Aktiv dødshjelp

[Gjest Gjest]

Tenk når våre politikere som bestemmer disse lovene havner i sykesenga med stoooore smerter?

[Gjest Gjest]

Det er et etisk vanskelig spørsmål dette, det er ikke vanskelig å se det. Men likevel sier jeg klart ja til aktiv dødshjelp. Jeg har sett flere av mine slektninger dø av kreft, og på det siste er det ikke mye som hjelper. Tanta mi døde i praksis av å drukne av væskeansamlinger i lungene, morfin hjalp ikke mye da...

Jeg syns det er egoistisk å skulle tvinge folk til å leve videre, selv om livet kanskje bare vil vare i noen uker eller måneder, og da i store smerter. For meg handler det om en verdig avslutning på livet. Hadde man holdt en hund i live på samme måte, hadde folk reagert! Hvorfor skal det være så mye verre å la et menneske i en slik situasjon dø?

[Ella_Grey]

Ikke? Ta deg en tur innom et sykehjem du. Og bli der en dag, sitt ved sengekanten, sitt sammen med dem når de spiser middag, få meg deg kveldsstellet, dusj og legging. Ikke mange som ligger og lider?

Jeg har gitt opp å holde telling på alle gamle eller syke som forteller meg at de vil dø. At smertene overskygger alt. Det skjærer meg like mye i hjertet hver gang.

Så jeg sier ja til aktiv dødshjelp!

Mhm, men da syns jo jeg at den beste løsningen vil være å satse mer på palliativ behandling. Og ikke resignere med at ting er så ille at det er bedre at de gamle tross alt får dø.

Selvfølgelig finnes det enkelttilfeller der smertelindring ikke kan oppnås, men 90-95% av alle pasienter kan få god lindring dersom de faktisk blir tatt hånd om av helsepersonell som er oppmerksomme og har kompetanse.

Jeg syns det burde være mer hospicer, steder der den siste fasen i livet ble satt i fokus. Vanlige helsearbeidere har et fokus på helbredelse og gir kanskje opp når kurativ behandling ikke er et alternativ.

Jeg er absolutt for og vet med sikkerhet at det faktisk skjer på hvert eneste sykehus.

Jeg vet også at det faktisk skjer aktiv dødshjelp på norske sykehus. Men jeg vet også at når det skjer så er det som regel ikke legen selv som setter den dødelige sprøyten, det får han/hun en ofte uvitende sykepleier til å gjøre. Ergo tror jeg at det kan bli vanskelig å få tak i folk som faktisk er villig til å utføre aktiv dødshjelp.

---

Og det handler selvfølgelig ikke om at man skal ta livet av folk fordi de har en dårlig dag, for å si det kynisk disse klarer ofte å ta livet av seg selv om de skulle ønske.

De handler om de svake gruppene i samfunnet. De som ligger for døden, eller som lever et liv helt uten verdighet.

Og da har man to veier å gå, man kan si at på et punkt har ikke et menneskeliv noen verdi lenger. Det er et point-of-no-return, etter det punktet så har ikke vi mer å tilby og det anbefales/forventes at du velger å motta aktiv dødshjelp.

Eller man kan velge å satse på pleie av pasienter som ikke responderer på kurative tilltak, man kan forske på smertelindring i den siste fasen av livet. Man kan sørge for at det er nok resursser til at eldre kan få en verdig alderdom, og ikke føler seg som en byrde.

Jeg tror ikke det er en både og situasjon; den dagen aktiv dødshjelp blir vanlig praksis, så kommer det ikke til å satses på disse tingene.

Og når det gjelder eldre, de demente er kanskje den gruppen som har det verst, og som er mest resursskrevende. Hvem skal bestemme om en dement gammel mann skal få aktiv dødshjelp?

[mysan]

Morfaren min ble syk av als og det var helt j*vl*g og se han bli dårlig fra dag til dag!!!. men kunne ikke tenkt meg noe dødshjelp der, han fikk 'heldigvis' sovne inn før han måtte mates gjennom sonde ovs- synes det var trist og høre om at vedkommede ikke fikk smertestillende... uansett liksom!

Jeg for på mange måter - så lenge personen er klar og vet hva h*n vil!

Det du sier er at du er for aktiv dødshjelp, men ikke for dine egne, som her, din morfar.

Og dette tror jeg gjelder mange, og er den største bøygen og komme over i denne sammenheng. Vi som pårørende har vondt for å ta farvel med en som ligger og dør. VI vil ha vedkommende i livet vårt, nærmest for en hver pris. Det er så egoistisk at jeg mangler ord.

Jeg er absolutt for og vet med sikkerhet at det faktisk skjer på hvert eneste sykehus. Da mener jeg ikke å ta livet av noen, men feks en med kreft får litt mere morfin for å sovne inn. Det vet jeg skjer.

Uansett, i fjor døde min mor. Og det var først et møte med over-legen på den avdelingen, om vi skulle ta bort næring, medisiner etc for å la henne dø. Og det gjorde vi. Min mor var ikke tilstede bevisst, så vi tok den avgjørelsen. Det var ufattelig tungt men alle mente det var det beste og det mente vi også.

Min mann fikk bestemme selv om han skulle fortsette å få næring, og han valgte det bort. Og jeg skjønner ham godt. Ikke i mine villeste drømmer ville jeg nektet ham denne avgjørelsen, og jeg ser ikke forskjell på passiv og aktiv dødshjelp.

Det er et etisk vanskelig spørsmål dette, det er ikke vanskelig å se det. Men likevel sier jeg klart ja til aktiv dødshjelp. Jeg har sett flere av mine slektninger dø av kreft, og på det siste er det ikke mye som hjelper. Tanta mi døde i praksis av å drukne av væskeansamlinger i lungene, morfin hjalp ikke mye da...

Jeg syns det er egoistisk å skulle tvinge folk til å leve videre, selv om livet kanskje bare vil vare i noen uker eller måneder, og da i store smerter. For meg handler det om en verdig avslutning på livet. Hadde man holdt en hund i live på samme måte, hadde folk reagert! Hvorfor skal det være så mye verre å la et menneske i en slik situasjon dø?

Dette handler om de pårørende, ikke den døende.

Og det handler selvfølgelig ikke om at man skal ta livet av folk fordi de har en dårlig dag, for å si det kynisk disse klarer ofte å ta livet av seg selv om de skulle ønske.

De handler om de svake gruppene i samfunnet. De som ligger for døden, eller som lever et liv helt uten verdighet.

Og da har man to veier å gå, man kan si at på et punkt har ikke et menneskeliv noen verdi lenger. Det er et point-of-no-return, etter det punktet så har ikke vi mer å tilby og det anbefales/forventes at du velger å motta aktiv dødshjelp.

Eller man kan velge å satse på pleie av pasienter som ikke responderer på kurative tilltak, man kan forske på smertelindring i den siste fasen av livet. Man kan sørge for at det er nok resursser til at eldre kan få en verdig alderdom, og ikke føler seg som en byrde.

Jeg tror ikke det er en både og situasjon; den dagen aktiv dødshjelp blir vanlig praksis, så kommer det ikke til å satses på disse tingene.

Og når det gjelder eldre, de demente er kanskje den gruppen som har det verst, og som er mest resursskrevende. Hvem skal bestemme om en dement gammel mann skal få aktiv dødshjelp?

Så for deg er det å mene at et menneskeliv ikke har noen verdi dersom en døende ber om hjelp til å avslutte sine lidelser?

Meget merkelig logikk.

Det er ikke snakk om å avlive folk fordi de har blitt for gamle eller for skrøpelige, det er snakk om å hjelpe folk som ønsker å avslutte sine egne lidelser fordi det uansett ikke er håp om bedre tider.

Det kommer neppe til å bli noen storm av mennesker som ønsker hjelp til å dø allikevel, fordi folk flest vil klamre seg til livet, fordi døden kan virke skremmende uansett hvilken forfatning man er i, og fordi mennesket ofte har en ukuelig tro på mirakler.