Har så lyst til å flytte

[Gjest Gjest_berte_*]

Jeg vil så gjerne flytte fra denne plassen.Liten plass med jantelov og sladder og jeg begynner å misstrives.Har bodd her i 15 år,har lite familie her.Og skulle gjort alt for å flytte til en ny plass.Men så har jeg en datter på 7år som går skole og har en stor familie på pappan sin side. Vi deler 50-50, men hun har folkeregistrert adresse til meg. Men det er jo ikke bare å ta henne med å flytte.Og for hennes del vil jeg jo ikke det heller.Hun trives jo,har hele nettverket sitt her og trives godt.Så sånn sett vil jeg at hun skal være her hun "hører hjemme".Dessuten ville ikke pappan gå med på at jeg tar med barnet å flytter heller,selvsagt.Og det respekterer jeg selv om jeg ikke har spurt.

Og tanken på å flytte vekk fra henne,jeg alene, er heller ikke aktuell.Jeg lever og ånder for henne, og er tross alt moren.Men tanken på å fortsatt bo her er slitsom.

Noen med råd?Erfaringer?

[Gjest Gjest_saga_*]

Det du må spørre deg selv er hvorvidt du klarer å være en god mor hvis du ikke er lykkelig. Og om du så er villig til å ta den kampen det kommer til å blis hvis du flytter.

Min far har alltid bodd i Stockholm mens jeg har bodd med min mor i Oslo. Jeg så faren min hver ferie. Vi har et godt forhold, men ikke så nært som jeg skulle ønske. Han har aldri hatt en oppdragende rolle i mitt liv og er mer som en onkel på mange måter.

Ang. skolebytte så skal det gjøres før heller enn senere i min erfaring. Jeg byttet skole i en alder av 9 (3. klasse den gang) og kom aldri helt inn i klikkene på den nye skolen. Jeg byttet skole igjen da jeg begynte på ungdomsskolen med samme resultat. MEN jeg vet at for et par venninner som byttet skole tidligere (og holdt seg på samme skolen) gikk det helt fint.

Helt til slutt har jeg lyst til å si atforholdet mellom barn og en helge-forelder sjelden er veldig sterkt. Det er noe du bør tenke på. Ikke bare hva du kan risikere å ta fra ditt barn, men også hva far vil gjennomgå.

MEN så kan unger bestemme selv hvor de vil bo som 12åringer. Det synes jeg uansett du skal ta opp med barnet ditt når tiden kommer.

JEg ga vel ikke noen råd. Bare erfaring....

Lykke til!

[Eliisa]

Jeg tror det er viktig at man ikke glemmer seg selv, selv om man har barn. Du har rett til å være lykkelig du også.

Bestevenninnen til moren min er fra Oslo, men fant drømmemannen i en liten bygd på vestlandet. De flyttet dit og levde lykkelig i 10 år. Etter to barn og en skilsmisse, fant hun ut at hun ville bo der for barna sin skyld. Nå er hun 50 år og trives fremdeles ikke. Barna er for lengst flyttet ut og hun har ikke råd til å flytte tilbake til Oslo.. Tror hun angrer ganske så mye.

Barn tilpasser seg det meste og barnet ditt finner seg nok lett venner på et nytt sted

[Rosalie]

Men hvorfor skal mors trang til å flytte veie tyngre enn barnets vennskap og nære kontakt med far og fars familie?

Jeg er av den formening at dersom begge foreldrene fungerer som omsorgspersoner, slik at begge gjerne har den daglige omsorgen for barnet, bør barnet få bli boende der det allerede bor dersom en av foreldrene velger å flytte. Så får den som velger å flytte være samværsforelder.

[Gjest Gjest_Hanne_*]

Jeg tror det er viktig at man ikke glemmer seg selv, selv om man har barn. Du har rett til å være lykkelig du også. Bestevenninnen til moren min er fra Oslo, men fant drømmemannen i en liten bygd på vestlandet. De flyttet dit og levde lykkelig i 10 år. Etter to barn og en skilsmisse, fant hun ut at hun ville bo der for barna sin skyld. Nå er hun 50 år og trives fremdeles ikke. Barna er for lengst flyttet ut og hun har ikke råd til å flytte tilbake til Oslo.. Tror hun angrer ganske så mye.

Barn tilpasser seg det meste og barnet ditt finner seg nok lett venner på et nytt sted

Ja, det er vell ikke så forbanna nøye om far ikke er lykkelig uten barnet sitt, det er bare for mor å ta barnet med å flytte slik at hun blir lykkelig, og dermed risikere at barnet blir ulykkelig uten far, venner og nettverk??

Her er det et barn som bor like mye hos hver forelder, og jeg leser innlegget slik at begge foreldre er gode omsorgspersoner og at barnet har det fint der det bor.

Mitt forslag er at du legger bort flytteplaner og legger en plan for å bli lykkelig der du er, gresset er sjelden grønnere på den andre siden skjønner du. Barn trenger begge sine foreldre. Hvis det blir umulig for deg å bli boende etterhvert, så flytt, men la barnet bli igjen hos sin far. Skaff deg et liv og et nettverk en annen plass, blir du lykkelig så kanskje barnet flytter etter en dag, men finner du at nissen ble med på lasset og at flytting ikke gjorde deg lykkelig så kan du flytte tilbake og barnet har ikke lidd like stor overlast som hvis du hadde hatt det med.

[Gjest Gjest_saga_*]

[quote name='Eliisa' date='08.03.2010 (10:02) ' post='7886821'

Barn tilpasser seg det meste og barnet ditt finner seg nok lett venner på et nytt sted

[Eliisa]

[quote name='Eliisa' date='08.03.2010 (10:02) ' post='7886821'

Barn tilpasser seg det meste og barnet ditt finner seg nok lett venner på et nytt sted

Hva baserer du dette på? Bodd med både mor og far og gått på samme skole hele livet eller?

I grunn ikke. Jeg vokste opp i Ålesund med Mamma og Pappa, men så ble de skilt og jeg flyttet til Oslo med Mamma. Gikk strålende for meg. Fikk masse venner og kontakt med morsiden av familien.

Jeg synes alle fortjener å være lykkelig.I hvertfall ha sjanse til å bli det. Ingen som skal trenge å ofre seg selv helt for barna sine. Jeg vet ikke hvor langt ts har tenkt til å flytte, men tror nok begge foreldrene skal klare å ha et godt forhold til barnet om de klarer å samarbeide.

Endret 8. mars 2010 av Eliisa

[Gjest Gjest_saga_*]

I grunn ikke. Jeg vokste opp i Ålesund med Mamma og Pappa, men så ble de skilt og jeg flyttet til Oslo med Mamma. Gikk strålende for meg. Fikk masse venner og kontakt med morsiden av familien.

Jeg synes alle fortjener å være lykkelig.I hvertfall ha sjanse til å bli det. Ingen som skal trenge å ofre seg selv helt for barna sine. Jeg vet ikke hvor langt ts har tenkt til å flytte, men tror nok begge foreldrene skal klare å ha et godt forhold til barnet om de klarer å samarbeide.

Ja. Ok. Forskjellen på deg og meg er vel at du hadde litt tid med faren din til å "bonde" på. Det hadde ikke jeg. De var aldri gift. Har aldri bodd sammen. Mamma flyttet dessuten med meg til Afrika med fredskorpset da jeg var 18mnd og vi bodd der til jeg var 5, så ja... Situasjonen var en annen. I en ideel verden skulle jeg ønske far flyttet til Oslo.

Men du har helt rett. Man skal være lykkelig. Man skal tenke mest på seg selv. Faktisk. Min far ble i Stockholm for der var livet hans. Og det er ikke noe galt i det. Men det har preget vårt forhold. Og ikke alle barn er like tilpassingsdyktige som deg. Sånt MÅ man tenke på.

[Gjest Gjest_Hanne_*]

I grunn ikke. Jeg vokste opp i Ålesund med Mamma og Pappa, men så ble de skilt og jeg flyttet til Oslo med Mamma. Gikk strålende for meg. Fikk masse venner og kontakt med morsiden av familien.

Jeg synes alle fortjener å være lykkelig.I hvertfall ha sjanse til å bli det. Ingen som skal trenge å ofre seg selv helt for barna sine. Jeg vet ikke hvor langt ts har tenkt til å flytte, men tror nok begge foreldrene skal klare å ha et godt forhold til barnet om de klarer å samarbeide.

Tror du at du kan generalisere din opplevelse over til alle andre? Du overser elegant resten av det innlegget du svarte på, følelsen/opplevelsene til det mennesket betyr kanskje ikke noe for deg? For det du opplever er rett for alle?

Din mor hadde et nettverk i Oslo, nemlig hennes familie, dette er et godt utganspunkt når man flytter til et nytt sted, foreldrene dine hadde kanskje et godt samarbeid, flott for deg.

Veldig mange av de barnefordelingssakene som havner i rettsvesenet handler om flytting av barn, kan du tenke deg hvilken konflikt de involverte barna lever i? Kan du tenke deg hvor mange som havner i konflikt når den ene parten tar barna med seg og flytter uten at den andre forelderen er enig? Det er mange. Dette er et dårlig utganspunkt for samarbeid, og kan skape mye trøbbel for barna.

[Eliisa]

Men du har helt rett. Man skal være lykkelig. Man skal tenke mest på seg selv. Faktisk. Min far ble i Stockholm for der var livet hans. Og det er ikke noe galt i det. Men det har preget vårt forhold. Og ikke alle barn er like tilpassingsdyktige som deg. Sånt MÅ man tenke på.

Selvsagt må man tenke på sånt. Hadde jo aldri rådet noen til å flytte med en sjenert unge på 13 år som hadde to nærme venner. Men en 7 åring er fremdeles ganske ungt, i mine øyne.

Synes ikke fars lykke skal komme over mors lykke - men barnet skal komme først.

Slik jeg ser situasjonen er far lykkelig med barnet og sine rundt seg. Mor er ulykkelig på et sted med få av sine rundt seg.. Hvorfor skal far og fars familie komme før mors lykke? Hun har jo tross alt bodd der i 15 år. Trives man ikke, så trives man ikke.

Om hun flytter til en større by ikke så langt unna og de klarer å samarbeide seg i mellom - så ser jeg faktisk ikke noe galt i det. Far kan være lykkelig, mor kan være lykkelig og barnet kan ha det helt topp. Det krever jo selvsagt at mor og far kan samarbeide og at mor som faktisk er den som flytter tar størst ansvar.

[rachel who]

Du må prøve å fokuserer mer positivt livet har gitt deg og det som det har å tilby.

Snu all negativitet.

Du har en datter på 7 år som trenger deg. Tenk på heldig du er. Du bor i et miljø der hun har mye familie rundt seg. Tenk det. Det er det ikke mange som har. Jeg kjenner veldig mange som bor langt i fra familien og de vurdere hver dag og flytte, men det gjør det ikke p.g. a barns oppvekstmiljø.

Jeg er av den oppfattning at barns lykke skal kommer først. Du som er voksen kan gjøre noe med situasjonen du er i. Finn deg en hobby. Utdann deg. Driv med frivillg arbeid. Engasjer deg i lokalpolitikken og ikke minst i din datters fritidaktiviteter. Trener du ikke, vil jeg anbefale seg å begynner med det. Det får man mye positiv energi ut av.

Endret 8. mars 2010 av rachel who

[Gjest Gjest]

En arbeidskollega ble skilt etter at mannen fant seg en annen og flyttet ut. De hadde en sønn sammen, og min arbeidskollega tok da med seg sønnen og flyttet til Danmark, hvor hun hadde sin familie.

Sønnen hadde ofte vært der på ferie, og hadde mast på moren at de skulle flytte dit, så for ham var det jo ikke noe problem. Han var storfornøyd.

Men det er slett ikke alle barn som takler overgangen så lett, så i utgangspunktet mener jeg at det beste for barna er å få bli i det nærmiljøet hvor de trives. Din datter har et godt forhold til sin familie, hun trives der, og da er det ikke riktig å skulle ta henne bort fra dette bare for din egen del.

Jeg synes Rachel har skrevet et godt innlegg, og hun kommer med mange gode råd.

[Gjest Gjest_tja_*]

Hva hvis fars lykke hviler på at datteren bor der hun bor, er fars lykke mindre verdt enn mors lykke?

Her vil jo sannsynligvis mor bli lykkeligere hvis hun flytter til et annet sted, noen ganger er faktisk gresset grønnere et annet sted. Men da vil igjen far ikke bli like lykkelig, så mengde lykke vil være konstant - når mor blir lykkeligere så blir far mindre lykkelig hvis barnet flyttes fra der det bor nå.

Hvem sin lykke er mest viktig, de har nå 50-50 fordelig av samværet, selv om barnet har sin folkeregistrerte adresse hos mor?

Jeg vil våge å påstå at barnets lykke er det viktigste her, og barnet er fornøyd med å ha like mye tid sammen med mor og far. Selv om barn tilpasser seg og tåler flytting og mindre samvær med den andre forelderen, hvorfor ikke la barnet slippe å tilpasse seg? Det er også mulig.

[Gjest Gjest]

Og så er vi igang med å krangle om hvem som har retten til hva.

TS, nå har dere hatt 50/50 og barnet er begynt på skolen. H*n er bare syv år og har ikke den helt store oversikten enda. Det å flytte er ganske stort for en på syv år. Du sier ikke noe om hvor langt du tenker på å flytte? For om det blir flytting tror jeg det beste for alle er at du flytter alene og belager deg på mye pendling. I alle fall de første årene.

Eller at du velger å la ting være som de er noen år til. Til barnet forstår mer, og kan ta del i avgjørelser som angår det selv. En på 11 kan ganske greit sette seg inn i hvordan det er å måtte finne nye venner og å være mye borte fra en av foreldrene. Noen barn er fortsatt veldig avhenige av begge deler.

Men mange har klare meninger og synest at ok, det blir spennende og utfordrende. Jeg har et tettere forhold til mamma eller pappa osv. Eller synes det kan være ok at du drar alene.

Poenget var i alle fall, vent noen år. Det har du råd til, tatt i betraktning at du forhåpentligvis har mulighet til "lykke" i enda 40-50 år etter at avkommet er 18..

[Gjest Gjest]

Hvorfor går du helt ut i fra at du kan ta med deg ungen å bare flytte?

Far har vell like stor rett itl å "beholde" barnet, også må du flytte. du bor jo iallefall spørre baret hva hun vil

sikker på du ville trives bedre om du faktisk flytter til en ny plass? Tenk om du mistrives der også, skal du bare pakk sakene og flytte pånytt?

[Gjest Marian]

Det kan være mange grunner til at man ønsker å flytte, for min del er hovedgrunnen plass og økonomi. Bor på et dyrt sted, og her i nærheten er det ikke noe billigere å få tak i. Etter 8 år med seng i stua pga trangboddhet, synes jeg det kunne være veldig greit å flytte til et billigere sted. Men jeg vet det vil bli vanskelig og konfliktfylt. Jeg tenker ikke å flytte lenger enn at samvær kan gå som før, men 3 mil lengre reisevei( en vei) for far ved henting blir det nok i hvertfall. Og barnet må begynne på ny skole. Mener dere at jeg fortsatt skal bo der jeg bor, få mer og mer gjeld ( for å klare utgiftene lever jeg delvis på lån) fordi det er best for barnet? Hva er egentlig best? å bo på et kjent stde, eller å ha råd til en ferie og ok klær uten at alt blir vanskelig økonomisk? Ungen selv er redd for å flytte, selv om han er sosial sterk vet han jo ikke hvordan det er på ny skole eller på det nye stedet.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at du har lyst å flytte, men jeg skjønner ikke at du vil rive opp barnet når barnet har en far det er til 50/50, og barnet har en god familie på far sin side der dere bor nå. Såklart jeg skjønner det følelsesmessige aspektet i det, men en må sette barnet først.

Jeg er i samme situasjon nå. Bor i samme by som min eks og hans familie, vi har ei datter på 11 (ok, noen år eldre enn ditt barn) som vi har 50/50. Samarbeidet med far og hans familie er supert, kan vel kalle han en av mine nærmeste fortrolige, likedan er hans kone helt super og vi har en utmerket dialog. Min datter har og ei søster hos far, som og er mye på besøk til oss den uka dattera er til meg (har bl.a vært banevakt for min eks sitt barn.)

Uansett, nå hadde det seg sånn at min mann fikk tilbud om jobb i en by noen timer unna hjemstedet. Tilbudet var så bra at vi valgte å flytte sammens med vårt felles barn. Mitt eldste barn hadde ikke lyst å flytte fra sin far, sine besteforeldre, sine venner og klassekamerater. Noe jeg skjønner utmerket godt! Ikke synes jeg det ville vært riktig å revet henne opp med rota heller, fordi jeg lever og ånder for mine barn....

Så nå er jeg helgemamma! Vi har ikke noe bestemt annenhver helg, men hyppigere. Nå har jenta mi vært her 3 helger på rad, neste helg har hun vennineplaner, og da kommer hun ikke. I høstferien reiser vi til henne....

Såklart jeg savner henne utrolig mye, og jeg ringer henne hver kveld og sier god natt. Likedan sender vi meldinger hyppig.

Min mening er at det er ikke noen selvfølge at mor skal være den som automatisk får hovedomsorgen.

[Eliisa]

Denne tråden er fra mars.