Når du trodde alt håp var borte

[Gjest Kanskje snart singel]

Dette er da et spørsmål til de som vurderte og tenkte mye på å gjøre det slutt med kjæresten sin. Som følte at nesten alt håp var borte og at dere hadde prøvd alt. Som var nesten sikker på at det ikke ville fungere.

Hva gjorde at det faktisk fungerte igjen? Hva gjorde dere, hva gjorde du, hva gjorde h*n?

Har dere det bra nå?

Og hva fikk deg til å tvile til å begynne med?

[Gjest Gjest]

Hei.

Jeg er egentlig i samme situasjon som deg akkurat nå, så jeg har desverre ikke så mange langsiktige råd å bidra med.

Det jeg har gjort - og som jeg håper vil fungere - er at jeg fant ut hvor problemet lå, og snakket med ham om det. Jeg gjør selv mitt beste for å løse det, men det er jo ikke noe jeg kan gjøre på egenhånd, så jeg er jo nødt til å se hvordan det går fremover.

Jeg trøster meg med at om det ikke løser seg så har jeg i allefall prøvd så godt jeg kan, og slipper å sitte igjen å tenke "hva om" i årevis etter dette...

[Gjest TS]

Ingen?

[Gjest navnelapp]

Det fungerte ikkje. Så eg gjekk.

[Rosalie]

Det fungerte ikkje. Så eg gjekk.

Og i lengden var det det beste for oss begge. Selv om det var ufattelig sårt og vondt der og da.

[tinyme]

Vanskelig å svare på da alle forhold er så forskjellige. Hos oss var problemet at jeg ble syk. Dette er en langvarig sykdom og det har selvfølgelig påvirket forholdet vårt siden jeg orker svært lite. Mye av husarbeid (les alt i perioder ) faller på han. Det endte med at han ble utbrent og deprimert

Ting er på vei til å bli bedre nå. Vi har snakket masse om problemene våre og han har fått hjelp for depresjonen sin. Det som var viktig for oss var å prioritere å gjøre morsome ting sammen igjen. Være kjærester igjen rett og slett :rødme:

Lykke til og håper dere finner ut av det:)

[Gjest Gjest]

Jeg var/er forelsket i en annen (som ikke vet det - og det gjør heller ikke min mann). Jeg fokuserer nå bare på mannen her hjemme og prøver å unngå den andre. Mannen har fått beskjed om hva jeg savner - og jobber med det. Nå går det allerede bedre - etter noen uker. Det er håp - hvis man/begge vil nok!

[SymfoniBlomst]

Først av alt må begge to være enige om å prøve på ny. Da snakker vi glemme det som skal glemmes og sette opp nye mål. Underveis følger dere opp og husk; Vær tålmodig!

Jeg hadde en periode jeg oppriktig mente alt håp var borte, vi var til og med usikre på følelsene for hverandre.

Hva gjorde jeg:

* Svelgte en del kameler for å unngå en ny krangel

* Lyttet på det han sa som plagte han og gjorde noe med det (selv om jeg mente det var teite og unødvendige ting)

* Sluttet å anta og overanalysere beskjeder

* Prøvde å gjøre han glad

* Kompromiss

Hva gjorde han:

* Lyttet

* Litt mer handling bak ord

* Små ting han gjorde for å vise han var glad i meg, overraske med middag, kaffe på senga, frokost, komme inn i dusjen med meg

* Fortalte meg og viste meg han prioriterte meg

* Slutte å ha fokus på hvem som gjorde noe galt og rette det mot ei løsning begge klarte å leve med.

[Havbris]

Noen par må bevege seg faretruende nær bunnen før oppvåkningen og refleksjonen kommer som en mulighet man kan gripe, eller forkaste . Vi var et slikt par, hadde mange år sammen bak oss, og vi var han og jeg - men vi hadde glemt at parforholdet, kjæresteforholdet så sårt trengte oppmerksomhet og næring. Ikke krangling om husarbeid, arbeidsfordeling, prioriteringer og andre ting - der hadde vi klart å finne en form som passet oss begge. Men vi hadde mistet forbindelsen - vi hadde ikke sørget for å "holde linjen". Og kommuniserte ikke om oss selv som par. Men kranglet om han og meg.

De viktigste grepene var bedre kommunikasjon. Kommunikasjon kan betraktes som en prosess med en sender og en mottaker - men denne modellen kan fort gi en ide om kommunikasjon som en en-veis prosess. Kommunikasjon betyr "å gjøre felles" og dette aspektet hadde blitt borte fra oss. For å kommunisere måtte vi se hverandre som et felles anliggende, samtidig med anerkjennelse for ulikheter og grenser.

Vi fylte dagene med mest mulig som kunne bekrefte dette "felles". Gikk turer, skiturer, gikk på kino, dro på hytteturer alene uten barn, leste for hverandre, startet dagen med småprating før vi sto opp og sørget for å holde forbindelsen gjennomn sms, mail og telefon. Hver eneste dag. Og vi gjør det fremdeles. Jeg (og han innimellom) leste mange bøker om samliv og kjærlighet (kan anbefale Sissel Gran (2008): "Kjærlighet i hastighetens tid")

Det å "holde den kjærlige forbindelsen" gjør at vi ikke får muligheten til å sovne en gang til.

Vi har det bedre enn noensinne

[Gjest brutal_mann]

Kommer jo an på hvorfor en sliter. I mine tilfeller har det aldri vert noen vei tilbake.

[MiniMjau]

Prat sammen. Finn ut av den egentlige kjernen i problemet/problemene.

Finn ut av om dere begge vil løse situasjonen for å fortsette å holde sammen, DET er et viktiig grunnlag for "arbeidet videre".

"Behovskartlegging" - fryktelig ord, men prat med hverandre, hva er den enkeltes behov som aktør i parforholdet? Er det noe den ene eller begge savner? Hva bør gjøres for å imøtekomme behovet?

Vær 100% ærlig, vær forberedt på kamelsvelging/kompromisser (og ta det med et smil).

Jeg likte ellers den Han:/Hun: listen over.

Vær sammen, gjør ting sammen, legg dere til samme tid, dusj sammen....

[Gjest nature]

Dette er ofte et sunnhetstegn. Det blir en test på hvor sterkt forholdet er. Noen sikter høyt og langt, og må igjennom dypere daler enn andre. Helt naturlig, bare ikke glem det.