Kollega med depresjon - likevel på jobb

[Gjest Anonymous]

Finnes det noen nettsted eller noe annet sted man kan finne informasjon om depressive kolleger som er på jobb? Altså som har en depresjon men som ikke er sykmeldte. Et sted hvor det står noe om hvordan kolleger bør forholde seg til det, hvilke hensyn som bør tas osv? Jeg er kronisk depressiv men går ikke på noe antidepressiva enda. Mine kolleger har ikke forståelse for min situasjon og de takler svært dårlig at jeg har mine dager hvor jeg såvidt kommer meg opp av sengen. Men jeg kommer jo trossalt på jobb og utfører jobben min (enn dog noe redusert til tider, men jeg er der), burde de ikke egentlig være glad til for at jeg ikke går til legen og langstidssykmelder meg da? Det gjør det mye tøffere for meg å gå på jobb når de ikke har forståelse for min situasjon. Jeg ønsker ikke sympati, bare forståelse.

[Gjest Anonymous]

Jeg postet innlegget litt for fort..

Jeg har ikke lyst å utbrodere og fortelle så mye om min depresjon til mine kolleger. De vet jeg har det tøft men de vet ikke mye mer. Jeg ønsker heller ikke at de skal vite mye mer.

Er det noen som har en nettside jeg kan finne info på, eller noen som har tips til meg og min situasjon?

[Lenore]

Jeg har ingen nettside, men jeg har noen meninger.

Ikke sikkert dette blir så godt mottatt, men dog...

Hvorfor er du på jobb når du er syk?

For det første, så vil du aldri bli frisk av å presse deg på jobb.

Ikke lek flink jente.

Et opphold fra jobb er av og til nødvendig - og det uten snev av dårlig samvittighet.

Først skal du ta vare på deg selv.

Og der kommer vi inn på det andre;

dersom èn på teamet ikke klarer å gjøre jobben sin, så sliter dette på de andre.

Det er ikke noe heroisk ved å henge med, når man ikke er i stand til det.

Du er sliten psykisk - det er klart du ikke klarer å bidra som du vanligvis gjør.

Og som du vil klare igjen, etter en pause.

Men, jeg forstår godt at kollegaene dine ikke synes noe om situasjonen.

Kanskje dette er sparket du trenger også?

Det gagner ingen at du er på jobb - hverken deg selv eller kollegaene.

Du hjelper alle ved å ta vare på deg selv - for så å komme sterkere tilbake når du er i stand til det.

Har du aldri tenkt tanken selv?

[Quinden]

Heisann!

Er helt enig med Leonore, tanken er bra, men i lengden gagner det verken deg eller din arbeidsplass, du kan kanskje prøve å få hjelp og komme deg ovenpå før du sliter deg ut på jobb. Det er ingen som takker deg når du virkelig møter veggen og da er det for sent. Uansett, du har min medfølelse, psykiske problemer er noe av det verste en kan være utsatt for. Men tenk på deg selv i første rekke, så kommer det andre til å falle på plass litt etter litt.

[Gjest Poirot]

Skaff deg aktiv sykemelding i dine dårlige perioder. Da kan du komme og gå ettersom om du orker, og det må godtas at du jobber saktere. Forøvrig synes jeg du bør være hjemme hvis du er skikkelig nedfor, ikke gå på jobben kun for å være flink pike.

[Labella]

En aktiv sykemelding kan kanskje være det du trenger. Da kan du gå på jobb når du er i form til det, og du slipper å bryte helt med arbeidsplassen din. Samtidig bør du få riktig behandling for depresjonen; terapi + eventuelt medikamentell behandling.

Ta kontakt med legen for å få satt i gang prosessen.

Lykke til!

[Gjest Første gjest]

Tusen takk for svar.

Jeg har selv tenkt tanken om at det selvsagt ikke er noe særlig for mine kolleger at jeg går på jobb når jeg er så langt nede. Men jeg får det ikke noe lettere av å gå hjemme, det har jeg prøvd tidligere. Jeg får det heller ikke noe lettere av å være sykmeldt for da får jeg så dårlig samvittighet overfor jobben min. Hvis jeg skal bli sykmeldt i mine dårlige perioder så vil det dessverre bli veldig ofte. Livet mitt er som en virkelig stor berg- og dalbane for den ene dagen kan jeg være høyt oppe mens neste dag kan jeg være nedi kjelleren. Jeg vet at det skal veldig mye til for at sjefen får tak i vikarer på jobben, derfor har jeg ikke samvittighet til å sykmelde meg. Jeg har legetime om et 2,5uker og da skal jeg be om henvisning til terapi og jeg skal snakke med legen om hvordan vi skal gjøre det for at det skal bli best mulig for alle partene.

Det som er når jeg er på jobb selv om jeg er svært langt nede, så utfører jeg jobben min som jeg skal. Jeg gjør alt jeg skal, jeg er oppmerksom og jobber ikke saktere. Det de andre ikke takler er at jeg blir stille og prater lite samtidig som det vises veldig godt på ansiktet mitt at jeg ikke har en god dag. Når jeg er høyt oppe ler jeg veldig mye og jeg snakker masse med mine kolleger. Mine kolleger takler ikke at jeg er stille og ikke "menger" meg så mye med dem som jeg gjør i mine gode perioder. Så det er derfor jeg ikke egentlig vil sykmeldes, for jeg gjør faktisk jobben min like godt (med unntak av de aller verste dagene, men de er det tross alt ikke så mange av. Det blir på samme måten som med noen som er ganske forkjølet som går på jobb. De klarer ikke yte 100%. Sånn er det med meg en sjelden gang, maks 2 dager annenhver måned eller noe sånt.) Jeg tenker altfor mye når jeg går hjemme med sykmelding, det er en annen grunn til at jeg ikke vil sykmeldes. Da blir jeg ofte mer depressiv.

Leonore, jeg synes ikke du skrev noe i innlegget ditt som skulle bli dårlig mottatt. Det er noe med måten det er skrevet på, du har ikke skrevet det på en "brutal" måte og du har heller ikke slengt noe ekkelt til meg. Dessuten hadde du flere gode poenger i innlegget ditt :blunke:

Jeg smilte litt for meg selv da jeg leste at flere av dere har skrevet "ikke vær flink pike", for det er slik jeg har vært bestandig. Tør ikke si nei, viser ikke mye av mine svake sider, stiller alltid opp, klager sjelden, og har litt for mye stolthet.. Jeg vet at det gagner verken meg selv eller andre i lengden, egentlig så lurer jeg bare meg selv. Men det er veldig vanskelig å skulle snu om og forandre seg som person sånn på et blunk.

Jeg skrev i første innlegget at jeg er kronisk deprimert. Jeg har ikke fått noen diagnose, for min stolthet har hindret meg fra å gå til legen. Men jeg er deprimert, det er ikke vanlig "slitenhet" som mange har i perioder. For det er vel ikke vanlig at det går sånn i bølgedaler over mange måneder hvis man bare er vanlig sliten? Når det egentlig ikke er noe spesielt å være sliten for eller ikke har skjedd noe forferdelig trist o.a. som skulel gi grunnlag for at man har det sånn? Og når det har vært sånn i flere måneder (faktisk tilsammen i snart et halvt år tror jeg), så kan man vel kalle det kronisk? Vil gjerne ha tilbakemeldinger på det også om noen vil.

Jeg er så redd for å gå til legen! Jeg vet ikke hva jeg skal si.. Også er jeg redd for at han skal legge meg inn eller sette meg på sterke medikamenter eller at jeg blir sykmeldt i mange måneder. Det er derfor jeg har utsatt det så masse. Men nå har jeg bestilt meg time da så jeg må bare tørre å si ifra da jeg kommer dit.

Tusen takk for svarene. Setter pris på at noen tar seg tid til å svare meg og jeg setter stor pris på om flere har noen svar videre også.

[Gjest Poirot]

Hvis legen mener du bør sykmeldes i lang tid, er nok det det beste... Men det vet du jo ikke før du har snakket med legen. Gå og si at du er sliten og bnedfor, og uten energi til å omgås andre. Dette bør legen ta seriøst.

[VesleBråka]

Kronisk depresjon er vel en tittel du får etter å ha slitt i flere år. Et halvår med depresjon er vel en "vanlig" depresjon.

Før du går til legen, skriv ned tankene dine. Skriv hva som er vanskelig, hva du vil ha hjelp til. Lån bok på bibl og lær litt om diagnostisering av depresjon, så kan du reflektere litt selv over punktene vs. ditt tilfelle.

Legen setter deg ikke på tung medisinering uten at du vil det selv. Pasienten bestemmer selv behandlingen, legen anbefaler og administrerer.

I en bok om depresjon vil du også finne flere behandlingsmetoder + hjelp til selvhjelp, å sette seg egne mål for å komme ut av problemene, hvordan pårørende bør forholde seg osv. Viktigst er vel å innse at man har et problem, og å ha vilje til å bli bedre. Lage en plan for hvordan livet kan bli bedre (eks. mer omgang med venner, mer meningsfyllt fritid, trening osv).

Lykke til!

[ivanka]

det er alltid vanskeligere å få aksept for 'usynlige' sykdommer, selv om de er fysiske. har ikke noe genialt tips om hvordan gjøre kolleger mer forståelsesfulle. sikkert ikke lett for dem å skjønne hvordan du har det heller, men husk at det er en STOR andel av befolkningen som sliter med depresjon i løpet av livet, og det er sannsynlig at det gjelder noen av dem du jobber med og.

men det viktigste er ikke kollegene dine her, men at du får det bedre.

skjønner godt at du velger å jobbe i stedet for å gå hjemme og vasse i melankoli og skyldfølelse, og tror sågjerne at det er den beste løsningen hvis det er din oppfatning.

tror egentlig ikke et halvt års depresjon kalles 'kronisk', men å være deprimert i en såpass lang periode uten noen ytre årsak er så absolutt en tilstand du bør ta på alvor.

ikke vær redd for legen! ingen kommer til å legge deg inn mot din vilje om du ikke utgjør en akutt og alvorlig fare for deg selv eller andre - og SÅ ille står det vel ikke til?

i samme tråd: legen kan heller ikke medisinere deg mot din vilje. du er et voksent menneske og det er du som bestemmer! det samme gjelder bekymringen din omkring langvarig sykmelding. legen kan gi råd, men det er til syvende og sist du som bestemmer.

legen din har garantert hatt deprimerte pasienter før, men fordi alle er forskjellige, finnes det ikke noe 'standardopplegg' som du må følge. legen er der for å hjelpe deg, og i samarbeid kan dere finne ut av hva som blir mest hensiktsmessige måte for deg å komme ut av depresjonen på.

[Litago]

Jeg har selv jobbet sammen med folk med psykiske problemer og vet litt om hvordan det er for "oss" som er kollegaer.

Som regel så vet vi hvordan det er fatt, men ettersom vi ikke kan noe særlig om slike ting selv, blir det gjerne til at vi prøver å late som ingenting. De dagene hvor personen er oppegående og blid puster vi lettet ut og de dagene som er tunge, går vi ofte rundt og lurer på hva vi kan gjøre for å bedre situasjonen. Noen ganger lurer vi på om vi har gjort noe galt.

Ingen tør å spørre: "Hva skal vi gjøre for at du skal ha det bedre på jobb? "

Som leder har jeg ofte følt meg maktesløst ovenfor personer som er deprimerte. Jeg vil så gjerne legge til rette, men vet ikke hva som er best for akkurat den personen og den diagnosen.

Min anbefaling til deg delvis som de andre her: Finn ut i samarbeid med legen din om du egentlig burde være på jobb.

Hvis dere i samarbeid finner ut at dette er best for deg så få legen din til å hjelpe deg med hvordan informere lederen din om din sykdom. IFortell akkurat hva du trenger og hvordan du ønsker at de skal reagere/ikke reagere. Hvis du også trenger å få tilpasset arbeidssituasjonen og oppgavene så gi beskjed om det. En arbeidsplass er pliktig til å legge til rette for deg så langt som mulig når du er syk.

Du kan også avtale med legen at arbeidsgiver kan ringe legen direkte for å få råd og hjelp fra ham om hvordan legge opp arbeidet rundt deg. Legen vil da ikke diskutere akkurat deg og dine problemer med arbeidsgiver, men fortelle om hva arbeidsgiver skal ta hensyn til på gerenell basis ved slike sykdommer.

Ved å ha åpen kommunikasjon mot ihvertfall en på jobben, så vil både du og dine kollegaer få en mye bedre arbeidssituasjon.

Lykke til! :D

[Usikker]

Jeg er så redd for å gå til legen! Jeg vet ikke hva jeg skal si.. Også er jeg redd for at han skal legge meg inn eller sette meg på sterke medikamenter eller at jeg blir sykmeldt i mange måneder. Det er derfor jeg har utsatt det så masse. Men nå har jeg bestilt meg time da så jeg må bare tørre å si ifra da jeg kommer dit.

Vil bare komme med et lite tips jeg. Skriv et brev til legen din der du forteller hvordan du har det, hva som er problemet. Det er helt normalt å glemme det du skal si når du sitter der foran legen. Og det er lettere å ikke glemme når man sitter i fred og ro og skriver. Enten sender du det brevet på forhånd - eller så tar du det med deg når du skal dit.

Dette har jeg gjort selv mange ganger - og det har hjulpet meg. Har både sendt brev - og hatt det med meg når jeg har vært hos han.

Ønsker deg lykke til! *klem*

[Mathias]

Ikke bedre å gå hjemme og vasse i ditt eget mørke nei!... Arbeidsplassen er i følge arbeidsmiljøloven etc også veldig pliktig til å gå VELDIG langt for å støtte deg og hjelpe deg. Er MEGET uening i de som mener du er en bellastning og burde være hjemme, for det er det de sier?!... Saken er jo motsatt! De andre SKAL hjelpe deg, det kreves av dem, ikke bare juridisk, men ogsp på det menneskelige planet. SKal friske mennersker gå rundt og baksnakke og sukke over noen de kjenner som TRENGER å væer på jobb/hjelp! Har vært der selv jeg, og det tok ET ÅR lengre tid å komme over tungsinnet pga drittfolka på jobb! Men det var så tunt å være hjemme at jeg ikke orket det heller... Hadde jeg imidlertid blitt møtt med forståelse i stedet for baksnakking... vel, sier bare at de andre har et ansvar for at ting skal fungere....

Vil anbefale aktiv sykenelding, og ang medisinering vil jeg anbefale det KUN dersom ingen ting ikke hjelper.... Du må finne ÅRSAKEN til depresjonen din... Piller tar jo ikke dem, de hjelper deg bare litt opp slik at du i det hele tatt klarer å begynne på å ha lyst / klare å komme tilbake/begynne m behandling....

[Gjest Anonymous]

Jeg synes du bør gå til legen. Det gangner ikke deg selv eller dine kolegaer at du er på jobb.

En ting er at andre har forståelse for dine plager.

Jeg er i samme situasjon som dine kolegaer, og tru meg: det er slitsomt.

Min kolega har slitt lenge. Teamarbeidet fungerer ikke med henne.

Vi andre må "trå" forsiktig. En helt uholdbar situasjon.

Dagene går på hennes premisser.

Depresjon kan ha mange sider. Hun kan begynne å gråte, få raserianfall.

Vi andre blir slitne og det går på arbeidslysten løs. Tungt og jobbe og vi gruer for å gå på jobb.

Innimellom er hun sykemeldt og det er en lettelse da hun er borte.

Du trenger hjelp. Du sier du fungerer og gjør jobben din, men ser du din arbeidsplass når du er såpass deperimert?

Enten er man frisk eller syk. Er man syk oppsøker man lege.

Dette var ikke ment som et angrep på deg, men ut ifra min egen situasjon så vet jeg hva vi har.

LYKKE TIL.

[Mathias]

Viktig at d andre prater med og involverer seg når en er på jobb. Gå åpent ut og si hva som skjer og hva du trenger. De andre må da også oppsøke og snakke. Åpenhet gjør ting enklere!

Gjest her : På meg virker det ikke som dere oppsøker og spør, men bare trår forsiktig rundt... Ikke rart ting er som de er da!....

[placebo]

Jeg syns du har fått mange konstruktive tilbakemeldinger. :D

Er enig i at: Du bør oppsøke lege med tanke på terapi og/eller medikamenter.

Du bør ikke sykmelde deg fullt når du tross alt greier å skjøtte jobben din. Å gå hjemme gjør ofte vondt verre. Lediggang er roten til alt ondt, som det heter. Aktiv sykmelding kan være en mulighet.

Du må finne ÅRSAKEN til depresjonen din... Piller tar jo ikke dem, de hjelper deg bare litt opp slik at du i det hele tatt klarer å begynne på å ha lyst / klare å komme tilbake/begynne m behandling....

Dette er etter min mening en gammeldags og lite vitenskapelig fundert holdning. Det er ikke slik at alle depresjoner har en årsak som er lett å ta tak i. Det er heller ikke slik at alle kan komme over en depresjonsperiode uten medikamenter. Noen trenger medikamenter for å fungere i hverdagen i perioder, andre kan trenge det resten av livet.

Det viktigste slik jeg ser det må være å fungere godt i hverdagen. Hvis medikamenter er det som må til så hvorfor ikke prøve ut det?

Det fins i dag mange gode antidepressive medikamenter. Utviklingen har kommet langt. I tillegg er det andre medisiner som brukes slik som anti-epileptikum. Det kommer an på hvordan symptomene er og hva slags lidelse det er snakk om.

Har du perioder hvor du er unormalt oppstemt? (Kan tale for bipolar lidelse)

Har du sjekket stoffskiftet, B12 og jernlagrene? --) Hvis ikke: gjør det.

Be om å få ta EEG.

Du bør også sørge for å få i deg omega3 og folat. Det er viktige stoffer ift. psyken.

http://www.psykiskhelse.no/artikkel.asp?id=1130 - Artikkel om EEG

http://www.psykiskhelse.no/artikkel.asp?id=1077 - Om kosttilskudd

http://www.psykiskhelse.no/artikkel.asp?id=1076 - Om kosttilskudd

Bok til selvhjelp: Lykketyvene : hvordan overkomme depresjon / Torkil Berge og Arne Repål.

For å se om den er på ditt bibliotek: http://wgate.bibsys.no/search/pub?lang=N

Lykke til!! :D

[Gjest Anonymous]

Nei vi trår ikke forsiktig rundt. Vi har hatt møter med henne og spurt om det er noe vi kan gjøre for å bedre hennes situasjon.

Spurt om det er noe på jobben hun vil ha endret på, om det er noe med oss osv....

Vi har sagt det kan ofte være lurt å dele tankene med andr/snakke om tingene. HUN VIL IKKE FORSTÅ!!!! Hun ber om å få fred.

At andre sliter med hennes problemer evner hun ikke å se. Hun sliter seg selv ut og sine kolegaer.

Enkelte dager er de bare to på den avd.hun er. Hun psyker den andre ut. De kan jobbe i 8 timer uten at hun snakker. Det er helt forferdelig.....

[ivanka]

det syns jeg var et glimrende innlegg fra placebo.

men det er kanskje fordi jeg er et lykkepille-resten-av-livet-tilfelle. det er mange som tror litt rare og litt dårlig begrunnede ting om oss og da er det godt med litt saklighet iblant.

takk placebo!

[ivanka]

Nei vi trår ikke forsiktig rundt. Vi har hatt møter med henne og spurt om det er noe vi kan gjøre for å bedre hennes situasjon.

Spurt om det er noe på jobben hun vil ha endret på, om det er noe med oss osv....

Vi har sagt det kan ofte være lurt å dele tankene med andr/snakke om tingene. HUN VIL IKKE FORSTÅ!!!! Hun ber om å få fred.

At andre sliter med hennes problemer evner hun ikke å se. Hun sliter seg selv ut og sine kolegaer.

Enkelte dager er de bare to på den avd.hun er. Hun psyker den andre ut. De kan jobbe i 8 timer uten at hun snakker. Det er helt forferdelig.....

vet du hva? dere kollegene har det ikke en brøkdel så forferdelig som den deprimerte. sorry, men dette er en sykdom, det er ikke sånn at folk med alvorlige depresjoner har bestemt seg for å være vanskelige bare på faen.

[Gjest Anonymous]

Nei, jeg har ikke skrevet at syke folk er vanskelig bare på f..

Jeg skrev også at depresjon kan vise seg på mange måter.

Når noen har vert så syk i så lang tid som min kolega og du får så mange tilbakemeldinger at noe er riv ruskende galt, da mener jeg at noen må sette foten ned.

Desverre så kan depresjon bli til at den syke kun ser seg selv og enser ikke andre en tanke, Utrolig selvopptatt b.l.a.

Når andre vurderer å slutte, men du synes vel at vi skal innrette oss etter henne?

Det går på miljø og trivel. Noe som er borte.

Jo den deprimerte har det sikkert ille, men jeg vil ikke lide av den grunn.

At det er bedre å være på jobb istedenfor å gå hjemme å tenke er sikkert bra, men hun må da gå til lege å få hjelp. Ikke være sin egen lege å kurere seg selv.

Som hun skrivewr har det vert slik lenge, men tør ikke gå til legrn. Tydelig at her trengs det hjelp til.

Som min kolega, hun har vert slik så lenge at folk skyr henne som pesten. De makter ikke mere.