Jeg vet ikke om jeg klarer å flytte fra min samboer

[Gjest TS]

Jeg og min samboer har bodd sammen i 5 måneder, og vi hadde et 9 måneders forhold for ca 2 år siden.

Vi lengtet etter hverandre de årene vi var fra hverandre og gleden var stor hos begge når vi endelig fant frem til hverandre igjen.

Jeg klarte ikke å gi så mye av meg selv i starten, men han var den som lagde pakkekaleder til meg til jul, han viste meg frem til hele verden med stolthet, gjorde alle de små tingene i et forhold som man setter pris på. Jeg følte meg elsket...

Me jeg ser nå etter at vi har bodd sammen litt, at fremtiden er noe usikker... Jeg er 27 år, han er 32..

Han leier en leilighet og har ikke økonomien helt på plass, men den holder på å bedre seg.

Vi er svært forskjellige, og han har noen behov i forholdet som jeg ikke vet om jeg klarer å gi han.. Han savner sårt kontakt med sine ekser som er gode venninner og støttespillere for han. Han savner det å bare dra ut på kvelden uten å si ifra til noen, bare være sin "egen herre"

Men jeg vil jo gjerne vite hvor han er og hva han skal... Tenk om det skulle skje en ulykke på veien? jeg tenker litt av sikkerhetsmessige grunner. Og når man er sambore, å syns jeg det er naturlig å si ifra hvor man skal og kanskje hva man skal gjøre.. Det kalles jo et samliv..

Han har nevnt ved flere anledninger at han syns det har vært litt vanskelig å være i forhold da han ikke er vandt til at det er så "close" Jeg gir han den friheten han trenger og låser han ikke inne på noen som helst måte..

Han har et temperament som er stort, han har også ADHD som kan være litt vanskelig å leve med innimellom selv om jeg har satt meg godt inn i "sykdommen" og prøver å forstå han og kanskje hvorfor han gjør som han gjør..

Han har vært mye i det kriminelle miljøet og noe av det kan henge litt igjen, med at han er litt "bråkete" av seg...

Jeg er så utrolig glad i den gutten, jeg elsker han virkelig... men jeg ser at vi ikke er noen match.. Jeg klarer ikke helt å se noen fremtid.. Ikke noen trygghet... jeg stoler jo ikke på han, og heller ikke han på meg.. Vi prøver og jobber meg tilliten i forholdet, men det tar tid...

Jeg er i en periode i livet mitt hvor jeg vil opp og fremover, jeg vil ha en som jeg føler meg trygg med, en jeg vet aldri ville vært utro mot meg. En som ikke er usikker på forholdet, men som virkelig ønsker et solid forhold. En som med tiden kan være mann til mine/mitt barn... Min samboer ville vært en fantastisk far på alle måter, men er redd for at ungen ville ha havnet i feil miljø hvis det ble en gutt da min samboer og farsiden hans har vært på noe av den kriminelle siden, litt bajaser med andre ord..

Men min samboer... Han er fantastisk.. Han er så ekte, han har bare et ansikt. Alle rundt meg liker han da han er lett å omgås med og tar ansvar og liker å hjelpe alle...

Jeg har en leilighet hvor jeg kan flytte til nå... Men det å flytte fra han vil stikke hjertet mitt voldsomt..Det er jo hjemmet mitt.. Vi har så mye sammen, vi har opplevd utrolig mye på kort tid. Men når han er usikker og har det ikke så godt som han skulle hatt det, det gjør meg usikker... jeg søker trygghet så sterkt..

jeg er så i villredet om hva jeg burde gjøre... Jeg elsker han jo og har det bra med han, men jeg vil jo se en fremtid også...

Jeg vet at ingen her har noen fasit svar.. men det er lettere å få andre folks mening som er utenforstående i denne saken, en som ikke kjenner oss begge..

Setter stor pris på alle råd og innspill som kommer

[Gjest TS]

Først og fremst mener jeg dere bør sette dere ned og prate sammen. Sette ord på følelser, og forklare hvorfor dere føler sånn og sånn. Alle forhold har sine gode og mindre gode perioder, hvor man kanskje tviler på om det er den rette personen osv.

Spør han om hvordan han har det i forholdet, hvordan fremtiden hans ser ut, hva han tenker ang de tankene du har gjort deg opp mm.

Når denne praten er "unnagjort", kan du sette deg ned på nytt og se om du er villig til å gi det en sjanse til. Da har du en større oversikt over situasjonen også. Husk at det alltid er (minst) to sider av samme sak!

Problemet er at han ikke ønsker å prate om problemene. Hvis jeg tar opp noe han sliter med, så blir han irritert og dagen hans blir ødelagt. Han bytter tema og han ønsker virkelig ikke å snakke om problemene da han er lei og vil bare ha det bra...Det har vært mye for oss begge i det siste. Han vil heller se hvordan det går fremover og ta ting som de kommer.. Men jeg sliter med at det er ting jeg virkelig trenger å prate om som ligge å dveler i meg.

Virker nesten som han tror at problemene vil forsvinne hvis vi går å latger som ingenting og prøver å ha det bra. Han er lei at det alltid er noe om forholdet hver dag. Og han har rett, det har vært mye i det siste... jeg sliter med at han lovet meg gull og grønne skoger når vi ble sammen, og alt det er borte.. Gnisten er borte virker det som.. Han er ikke den entusiastiske mannen som stråler når han kommer hjem med en rose i hånda til meg... Han var vel sånn i en månede..

Men han sa at han håpet at ting ville rette seg opp med tiden... men skal vi bare la være å prate om problemer, og fortsette og prøve å ha det bra?