Eg liker ikkje bror min.

[Gjest forbannasøster]

Eg liker ikkje bror min lenger. Og det er vel litt trist.

Før så såg eg opp til han, tenkte at alle burde ha ein storebror som passet på. Det var fram til han kom i puberteten og tenårene. Noe skjedde, aner ikkje hva, men han forandra seg veldig.

Når vi var yngre fiska vi, leikte sammen, snakka sammen, han passa på meg.. Men så når han blei eldre var det krangling med far vår ofte, hvor pappa måtte legge han i bakken/gulvet for å holde han i ro, mens bror min skreik "drep meg, drep meg" og at han hata pappa, og tror han snakka om at han skulle drepe pappa også noen ganger. Utrolig at naboene ikkje ringte til politiet.. Han sparka og slo hull i vegger og dører i sinne, kom heim seint på kveldene/natta og begynte styre på med matlaging og tramping på kjøkkenet som var rett over mine foreldres rom. Pappa gikk opp å kjefta, for han vekket jo alle med bråk. Bror brydde seg ikkje, enda meg krangling og at han smalt igjen døra til rommet sitt så hardt at han sikkert vekket naboene og reiv ned ting fra veggene. Ødela sine egne ting på rommet i sinne etterpå. Havna i trøbbel med loven noen ganger, hang med narkiser og tvilsomme typer, blei utestengt fra skolen etter bråk, blei anmeldt for å ha smelt til ein fyr i fjeset med ein nøkkel over ein diskusjon om noen sko på fest, osv... Husker han og pappa kom i krangel utenfor huset ein dag, bror begynte med den skrikinga si mens han prøvde smelle til pappa. Pappa heiv han i bakken, stor og sterk som han var, bror min skreik meir og klarte hive ein liten stein igjennom ruta til rommet eg delte med min lillesøster og lillebror, ein av de var på rommet når det skjedde. Kan ikkje si at det var særlig gøy å vokse opp med han etter han forandra seg. Eg lurer på om mine småsøsken husker noe som helst godt om han overhodet, om de husker noen av de gode tingene de opplevde med han. Eg tror virkelig ikkje det, for det var nok et fåtall opplevelser. Det er trist. Nå er han 26 år gammel, eg er 3 år yngre, og småsøsken er i tenårene. Han har ikkje forandra seg stort etter tenårene, han har slutta med å skrike men er verre på andre områder.

Han er, per i dag, fortsatt:

egoistisk,

tenker bare på seg sjøl,

klarer ikkje se sine egne feil,

klarer ikkje si unnskyld når han tar feil,

alt er kritikk, og det tåler han ikkje,

han veit alt og er bedre enn alle andre,

han har alltid rett, og når han tar feil vil han aldri innrømme det,

blir sur over småting,

meiner det er andre sitt ansvar å minne han på ting, som middagsbesøk hos besteforeldre (og blir sur når han har glemt det og vi ikkje ringer for å spørre etter han),

utakknemlig,

lyver,

behandler snille folk dårlig,

maser på far vår for å bli kjørt rundt siden han har mista lappen for 3 (?) gang etter å ha forårsaket bilulykke (og det var jo selvfølgelig ikkje hans feil at den andre bilen med ein familie i kjørte av veien pga at bror min låg midt i veien i 100km/t, politiet er jo ute etter han fordi eine politimannen hater han liksom)

koser ikkje med hunden sin og bryr seg ikkje så veldig om den (har ihvertfall null problemer med å sette den fra seg utenfor i snøen uten tak over hodet eller noe for å holde varmen mens han er å trener bl.a)

alt er andre sin feil.

Vi har ikkje kontakt for øyeblikket, har ikkje hatt siden januar. Han blei sur fordi eg backa opp ein kompis istede for han, når han beskyldte kompisen min for å ha stjelt noe av han, uten beviser, selv etter han sjøl hadde sagt at tingen blei stjelt fra hans soverom, og kompisen min hadde ikkje vært i nærheten av huset hans i det heile tatt, så hvordan skulle han da ha stjelt den? Så selv når han tok feil, han visste til og med hvem som faktisk hadde stjelt denne tingen, nekta han å si unnskyld, for da var det noe annet kompisen min liksom hadde stjelt i stedefor.

Han fornærma meg, min samboer, min hund og livet mitt.

Blei dritsur fordi eg påpekte at ein ting han hadde kjøpt av meg for flere år som han skulle selge videre, ikkje var verdt det han skulle prøve selge den for. Blei sur fordi eg ikkje tok telefonen når han ringte, drit tidlig på morningen når eg sov. Alt eg sier til han er kritikk i følge han. Han er bedre enn meg og samboeren min, folk liker han bedre enn oss, også videre. Sa at kompisen eg nevnte over smiska sånn overfor min samboer for å få skyss (de er venner, så hvorfor skulle han smiske?), når han sjøl har ringt samboeren min for å bli kjørt rundt. Og etter siste krangelen skreiv han på fb at eg (og eg tror samboeren min) var både teit og dum i hodet. Han har også sagt mye rart til dama til kompisen som liksom stjal fra han, har stengt jenter inne på dass med seg og ikkje latt de få komme ut når de har villa, og eg tror at folk generelt sett ikkje liker han pga hvordan han oppfører seg.

Vi var på middagsbesøk hos mine besteforeldre i januar, han dukka ikkje opp så derfor valgte pappa å være snill og stikke innom med litt mat. Ringte til han og ba han komme ned, venta utenfor i sikkert 10 min, han kom ikkje og dermed måtte bror min løpe opp. Kom ned igjen, og vi kjørte avgårde. 1 minutt seinere ringte han fordi vi skulle jo ikkje stikke, han trengte skyss bort til bensinstasjon fordi han var forkjøla og trengte kjøpe halsdrops. Var ikkje plass i bilen siden de skulle kjøre meg heim, og da fikk jo eg den skyllebøtta om at eg var så lat og klarte faen ikkje gå heim eller noe. Besinstasjonen var kanskje 50 meter unna huset hans, mens eg bor fleire kilometer fra mine besteforeldres hus, og det var snøvær og kaldt. Takk liksom.

Eg veit han ALDRI kommer til å si unnskyld for noe av dette, til meg, min hund eller til min samboer, og ihvertfall ikkje til kompisen min, og dermed nekter eg å snakke med han. Har møtt han et par ganger i ettertid, han hilser, eg ignorerer. Eg veit han bare kommer til å late som ingenting og regner sikkert med at alt er i orden. Null sjangs. Eg har fått nok. Eg har mest lyst å slå til han med et balltre i ballene, men vold løser ingen problemer. Eg er bare drittlei, orker ikkje meir av drama fra han, gidder ikkje krangle med han for uansett hva eg sier så går det ikkje igjennom den tjukke skallen hans og alt er dermed min feil. Siste krangelen kom med et langt brev over FB, masse stygt han skreiv. Eg valgte bare å la være å svare, prøve å heve meg over det ved å slette han som venn, blokkere han fra fb, msn, blokka telefon nummeret hans og ikkje snakke eller hilse på han, fordi eg ikkje gidder meir faenskap. Men eg veit at før eller siden vil det komme opp, han vil snakke til meg og eg veit ikkje hvordan eg skal løse dette. Eg er ikkje interessert i å bli "venn" med han igjen før han har forandra seg, som ikkje skjer likevel, fordi eg veit at før eller siden skjer dette igjen og vi havner i samme situasjon. Og det gidder eg ikkje. Foreldrene våre er klar over situasjonen, eg har sagt eg ikkje gidder ha noe meir med han å gjøre, og eg tror nok at de skulle ønske de kunne gjøre det samme til tider. Han har ikkje akkurat gjort livet lett for de, og for å være ærlig så er det ein del av meg som hater han for alt dritten han har sendt mot de med sin oppførsel og hva han har gjort og sagt til de/mot de.

Eg veit jo at eg har mine feil og at eg sikkert har lagt opp til litt krangling sjøl, men alvorlig talt, han har det meste av skylda og det er det mange som vil backe meg opp på.

Eg skal innrømme eg har tenkt at han virker som ein psykopat, spesielt etter noen andre nevnte det.

Eg veit han har prøvd/brukt dop, eg veit han har solgt litt av hvert, eg veit han i det minste han snust bortpå anabole steorider.

Faens idiot.

Langt og rotete innlegg, men håper noen gidder lese og gi synspunkter og råd til hva eg skal gjøre.

[Gjest Vilma]

Jeg tror jeg ville gjort som du gjør. Overse han. Blokker han fra alt, ikke svar, ikke la deg provosere, ikke bry deg. Selvfølgelig er det nesten umulig, men jeg tror nok du kommer til å vinne på det på sikt.

[Gjest Gjest_lillesøster_*]

Høres slitsomt ut. Og siden jeg er en av dem som har kuttet kontakten med broren min, så vil jeg si at ofte så er det eneste utvei.

Jeg vokste opp med denne eldre broren min som aldri sa et hyggelig ord til meg, tvertimot, han fant alltid mitt svakeste punkt og sa noe sviende og nedlatende. Helst i andres påhør. Han stakk også kjepper i hjulene for meg når det gjaldt arv og slike ting.

Jeg prøvde til det siste å være hyggelig, men det hjalp ikke.

Noen endrer seg aldri.

Selv ikke da vi ble voksne, så sluttet han med det. Tenkte kanskje at det hjalp at han blei voksen, men det gjorde det ikke i dette tilfellet. Blei så skuffa gang på gang.

Jeg følte meg lettet den dagen jeg bestemte meg for å kutte han helt ut.

Jeg sier ikke at du skal gjøre det samme som meg, men tenk deg godt om.

[Gjest Gjest]

Det er ikke slik at man MÅ like sin familie. Selv om ganske mange tror det. Jeg er ikke overbegeistret for min egoistiske, drittlate, kjipe og bortskjemte lillebror. Har minimal kontakt, en gang i året. Og knapt det. Hans tap!

La fyren styre. Når han ikke skjønner det av seg sjøl så er det nytteløst å forsøke å endre på det.

[Gjest Supermimz]

Hei!

Det beste du kan gjøre er å være voksen, rolig og saklig. Gå el legg på tlf når han kjefter eller er ufin mot deg. Ikke tolerer dårlig oppførsel, men ikke rop og kjeft heller. Vis hvem som er voksen! Lykke til

[Gjest brutal_mann]

vend han ryggen. Det er det eneste riktige.

[Gjest Gjest]

Hei.

Dette minner meg om broren min, han er eldre enn meg. Han flyttet ut da jeg var ni år, og han sytten. Han begynte på hasj og ulike rusmidler, hasj i hvert fall. Kan egentlig ikke noe om rushistorikken hans utenom hasj og speed. Nå er han snart 30 og jeg er snart 23. Han har et voldsomt sinne mot våre foreldre, fullstendig utakknemlig, og mener at foreldrene mine har ødelagt alt for ham. Det er jo så klart ikke sant, foreldrene mine er oppegående og stabile. Jeg har også hatt min tur med sinne mot dem i verste fjortis-tiden. Han var i utgangspunktet en flink og ganske oppegående gutt.

I perioder kommer broren min til og skal ha hjelp til ulike ting, han skal ha økonomisk hjelp, det har han og fått tidligere. Nå er ikke broren min så sprø som din bror siden mine ikke hadde funnet seg i så mye, men han kommer stadig med beskyldninger om det ene og andre, og foreldrene mine prøver å strekke ut en hånd nå og da, men han er alltid utakknemlig. Han har kastet stein inn i huset, og har vært voldelig med meg i et par ganger, men han gikk aldri så langt at jeg ble fysisk skadet. Jeg føler meg utrygg på ham, siden man merker at det er noe med ham, pluss at jeg bare har hatt sporadisk kontakt med ham siden jeg var åtte år.

Min erfaring er at det ikke går an å gjøre noe med det, det er best å stenge broren din ut i kulden, å ikke hjelpe ham. Dere gjør ham bare en bjørnetjeneste da, han suger livskraften ut av dere. Han er vel utrolig manipulerende og spiller på deres samvittighet. For at han skal bli bedre så må han forstå det selv, og det tror jeg gjøres lettere om sånne personer stenges ute. Grøss. Synes synd på deg. Jeg orker ikke slike folk i livet mitt. Selv om det er broren din betyr det ikke at du MÅ stille opp for ham.

Tror du at det er rusmidler som har fucket opp hjernen hans? Jeg vet at hasj hos enkelte kan forandre personlighet radikalt, blir en motbydelig "alt er andres skyld"-holdning. Og, ja, jeg har slukt masse bøker om psykopati siden jeg var 15 år, så jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor han er med på middagsbesøk osv når han oppfører seg som en jævla drittunge.

Jeg vet egentlig ikke åssen det er lurest å takle denne situasjonen, min måte å takle det på er å bare holde meg unna. Ikke gi ham lillefingeren, da spiser han opp hele hånden.

[Gjest Silje Salamander]

Eg liker ikkje bror min lenger. Og det er vel litt trist.

Bror din er ikkje psykopat, men har eit voldomt sinne inne i seg, som gjer at han ikkje klarar å sjå si eiga rolle i sitt eige liv. Hanlikar ikkje seg sjølv!

Det er klart at han ikkje kjem til å kunne ta i mot omsorg frå nokon før han klarar å sjå seg sjølv utanfrå.

Dersom du klarar å vere "the better person" (ein gong til) OG er verkeleg interessert i at han skal få det betre bør du printe ut innlegget ditt her på KG og sende han per brev.

Forklar grunnen til at du sender det og at dette er grunnen til at du ikkje kan ha kontakt med han, per i dag.

Klem til deg!¨

Helsing Silje, som har vore gjennom noko av det samme.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg liker ikke søsteren min. Hun er snill mot meg, men ikke mot resten av familien vår eller barna sine. Vi velger ikke hvem vi er i familie med, og vi er heller ikke pålagt å like dem, støtte dem og være glad i dem til en hver tid.

Jeg er likevel glad i søsteren min, på tross av alle de grusomme tingene hun har gjort. Men jeg liker henne ikke og orker ikke tilbringe noe særlig med tid sammen med henne. Hun er for alltid søsteren min men er det opp til meg treffer jeg henne gjerne bare en gang i året. Noen ganger må man bare sette en stopper for negative folk som har en negativ innvirkning på livet vårt.

[Gjest AnonymBruker]

Hei,

Broren min er likedan, og han er passert 30 år. Oppfører seg om en drittunge på 15. Ansvarsløs,egositsik,har null empati for andre. Det er noe gærnt med han men vet ikke hva. Psykopat er vel en sinnslidelse man skal være forsiktig å tillegge andre, men det er ikke langt ifra tror jeg.

Det å ignorere og kutte kontakt er det letteste jeg kunne gjort hadde ikke det vært for at han har to barn som jeg er utrolig glad i og bryr meg om. Så jeg må ha mer eller mindre kontakt med han for å kunne treffe barna.