Er det normalt å ha det slik?

[Gjest Gjest_usikker_*]

Er det normalt når man skal sosialisere seg blant en større flokk mennesker, å alltid velge de som ikke er populære? Jeg er nemlig slik, og det er noe jeg tenker på endel nå for tiden. Jeg er ok pen, har pene klær, er snill og grei, men kanskje litt sjenert. Jeg blir liksom kjempesjenert blant de som er pene, populære og det som er, og vender meg heller mot de som er litt rare, ikke de mest populære i flokken. Der er jeg veldig åpen, imøtekommen, osv.

Hvorfor er man egentlig slik? Og er det normalt? Flere som har det slik? Er det fordi jeg da blir "leder" i gruppa? Er jo litt lederperson, men samtidig sympatisk og det som er. Er jeg redd for at noen utkonkurerer meg?

Håper noen skjønner hva jeg mener, for slik har det vært siden jeg begynte på videregående, tror jeg det var. Er i midten av 20-årene nå da. Synes det rett og slett er lettere å prate med de som ikke er penest, kuleste, osv. Dette gjør igjen at jeg føler meg annerledes blant de jeg omgås, fordi jeg ikke omgås er i virkeligheten de jeg er mest lik. Og så har jeg den holdningen at de skal få slippe å være sammen med meg de som er så pene og utadvente, osv Dette gjelder både vanlige folk og kjæresteemner.

Er jeg rar?

[Gjest navnelapp]

Eg har det litt på same måten, og eg ser at datra mi tek etter. På ein måte er det bra, for eg skaper energi og drive blant dei som ikkje har så mykje av det sjølv. Eg er god til å inspirere og motivere.

Samtidig er det jo litt feigt. Dette heng vel kanskje saman med mangel på konkurranseinnstinkt? Eller er eg så oppteken av å vinne at eg vil vere der eg er sikker på å vinne? Veit ikkje.

[Gjest far]

Jeg kjenner meg også en del igjen. Hva det kommer av? Sikkert en blanding av feighet, usikkerhet og ønske om å ta vare på andre som jeg tror kanskje trenger det.

Det siste punktet er i og for seg prisverdig på en måte. Men jeg trenger nok å bli sterkere på de to første for å finne en balanse for meg selv som er bra.

Synes spørsmålene er interessante, og jeg håper det er flere som svarer etter hvert.

[Gjest Gjest_undrende_*]

Synes det rett og slett er lettere å prate med de som ikke er penest, kuleste, osv. Dette gjør igjen at jeg føler meg annerledes blant de jeg omgås, fordi jeg ikke omgås er i virkeligheten de jeg er mest lik. Og så har jeg den holdningen at de skal få slippe å være sammen med meg de som er så pene og utadvente, osv Dette gjelder både vanlige folk og kjæresteemner.

Syns det er enklere og ikke så "skremmende" å oppsøke "outsiderene" også.

[Gjest Gjest]

Ja, jeg er nok litt motsatt. Jeg vil gjerne være sammen med de som er utadvendte, morsomme og attraktive. Føler at disse gir meg mer energi enn de rolige og tilbakeholdne personene.

[April Ryan]

Har det litt på samme måten. Tror det har noe med lederinstinkt å gjør også. "Outsidere" er mer takknemlige når det kommer noen som kan følges eller som kan lede. Men jeg tror det er viktig å komme i kontakt med all slags type folk, dersom man skyr de andre "lederne" kommer man seg heller ingen vei.

[Gjest Gjest]

Jeg synes dette høres ganske negativt ut. Hvis jeg var outsider ville jeg ikke likt tanken på at noen var venn med meg for at jeg er mindre truende eller mindre pen. Ts, jeg synes du heller bør være ærlig og vende deg mot de du mener du har mest til felles med, de pene og populære. Virker som du er venner med de upopulære av medlidenhet. Patetisk...