Jeg sørger over noe jeg aldri hadde

[Gjest Gjest_Ellie_*]

Jeg tok abort rett før jul, og jeg angrer. Jeg angrer, angrer, angrer. Jeg ville ikke ta abort. Jeg har alltid trodd at dersom jeg noen gang ble uplanlagt gravid så ville jeg lett kunne tatt abort, men det var ikke lett. Det var lett der og da, men nå sørger jeg over noe jeg egentlig aldri hadde. Jeg er bare 20 år gammel, hvordan skulle jeg klart å ta vare på ett barn? Jeg er sammen med "barnefaren", vi bor sammen. Han sa at dersom jeg beholdt barnet så visste han ikke om han kom til å bli. Jeg kan ikke miste han. Vi har vært gjennom så mye sammen, og jeg kan ikke miste han. Så jeg tok abort, og nå i etterkant sier han at nei, han ville aldri gått fra meg.

Jeg føler meg helt ødelagt. Jeg er ingenting lenger. Jeg skulle ikke tatt abort. Jeg skulle gitt fa*n, og ikke tatt abort. Men jeg er bare 20 år... Jeg har vært gjennom så mye i løpet av livet. Overgrep, vanskelige hjemmeforhold, fosterhjem og sykehus. Jeg vet ikke hva annet jeg skulle gjort. Men jeg skulle valgt annerledes. Jeg skulle gitt det en sjanse, i det minste ha undersøkt hvilke muligheter jeg hadde. Jeg gjorde såvidt det. Vi diskuterte det såvidt, og så var det liksom selvsagt hva valget ville bli.

Jeg kan ikke snakke om det til noen. Jeg har ett godt forhold til "svigermor", "svigerinne" og mine søstre, men jeg kan ikke si noe. Samboeren min vil ikke la meg si det til "svigermor" eller "svigerinne". Jeg tror han er redd for hva de vil si og tro. Jeg vet han er veldig opptatt av hva andre mener og syns om han, og jeg må bare respektere ønsket hans. Den ene søstra mi prøver å få barn, men kan tilsynelatende ikke få. Den andre har nettopp født en liten jente. Jeg kan ikke snakke med de om det. Jeg går i terapi for depresjon, men jeg kan ikke snakke med henne om det heller. Det føles ikke rett å snakke med henne om det. Jeg har nettopp skiftet terapeut, og hun kjenner meg ikke.

Samtidig sliter jeg i forhold til samboeren min. Han har gjort mye dumt, og jeg har sagt ifra om at jeg ikke klarer mer. Jeg vil prøve litt til fordi vi er veldig glad i hverandre, men det virker ikke som om han egentlig bryr seg selv om han sier det. Han sier alltid en ting, og gjør en annen.

Jeg er så innmari fortvilt, forvirret og bitterfull. Jeg sørger over noe jeg aldri hadde. Jeg er ikke lenger. Jeg er ikke i det hele tatt, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vet ikke om jeg vil klare meg gjennom dette her. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre.

[Gjest Sobril]

Føler med deg. Vil bare gi deg en stor klem og love deg at tiden leger alle sår - selv om du aldri vil glemme

[¤Pernille¤]

Jeg synes absolutt du burde ta dette opp med terapauten din!

Dette er helt relevant, og terapauten vil nok bare sette pris på at du åpner deg, da blir det jo lettere for henne å hjelpe deg.

Jeg vet hvordan det er å ikke tørre å fortelle ting til terapaut, jeg holdt selv tilbake noe av det aller viktigste av årsakene til min depresjon, fordi jeg ikke orket å ta det opp. Istedet sluttet jeg terapien, og angrer veldig i dag.

Videre vil jeg bare si at du ikke må ha dårlig samvittighet - du har ikke gjort noe galt! Jeg skjønner veldig godt at det er vondt, og at du anger, men det er veldig forståelig at du gjorde som du gjorde.

Stor klem fra meg!