skjønner at dette ikke er et lett valg for. Men de fleste har det ikke bra på lang sikt uten fast jobb, eller er arbeidsledig og har dårlig råd. Om det er et kvarter eller en times kjøretur, så kan begge deler være for langt og slitsomt om etpar år. Kanskje en ide at han får ta med seg en kompis til dere avogtil?

Jeg regner med at dere har vurdert muligheten for å flytte i nabolaget til gutten, som jo ville være det beste med tanke på samvær. Men jeg skjønner at det kanskje byr på de samme problemene angående jobb og boligpriser.

[Virreliten]

Hva med å få jobbene du nevner en time unna, og heller pendle til jobb, så slipper far å pendle til sønn og omvendt?

[Rosalie]

Hva med å få jobbene du nevner en time unna, og heller pendle til jobb, så slipper far å pendle til sønn og omvendt?

Det hadde også med boligpriser å gjøre, hvis du leser startinnlegget.

En kompis av meg og kona flyttet fra by til et småbruk ca en times tid unna byen da hans sønn var på samme alder som din stesønn. Og det var da ikke noe problem! Nå er gutten 16-ish, og er der når det passer ham. Dvs. ikke så mye i helgene, men mer på kveldstid i skoledagene. Så tar han buss til skolen om morgenen.

[Gjest ts]

Ja, det handler både om jobb og om boligpriser.

Her vi bor nå: Vanskelig å få jobb + rådyrt å leie/eie.

Der vi vurderer å flytte: Lettere å få jobb og billig å leie/eie.

Egentlig er vi veldig klar for å flytte, for det er ikke holdbart i lengda slik vi har det nå. Vi får det bare akkurat til å gå rundt hver måned, og far får aldri tatt med sønnen på spennende ferieturer ut av landet. Sønnen lever i en verden der mor kjøper masse fine nye klær til han, betaler for fritidsaktiviteter, går ut på restaurant og spiser iblant og drar på fine ferier en eller to ganger i året. Alt dette mens far ikke kan ta gutten med på noe dyrere enn McDonalds en gang i måneden, og en tur på kino eller lignende i ny og ne. Far kjøper ikke klær til sønnen utenom til bursdag/jul, og tar han med på bilferie til slektninger og venner i Norge.

Både far og jeg har prøvd å forklare hvorfor det er sånn, men for gutten så er det lett å tenke at mamma er spandabel og snill mens pappa er gnien og kjip.

I tillegg gnager det på oss voksen det å aldri ha råd til noe ekstra. Vi har levd på denne måten i 4-5 år nå og føler et sterkt behov for å kunne leve litt mer romslig. Og når en sånn tilværelse er tilgjengelig bare en drøy times kjøretur unna så er fristelsen stor.

Jeg regner med at enkelte vil mene at vi er materialistiske og har feil fokus på hva som er viktig i livet. Materialistiske er vi vel alle til en viss grad når vi har vokst opp i et rikt land. Vi har visse forventninger til hva vi skal omgi oss med. Men jeg tror ikke vi er veldig materialistiske, for vi nøyer oss glatt med en gammel liten bil og godt brukte møbler. Vi ønsker oss bare litt mer frihet til å velge, og ikke bare være nødt til å gå etter first price-produkter og bilferier innenlands.

Vi vet at det viktigste i livet er forholdet mellom foreldre og barn. Men det kan vi kanskje klare å beholde selv om vi flytter. Far er jo innstilt på å kjøre ofte hjem til sønnen for å være med han på treninger, kamper, dra på kino, bowle, gå på kafé osv. Og vi tenker på å kjøpe en liten båt med påhengsmotor der vi skal flytte, for gutten elsker å fiske. I det hele tatt vil vi ha så mye bedre muligheter om vi flytter for oss alle, at vi heller nok mest den veien. Jeg tror det blir flytting ja!

Takk for råd og synspunkter.