Det å dra lasset i et forhold

[Gjest Motvind]

Hallo, dette er kanskje ikke forumet for meg da jeg tilhører den andre halvparten av befolkningen her i landet, men trenger litt innspill. Og håper at noen her kan hjelpe.

Har vært sammen med kjæresten i 2 år nå, og hittil har det vært et veldig standard(men supert) forhold; møttes på fest, datet og kom i et forhold ikke lenge etterpå. Har hatt det veldig bra i denne perioden, og jenta er akuratt som jeg har ønsket meg både personlig og utvendig. Og har det som oftest minst like fint nå som da vi møttes, men her kommer problemet:

Jeg ser på meg selv som en ganske aktiv person som drar på ting som skjer, og jeg har en masse ting jeg vil gjøre i løpet av livet. Dette er noe jeg vil gjøre sammen med henne, Men jeg føler at det bare er jeg som tar initiativet til å finne på noe, og må endel ganger overbevise henne om at det kommer til å bli artig. (Hun har sjelden angret på at hun har blitt med i ettertid.) Oftest har hun lyst til å bli med, men engasjerer seg ikke i planlegging av feks. utenlandsturer eller andre ting som må forberedes litt.

Har nå blitt mer og mer irritert over mangelen på engasjement og "gnisten" hos henne, og syns det er ganske tungt å holde hjulene igang hele tiden. Tror vi kunne fått veldig mange gode minner sammen hvis dette hadde vært mer tilstedeværende. Har til dags dato ikke møtt en jente som jeg har kobla så bra med, og tror det vil ta lang tid før jeg finner en av samme kaliber hvis jeg ender forholdet. Føler nå at forholdet begynner å bli litt lite interessant. Hadde også vært mye mindre "energikrevende" å snakke sammen når vi kan planlegge litt og diskutere hva vi skal gjøre istedenfor å få et bekreftende svar som "Det kan vi godt".

Jeg har sagt ifra noen ganger, men føler ikke at jeg har fått tatt det opp skikkelig, da jeg ikke vet helt hvordan jeg skal få sagt det på en decent måte.

Noen som har en formening om det er jeg som har for høye forventninger til et forhold eller hvordan jeg kan få henne mer engasjert? For jeg er sikker på at hun har det i seg et sted.

Vi bor ikke sammen da vi studerer ganske langt fra hverandre, men vi er sammen i helgene og holder jo selvfølgelig kontakten hele tiden.

Burde jeg ta det opp først som sist eller se an hvordan ting utvikler seg?

Hilsen Gutt/mann 19.

[Gjest Gjest]

Vel, jeg vet ikke om dette er et veldig godt svar, men jeg ville i allefall gjøre et forsøk

Mitt forslag er at du slutter å ta initativ til ting i en lengre periode og se hva som skjer. Det ideelle utfallet er selvfølgelig at hun da savner aktivitetene og begynner å foreslå dem selv, og i det tilfellet er jo problemet løst.

Om hun ikke gjør det er hun sannsynligvis ikke så voldsomt engasjert i aktivitetene i første omgang. Da er du nødt til å spør deg selv om hvor viktige disse er for deg i forhold til henne, og om du er villig til å avstå fra de - eller eventuelt fortsette som før.

Jeg håper hun går for alternativ en, da det er det eneste som gir noen varig løsning på problemet. Lykke til

[Gjest Gjest]

Jeg sliter med samme problemet! Vi har to barn sammen, er gift og bor sammen. Det er hele tiden jeg som tar initiativ til å få aktivisert barna og familien. Jeg har nå konsekvent ikke foreslått noe på over 1/2 år. Men skjer det noe?

Jeg skulle ønske at han, når vi våknet en lørdag morgen, kunne kommet på av seg selv, og foreslått for resten av familien at " idag hadde det vært artig å gå på skitur" eller "skal vi ta å pakke sekken og gå på tur i skogen og grille?". Trenger ikke være mer avansert. Eller f.eks. ny film på kino; Skal vi ordne barnevakt så vi får tatt eldstejenta med på den nye filmen?

Nå sitter jeg faktisk og undrer på om vi har en fremtid sammen...... For meg er dette ganske viktig!

[Gjest Gjest_Emma_*]

Jeg er også i et slikt forhold. Jeg planlegger og aktiviserer, booker ferier, og ordner detaljer.

Men for meg/oss er ikke dette noe problem. Mannen stiller opp på alt jeg har planlagt, og trives. Det har bare blitt min oppgave i forholdet. Han har sine sterke sider, og trekker absolutt halvparten av lasset totalt sett. Handler og lager middag i hverdagen (så lenge jeg planlegger og skriver handeliste), følger barn på alle aktiviteter (så lenge jeg vet når og hvor, og hva de må ha med) og støvsuger og vasker (når jeg nevner at det må gjøres).

Så lenge partneren er med, og ikke foretrekker å sitte på sofaen, ser jeg ikke hvorfor dette bør være en dealbreaker i et forhold. Man vil alltid oppleve forskjellige interesser, og styrker og svakheter. Så handler det om å lære seg hvordan man skal leve med det i stedet for å ta enkleste utvei og stikke av, eller ødelegge foholdet gjennom klaging og kjefting.

[Gjest Gjest]

Jeg er også i et slikt forhold. Jeg planlegger og aktiviserer, booker ferier, og ordner detaljer.

Men for meg/oss er ikke dette noe problem. Mannen stiller opp på alt jeg har planlagt, og trives. Det har bare blitt min oppgave i forholdet. Han har sine sterke sider, og trekker absolutt halvparten av lasset totalt sett. Handler og lager middag i hverdagen (så lenge jeg planlegger og skriver handeliste), følger barn på alle aktiviteter (så lenge jeg vet når og hvor, og hva de må ha med) og støvsuger og vasker (når jeg nevner at det må gjøres).

Så lenge partneren er med, og ikke foretrekker å sitte på sofaen, ser jeg ikke hvorfor dette bør være en dealbreaker i et forhold. Man vil alltid oppleve forskjellige interesser, og styrker og svakheter. Så handler det om å lære seg hvordan man skal leve med det i stedet for å ta enkleste utvei og stikke av, eller ødelegge foholdet gjennom klaging og kjefting.

Han ER med når han får beskjed. På akkurat samme måte som du beskriver her Bare at det er med blikk som sier "MÅ vi?" "akkurat nå?" osv. Han skulle nok helst ha lagt på sofaen hele dagen, kvelden og natta om det var opp til han. Og han synes det er veldig slitsomt at barna skal være med på alt, mens jeg syns det er en glede å ha de med. Har holdt på slik i over 5 år nå og prøvd å snakke med han på en god måte. Det har ikke vært krangling heller. Bare at jeg nå er sliten og trenger noen som kan "tænke sjæl..."

[Gjest far]

Jeg er flink til å planlegge og ta initiativ på de fleste områder, men jeg blir sliten når det alltid er jeg som må ta ansvar, organisere og utføre. Hadde jeg elsket å gjøre slike ting og ikke blitt sliten av det, kunne jeg gjerne ha gjort alt av det, det er ikke likeverdighetsprinsippet som sådan det står på, men slik er jeg altså ikke skapt.

Det er vel menneskelig å ikke ha så stor motivasjon til å gjøre plikter som man synes er anstrengende. Samtidig mener jeg det er utnytting å overlate alt ansvaret til en partner. Det er vel de færreste som går inn i et forhold om de visste at de måtte ta ansvaret for stort sett alt av organisering og planlegging?

Om min partner ikke tar sin del av ansvaret for å få ting gjort, så gjør jeg det, fordi jeg ikke har samvittighet til å la det skure og gå. Det kan være alt fra husarbeid, ansvar for barn, betale regninger, ta ansvaret for at forholdet er bra for begge.

Men det stopper seg på et visst punkt når jeg har blitt så sliten at jeg ikke orker mer. Jeg er forundret over at enkelte forventer at partneren skal gjøre det meste av jobben, for så å bli grinete når det ikke går mer. I hvert fall om man har hatt en noenlunde klar avtale om ting på forhånd.

Det at jeg strekker meg langt over hva som egentlig er bra for meg ser jeg nå er et mønster jeg har i livet mitt. Jeg har prøvd å endre det mønsteret, jeg har prøvd å være tydelig i forhold til hva jeg kan bidra med og hva jeg selv trenger i et forhold. Det som skjer er at partneren til å begynne med synes dette er helt greit, det virker som vi er enige om hvordan ting skal være. Men etter en stund er det visst ikke så nøye lenger.

Jeg burde sikkert blitt flinkere til å satt foten ned på et tidlig tidspunkt, men det går jo opp og ned med form og tiltakslyst for alle gjennom livet, og det må jo være tillatt at den ene eller den andre ikke fikser alt perfekt til enhver tid. Men min erfaring med slike som ikke tar ansvar er at de lever så enkelt med det, og har man først gitt dem lillefingeren så tar de hele hånda. Har jeg først strukket meg litt, så forventes det bare at jeg skal strekke meg mer og mer. Og hvis jeg sier fra på et tidlig tidspunkt, så er jeg bare alt for kravstor og rigid.

Dette er ikke lett, nei. Hvordan finne noen som er realistiske i forhold til hva de klarer, og som samtidig har så mye selvdisiplin at de kan holde hva de lover, eller i hvert fall ta opp på en skikkelig måte om de trenger at det gjøres et unntak eller en justering?

Som sagt så tar jeg gjerne på meg min del av ansvaret for slike ting, og mer enn det også. Men jeg forventer i det minste at partner da ser at jeg gjør mest på en del områder, setter pris på det, og deltar med godt humør. Det er nedbrytende for meg om det hele tiden bare blir sukk og stønn og sure miner når jeg forventer at partner gjør sin del av ting som vi sammen har blitt enige om er de viktigste.

Hvordan kan man klare å få folk til å "tenke sjæl" uten å måtte gjøre det slutt?

[Gjest motvind]

Hvordan kan man klare å få folk til å "tenke sjæl" uten å måtte gjøre det slutt?

Kjenner meg igjen i det meste av det du sier i resten av innlegget også, og takker for et fyldig svar og enda en ny problemstilling som jeg gjerne vil høre svar fra folk som kanskje har slitt med dette problemet hvor det har løst seg?

[Gjest Gjest]

Jeg har det litt som deg. Jeg er utadvendt og aktiv og har vært vant til å ha en aktiv livsstil. Jeg pleide å ha planer i fritiden ca. fem dager i uka før jeg møtte han jeg nå er samboer med og måtte noen ganger faktisk planlegge å være hjemme og slappe av. Jeg merket ganske fort at han var vant til en litt roligere livsstil enn meg. Han er veldig medgjørlig og er gjerne med på ting, men kan være stille av seg og er ikke alltid så flink til å sparke ting i gang. Jeg har tatt dette opp med ham flere ganger og snakket alvorlig om det. Jeg har sagt til ham at det er viktig for meg at vi gjør ting sammen og at vi skaper gode minner sammen. Hvis ikke blir det bare hva vi gjør hver dag og uke etter uke som blir minnene våre, og da blir jeg lei.

En gang diskuterte/kranglet vi i flere timer, til kl. 3 på natta, pga. en forestående utenlandstur som måtte planlegges. Jeg har vært på endel turer før både med ham og andre og vet av erfaring at man må planlegge før man drar for å få gjort alt man ønsker. Når man først har dratt går tiden veldig fort, det blir fort bare til at man trasker rundt og spiser is. Jeg synes også at det er halve moroa å planlegge og drømme. Han var redd for at det skulle bli satt opp en timeplan for turen som måtte følges til punkt og prikke. Han syntes ikke det var ferie hvis han var nødt til å følge et tidsskjema. Vi kom til enighet, og da vi var i storbyen vi besøkte syntes han at det var veldig greit at vi hadde lagt litt planer på forhånd og han syntes også at jeg hadde vært veldig flink til å organisere. Det ble en helt super tur og gjorde veldig godt for forholdet. Det gnistrer av bildene...

Jeg har etterhvert innsett at vi er forskjellige på dette. Vi er veldig like ellers og blir fort enige, sier ting i kor og en kompis har kalt oss "ekteparet" siden vi ble sammen fordi vi er så samstemte. Men vi er jo ikke 100 % like, det er ikke mulig. Da må begge gjøre en innsats for å få det til å fungere. Han måtte bli flinkere til å planlegge noen ting og jeg må av og til pushe ham litt, men ikke for mye.

Du bør ta det opp. Det blir ikke noe bedre hvis du ikke sier noe, og til slutt kan det irritere deg så mye at du vil ut av forholdet. Si at du gjerne vil finne på ting sammen med henne og at du vil at hun av og til skal ta initiativ. Spør om hun kan tenke ut noe mens dere er fra hverandre og komme med forslag. Si det på en litt koselig måte første gangen, så kan du ta det mer alvorlig etterhvert hvis du ikke ser noen endring. Si at det ikke trenger å være så avansert, men at du ville satt pris på det om hun hadde noen idéer om hva dere kan gjøre sammen. Det er viktig at du anerkjenner hennes forsøk på mer initiativtaking og at du er positiv. Bruk gjerne uttrykket "Ja, og så kan vi...", så kan du videreutvikle idéene hennes.

Hvis hun ikke tar noe særlig mer initiativ må du si til henne at du er lei av å være den som tar initiativ så og si hver gang. Si at du synes det blir kjedelig når hun ikke viser engasjement og initiativ. Jeg vil si at jeg synes det er bedre at hun får vite nå at du synes at hun kan være litt kjedelig enn at du plutselig slår opp og ikke vil si hvorfor fordi du har dårlig samvittighet.