Aktiv dødshjelp

[Gjest Gjest]

Jeg er absolutt for, og jeg er registrert hos Dignitas i tilfelle jeg skulle ende i en slik situasjon.

Er det det stedet det har vært snakk om i avisene? (Sveits??!)

Jeg kunne faktisk tenkt meg noe slikt selv, hvordan gikk du frem?

[Ella_Grey]

Pasienten som er syk må jo være 100% klar og orientert, slik at det ikke er noen som helst tvil på at det er det hun/han virkelig ønsker.

Jeg tror at hvis det blir aksept for å bevisst ta livet av mennesker som er syke vil det komme til å gli ut etterhvert.

Hvis man sammenligner med utviklingen vdr abort (jeg vet; ikke helt sammenlignbart - men dog). Hva som er akseptabel grense for abort utvides. Flere steder, bl.a England, er nå abort tillat opp til uke 24. samtidig bruker man ressurser på å redde premature babyer født i uke 24. Da syns jeg noe skurrer.

Oppdager man at et foster har Downs blir det mer og mer selvsagt at det skal tas abort. Vi er på vei mot et sorteringssamfunn i den ene enden av livet, vi fjerner de som kan bli et problem.

Samme kan skje i andre enden av livet. Når man begynner å flytte grenser, er det ofte vanskelig å stoppe.

Endret 11. mars 2010 av Ella_Grey

[Ella_Grey]

Så det du mener er at dyr er verdiløse? Eller at vi ikke bør avlive dyr som lider?

Jeg er for aktiv dødshjelp, fordi mennesker er for verdifulle til å ligge og lide unødvendig. Jeg tror ikke døde mennesker merker at de er døde, så de som lider når noen går bort, er de som er igjen. Det er egoistisk i mine øyne at noen mennesker mener andre skal lide fordi andre ikke orker å ha et naturlig forhold til døden.

(...)

Neida, jeg er for å avlive dyr som lider. Men et dyr kan aldri fortelle hvor vondt det har, på en skala fra en til ti. Dyr skjuler heller at de har det vondt, det er bortimot umulig å gi en tilfredsstillende smertelindring.

Mitt inntrykk er at for mennesker kan det i de fleste tilfeller gis en god smertelindring, det er ikke mange som ligger og lider.

Jeg tror heller ikke at de døde merker at de er døde, derfor ser jeg verdien i å leve så lenge som mulig. De fleste har gode øyeblikk (om få, og langt i mellom)- uansett hvor syk de er. Jeg vil heller håpe på noen flere gode øyeblikk, enn å resignere og tenke at nå er det nok.

Vi har allerede massevis av leger og helsearbeidere som tar menneskeliv hver eneste dag; ufødte mennesker. Hvorfor skulle disse være mindre kalde og kyniske enn de som hjelper et menneske som faktisk har samtykket?

Akkurat det å utføre aborter tviler jeg på at helsearbeidere syns er noe særlig (noe jeg tror er en grunn til at kjemisk abort er blitt standardmetoden).

Men det er en forskjell på en abort og det å utføre aktiv dødshjelp. Et foster er ikke en personlighet enda, det er ikke pårørende å ta hensyn til i samme grad. Det er mer klinisk.

Endret 11. mars 2010 av Ella_Grey

[Gjest yojo]

Jeg tror at hvis det blir aksept for å bevisst ta livet av mennesker som er syke vil det komme til å gli ut etterhvert.

Hvis man sammenligner med utviklingen vdr abort (jeg vet; ikke helt sammenlignbart - men dog). Hva som er akseptabel grense for abort utvides. Flere steder, bl.a England, er nå abort tillat opp til uke 24. samtidig bruker man ressurser på å redde premature babyer født i uke 24. Da syns jeg noe skurrer.

Oppdager man at et foster har Downs blir det mer og mer selvsagt at det skal tas abort. Vi er på vei mot et sorteringssamfunn i den ene enden av livet, vi fjerner de som kan bli et problem.

Samme kan skje i andre enden av livet. Når man begynner å flytte grenser, er det ofte vanskelig å stoppe.

Å ta abort når barnet har Downs er jeg ikke tilhenger av, men aktiv dødshjelp mener jeg burde bli lovlig.

Hvis man har aktiv dødshjelp tror jeg ikke det vil skli ut, man har da en lov å forholde seg til. I land hvor dette praktiseres har jeg heller aldri hørt om at folk blir "tatt livet av", uten at de selv er 100% sikre på at det er det de vil, i steden for å leve med store smerter o.l siste tiden.

[Gjest Dhanu]

Helt klart for aktiv dødshjelp. Håper inderlig det er innført i Norge hvis den dag kommer at jeg trenger det.

Litt merkelig at det er lov å sulte/tørste folk ihjel (passiv dødshjelp), mens en mer barmhjertig framgangsmåte er ulovlig. Hvor er verdigheten i dette?

[Gjest Gjest]

Jeg tror jeg er imot livsforlengende medisinsk behandling når utfallet til sist er gitt uansett. For de som selv er klar over sin skjebne. Og raushet med smertemedisiner = fri flyt.

Kanskje det kvalifiserer til aktiv dødshjelp?

[Gjest yojo]

Jeg tror jeg er imot livsforlengende medisinsk behandling når utfallet til sist er gitt uansett. For de som selv er klar over sin skjebne. Og raushet med smertemedisiner = fri flyt.

Kanskje det kvalifiserer til aktiv dødshjelp?

Man har jo lov å nekte livsforlengende behandling, hvis man er klar og orientert selvfølgelig. 100% smertedekning må nødt å være et must i hele helse Norge.

Vært borte i flere eldre, som er på sitt siste, som har snudd hodet vekk når man enten prøver å tilføye mat eller vann. Det er vanskelig.......

[Tabris]

Jeg er også for aktiv dødshjelp. Det må selvsagt være under streng kontroll og ordentlige former, men jeg synes et menneske selv - som er klar og bevisst - skal bestemme selv når de ikke ønsker å leve lenger. For meg grenser det til ondskap å nekte et menneske å dø når det lever under konstante smerter uten mulighet for bedring.

[livesen]

Jeg er også for aktiv dødshjelp. Det må selvsagt være under streng kontroll og ordentlige former, men jeg synes et menneske selv - som er klar og bevisst - skal bestemme selv når de ikke ønsker å leve lenger. For meg grenser det til ondskap å nekte et menneske å dø når det lever under konstante smerter uten mulighet for bedring.

Helt enig med tabris

[Gjest Gjest]

jeg er for i visse tilfeller! det må være strenge regler. personen må være i stand til å ta et valg og jeg mener det bare bør brukes i de tilfeller man har fått en dødsdom, eks. ALS.

har hatt denne sykdommen tett innpå meg der familiemedlemmet ønsket å dø fortest mulig pga. store smerter. vi fikk vvite at han ikke hadde lenge igjen.. likevel legene kunne ikke gi mer smertestillende, selv om han ikke fikk nok, fordi det kunne jo hende han døde! det er helt sykt!

[Gjest yojo]

jeg er for i visse tilfeller! det må være strenge regler. personen må være i stand til å ta et valg og jeg mener det bare bør brukes i de tilfeller man har fått en dødsdom, eks. ALS.

har hatt denne sykdommen tett innpå meg der familiemedlemmet ønsket å dø fortest mulig pga. store smerter. vi fikk vvite at han ikke hadde lenge igjen.. likevel legene kunne ikke gi mer smertestillende, selv om han ikke fikk nok, fordi det kunne jo hende han døde! det er helt sykt!

Helt enig, ALS er en forferdelig sykdom Den ødlegger deg jo sakte men sikkert, uff.

[RedRobbin]

Neida, jeg er for å avlive dyr som lider. Men et dyr kan aldri fortelle hvor vondt det har, på en skala fra en til ti. Dyr skjuler heller at de har det vondt, det er bortimot umulig å gi en tilfredsstillende smertelindring.

Mitt inntrykk er at for mennesker kan det i de fleste tilfeller gis en god smertelindring, det er ikke mange som ligger og lider.

Jeg tror heller ikke at de døde merker at de er døde, derfor ser jeg verdien i å leve så lenge som mulig. De fleste har gode øyeblikk (om få, og langt i mellom)- uansett hvor syk de er. Jeg vil heller håpe på noen flere gode øyeblikk, enn å resignere og tenke at nå er det nok.

Akkurat det å utføre aborter tviler jeg på at helsearbeidere syns er noe særlig (noe jeg tror er en grunn til at kjemisk abort er blitt standardmetoden).

Men det er en forskjell på en abort og det å utføre aktiv dødshjelp. Et foster er ikke en personlighet enda, det er ikke pårørende å ta hensyn til i samme grad. Det er mer klinisk.

Ikke? Ta deg en tur innom et sykehjem du. Og bli der en dag, sitt ved sengekanten, sitt sammen med dem når de spiser middag, få meg deg kveldsstellet, dusj og legging. Ikke mange som ligger og lider?

Jeg har gitt opp å holde telling på alle gamle eller syke som forteller meg at de vil dø. At smertene overskygger alt. Det skjærer meg like mye i hjertet hver gang.

Så jeg sier ja til aktiv dødshjelp!

[Gjest yojo]

Ikke? Ta deg en tur innom et sykehjem du. Og bli der en dag, sitt ved sengekanten, sitt sammen med dem når de spiser middag, få meg deg kveldsstellet, dusj og legging. Ikke mange som ligger og lider?

Jeg har gitt opp å holde telling på alle gamle eller syke som forteller meg at de vil dø. At smertene overskygger alt. Det skjærer meg like mye i hjertet hver gang.

Så jeg sier ja til aktiv dødshjelp!

:enig:

[Gjest fisk]

Jeg hadde en mormor som døde av akutt blodkreft i en alder av 94 år. En meget stolt dame.

Det bla ganske fort klart at ingenting kunne gjøres for henne og at hun ville dø innen måneder.

I den første tiden fikk hun hjelp i form av intravenøs næring og blodoverføringer. Dette ble etterhvert kuttet ut. Da ble hun betydelig dårligere. I en tid hadde hun bare intravenøs væske. Dette ble kuttet ut. Da ble hun virkelig dårlig.

Hun levde to måneder hvor hun spiste kanskje en ostebit om dagen og sugde på en klut.

I to uker før hun døde klarte hun ikke å passere avføring. Jeg måtte hjelpe henne mens hun prøvde å bæsje på et bekken i senga. Når hun prøvde å gå på toalettet mått vi være minst to stk, da hun besvimte hver gang.

Hun fikk en så uverdig avslutning på livet, jeg gremmes.

Og jeg lurer:

-Hvorfor fikk hun først blodoverføring og næring?

-Hvorfor ble dette tatt bort? Det hadde veldig god virkning, virket det for godt? Ville det forlenget livet så mye at det ville blitt i overkant kostbart for helsevesenet? Hvorfor begynte de i så fall med blodoverføringer, når det likevel var klart at hun ikke kunne reddes?

-Hvorfor fikk hun intravenøs væske for så å ta den bort? Var dette også et tiltak som viste seg å fungere for godt?

Vi driver ikke aktiv dødshjelp i Norge, men vi tar bort livgivende behandling, litt etter litt. Vi lar være å gi de hjelpeløse hjelp. Er dette egentlig bedre?

I mine øyne er det langt verre. Hadde jeg kunnet gi min mormor aktiv dødshjelp hadde jeg gjort det. Hun ble likevel fornektet det som kunne hjelpe.

Jeg mener ikke at det var galt av legene å la henne dø. Hun hadde lev et fullverdig liv og jeg mener at det ikke er nødbendig å forlenge et fullevd liv.

Men jeg sitter igjen med spørsmål om hvor grensene går? Hva er aktiv og hva er passiv dødshjelp ( i den forstand jeg snakker om begerpet her, ikke det å la vær å gjennopplive osv). Kan passiv dødshjelp defineres som hjelp i det hele tatt?

Til sist sitter jeg igjen med en overbevisning om at aktiv dødshjelp grunner i barmhjertlighet, mens passiv dødshjelp grunner i feighet.

[IsaCathrine]

Jeg er for.

Samtidig ser jeg at dette er en utrolig vanskelig sak, så jeg skjønner godt at det ikke praktiseres her i landet.

[Gjest yojo]

Jeg hadde en mormor som døde av akutt blodkreft i en alder av 94 år. En meget stolt dame.

Det bla ganske fort klart at ingenting kunne gjøres for henne og at hun ville dø innen måneder.

I den første tiden fikk hun hjelp i form av intravenøs næring og blodoverføringer. Dette ble etterhvert kuttet ut. Da ble hun betydelig dårligere. I en tid hadde hun bare intravenøs væske. Dette ble kuttet ut. Da ble hun virkelig dårlig.

Hun levde to måneder hvor hun spiste kanskje en ostebit om dagen og sugde på en klut.

I to uker før hun døde klarte hun ikke å passere avføring. Jeg måtte hjelpe henne mens hun prøvde å bæsje på et bekken i senga. Når hun prøvde å gå på toalettet mått vi være minst to stk, da hun besvimte hver gang.

Hun fikk en så uverdig avslutning på livet, jeg gremmes.

Og jeg lurer:

-Hvorfor fikk hun først blodoverføring og næring?

-Hvorfor ble dette tatt bort? Det hadde veldig god virkning, virket det for godt? Ville det forlenget livet så mye at det ville blitt i overkant kostbart for helsevesenet? Hvorfor begynte de i så fall med blodoverføringer, når det likevel var klart at hun ikke kunne reddes?

-Hvorfor fikk hun intravenøs væske for så å ta den bort? Var dette også et tiltak som viste seg å fungere for godt?

Vi driver ikke aktiv dødshjelp i Norge, men vi tar bort livgivende behandling, litt etter litt. Vi lar være å gi de hjelpeløse hjelp. Er dette egentlig bedre?

I mine øyne er det langt verre. Hadde jeg kunnet gi min mormor aktiv dødshjelp hadde jeg gjort det. Hun ble likevel fornektet det som kunne hjelpe.

Jeg mener ikke at det var galt av legene å la henne dø. Hun hadde lev et fullverdig liv og jeg mener at det ikke er nødbendig å forlenge et fullevd liv.

Men jeg sitter igjen med spørsmål om hvor grensene går? Hva er aktiv og hva er passiv dødshjelp ( i den forstand jeg snakker om begerpet her, ikke det å la vær å gjennopplive osv). Kan passiv dødshjelp defineres som hjelp i det hele tatt?

Til sist sitter jeg igjen med en overbevisning om at aktiv dødshjelp grunner i barmhjertlighet, mens passiv dødshjelp grunner i feighet.

Jeg trodde avgjørelser om å ikke gi livsforlengede behandling ble tatt av lege, pårørende og eventuelt personen selv?

Sånn jeg forstår mener du at hun ville hatt en mer verdig død om hun fortsatte med livsforlengende behandling?

Ønsket hun dette selv? Ønsket dere som pårørende det?

Jeg trodde ikke det var lov å "nekte" henne livsforlengende behandling, som du jeg forstår du mener?

Smertene og ubehaget hun hadde, var de like mye tilstede når hun fikk behandling?

Forstår at dette er vanskelig for deg som pårørende, og synes det er rart hvis denne behandlingen ble nektet din mormor, hvis hun helt klart hadde det mye bedre da.

[mysan]

Det er alltid noen som er villig til og gjøre det som er riktig

uansett det burde være helsepersonell som gjør det.

Enig.

Jeg tror at hvis det blir aksept for å bevisst ta livet av mennesker som er syke vil det komme til å gli ut etterhvert.

Hvis man sammenligner med utviklingen vdr abort (jeg vet; ikke helt sammenlignbart - men dog). Hva som er akseptabel grense for abort utvides. Flere steder, bl.a England, er nå abort tillat opp til uke 24. samtidig bruker man ressurser på å redde premature babyer født i uke 24. Da syns jeg noe skurrer.

Oppdager man at et foster har Downs blir det mer og mer selvsagt at det skal tas abort. Vi er på vei mot et sorteringssamfunn i den ene enden av livet, vi fjerner de som kan bli et problem.

Samme kan skje i andre enden av livet. Når man begynner å flytte grenser, er det ofte vanskelig å stoppe.

Det handler ikke om at man skal få aksept for å ta livet av folk fordi om de har en dårlig dag. Det er snakk om folk som ligger på det siste, men holdes i live til tross for store smerter og uten håp om bedring.

Litt merkelig at det er lov å sulte/tørste folk ihjel (passiv dødshjelp), mens en mer barmhjertig framgangsmåte er ulovlig. Hvor er verdigheten i dette?

Ja, hva er logikken i det?

Du dør uansett, men i disse tilfellene tar det kanskje en ukes tid.

Jeg er også for aktiv dødshjelp. Det må selvsagt være under streng kontroll og ordentlige former, men jeg synes et menneske selv - som er klar og bevisst - skal bestemme selv når de ikke ønsker å leve lenger. For meg grenser det til ondskap å nekte et menneske å dø når det lever under konstante smerter uten mulighet for bedring.

Enig, jeg synes ikke man tvinge folk til å leve, for sine egne prinsippers skyld.

Den dagen jeg selv eventuelt ligger der og venter på å dø, i sterke, ulidelige smerter som ingen ting hjelper mot, håper jeg virkelig at jeg får lov å bestemme dette selv. Det er meg, mine smerter og mitt liv. Ingen andres.

[Gjest Iril]

Den gangen mitt nære familiemedlem døde av kreft, var det i hvert fall med store smerter helt til det siste. Ganske enkelt fordi smertelindring i store nok doser til at det hjalp, kunne være dødelig. Og det må man jo for all del unngå, viktig med seigpining når man skal dø i Norge.

Å tro at man får god smertelinding som terminal pasient, er ganske naivt. Dessverre lever mange mange terminale pasienter i et smertehelvete uten like mens de venter på å få dø.

[Siiw]

jeg er for i visse tilfeller! det må være strenge regler. personen må være i stand til å ta et valg og jeg mener det bare bør brukes i de tilfeller man har fått en dødsdom, eks. ALS.

har hatt denne sykdommen tett innpå meg der familiemedlemmet ønsket å dø fortest mulig pga. store smerter. vi fikk vvite at han ikke hadde lenge igjen.. likevel legene kunne ikke gi mer smertestillende, selv om han ikke fikk nok, fordi det kunne jo hende han døde! det er helt sykt!

Morfaren min ble syk av als og det var helt j*vl*g og se han bli dårlig fra dag til dag!!!. men kunne ikke tenkt meg noe dødshjelp der, han fikk 'heldigvis' sovne inn før han måtte mates gjennom sonde ovs- synes det var trist og høre om at vedkommede ikke fikk smertestillende... uansett liksom!

Jeg for på mange måter - så lenge personen er klar og vet hva h*n vil!

[Beauté]

Jeg er absolutt for og vet med sikkerhet at det faktisk skjer på hvert eneste sykehus. Da mener jeg ikke å ta livet av noen, men feks en med kreft får litt mere morfin for å sovne inn. Det vet jeg skjer.

Uansett, i fjor døde min mor. Og det var først et møte med over-legen på den avdelingen, om vi skulle ta bort næring, medisiner etc for å la henne dø. Og det gjorde vi. Min mor var ikke tilstede bevisst, så vi tok den avgjørelsen. Det var ufattelig tungt men alle mente det var det beste og det mente vi også.

Endret 14. mars 2010 av Beauté