Venninne vs typen

[Gjest Vampen]

Hehe, dette blir en latterlig tråd, iom at det er et latterlig problem. Latterlig eller ei, det er greit å få noen innspill..

Her er saken. Jeg bor sammen med verdens beste (objektivt sett selvfølgelig) mann, og vi har vært sammen noen år nå. Denne uka har vi hatt besøk av ei venninne av meg. Vi var bestevenner når vi var noen år yngre, men nå er det en del år siden sist jeg så henne. Hun er en fargerik dame, og det stikk motsatte av et A4 menneske. Det var gøy den gangen vi var unge og "ga faen i verden".. men nå som jeg nærmer meg 30 har naturligvis endret meg en del. Det har derimot ikke hun, hun er fortsatt den samme gamle. Det er greit for meg, jeg vet jo hvordan hun er, men nå bor jeg ikke alene lenger. Hun bor såpass langt unna at besøk naturlig nok må innebære overnatting, noe som også beører min samboer.

Siden det er såpass lenge siden sist jeg så henne, så er det første gang min samboer møtte henne. Jeg var derfor ganske spent på hvordan det ville gå.. det kunne vel kort sagt gått bedre. Min samboer er av den oppfatning at det er viktig å være et godt vertskap, så han er alltid koselig og imøtekommende når det kommer besøk. Det var han også denne gangen. Han prøvde ihvertfall så godt han kunne.. jeg nevnte for han før hun kom at hun er litt spesiell, men jeg tror ikke han var forberedt på graden av det spesielle. De siste dagene har rett og slett vært klamme for oss begge.. jeg og min venninne var veldig "close" for en del år siden, og det føltes rett og slett som om hun tok det som en selvfølge at hun står høyere på "rangstigen" enn han gjør. Venninner kommer liksom først av prinsipp.. Det har bla ført til at hun rett og slett har oppført seg på en utfordrende måte overfor han, bla ved å flere ganger si rett ut at hun kjenner meg mye bedre enn han gjør. Du skal ikke komme her og komme her liksom.. Det blir liksom litt surrealistisk.. hun kjente meg veldig godt for noen år siden, men det er ingen tvil om at han kjenner meg best i dag. Jeg har ikke sett henne på flere år, mens han har vært der hver dag i mange år. Vi har vært gjennom mye sammen, og han er ikke bare samboeren min, men også min beste venn. Han har taklet disse stadige utfordringene ved å forholde seg rolig og si noe slikt som "tror du virkelig det?", men jeg har sett at han har kokt innvandig, så jeg har gått i mellom et par ganger og gitt ganske klar beskjed om hvem som kjenner meg og hva jeg syntes om diskusjonen. Det har rett og slett føltes som en konkurranse i markering av territorie, hvor jeg er territoriet som skal "pisses på" og eies.

Men det stopper liksom ikke der.. dette med at hun liksom stiller sterkere enn han har skint gjennom på flere måter, gjennom måten hun snakker til han, at hun tar det som en selvfølge at han skal kjøre henne rundt (noe han faktisk har gjort også) og det at hun alltid skal komme med interne ting eller fortelle historier fra gammelt av når han er der. Nå er hun også en dame som sier hva hun mener, og er ikke redd for å snakke om intime ting. Min samboer er arabisk, og er på ingen måte vant til at det er dagligtale å snakke om sex på samme måte som man snakker om været. Han er en pen mann, noe min venninne også har lagt merke til. Det førte bla til at hun i tillegg til å kommentere utseendet hans kommer med utsagn som at om hadde hun møtte han først skulle hun ha "knullet vettet av han".. foran meg og min mor. Jeg reagerer ikke sånn sett, for jeg vet at hun ikke mener det sånn og at hun på ingen måte prøver å sjekke han opp. Det jeg reagerer på er at jeg ser at han blir forlegen på grensa til dårlig. Ikke bare pga utsagnet i seg selv, men fordi min mor også var tilstede. Han syntes rett og slett hele greia er ubehagelig. Og jeg skjønner det, om man snur situasjonen hadde ikke jeg syntes det var så kult om hans kompiser kom med slike utsagn til eller om meg heller.

Jeg kunne kommet med mye mer, men jeg regner med at dere skjønner greia, så jeg stopper her. Her er problemet mitt, jeg er glad i min "sprø" venninne, bla fordi vi har historie sammen, men min lojalitet her ligger 120% hos min samboer. Hun snakker om at hun vil komme på besøk igjen, noe som hadde vært koselig, men det er uaktuelt med reprise på dette. Min samboer betyr enormt mye for meg, han bor også her, og jeg finner meg ikke i at noen behandler han på en måte som gjør at han ikke er komfortabel i sitt eget hjem. Jeg vet at han på slutten slet enormt med å ikke brøle høyt og si akkurat hva han mente, og jeg vet at han bet tenna sammen for min skyld. Det er en respekt og en tillit jeg ikke vil misbruke, så jeg har ikke tenkt å skape en situasjon hvor han må gjøre det igjen. Så, hvordan gjør jeg dette? Min venninne er ikke det enkleste å ta opp slike ting med, så har noen et forslag til hvordan jeg tar opp at hun må behandle han på en annen måte om hun vil komme på besøk igjen? Jeg har så mye på planen med skole osv., at jeg sjelden har tid til å reise bort mer enn et par timer. Så eventuelle besøk innebærer at hun må komme hit, noe som igjen betyr at hun må roe ned territoriepissing og diverse ting en del hakk. Jeg er litt "redd" for å ta det opp, fordi jeg er redd for at hun skal ta det på feil måte. Jeg frykter nemlig at det vil gjøre det verre. Men noe må sies, så hvordan si dette på en grei måte? Alternativet er jo selvfølgelig å kutte all kontakt, men jeg håper i det lengste at jeg slipper det.. Men, må jeg, så må jeg. Min samboer har sagt noe sånn som at blir det slik igjen, så rømmer han huset neste gang, men han er i bunn og grunn villig til å gi henne en ny sjanse om hun roer seg litt ned.

Og ja, det er lov å le litt, for hele greia er bare latterlig.. men ikke mindre plagsom av den grunn. Hvordan hadde dere taklet dette, og hva ville dere ha sagt/gjort?

[Gjest hogwash]

Hvordan hadde dere taklet dette, og hva ville dere ha sagt/gjort?

Først og fremst, kudos til samboeren din, jeg hadde nok klikket i vinkel

Hva med å sende samboer på en helgetur eller lignende neste gang venninnen skal på besøk?

[Hapzen]

skulle akkurat til å si det samme, send han vekk for helgen Så sier du til hun at du vil helst at dere skal få skikkelig veninne-kvalitetstid og at hun må komme en helg han er vekke. Problem solved

[Beauté]

Godtok du virkelig å høre henne si "jeg ville knullet....".

Hadde kastet henne på dør lenge før det. Alvorlig talt, get a spine. Og hun venninnen din, ville jeg ikke sett innenfor døren min igjen. Ever.

[Gjest Gjest]

Godtok du virkelig å høre henne si "jeg ville knullet....".

Hadde kastet henne på dør lenge før det. Alvorlig talt, get a spine. Og hun venninnen din, ville jeg ikke sett innenfor døren min igjen. Ever.

Reagerte på det samme. Ble litt sjokkert når jeg leste det, og det høres ut som hun kommer fra et galehus hvor moral aldri har blitt lært.

Greit nok om hun sa dette til deg på tull og dersom begge var litt "crazy" i hode, men rett foran samboeren din og moren din..også på den måten da gitt

Jeg kjenner i allefall at jeg ikke hadde klart å holdt meg dersom en kompis av meg skulle sagt dette om dama mi. Da hadde jeg nok blitt ganske så forbanna kjenner jeg meg selv rett.

[Gjest Vampen]

Hehe, jeg regnet med at det kom til å komme noen rekasjoner på at jeg ikke reagerte sterkere enn jeg gjorde på diverse utsagn, så jeg skal prøve å forklare.

Som sagt, det jeg reagerte på var at hun gjorde han ukomfortabel. Både jeg og mamma kjenner henne, og har hørt henne snakke om hvem hun ville og ikke ville ha knullet i mange år. Hadde noen andre sagt noe sånt hadde jeg reagert som dere beskriver, men etter å ha kjent denne dama i godt over et tiår, så har jeg kommet dit at min terskel for å bli sjokkert over henne har blitt svært høy. Hun har noen psykiske diagnoser som bla gjør at hun ikke har noe filter for hva som passer seg å si. Denne kommentaren kom ca 15 minutter før hun skulle dra, så det ble heller ikke noe særlig tid til å ta det opp der og da. Jeg hadde heller ikke gjort det OM vi hadde hatt tid. Ikke fordi jeg mangler en spine eller er redd for konfrontasjoner, men fordi jeg vet at min samboer hadde ikke likt det. Han var allerede ganske så forlegen, om jeg i tillegg skulle ha begynt å kjefte og hisse meg opp hadde han sansynligvis fått kula. Det er det samme med å kaste henne ut, jeg har sagt til han fra første stund at OM det ble så mye at han ikke orket mer, så hadde jeg kastet henne ut. Han vet at han kommer først. Men han er som sagt ikke norsk, og for han så er både dette med krangling foran folk (om jeg f.eks skulle ha konfrontert henne foran mamma) og behandling av gjester prinsippsaker. Jeg er generelt lite redd for konfrontasjoner, men slik jeg ser det, så er det lite poeng om jeg hadde endt opp med å gjøre det verre for han.

En annen faktor er at til tross for at han kan virke både stoisk og engleaktig tålmodig i denne tråden, så er han fullt i stand til å snakke for seg selv. Han er stolt og lar seg ikke pille på nesen, og er ikke redd for å si ifra. Når han valgte å ikke gjøre det, så vet jeg at det er grunner til det. Dette med gjester har vi allerede vært innom, men det er også så enkelt som at han, i likhet med meg, først og fremst så ei jente som ikke har det helt bra.. ikke ei som prøver å være slem. Han har en kompis selv som sliter psykisk og som også mangler noen filter, og han takler det på samme måte, ved å heve terskelen for hva man blir sjokkert av. Jeg tror også helt ærlig at det arabiske egoet hadde slått helt knute på seg om jeg skulle begynne å kjefte og krangle pga noe hun sa til han.

Alt i alt, så har vi kommunisert hele veien. Så vi har vært enig om hvordan vi skal takle det. Så den delen stresser meg ikke. Jeg vet også han er ganske fornøyd med at han har klart å holde ut, uten å bli sint eller komme med kommentarer. Samtidig er vi enig om at ingen av oss ønsker en reprise, så skal det bli aktuelt med flere besøk, så må det noen endringer til.

Og bare for å ha sagt det, jeg har aldri vært spesielt "crazy i hodet", men jeg har vært en ganske normal 17-åring, med litt andre verdier enn en på nesten 30.

[Gjest Vampen]

Først og fremst, kudos til samboeren din, jeg hadde nok klikket i vinkel

Hva med å sende samboer på en helgetur eller lignende neste gang venninnen skal på besøk?

Hehe, jeg er helt enig, han har vært en engel. Jeg hadde nesten forventa at han skulle klikke, men han holodt hodet overraskende kaldt.

Dette med helgetur er egentlig en god ide.. hvis han vil. Det jeg ser for meg at kan bli vanskelig er at han er veldig lite glad i å sove borte. Så jeg er litt "redd" for å foreslå det, for jeg vil ikke at han skal føle at han MÅ reise bort. Jeg vil heller skippe besøk enn å gi det inntrykket. Nå har hun jo vært på besøk i uka, så å reise bort var uansett uaktuelt iom at han jobber. Men han har vært en del på besøk hos kompiser etter jobb, noe jeg har sagt at jeg skjønner veldig godt. Jeg forstår det også veldig godt om han isåfall vil ta seg en helgetur, men det er som sagt litt vanskelig å foreslå det iom at jeg vet hvor lite glad han er i å sove borte.

[Gjest Gjest]

I mine øyne er det to mulige ting å gjøre:

Du må enten bite i det sure eplet og snakke med henne og si at hun ikke får behandle samboeren din sånn hvis hun skal komme på besøk.

Eller så kan han ta henne for seg på en fin måte og forklare hva han syntes om oppførselen hennes sist hun var hos dere. Dette kan han enten gjøre med en gang hun kommer, eller første gang hun viser denne oppførselen igjen. Det siste er sikkert det beste, da er det lettere å forklare hva han mener, siden hun nettopp har vist sånn oppførsel, og bruke dette som eksempel.

Typen din høres ut som han har kontroll på seg selv og sin oppførsel, så han kan helt sikkert ta opp dette på en skikkelig måte. Klarer ikke hun å ta imot det på en skikkelig måte, så får det bare stå til, mener jeg. Man kan ikke "smyge seg rundt" for enkelte folk hele livet, mener jeg. Hun er da en voksen person som får tåle å høre dette på en skikkelig måte.

Å sende han bort når hun er der ser ikke jeg på som et alternativ, da ingenting er løst til neste gang hun evt. ønsker å komme.

[Glynis]

Dette er da lett å løse. Dra på en helgetur sammen neste gang i stedet for at hun kommer på besøk til dere. Vet ikke hvor dere bor, men dere trenger jo ikke dra så langt. København, Gøteborg, Nordkapp, Bergen, samme det. Da får hun deg for seg selv slik at hun slipper å markere territorie, og samboeren din slipper ubehageligheter eller å bli sendt bort.

[Pingting]

Off, jeg begynte å lese tråden og tenkte at jeg kom til å skrive hva jeg ville gjort i din situasjon. Men jeg vet ærlig talt ikke hva jeg ville gjort - antagelig ville jeg vært skikkelig forvirra og endt opp med å lage en tråd på KG for å spørre om råd

Du har fått noen gode svar allerede ihvertfall. Og jeg er ikke i tvil om at jeg ville "prioritert" samboeren min fremfor en venninne jeg har vokst litt fra. Det betyr jo ikke at du ikke kan møte henne, men kanskje at det er greit å enten fortelle henne hvor skapet skal stå, eller å treffes uten at han er med.

[Gjest Iril]

Synes du burde si ting rett ut til henne. Som voksen forventes man å kunne tilpasse seg ulike situasjoner uansett hvordan man er som person, noe hun åpenbart ikke klarer. Si til henne at hun må lære seg det.

[Gjest Vampen]

Synes du burde si ting rett ut til henne. Som voksen forventes man å kunne tilpasse seg ulike situasjoner uansett hvordan man er som person, noe hun åpenbart ikke klarer. Si til henne at hun må lære seg det.

Det er akkurat det, hun klarer ikke å tilpasse seg som en "normal" voksen person. Hadde det gått an å si til henne at hun bare må lære seg det, og hun faktisk hadde klart det, så hadde livet hennes vært ganske annerledes enn det er. Hun har som sagt noen psykiske diagnoser, som bla innebærer at slike ting, tilpassing, hensyn til andre mennesker, hva som passer seg å si og hva som er akseptabel oppførsel er vanskelig. Det er igjen årsaken til at jeg har en høyere terskel for hva som sjokkerer meg. Hadde andre venninner oppført seg på samme måte hadde jeg reagert mye sterkere, men i dette tilfellet så vet jeg at hun mener ikke å være slem eller gjøre noe galt.. hun skjønner bare ikke hvordan hun skal oppføre seg pga problemene hun har. Jeg vil faktisk gå så langt som å kalle det en form for handikap som preger livet hennes i stor grad. Jeg er glad i henne, og jeg syntes synd på henne. Men samtidig så går det en grense for hva jeg aksepterer av oppførsel, og den er nådd nå. Jeg forstår til en viss grad hvordan hun "funker" og syntes synd på henne, men jeg kan ikke la den empatien gå på bekostning av min samboer.. Hun forsvinner inn og ut av livet mitt med jevne mellomrom, og det kan gå år mellom hver gang vi ses. Vi har heller ikke så fryktelig mye til felles lenger. Hun er også en person som krever mye, men gir lite tilbake. Hun kuttet f.eks kontakten med meg i et år når jeg fikk en dødfødt sønn for noen år siden, fordi det ble for mye for henne. Hun er altså ikke en man kan stole på eller regne med at skal være der, eller egentlig forvente noe av. Man må ta henne for den hun er, og ikke ha noen særlige forventninger. Han derimot, er der hver dag, uansett hva som skjer. Da er det for meg en selvfølge at det er han jeg "velger", og at det er han og hans trivsel jeg setter høyest.

[Stillest vann]

Samma det - dette var vanskelig for deg, og da bør hun få vite hvordan du opplevde det. Et vennskap er ikke så mye verdt hvis det ikke tåler et par sannhetens ord.

[Gjest Hæ?]

Jeg hadde ikke likt å bli "sendt på tur" for at samboeren min sklulle ha besøk av en venn som hadde oppført seg direkte ufint og respektløst sist han var på besøk. Da får du heller dra bort selv med denne "venninnen". Ærlig talt.

[Stillest vann]

Jeg hadde ikke likt å bli "sendt på tur" for at samboeren min sklulle ha besøk av en venn som hadde oppført seg direkte ufint og respektløst sist han var på besøk. Da får du heller dra bort selv med denne "venninnen". Ærlig talt.

+1

[Gjest Vampen]

Off, jeg begynte å lese tråden og tenkte at jeg kom til å skrive hva jeg ville gjort i din situasjon. Men jeg vet ærlig talt ikke hva jeg ville gjort - antagelig ville jeg vært skikkelig forvirra og endt opp med å lage en tråd på KG for å spørre om råd

Du har fått noen gode svar allerede ihvertfall. Og jeg er ikke i tvil om at jeg ville "prioritert" samboeren min fremfor en venninne jeg har vokst litt fra. Det betyr jo ikke at du ikke kan møte henne, men kanskje at det er greit å enten fortelle henne hvor skapet skal stå, eller å treffes uten at han er med.

Haha, godt det ikke bare er meg!

Det finnes ikke t snev av tvil om hvem som betyr mest for meg.. så jeg må bare få gitt henne beskjed om hva jeg forventer. Men jeg kan ikek si jeg gleder meg, hele samtalen fremstår som en joggetur over et minefelt.

[Gjest Vampen]

Jeg hadde ikke likt å bli "sendt på tur" for at samboeren min sklulle ha besøk av en venn som hadde oppført seg direkte ufint og respektløst sist han var på besøk. Da får du heller dra bort selv med denne "venninnen". Ærlig talt.

Jeg er enig, jeg kommer ikke til å "sende han bort". Om han selv kom og sa at han ville det, så skulle jeg ha akseptert det. Men jeg kommer ikke til å oppfordre han til å reise bort. Jeg vet som sagt at han hater å sove borte, og det er ikke aktuelt at han skal drives ut av huset pga henne. Det er hun som må ta hensyn om hun skal komme på besøk, ikke han.

[Gjest Vampen]

I mine øyne er det to mulige ting å gjøre:

Du må enten bite i det sure eplet og snakke med henne og si at hun ikke får behandle samboeren din sånn hvis hun skal komme på besøk.

Eller så kan han ta henne for seg på en fin måte og forklare hva han syntes om oppførselen hennes sist hun var hos dere. Dette kan han enten gjøre med en gang hun kommer, eller første gang hun viser denne oppførselen igjen. Det siste er sikkert det beste, da er det lettere å forklare hva han mener, siden hun nettopp har vist sånn oppførsel, og bruke dette som eksempel.

Typen din høres ut som han har kontroll på seg selv og sin oppførsel, så han kan helt sikkert ta opp dette på en skikkelig måte. Klarer ikke hun å ta imot det på en skikkelig måte, så får det bare stå til, mener jeg. Man kan ikke "smyge seg rundt" for enkelte folk hele livet, mener jeg. Hun er da en voksen person som får tåle å høre dette på en skikkelig måte.

Å sende han bort når hun er der ser ikke jeg på som et alternativ, da ingenting er løst til neste gang hun evt. ønsker å komme.

Jeg tror neppe han kommer til å ta den samtalen.. han prøvde seg litt dette besøket, men hele greia ble bare kål. Når han ikke snakker, men heller prøver å holde seg for seg selv, og "ignorere henne", så klager hun på at han ikke snakker, maser om at han er frekk som ikke snakker og truer med å "plage han" til han snakker. Når han derimot snakker, særlig om han sier ting hun ikke vil høre, så slår hun om, og klager på at han "snakker så mye, og maser hele tiden". Han holdt seg rolig lenge, men på slutten svarte han rett og slett at arabere har et ordtak som sier at de som er født uten ansikt bruker rumpa som ansikt. Det betyr kort sagt at enkelte "driter med munn" og bare snakker dritt. Jeg tror hun ble ganske så fornærma, men gudene skal vite at hun fortjente det. Så jeg tror ikke en samtale mellom de kommer til å bli særlig seriøs.. hun er såpass i forsvarsposisjon overfor han at hun ikke er åpen for å høre slike ting fra han i det hele tatt, og han har en grense for hvor lenge han klarer å holde seg seriøs og kald i hodet. Den grensa var nådd rundt den tiden hun skulle dra, så hadde hun blitt et par timer til tror jeg han hadde eksplodert. Så nei, jeg tror ikke jeg vil utsette han for å måtte ta den samtalen. Den tror jeg at jeg må ta, både fordi hun er min venninne og dermed mitt "problem", men også fordi det er jeg som kjenner henne.. og hun "tør ikke" å snakke sånn til meg.

[Gjest Vampen]

Dette er da lett å løse. Dra på en helgetur sammen neste gang i stedet for at hun kommer på besøk til dere. Vet ikke hvor dere bor, men dere trenger jo ikke dra så langt. København, Gøteborg, Nordkapp, Bergen, samme det. Da får hun deg for seg selv slik at hun slipper å markere territorie, og samboeren din slipper ubehageligheter eller å bli sendt bort.

Da kan jeg like godt være såpass ryddig at jeg bryter kontakten. Jeg syntes det er mer fair enn å snike seg rundt og tilfeldigvis reise bort hver gang hun vil komme på besøk. Det hadde heller ikke vært så lett praktisk sett, denne gangen visste vi ikke at hun kom før hun satt på toget og var på vei.

[Tallika]

minner meg om en venninne av meg.

hun sa nøyaktig det samme til min samboer.

det skjedde forrige helg faktisk. men jeg vet som med deg at det ikke er noe å ta på vei for.

syns du er heldig som har en mann som blir irritert i det minste. min samboer er avslappa og bryr seg ikke om slikt. han kan egentlig le mye mer, enn din samboer.

jeg plages heller ikke så mye av det, men siden du gjør det syns jeg du skal si det rett ut til henne. at hun er litt "for mye". sånne ting er aldri kult og hun har ingen respekt for deg hvis du aldri sier i fra.