Kollega med depresjon - likevel på jobb

[Gjest Første gjest]

Tusen takk for nye svar.

Det er helt tydelig at det er mange delte meninger rundt dette. Spesielt takk til Ivanka som tydeligvis har vært her selv og ser hva det dreier seg om iom at du skriver at arbeidskollegene mine ikke har det halvparten så ille som jeg har det. Det er vanskelig å være den syke på arbeidsplassen, særlig siden det ikke er noe fysisk som vises utenpå. Dessuten forstår jeg jo inderlig godt at det tærer på dem at jeg er veldig stille og lavmælt innimellom siden jeg vanligvis ikke er det.

Juggernaut hadde et strålende bra innlegg! Det er tydelig at Juggernaut vet veldig godt hva dette dreier seg om og ser min side samtidig som han kan se mine kollegers side. Jeg vil ikke begynne på antidepressiva hvis andre ting kan hjelpe, jeg liker ikke å bruke masse medisiner. Men hvis antidepressiva kan hjelpe meg til å komme lettere gjennom dagene og at jeg får mer lyst og ork til å ta bedre vare på meg selv så er jeg villig til å starte på det. Sammen med terapi såklart, jeg vet jo at terapi vil være det beste for meg mest sannsynlig. Jeg skal til legen og det er vel bra bare at jeg har kommet meg så langt synes jeg.

[Mathias]

Var ikke det jeg mente Placebo!... Og jeg har god erfaring med piller jeg, fra både venner, familie og fra jobb....

Å KUN gå på piller løser veldig lite, det er et faktum...

Norge troner øverst på forbruk av piller.

Norge truner nesten nederst på listen over rehabilitering av depresjoner.

Piller kan godt brukes, men burde brukes mer med varsomhet enn det vi har fått tradisjon for. Har du lest om bivirkningene til disse pillene forresten?.....

Jeg er klar over at noen må ha dem, og at noen må ha dem varig, men detter fåtallet av de som har depresjoner! Bla bruker man fysisk aktivitet til behandling, for da produserer man sine egne lykkehormoner....

Og ofte ER det en konkret grunn til depresjonen man kan ta tak i.

Noen ganger er det rett og slett kjemisk uballanse i hjernen. Men det er fåtallet...

Her er en god artikkel! :

http://www-bib.hive.no/tekster/studoppg/he...he/2000/wike-l/

[Gjest glamourgirl]

Hei!

Skjønner at du har det vanskelig! Det har kommet mange råd her, og jeg vet ikke om jeg har noe bedre å komme med, men deler gjerne noen erfaringer. Jeg var fryktelig deprimert for ett og et halvt år siden, grunnet samlivsbrudd. Venniner anbefalte meg sykemelding, for jeg var helt uten krefet i kroppen, tungsindig osv. Det jeg opplevde rundt dette, gjør at jeg skriver ned følgende, så kan du heller se om du har nytte av det.

Noen leger er av den oppfatning at du må jobbe selv om du ikke orker, det blir ikke bedre av å sitte hjemme og sture. Dette gjelder spesielt bedriftsleger. Så prøv å få time hos fastlegen din, og forklar så godt du kan hvor problemet ligger, slik at han/hun forstår at du har det tøft. Prøv å få time hos psykolog eller annen terapaut. Det hjelper, ventetiden kan ofte være lang, og er den det anbefaler jeg deg å undersøke litt på egenhånd, og heller betale det ekstra det koster å gå til en du finner på selv.

Personlig ble jeg ikke bedre av å ikke jobbe. Jeg prøvde med aktiv sykemelding, og endte opp med å få kjempedårlig samvittighet, og gikk på jobb uansett. Prøvde å jobbe hjemmenfra, men det ble også vanskelig. Som du hadde jeg folk på jobben som tisket og hvisket, og ikke kunne forstå et en skilsmisse var noe å ta på vei for. Flere av dem var av den gamle skolen, og mente at problemer løses ved å jobbe dem bort. Dette gikk så hardt innpå meg, at jeg endte opp med å bytte jobb tilslutt.

Uffda, dette ble kanskje for negativt ladet for deg. Det var ikke meninga. Jeg skal hanke meg inn igjen :-? Få time hos legen, vær forberedt på det du vil si. Ikke unnskyld deg, ikke gjør ting bedre eller verre enn de er. Men forklar akkurat hvordan du har det! Prøv å få henvisning til psykolog, er det for lang ventetid, finn noen å snakke med på egenhånd. Prøv å finne små ting i hverdagen som er bra, og hold fast på dem. Vet at depresjoner utløses av ulike faktorer, og at min var forholdsvis konkret, og at du derfor kanskje ikke føler at dette relaterer til deg!

Ønsker deg uansett lykke til, og alt godt!

Glammy

[Gjest Anonymous]

Noen ganger er det rett og slett kjemisk uballanse i hjernen. Men det er fåtallet...

Det er så og si alltid en kjemisk ubalense i hjernen ved psykisk sykdom. Det vil si: Ubalanse i signalstoffene. (nevrotransmittere som nordrenalin, serotonin, dopamin etc)

Nei. Piller løser ikke alle problemer.

Trening, et godt kosthold og en meningsfull hverdag kan hjelpe mye. Gode samtaler og/eller terapi kan også hjelpe.

Det som som har påvist å ha best effekt er kombinasjonen terapi og medikamenter. Enig i at køene er for lange og at flere burde få tilbud om terapi, men det er et faktum at psykologer og psykiatere er det for få av i dette landet. Alternativt kan en høre om det fins gruppe-behandling, men akkurat når det gjelder depresjon er det mye som skal til for at en slik gruppe skal virke positivt.

Er klar over at mange piller har bivirkninger, men en må veie fordelene opp mot ulempene. Bivirkningsbildet er veldig forskjellig fra person til person og fra pille til pille.

[Mathias]

Kjemisk uballanse er oftest ikke GRUNNEN/ÅRSAKEN gjest...

I Tyskalnd f eks skriver legene stort sett ut Johannesurt med godt resultat!.... Synes legene tyr til piller for fort i Norge, og de stopper også veldig ofte med å skrive ut kun dem....

Lykkepiller topper listene suverent over medikamenter m alvorlige bivirkninger. En av dem kan være at man blir suicidal....

Men forstå meg riktig. Synes det er riktig at mange går på dem!....

[Gjest gjest (placebo)]

Kjemisk uballanse er oftest ikke GRUNNEN/ÅRSAKEN gjest...

Kjemisk ubalanse er selve problemet i mange tilfeller. Det betyr ikke at det MÅ løses ved hjelp av medikamenter. Ubalansen kan gjerne komme delvis av ytre forhold.

I Tyskalnd f eks skriver legene stort sett ut Johannesurt med godt resultat!....

Dette kan man kjøpe reseptfritt i Norge også. Virker best på milde depresjoner. Problemet med Johannesurt er at det kan påvirke virkningen av andre medikamenter - slik som p-piller. Doseringen blir også usikker. Ved å kjøpe slikt reseptfrit på apotek så får man heller ingen oppfølging ift. bruken eller depresjonsmestring.

Lykkepiller topper listene suverent over medikamenter m alvorlige bivirkninger. En av dem kan være at man blir suicidal....

Hvor mange tror du tar livet sitt fordi de har en ubehandlet depresjon, da? Det er et mye større problem. En del stemningstabiliserende midler og antidepressiva har en anti-aggresiv virkning, som setter ned suicidalfaren betraktelig. Det som KAN skje er at når man er på vei opp fra en depresjon og tiltaksløsheten er borte så KAN det være fare for selvmord.

[Ling]

Forsøk alternativ behandling da vel.... Leste du innlegget i Aftenposten for i dag? Prøv akupunktur - det kan jeg selv stå inne for at er en god behandlingsform.

Alt godt til deg...

ak

[Gjest Anonymous]

Før du kaster deg på behandlingsmetoder som terapi, medikamenter og alternativ behandling av ulike typer så ta en grundig helsesjekk.

Stoffskiftet, B12 og jernlagrene er relevant.

Be om å få ta EEG.

Spesielt stoffskiftesykdommer kan ligne depresjon.

[Labella]

Et tips hvis det er vanskelig å komme til psykolog raskt (dessverre har de ofte lang venteliste...):

Mange kommuner har tilbud om psykiatrisk sykepleier, som det er mulig å få samtaler med i en overgangsperiode. Dette vet sikkert fastlegen din noe om, men det er ikke sikkert h*n nevner det hvis ikke du gjør det!

[14062003]

Her var det masse å lese. Jeg orker ikke å lese alt! Jeg vil bare si at det er helt greit, og tilogmed normalt, å være deprimert i perioder. Det finnes mange behandlingsformer for å komme seg opp av gjørma.

Selv går jeg til psykolog og leser boka "Lykketyvene" nå - og har kjempevirkning av det. Er sykemeldt 70% siden mars, men føler meg stadig bedre og jobber meg oppover 50% i disse dager.

Kjempedeilig, for for bare 2 mnd siden trodde jeg at jeg kom til å bli uføretrygdet og aldri komme meg ut av denne gjørma.

Endelig - deilig !

[Catzy]

En av mine kolleger har det som deg, første gjest. Nesten. For h*n er på vei igjennom det hele.

H*n har alltid vært en utrolig pliktoppfyllende strikkball. Men for en stund siden, før jeg begynte å jobbe der, så sa det stopp. Da hadde h*n tøyd strikken ganske så langt og gikk rett i bakken.

Løsningen for kollegaen har vært aktiv sykemelding. Til å begynne med var h*n 100% sykemeldt, nå er det aktivt. H*n prøver å komme 2 ganger i uka. Arbeidsmengden er redusert til å fungere på det nivået. H*n skal i utgangspunktet ikke trenge å stresse med alt h*n ikke får gjort, det blir det ingen bedring av. Vi kollegaene er glade for at h*n dukker opp og h*n er en naturlig del av arbeidsplassen, men jeg vet ikke hvordan stemningen var før h*n ble sykemeldt...

Nå slapper h*n av mer, har redusert mengden medikamenter. Men det har tatt lang tid . Depresjon og utbrenthet er ikke noe som går over rask, eller av seg selv.

Det beste for deg selv og folk rundt deg er kanskje å gjøre det som svir mest i stoltheten, nemlig å gå til legen og få en diagnose. Snakk med legen om mulighet for behandling, både terapi og / eller medikamenter. Hvis akupunktur høres bra ut, prøv det. Men ta den støyten det er å få det "på papir". Du er jo allerede klar over hva diagnosen mest sannsynlig er, det vil kanskje bli en lettelse å få et navn på det. Be om sykemelding, og snakk med arbeidsgiver. Kanskje du må være helt fri noen uker, for så å starte pent med aktiv sykemelding. Arbeidsmengden må reduseres til det nivået du kan takle hvis du kun er der 2-3 dager!

Du vet at noe skurrer, og da bør du prøve å gjøre noe med det.

Catzy

[Gjest heilo]

Heisann

Det gjør meg vondt å lese om dine problemer fordi det er akkurat som å lese om meg selv . Men det som er godt ved det , er at jeg nå har fått den hjelpen jeg trengte .

Jeg har som deg alltid vært en person som sier ja til alt og alle , ikke den som roper høyest . Etterhvert mistet jeg helt gnisten , tung til sinns , gråt lett , min hverdag ble plutslig et helvete . Alle min krefter ble borte . Jeg skjønte vel selv at jeg var deprimert , så jeg kontaktet legen min fort . Vi hadde en god samtale , hvor vi kom frem til å prøve antidepressive i en periode , for å komme over den verste kneika . Det gikk ca en uke etter første tab før jeg kjente at dagene ble bedre og lettere . Jeg fikk lyst til å finne på ting , kanskje ikke hver dag , men alt i alt så ble det mye lettere . I denne perioden gikk jeg sykemeldt , holdt meg helt borte fra jobb . Det tror jeg er viktig , tenk på deg selv , pleie deg selv . Ta noen kurs , lær deg noe nytt . Det gjorde jeg , yoga og meditasjon , det anbefaler jeg på det varmeste .

Jeg var sykemeldt i ca 3 mnd før jeg prøvde meg på aktiv sykemelding . Men i mitt tilfelle fungerte det dårlig , min arbeidsgiver gav meg mange oppgaver , dette endte med en nedtur , det var tdelig at hun ikke hadde noe forståelse for min situasjon . Jeg ønsker ikke å bli behandlet med silkehansker , men jeg ønsker heller ikke å bli "straffet" med flere arbeidsoppgaver . Prøvde å ta det opp , men for døve ører . Etter å ha gått nå i snart et år , har jeg kommet frem til det er faktisk min arbeidsplass som er med på å gjøre meg syk , så en dag ble besluttningen tatt , jeg levert min oppsigelse . Idag er jeg i ny jobb , jeg trives kjempegodt . Har et åpent forhold til mine kolleger og en flott sjef , som er informert om min sykdom som jeg nå føler jeg kan leve med . Takket være felles innsats fra min lege og meg selv .

Ofte er det en grunn til depresjon , og det er viktig å finne årsaken til det som gjør deg syk , og det er viktig å få lese om sin situasjon , jeg fant mye stoff på internett .

Du sier at du ikke vil putte i deg mye tabletter , men for en periode bør du vurdere det , ikke se det som noe nederlag , det skal bare hjelpe deg litt på vei .

Ønsker deg alt godt , og håper virkelig at du for din hverdag til å fungere igjen . Og jeg synes absolutt at du bør komme deg vekk fra jobben en periode . Du er syk og det er din rett , men ikke sett deg til hjemme , det er ikke bra , bruk naturen , gå turer ......det er god medisin . Eller noe annet du liker å holde på med .

En stor klem til deg fra meg .

[Lenore]

Så - hvordan har du løst dette, da?

[Bettie]

Jeg kunne ha vært denne kollegaen som er på jobb selv om hun sliter. For jeg sliter nå, og er på jobb.

Men jeg har valgt å være åpne. jeg har fortalt kollegaene mine at jeg har møtt en vegg som viste seg å ikke være en lettvegg. Og det viste seg å være lurt, for jeg møter forståelse, ikke medlidenhet.

Jeg har også kontaktet legen min, og har startet med tabletter - for å stabilisere meg selv slik at jeg orker å ta tak i problemområdet mitt. Og jeg er egentlig tablett-motstander. Dessuten er jeg aktivt sykemeldt. Da har jeg bedre samvittighet både overfor kolleger og ellers på jobben.

For meg hadde det blitt helt galt å være hjemme - ville fått for god tid til negative tanker. Og det er godt med en jevn dagsrytme.

Jeg vet hva årsaken til problemene mine er, men trenger hjelp til å strukturere dette, og til å legge noe bak meg og lage en ny historie der framtidshåp ligger langt fremme.

Uansett - det er ingen skam å søke hjelp. Noe blir for vanskelig til å takle på egenhånd.