Han tok selvmord, og det er nok min skyld

[Gjest Gjest_honeyy_*]

I fjor var jeg utvekslingsstudent. Jeg og S hit it off fra sekundet vi møttes, og var bestevenner gjennom hele året. Ting utviklet seg. Men jeg såret han om og om igjen fordi jeg ikke visste hva jeg ville. Likevel var vi fortsatt bestevenner.

Da jeg kom hjem innså jeg hvor glad i han jeg faktisk var. Han var perfekt for meg på alle mulige måter, og jeg ville fortelle han når jeg kom på besøk igjen neste sommer.

Julen 2009 la han seg på togskinnene og ble påkjørt av et tog. Det er litt over to måneder siden, jeg har grått hver dag siden. Livet mitt er ødelagt, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg har ingen ordentlige å snakke med, jeg vet ikke hvordan jeg skal få det ut, og jeg begynner å få skumle tanker og lite livslyst.

Jeg prøver å overbevise meg selv om at det ikke var min skyld, men alt leder til det, jeg vet hva som ble gjort..

Jeg tenker på han hver dag. Venner, familie osv tror jeg er "over det", fordi jeg sier ikke noe og vil ikke bekymre dem. Alt jeg ser og hører minner meg om S.

Alt jeg vil gjøre er å sove. Orker ikke noenting lenger. Livet mitt er ødelagt, og det er ingenting jeg kan gjøre med det..

[D@isy]

Det er ikke din skyld.

Dette var et valg han tok helt på egenhånd, og du kan på ingen måte klandres.

[Gjest *Twinklestar*]

det er IKKE din skyld !

viss du ikke vil snakke med familie/venner om det, så kan du snakke med legen din eller psykolog? jeg tror i hvertfall det er viktig at du får snakket om dette

[søstertusenfryd]

Mentalhelse hjelpetelefonen eller kirkens sos er døgnåpent, flotte mennesker som er der for å lytte.De har også en meldingstjeneste hvor du kan sende inn mail.

Du er et skritt videre med å lette hjertet ditt her,ikke nøl med å søke hjelp.Dette er ikke din feil.

Endret 6. mars 2010 av søstertusenfryd

[Gjest Supermimz]

I fjor var jeg utvekslingsstudent. Jeg og S hit it off fra sekundet vi møttes, og var bestevenner gjennom hele året. Ting utviklet seg. Men jeg såret han om og om igjen fordi jeg ikke visste hva jeg ville. Likevel var vi fortsatt bestevenner.

Da jeg kom hjem innså jeg hvor glad i han jeg faktisk var. Han var perfekt for meg på alle mulige måter, og jeg ville fortelle han når jeg kom på besøk igjen neste sommer.

Julen 2009 la han seg på togskinnene og ble påkjørt av et tog. Det er litt over to måneder siden, jeg har grått hver dag siden. Livet mitt er ødelagt, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg har ingen ordentlige å snakke med, jeg vet ikke hvordan jeg skal få det ut, og jeg begynner å få skumle tanker og lite livslyst.

Jeg prøver å overbevise meg selv om at det ikke var min skyld, men alt leder til det, jeg vet hva som ble gjort..

Jeg tenker på han hver dag. Venner, familie osv tror jeg er "over det", fordi jeg sier ikke noe og vil ikke bekymre dem. Alt jeg ser og hører minner meg om S.

Alt jeg vil gjøre er å sove. Orker ikke noenting lenger. Livet mitt er ødelagt, og det er ingenting jeg kan gjøre med det..

Kjære TS,

Det var så klart ikke din skyld. Man er på et mørkt sted når man tar slike valg, og man kommer ikke til et så mørkt sted selv om man blir såret flere ganger. Dette mørke stedet har han nok vært i fra før av.

Det er viktig at du snakker med noen om de vanskelige tankene dine. Kansje det vil komme frem ting som vil hjelpe deg.

Og husk at hver og en av oss er ansvarlig for vårt eget liv. Det er livet som er viktig og du fortjener masse lykke og kjærlighet.

Stol på at han hviler i en stor kjærlighet og er med deg i hjertet. Det tror jeg at han gjør. Klem fra meg.

[Marquee]

Kjære deg. Dette kan du på ingen måte klandres for. Har selv nettopp mistet min ledestjerne,dog under andre omstendigheter, men jeg kjenner til smerten,savnet og selvbebreidelsen. Hvis ikke du har noen du synes du kan "tømme" deg hos,så vurdèr en sorggruppe ellerno. Ofte hjelper det litt bare å skrive litt...f.eks her inne. Ønsker deg alt godt. Klem

[Asteria]

Kjære deg, dette er ikke din skyld. Du er ikke ansvarlig for hans handlinger eller følelser..

Det er ikke uvanlig at etterlatte kan føle det slik, men du kan ikke plage deg selv med slike tanker. Jeg er sikker på at han ønsker at du kommer deg på bena igjen og lever livet ditt på en best mulig måte..

Kanskje det ikke er så dumt å gå i terapi?

Det er ikke din feil. Du er ikke ansvarlig.

[Gjest Gjest_mann_*]

Helt enig med alle de andre. Dette er overhodet ikke din skyld.

Tror det er lurt for deg å søke hjelp, slik at du klarer å se annerledes på saken, og å se positivt på livet.

[Spirit]

Som mange andre her har nevnt så er det IKKE din feil, han valgte det selv. Hans valg, hans handlinger. utrolig dumt at dette sjedde! Han var sikkert en fantastisk person som hadde mye å gi. Det jeg tror er at han dypt inne hadde andre problemer som gjorde han vondt, og at småting påvirket hans handlinger, men det har for all del ikke noe med din feil og gjøre.

Han hadde detnok vanskelig fra før og valget han tok har han nok hatt lenge i hodet. Han har bare ikke vært klar nok til å gjøre det han gjorde. Det at det var jul da han gjorde det var kansje den vanskeligste perioden for han. Kansje det hadde sjedd noe da som han ikke vile huske mer? Jeg vet ikke men uansett, det er langt ifra din feil! Ikke klandre deg selv! Du har ikke kjent han lenge nok til å vite om hans fortid.

Det er nok vanskelig nå fordi dere hadde blitt så gode venner og det kommer til å gjøre vondt lenge, men med tiden vil du føle deg bedre. Du vil nok aldri glemme det,men det vil komme påavstand.

[Gjest AnonymBruker]

Det var han som valgte å gjøre dette. Kan ikke se hvordan det skulle være din skyld. Vi mennesker har lett for å føle skyld når slike fæle ting skjer, selv om det for de fleste utenforstående synes opplagt at andre ikke kan bebreides for handlingen. Ansvar for eget liv innebærer også ansvaret det er å frivillig avslutte det.