han vil tilbake

[Gjest Gjest]

Jeg har skrevet her tidligere, både om at det ble slutt, og at jeg håpet han ville angre seg. Innerst inne var jeg nok forberedt på å gå videre, fordi jeg tenkte at han sikkert ikke brydde seg nok. Det var jo tross alt en grunn til at det ble slutt...

For å greie å overleve den første verste fasen, var jeg dønn ærlig med venner og familie. Jeg fortalte ingenting usant, men det jeg sa var med tanke på at det aldri ble oss igjen, og jeg hadde der og da stor nytte av å fortelle ting han har sagt og gjort. Ting jeg i utg.pkt. aldri ville fortalt noe om kjæresten min. Det var ensidig, fordi jeg maktet ikke å fortelle om den gode siden, det som var bra. Jeg opplyste om at det var mye som var bra også. Men at det kanskje var liksågreit at det var slutt.

Jeg møtte mye forståelse. Fikk endatil et par tilbakemeldinger fra familie medlemmer som "aldri har likt han"... Det var et slag! Det hjalp jo såklart, men samtidig var det nok noe de sa for å hjelpe meg videre.

For et par dager siden fikk jeg et håndskrevet brev i postkassen. Etter tre uker har mannen fått samlet tankene, og satt de ned på papir. Jeg har aldri trodd han var i stand til store ord og sterke følelser, og er ikke i tvil om at jeg må gi dette en sjanse til. Hvis ikke kommmer jeg bare til å tenke "enn hvis...".

Han tar på seg fullt ansvar for det som gikk galt. Han legger seg egentlig langflat, og føler selv han har våknet opp. Og jeg tror han. Han har hatt stor forpliktelsesangst, og gav ikke 100% i forholdet. jeg merket det, det ble store gnissinger, til det slutt ble for vanskelig. Han trodde det var det riktige.

Så nå skal vi forsøke igjen. Jeg må snu tankene mine, men er fremdeles så utrolig glad i han, og hans ord var som balsam for en såret sjel. Jeg vil så gjerne at dette skal fungere!

Det er så utrolig fælt å "krype" tilbake til venner og familie etter uker med gråt og tenners gnissel. I det ene øyeblikket "fortjener jeg bedre og bør anse meg selv som heldig som slapp unna en som ikke prioriterer meg" til at jeg plutselig går tilbake. Og reaksjonene lar ikke vente på seg! "du utsetter bare det uunngåelige", "er du så sikker på dette?", "neineinei!!".

Noen få virker forståelsesfulle, og sier at jeg må følge hjertet mitt! Som synes det er menneskelig å ha feil, og at det er ekte kjærlighet om man er glad i vedkommende allikevel. Men minstekravet er at han er like glad i meg som jeg er i han, og det tror jeg faktisk han er.

[Gjest Gjest_mann_*]

Var han utro? Ikke faen om jeg hadde blitt tatt ham tilbake hvis jeg var deg.

Du kommer til å være enda mer knust neste gang han er utro. Det finnes plenty av menn som ikke er utro, finn deg en slik heller

[Gjest ts]

Nei, det var ikke noe sånt!

Var at han hadde kommet ut av et langt forhold da vi begynte å date, og tok han veldig lang tid å tørre å satse igjen. Det ble en del usikkerhet rundt det...

[Jade]

Ikke vær redd for hva venner og familie vil si! De vil bare at du skal være lykkelig! Hvis dere - sammen - gjør deg lykkelig, så er jeg sikker på at de vil støtte deg! Og det er gjerne som du sier, at negative ting som blir sagt om han, gjerne er for å trøste deg, og støtte deg i valget ditt!

Lykke til! Håper dere får det til denne gangen, og at dere gjør en god innsats begge to!

[*appifany*]

Er du oppriktig lykkelig med han, så får du bare la det stå til.

[Gjest *miffy*]

Jeg forstår godt dilemmaet ditt, men jeg synes ikke stoltheten din bør stå i veien for denne mannen som du ønsker å tilbringe livet sammen med. Det er dere to. Ikke alle andre.

[Havbris]

Glem at du er litt flau, svelg stoltheten og la det stå til. Håper dere får det til denne gangen!

[Gjest brutal_mann]

Se "obejktivt" på hva han tilfører livet ditt. Drit i familien, og glem at noen har sagt "har aldri likt ham".

[Gjest ts]

Jeg er veldig veldig glad i han, og han tilfører livet mitt mye glede. Det har vært vondt å merke at han har holdt litt tilbake, og prioritert mye annet. Han kommer nok fremdeles til å være en oversosial og aktiv person, men han vil ha meg med seg. Og bli flinkere til å prioritere tid bare oss to. Det kommer nok til å ta litt tid før jeg greier å slappe av og stole helt på at han koser seg i mitt selskap. Men når mannen gråter og sier at han har vært en stor egoist og at han vil gjøre alt han kan for at jeg skal bli kjæresten hans igjen, må jeg gi det en sjanse...

[Gjest brutal_mann]

Liker holdningen din TS Ta og gi en sjanse, hvis ikke skjer det i alle fall ikke noe

[Havbris]

Liker holdningen din TS Ta og gi en sjanse, hvis ikke skjer det i alle fall ikke noe

Enig med deg Brutal mann! Drit i hva andre sier, vær åpen, svelg stolthet og la det stå til. Han vil ha deg - lytt til det og gi ham en sjanse.

[Cannavaro]

Men hva vil du ta lærdom av i denne prosessen ??

Det kan vel være like viktig.

Man skal være forsiktig med å slenge drit om andre mennesker bak deres rygg (jeg sier ikke at du har gjort det), det kan du få tilbake som en boomerang....

Aller helst rakrygget og klare beskjeder til kilden og ikke lure bak ryggen på folk.

Dønn oppriktige og ærlige folk settes pris på for de som tåler det, og sannheten i andres øyne.

Ellers får jeg si at det er flott at du gir fyren en ny sjanse, det står det også respekt av...

[Marabou]

Enig med over om at man skal være forsiktig med å øse ut sin frustrasjon til andre, deres inntrykk av ham er nå preget av dette. De vil ditt beste og er naturligvis skeptiske til at du atter en gang kanskje risikerer å bli såret.

Det jeg lærte av en krypende, angrende kjæreste var at man bør bare gi det én sjanse til. Jeg ga det 3... før jeg omsider skjønte at det er en grunn til at en eks er en eks. Synes du skulle gi det en sjanse, ellers vil du antakelig lenge tenke "hva hvis".. og man angrer som regel mer på det man aldri gjorde enn på det man har gjort

Lykke til!