Om å innrømme utroskap

[Lenore]

Jeg leste en tråd her inne, ang. da utroskap (igjen).

Vedkommende som startet tråden, fikk et tips: dersom du bestemmer deg for å satse på det "gamle" forholdet, så si aldri noe til mannen din. Grunnen var at slike hemmeligheter skal bæres alene.

Moralsk sett så er jeg litt uenig med meg selv.

Ja - den beste straffen er kanskje faktisk det å bære det alene.

Men, jeg tror ikke dette gjelder for alle. Noen bruker det som er lettvindt løsning, så de slipper konfrontasjon.

Det er feil, feil, feil.

Jeg vet med meg selv, at dersom kjæresten/mannen min hadde vært utro mot meg, så hadde jeg ønsket å vite det.

Og det med en eneste gang.

Det er å gi et valg.

Ved å tie, så velger du for kjæresten din, og det synes jeg ikke er riktig.

Det er egentlig ganske forkastelig.

Èn ting er å forelske seg i en annen, men så innse at du ønsker å gå tilbake - eller hva du nå måtte finne på å gjøre.

Men, en annen ting er å lukke seg for partneren i tillegg, og grave seg enda lengre ned i den falske smørja.

Jeg hadde blitt forbanna, og det hadde ikke vært snakk om sjanser, dersom jeg fikk vite det mye senere.

Var han åpen fra begynnelsen, og fortalte meg situasjonen, samt ga meg valget selv; så kunne det blitt vurdert.

Hva mener dere?

[Gjest Anonymous]

Er i utgangspunktet enig med deg. Men jeg vet med meg selv at jeg aldri kunne tilgitt noe sånt.

Jeg vet også at når vi får barn, så er jeg mest opptatt av at de skal ha pappan sin hos seg. Hadde han fortalt meg om et sidesprang, ville jeg blitt nødt til å gå fra han - uansett hvor mye jeg måtte elske han!

Er det bedre å leve på en løgn? Det er mulig, det man ikke vet har man ikke vondt av. Enkelte ganger kan utroskap være en utrolig unødvendig hendelse som man overhodet ikke mente noe med (har ikke vært utro selv). Og jeg synes faktisk det er synd hvis noe slikt skal bryte opp en hel familie, i verste fall.

Huff, jeg blir litt uvel av tanken på sånt

[Gjest Anonymous]

Så utroskap bør innrømmes? hva om den du er utro med også har familie? skal du da belaste to familier med noe som kanskje skjedde en enesten gang? tenk på all den smerten ....

[Gjest Anonymous]

Så utroskap bør innrømmes? hva om den du er utro med også har familie? skal du da belaste to familier med noe som kanskje skjedde en enesten gang? tenk på all den smerten ....

Handlinger får konsekvenser. If you can't take the heat, stay out of the kitchen.

Jeg er veldig enig med Lenore når hun sier at den som ikke sier noe, på en måte bedrar partneren dobbelt opp ved å nekte ham/henne å ta et reelt valg.

Dessuten... kan man virkelig holde på en sånn hemmelighet i årevis? Jeg hadde blitt gal av skyldfølelse, og det hadde ødelagt forholdet. Så, det man ikke vet, kan man absolutt ha vondt av.

[tøbba]

Hadde han fortalt meg om et sidesprang' date=' ville jeg blitt nødt til å gå fra han - uansett hvor mye jeg måtte elske han! ([/quote']

Hva er det for noe tull. Det blir man vel ikke "nødt til" ..??

Løgnen kan oppfattes som et like stort svik, kanskje til og med enda større svik enn selve utroskapen. (sånn følte jeg det)

Jeg så en undersøkelse der de hadde sett på hvordan det gikk etter sidesprang/utroskap.

Om forholdet holdt etter en sånn episode, det kom veldig mye an på om vedkommende selv innrømmet det, eller om han/hun nektet. Det siste var det verste tilfellet.

I mitt tilfelle, så var det jeg som oppdaget det. Eller tolket det sånn og måtte spørre han rett ut. Når det tilslutt kom på bordet, så valgte han å være dønn ærlig om alt og det er viktig. Men jeg tror at hvis han hadde kommet til meg og sagt at dette har jeg gjort, tilgi meg. Så hadde dette vært uendelig mye lettere for meg å fordøye !

Når det likevel seinere har kommet fram et par ting som han har holdt skjult for meg, flere måneder seinere, så har det vært grusomt vanskelig.

Dessuten tror jeg at hvis ikke ting kommer på bordet, så er dette noe som veldig lett kan gjenta seg. De trenger å forstå alvoret og det blir lett bare bagatellisert, hvis ikke den "sårede part" får komme inn og få sagt sitt.

Mannen min sa at jeg var prippen..., men det var vel bare den første timen. Så gikk alvoret opp for han også.

[Gjest Zirine]

Folk må gjøre som du vil for meg, jeg har egentlig ikke så mange meninger om hva som er den eneste fasiten her.

Det jeg vet er at hvis sambis skulle finne på å bedra meg flere ganger med den samme dama, og det var følelser involvert - så ville jeg vite om det. Jeg ville blitt rasende hvis jeg hadde fått vite at han hadde "lurt" seg til møter, løyet meg oppi ansiktet - sagt at han hadde gjort en ting mens han i virkeligheten hadde gjort noe helt annet.

Er han utro en eneste gang vil jeg ikke vite noe om det (så fremt jeg ikke spør). Spør jeg, vil jeg ha et ærlig svar.

Sambis sier han vil vite hvis jeg er utro - uansett om det er ONS eller ei, så der har vi litt ulikt syn. Men selvfølgelig retter jeg meg etter hans ønsker. Vil han vite det og det engang i fremtiden skjer, så skal han få vite det selv om jeg hadde foretrukket å holde en glipp for meg selv.

[Gjest sexysadie]

Hvis man er utro; så er d noe som ikke skal skje i utgangspunktet.

Derfor er d like greit å fortelle hva som har skjedd og ta reaksjonen der og da.

Hvis ikke så blir d nok verre når partneren senere finner d ut.

Slikt har d med å komme fram i lyset. Desverre

[vixen]

Helt enig, man kan like så godt innrømme det. Sånt kommer fram etterhvert likevel, og at man da har løyet hele veien gjør bare ting enda verre... Det å holde sånne ting skjult er uhyre vanskelig, ikke minst det å gå rundt og skulle late som ingenting når man kanskje har en samvittighet som gnager noe sinnsykt. Tenk å gå rundt med en sånn hemmelighet i kanskje årevis, uten å kunne snakke med noen om det og få lettet sitt hjerte. Og ikke bare det, men også leve i redsel for at partneren skal finne det ut? Det slår garantert hardere enn å fortelle det selv eller få vite det av andre. Det har rett og slett med respekt for den andre parten å gjøre. Å bedra en person man egentlig er uhyre glad i er ille, men å lyve om det og svikte den personens tillit i tillegg - det blir for mye for de fleste. Ærlighet varer lengst, og det tror jeg faktisk på...

-viXen-

[Lenore]

Jeg vet også at når vi får barn, så er jeg mest opptatt av at de skal ha pappan sin hos seg. Hadde han fortalt meg om et sidesprang, ville jeg blitt nødt til å gå fra han - uansett hvor mye jeg måtte elske han!

Så du ville heller leve på en løgn? :o Damn!

Jeg må si jeg fikk sansen for Zirines løsning; å ha en avtale seg i mellom.

Hah, denne likte jeg - utrolig realistisk og jordnær løsning.

Og - dette med sidesprang - og at du "er nødt til å gå fra ham" - jeg tenker litt på en annen tråd jeg har startet: "Folk tåler for lite!".

Hvorfor må du? Ikke verdt å kjempe litt engang?

Vet dette er litt off-topic, men jeg liker avsporinger. ()

Så utroskap bør innrømmes? hva om den du er utro med også har familie? skal du da belaste to familier med noe som kanskje skjedde en enesten gang? tenk på all den smerten ....

Haha!

Latterlig.

Tenk på all den fuckings smerten som påføres den andre parten! Slikt må du tenke på tidligere.

Jeg bryr meg ikke om hva "den andre familien" gjør, jeg bare sier at jeg ønsker, krever, forlanger og håper at om utroskap noen gang involverer meg - så blir jeg det fortalt. Med en gang.

viXen;

er ikke helt enig i vinklingen din.

Skal man liksom innrømme det for å lette dårlig samvittighet?

Jeg synes, i utgangspunktet, at man igrunnen hadde hatt godt av å holde munn, og oppleve hvor jævlig det er, for å "bøte på" skadene.

Hadde det ikke vært fordi den andre personen hadde hatt krav på å vite om dette, så hadde jeg ment man bør holde kjeft - ikke fordi man skal få lettet sitt eget hjerte, men fordi det er den vanskeligste utveien.

Lettvinte løsninger bør man vel ha fått nok av da, eller?

[Gjest Anonymous]

Litt merkelig..men alltid når jeg leser svar fra "ukebladsamlivsrådgivere" så får man faktisk råd om å IKKE fortelle partneren om sin utroskap. Dette pleier da også å være folk med en viss livserfaring og som ellers gir gode råd...

[Gjest Anonymous]

Tøbba skrev: Hva er det for noe tull. Det blir man vel ikke "nødt til" ..??

Jeg kan ikke tolerere utroskap på noe som helst vis. Jeg snakker for meg selv! Hvis jeg sier at jeg blir nødt til å gå fra mannen min om han er utro, fordi den følelsesmessige belastningen ved å fortsette forholdet ville blitt for stor, så er det en subjektiv oppfatning.

Vi er alle forskjellige. Hvordan du kan fortsette ekteskapet når du vet at han har ligget mellom beina på en annen kvinne er noe JEG stiller meg helt uforstående til; "Hva er det for noe tull?" kunne jeg sagt da.

Men siden jeg tar høyde for at vi har med subjektive oppfatninger å gjøre, ville jeg aldri dømme deg på grunn av det!

[Gjest Anonymous]

Tøbba skrev: Hva er det for noe tull. Det blir man vel ikke "nødt til" ..??

Jeg kan ikke tolerere utroskap på noe som helst vis. Jeg snakker for meg selv! Hvis jeg sier at jeg blir nødt til å gå fra mannen min om han er utro, fordi den følelsesmessige belastningen ved å fortsette forholdet ville blitt for stor, så er det en subjektiv oppfatning.

Vi er alle forskjellige. Hvordan du kan fortsette ekteskapet når du vet at han har ligget mellom beina på en annen kvinne er noe JEG stiller meg helt uforstående til; "Hva er det for noe tull?" kunne jeg sagt da.

Men siden jeg tar høyde for at vi har med subjektive oppfatninger å gjøre, ville jeg aldri dømme deg på grunn av det!

[Gjest Ellisiv]

Jeg synes man skal si det.

Fordi ærlighet virkelig varer lengst, og en person med respekt for seg selv og andre ville ikke klart å bære på det i skjul..

When you choose the actions, you choose the consequenses.

Noe annet er FEIGT, synes jeg.

[tøbba]

Hvordan du kan fortsette ekteskapet når du vet at han har ligget mellom beina på en annen kvinne er noe JEG stiller meg helt uforstående til; "Hva er det for noe tull?" kunne jeg sagt da.

Ja, det kunne du sagt, og det forstår jeg godt.

Hvis jeg hadde gått fra han, så tror jeg ikke jeg hadde hatt det noe bedre. Jeg hater det han har gjort mot meg, men jeg hater ikke han. Det er en prosess man skal igjennom og den har vært fæl. Men når jeg så er gjennom det, så er han der hos meg. Og det er godt.

[aline]

det faktum at en som jeg elsket KUNNE lyve for meg om utroskapen sin, har gjort at jeg i ettertid har hatt veldig vanskelig for å stole på noens ORD!!

Jeg fikk vite, flere år etter at det var slutt, at min tidligere samboer hadde vært utro mot meg. Han visste at jeg ønsket å vite om det skjedde, for det hadde vi snakket om. Han kom med de beste ord i verden for å dekke over utroskapen sin når jeg spurte ham om det.

Jeg pleide å tro på det folk SA inntill det skjedde.

Kjæresten min nå stoler jeg på, ikke pga det han sier til meg om hva han kan gjøre eller hva han ikke ville kunnet gjøre, men pga at han viser meg at det er meg han vil ha. Ordene hans betyr dessverre veldig lite for meg, fordi jeg ikke helt klarer å tro på ord lenger etter løgnen til min eks.

Det er LØGNEN min eks utsatte meg for som er den som gnager værst, det er det totale bruddet på TILLIT! Hadde han fortalt meg om utroskapen så hadde han risikert at jeg gikk, og det var derfor han ikke fortalte om den, fordi han ikke klarte å miste meg som han sa. Men dersom han hadde satt seg ned å snakket med meg etter første gang det skjedde, så hadde vi kanskje fått løst opp i noen floker slik at det ikke var verken nødvendig med løgn eller mer utroskap.

kommunikasjon og ærlighet er det viktigste for meg i ett forhold om det skal fungere, alle kan bomme, men ikke alle kan lyve for den man elsker over mange år. Og den som KAN det, vil ikke jeg sitte igjen med igjen!

[Soleil]

Enig med Zirine her jeg. Dersom det var noe som hadde skjedd bare én gang, ville jeg ikke ha ønsket å vite det. Fordi jeg tross alt er glad i han, og ikke minst fordi vi har små barn, ville jeg ikke ha forlatt ham pga en "glipp" (kaller det det selv om jeg sterkt misliker utroskap altså).

Hadde ikke gjort noe godt å få vite det.

Eneste unntak er hvis det var flere andre som visste om det, jeg ville ikke likt tanken på at flere skulle gå rundt vite at jeg var blitt bedratt, uten at jeg visste det selv.

Hadde jeg hatt mistanke ville jeg også ha spurt, og forventet et ærlig svar.

[Lenore]

Soleil, jeg skjønner ikke.

Når du sier at du ikke ønsker å høre om et one night stand - så tolker jeg det i første omgang til at du ikke synes det gjør så forferdelig mye skade når skjer en gang.

Men, så sier du at det er for å skåne deg og evnt. familie.

Hva er dette?!

Dersom mannen din gjør noe som sårer deg så mye at du kan gå fra ham pga det - så vil du at han skal la vær å fortelle deg om det?

Jeg skjønner ikke tankegangen! Ikke i det hele tatt - :klø:

[tøbba]

Jeg tror at det er fint å få vite om et engangstilfelle, eller et nesten-tilfelle. Da får man de samtalene man trenger, man får kjenne på: hvordan er det, hadde det vært, eller kunne blitt. Hva er det som betyr noe og hvor viktig er det. Jeg tror man kan komme godt ut av det.

Jeg skulle forferdelig gjerne hatt den samtalen etter bare en gang !

[aline]

Jeg og tøbba, hadde kanskje avverget de neste dersom det første var blitt pratet om!

Men når han klarte å tie om ett tilfelle, var det visst like greit å fortsette... Det man vet har man visst ikke vondt av...

Vel, min kjæreste nå, lider av det min ex ikke fortalte meg før leeeenge etterpå!!

[coda]

Det er så lett å vite hva en mener - før en står oppe i en vanskelig situasjon med begge benene.

I prinsippet mener jeg at vårt ekteskap bør tåle en trøkk, og jeg er innstilt på å jobbe dersom noe slikt skulle skje. I prinsippet vil jeg også vite om det dersom det har skjedd noe.

Men hva vet jeg om hva jeg ville gjort dersom hvis tenk om?

Dersom min mann hadde vært utro med min beste venninne - hadde jeg vært like prinsippfast da? Og dersom jeg hadde ment at utroskap = slutt, hadde jeg klart å gjennomført det? Kutte alle bånd til et menneske jeg er så glad i?

Misforstå meg riktig, det er interessant med hypotetiske diskusjoner. Men hvilke signaler sender vi dersom vi er helt bastante på forhånd, før vi vet hvordan vi vil reagere?