Hvorfor blir det gjerne brudd etter 3 år?

[I Grosny]

Jeg har lest utallige innlegg her om kjærlighet som visner etter 3 år. De færreste har fått barn.

I dagens samfunn er prevensjon vanligere enn barnefødsler. Det er vanlig for ei jente under utdannelse (13-23 år) å bruke prevensjon.

I steinalderen ble det ikke brukt prevensjon, og barna ble født av unge tenåringsjenter.

Jeg mistenker at den kvinnelige organismen, kvinnekroppen , blir lei av en mann som jobber med befruktning i tre år uten å få det til. At kroppen anser mannen for å være ufruktbar og derfor uattraktiv. Dette er jo ikke mannens skyld, fordi de bruker prevensjon, men selv om kvinnen mentalt vet dette, så mistenker jeg at kroppen, hormonene og driftene hennes ikke har forstått det.

Dette vil føre til at hun forelsker seg i en ny sjarmør, med tilsynelatende bedre fruktbarhet. Denne forelskelsen dreper helt kjærligheten til hennes gamle kjæreste. Og den vil også visne etter 3 ufruktbare år.

Er det noen som kjenner til vitenskap , forskning eller generele erfaringer rundt dette?

Er det en tulleobservasjon fra meg, eller er dette en utbredt virkerlighet?

Endret 6. mars 2010 av I Grosny

[Gjest Gjest_Mann_*]

Det høres skremmende fornuftig ut, i hvert fall

[HoneyBunny]

Så en dokumentar for en tid tilbake der det ble sagt at 3 år er grensen for hvor lenge hjernen opplever forelskelses følelsen. Så dersom man ikke har klart å utvikle noe dypere sammen i løpet av denne tiden, vil det gjerne ryke da.

[Gjest Gjest]

Jeg støtter meg til Honeys utmerkede svar og sier at jeg tror det bor en liten filosof I Grosny..

[Gjest Gjest]

Hva med mannekroppen da? Den vil vel spre sæden sin så mye som mulig. Hva skje med mannens følelser når dama ikke får barn? Er han bare generelt utro eller?

Artig teori .)

[LineGourmet]

mm.. interessant teori Grosny

[Gjest Blondie65]

Jeg støtter meg til Honeys innlegg og legger til litt filosofi for egen regning:

Siden det tar 3 år før forelskelsen visner har mannen 3 år på å vise at han er mer enn den rådyre bilen og de flashy kredittkortene. På de 3 årene finner kvinnen ut om hun bor i hus med et barn - på tross av prevensjon - eller en mann. Gleden ved å være i et forhold forsvinner med forelskelsen etterhvert som skitne sokker og glass forblir på gulvet og i stuen helt til "mor" plukker det opp.

[HoneyBunny]

Heldigvis er det noen som har en hjernekjemi som gjør de i stand til å være forelsket i partneren et helt liv. Mulig at de er forde de selv produserer disse stoffene lettere enn andre, og kanskje også blir produksjonen stimulert av hvordan de oppfører seg med hverandre, f.eks. at de har ett godt sexliv.

Vi er nok mer prisgitt vår kjemiske balanse, også i "følelser" enn det vi tror.

Her er noen artikler om dette:

http://articles.latimes.com/2009/jun/22/health/he-love22

http://www.mcmanweb.com/love_lust.html

http://www.oxytocin.org/oxytoc/love-science.html

[Gjest Blondie65]

Heldigvis er det noen som har en hjernekjemi som gjør de i stand til å være forelsket i partneren et helt liv. Mulig at de er forde de selv produserer disse stoffene lettere enn andre, og kanskje også blir produksjonen stimulert av hvordan de oppfører seg med hverandre, f.eks. at de har ett godt sexliv.

Vi er nok mer prisgitt vår kjemiske balanse, også i "følelser" enn det vi tror.

Selv om jeg tror du har rett i at vi er prisgitt vår kjemiske balanse tror jeg også at det er en gigant forskjell på forelskelse og kjærlighet. Forelskelse er gjerne betinget av gjengjeldelse, oppmuntring og vedlikehold mens ekte kjærlighet er betingelsesløs. For å komme til stadiet "betingelsesløs kjærlighet" i et forhold må man oppleve at man er på samme plan(et) og har et fellesskap som beveger seg i en retning som ikke blir ensidig. Det interessante med dette fellesskapet er at når det forsvinner kan kjærligheten også forsvinne gradvis. Dette kan skje når man f.eks. oppdager at den man er gift / samboende med ikke er den de har gitt seg ut for å være eller at vedkommende vesentlig endrer karakter - f.eks. at de slipper ned guarden og slår av sjarmen.

[Karry]

3 år er litt for lenge hvis du leser forskning (ref linkene til en av de andre her). De fleste artikler jeg har lest sier at en forelskelse max varer i 17-18 mnd. Det er fordi kjemisk sett så klarer ikke kroppen å opprettholde et så høyt oxytocin nivå og lavt serotoninnivå lenger enn det. Normalt i allefall.

Så det som kan tenkes er selvsagt at forelskelse gjør blind, og når den går over så er det mange nok som lurer på hva i alle dager gjør den fyren/dama der ved siden av meg.....

Hvis du mener det tar 3 år, så bruker man 1,5 år da på å oppdage at forelskelsen ikke holder og til man bryter ut:-)

[Karry]

Selv om jeg tror du har rett i at vi er prisgitt vår kjemiske balanse tror jeg også at det er en gigant forskjell på forelskelse og kjærlighet. Forelskelse er gjerne betinget av gjengjeldelse, oppmuntring og vedlikehold mens ekte kjærlighet er betingelsesløs. For å komme til stadiet "betingelsesløs kjærlighet" i et forhold må man oppleve at man er på samme plan(et) og har et fellesskap som beveger seg i en retning som ikke blir ensidig. Det interessante med dette fellesskapet er at når det forsvinner kan kjærligheten også forsvinne gradvis. Dette kan skje når man f.eks. oppdager at den man er gift / samboende med ikke er den de har gitt seg ut for å være eller at vedkommende vesentlig endrer karakter - f.eks. at de slipper ned guarden og slår av sjarmen.

Er veldig enig med deg bortsett fra det siste! Jeg tror at det som i de fleste tilfeller skjer når det blir som du sier er at man egentlig ikke har opptrådt autentisk og vært seg selv fullt og helt fra et tidlig tidspunkt. De færreste forandrer seg vesentlig, men spill for galleriet er lite lurt og ikke mulig i lengden. På et eller annet tidspuunkt står man overfor hverandre som man faktisk er, og da er spørsmålet om det er en god match. Men jeg tror ikke det handler om endring av karakter, mer at man tidligere ikke har vært oppriktig, eller i en forelskelsesfase ikke er klok nok eller moden nok til å spandere tid på å identifisere og erkjenne likheter og forskjeller som ikke er kompatible på sikt. Hvis det gapet da er for stort, så er jeg enig med deg, kjærligheten vil kunne dø ut.

[Gjest Blondie65]

Men jeg tror ikke det handler om endring av karakter, mer at man tidligere ikke har vært oppriktig, eller i en forelskelsesfase ikke er klok nok eller moden nok til å spandere tid på å identifisere og erkjenne likheter og forskjeller som ikke er kompatible på sikt. Hvis det gapet da er for stort, så er jeg enig med deg, kjærligheten vil kunne dø ut.

I de aller fleste tilfeller handler det nok ikke om skifte av karakter nei. Det var nok litt unyansert.

Men for de som går inn i et forhold i svært ung alder kan man nok også oppleve at vedkommendes karakter utvikler seg i en annen retnning enn man først trodde - dette fordi man som 17-18 åring ikke er helt modnet enda. Det kan også være at i enkelte tilfeller skjuler man sin sanne karakter så godt av forskjellige årsaker (samfunnets forventning, egen skam, etc) at det for partneren vil virke som en total karakterendring når denne kommer frem. Jeg har selv opplevd at en person jeg var helt sikker på var slik, endte opp med å være sånn fordi noen ytre rammer forsvant. Når dette skjer etter 10 år kan man ikke kalle det for så mye annet enn en karakterendring selv om det kanskje har vært latent der lenge. Min egen karakter har forøvrig også forandret seg vesentlig siden jeg var 17-18.

Endret 6. mars 2010 av Blondie65

[Havbris]

Heldigvis er det noen som har en hjernekjemi som gjør de i stand til å være forelsket i partneren et helt liv. Mulig at de er forde de selv produserer disse stoffene lettere enn andre, og kanskje også blir produksjonen stimulert av hvordan de oppfører seg med hverandre, f.eks. at de har ett godt sexliv.

Vi er nok mer prisgitt vår kjemiske balanse, også i "følelser" enn det vi tror.

Her er noen artikler om dette:

http://articles.latimes.com/2009/jun/22/health/he-love22

http://www.mcmanweb.com/love_lust.html

http://www.oxytocin.org/oxytoc/love-science.html

Veldig spennende artikler du la ut HoneyBunny - jeg synes spesielt funnene og teoriene til antropologen Helen Fisher var interessante. Hun deler opp fenomenet kjærlighet i 3 kategorier, "lust", "attraction" og "attachment" som involverer ulike systemer i hjernen - hvor ulike stoffer/hormoner produseres.

Ser man på de 3 kategoriene, som selvfølgelig vil ha mer eller mindre plass i et velfungerende forhold over tid - så kan de jo også beskrives som 3 forskjellige faser i et forhold - hvorav den siste (attachment) sannsynligvis er den som gjør at forholdet vedvarer over lang tid. Her er hormonet oxytocin en viktig kjemisk faktor for opprettholdelsen.

Berøring gjør at hormonet oxytocin produseres - og dette brukes jo bevisst av f. eks berøringsterapeuter for å etablere ro, avslappethet og stabilitet i "stressede" kropper. Dette er også kategorier som Helene Fisher bruker som "kjennetegn" på "attachment".

Berøring er jo et viktig element i et velfungerende seksuelt samspill - men er jo en viktig faktor i det å bekrefte hverandre, vise kjærlighet og omsorg i et vedvarende forhold. Kan man kanskje tenke at par som er flinke til å berøre hverandre (både fysisk og psykologisk) også ETTER at den sterke forelskelsesrusen er over, på den måten sørger for at hjernen produserer nok oxytocin til å opprettholde "attachment"?

...bare hverdagsfilosofiske betraktninger....

[Havbris]

Er veldig enig med deg bortsett fra det siste! Jeg tror at det som i de fleste tilfeller skjer når det blir som du sier er at man egentlig ikke har opptrådt autentisk og vært seg selv fullt og helt fra et tidlig tidspunkt. De færreste forandrer seg vesentlig, men spill for galleriet er lite lurt og ikke mulig i lengden. På et eller annet tidspuunkt står man overfor hverandre som man faktisk er, og da er spørsmålet om det er en god match. Men jeg tror ikke det handler om endring av karakter, mer at man tidligere ikke har vært oppriktig, eller i en forelskelsesfase ikke er klok nok eller moden nok til å spandere tid på å identifisere og erkjenne likheter og forskjeller som ikke er kompatible på sikt. Hvis det gapet da er for stort, så er jeg enig med deg, kjærligheten vil kunne dø ut.

Mye kloke betraktninger her - men jeg ikke sikker på om det handler om å skifte karakter eller opptrå autentisk i den første forelskelsesfasen. Jeg tror nok at folk fremstår slik de er - men forholdet blir jo etterhvert eksponert for andre type utfordringer enn de man vanligvis ser i forelskelsesfasen. Når forholdet ikke lenger kun drives av hormoner, begjær og "rus" alene så kobles andre sider av oss inn, slik som f. eks evne til problemløsning, vilje til å anstrenge seg, kommunikasjonsferdigheter osv - og jeg tror en del forhold går i stykker når disse egenskapene blir mer nødvendige enn den hormonelle "driven". Da fremtrer ulikhetene tydeligere også.

[HoneyBunny]

Mye kloke betraktninger her - men jeg ikke sikker på om det handler om å skifte karakter eller opptrå autentisk i den første forelskelsesfasen. Jeg tror nok at folk fremstår slik de er - men forholdet blir jo etterhvert eksponert for andre type utfordringer enn de man vanligvis ser i forelskelsesfasen. Når forholdet ikke lenger kun drives av hormoner, begjær og "rus" alene så kobles andre sider av oss inn, slik som f. eks evne til problemløsning, vilje til å anstrenge seg, kommunikasjonsferdigheter osv - og jeg tror en del forhold går i stykker når disse egenskapene blir mer nødvendige enn den hormonelle "driven". Da fremtrer ulikhetene tydeligere også.

Enig med dette.

Dette med at det tar 3 år var noe som ble sagt i en dokumentar (bbc tror jeg). De sa at produksjonen begynner å avta etter ca. 15 mnd eller der om kring, og at få har denne produksjonen etter 3 år. Det var på en måte som en grense. Men så viser jo forskning også at enkelte klarer å produsere disse hormonene lenge etter. Da har det nok mye å gjøre med samspillet dem i mellom, og hvordan de stimuler denne produksjonen hos hverandre. Dette siste er bare hva jeg tror, vet ikke om jeg har lest det noe sted. Synes slik forskning er veldig interessant.

[Karry]

I de aller fleste tilfeller handler det nok ikke om skifte av karakter nei. Det var nok litt unyansert.

Men for de som går inn i et forhold i svært ung alder kan man nok også oppleve at vedkommendes karakter utvikler seg i en annen retnning enn man først trodde - dette fordi man som 17-18 åring ikke er helt modnet enda. Det kan også være at i enkelte tilfeller skjuler man sin sanne karakter så godt av forskjellige årsaker (samfunnets forventning, egen skam, etc) at det for partneren vil virke som en total karakterendring når denne kommer frem. Jeg har selv opplevd at en person jeg var helt sikker på var slik, endte opp med å være sånn fordi noen ytre rammer forsvant. Når dette skjer etter 10 år kan man ikke kalle det for så mye annet enn en karakterendring selv om det kanskje har vært latent der lenge. Min egen karakter har forøvrig også forandret seg vesentlig siden jeg var 17-18.

Det er jeg helt enig i, og opplevde også det etter å ha gått inn i et forhold i ung alder, men da tror jeg det for min del iallefall mest har handlet om at jeg har vært for ung og uerfaren til å ta inn over meg hvilke ulikheter jeg stod overfor og at de ville ha vesentlig betydning på sikt.

[Karry]

Mye kloke betraktninger her - men jeg ikke sikker på om det handler om å skifte karakter eller opptrå autentisk i den første forelskelsesfasen. Jeg tror nok at folk fremstår slik de er - men forholdet blir jo etterhvert eksponert for andre type utfordringer enn de man vanligvis ser i forelskelsesfasen. Når forholdet ikke lenger kun drives av hormoner, begjær og "rus" alene så kobles andre sider av oss inn, slik som f. eks evne til problemløsning, vilje til å anstrenge seg, kommunikasjonsferdigheter osv - og jeg tror en del forhold går i stykker når disse egenskapene blir mer nødvendige enn den hormonelle "driven". Da fremtrer ulikhetene tydeligere også.

Åjoda, man gjør seg til som bare det i startfasen! Det er bare å innse. Man "blir med" den andre inn idennes verden og forsøker å skape dennes interesser til sine egne. Kom igjen! Tildels kan man lykkes med et og det kan være man møtes på nye arenaer, men det kan være vel så fruktbart at hun innrømmer først som sist at hun faktisk hater å gå fra hytte til hytte i fjellet og egentlig trives best på kafe, dersom det er en viktig ting for han. Ikke fortell annet enn at man tekkes mye når man er stormforelsket

[Papakomopoulos]

Anbefaler å lese følgende bøker: The selfish gene, sperm wars og Red Queen. Der står svaret.

Ja, jeg tror på teorien. Om det er tre år eller to eller 4 spiller ikke så stor rolle, men jeg vet om flere eksempler der par har gjort det slutt da de ikke får barn. MEner å huske at ca 1 av 7 kombinasjoner av par ikke "matcher" selv om begge kan få barn, men da med andre personer.

[Havbris]

Åjoda, man gjør seg til som bare det i startfasen! Det er bare å innse. Man "blir med" den andre inn idennes verden og forsøker å skape dennes interesser til sine egne. Kom igjen! Tildels kan man lykkes med et og det kan være man møtes på nye arenaer, men det kan være vel så fruktbart at hun innrømmer først som sist at hun faktisk hater å gå fra hytte til hytte i fjellet og egentlig trives best på kafe, dersom det er en viktig ting for han. Ikke fortell annet enn at man tekkes mye når man er stormforelsket

Joda- det er sikkert slik for mange - men der tror jeg også alder og modenhet virker inn. Mange blir sikrere på seg selv med alderen, fler erfaringer etc. Da er det nok lettere å fremstå som man er, med sine preferanser etc. Er nok lettere å si at man hater fjellturer da!

Men uansett utgangspunkt - så vil forholdet utsettes for andre utfordringer etterhvert, og jeg holder fremdeles på min påstand om at det utfordrer ulikhetene og de blir eventuelt tydeligere

[Gjest Gjest_norah_*]

Så en dokumentar for en tid tilbake der det ble sagt at 3 år er grensen for hvor lenge hjernen opplever forelskelses følelsen. Så dersom man ikke har klart å utvikle noe dypere sammen i løpet av denne tiden, vil det gjerne ryke da.

dette har jeg også lest undersøkelser på.

teorien er da at når forelskelsen går over, og man ikke klarer å utvikle dette til kombinasjonen dypere kjærlighet/vennskap, så gjør man det slutt.

dette med prevensjon har jo også vist seg å ha en dramatisk effekt på å minske antall aborter, så jeg vil tro at "endel" av de i den yngre garden ikke hadde blitt selv om de ble gravide - da de faktisk blir det(les: ble det, men nå tar de ikke abort lengre siden de bruker prevensjon).

en annen ting som svekker ts sin teori er det faktum at skilsmissetallene øker kraftig mens man har småbarn fra 0-2 år, dermed er det å få barn alt annet enn lim for forholdet.

men interessant teori fordiom:)