Deppedagbok

[Gjest Fluen]

Av og til går det bare ikke bra. Uansett om jeg får til eller andre sier at jeg gjør en god jobb, så kjenner jeg (og vet) at jeg egentlig kunne klart alt så innmari mye bedre. Praksisuka har vært som en stor tung tjukkas oppå kroppen og hodet mitt, får ikke til noe og har glemt alle fokusområdene mine:(

Og så ser jeg på Facebook at alle andre gjør de tingene jeg så gjerne vil, de syr de fine kjolene, møter de koselige folkene, er med på de morsomme aktivitetene, trener, jobber og har alt det noen kunne ønske seg. Og da føler jeg meg bare verre, fordi jeg er den eneste i verden som ikke får til noenting. Og så er det selvfølgelig hun ene som nettopp har dumpa typen og er fornøyd, men får all sympati likevel og da føler jeg meg bare enda verre. Spesielt fordi kjæresten drar for å møte henne og jeg må sitte alene hjemme med mine kjipe tanker. I tillegg kom en av de andre beste venninnene våre og jeg blir bare så ****** sjalu fordi de får tilbringe tid sammen og jeg er på feil side av landet

Og så kommer jeg hjem og sjekker e-post og får beskjed om at det ikke var min tur å bli valgt denne gangen heller. Og så tenker jeg "selv om de sier at de trekker lodd, kanskje de lar være å putte mitt lodd i boksen med vilje?" selv om jeg vet de ikke gjør det.

Jeg er så skuffa over meg selv. Føler meg som en 12-åring. Jeg lover meg selv alt mulig rart; spare penger, trene, lese bok, øve på skolearbeid, men får jeg det til? nix. Rett hjem, inn i pysjen, under dyna og sløve resten av dagen. Jeg orker rett og slett ikke. Tanken på å ta tak selv gir meg panikk, jeg ønsker meg en liten gresshoppe som sitter på skulderen min og bestemmer over meg. Og så vet jeg at i min alder bør jeg klarer å finne ut av ting selv, og da blir alt enda verre, fordi jeg ikke klarer det heller.

Dritt!

uff, ikke spark meg, da, damer, heller løft meg opp