Dårlig forhold mellom far og datter

[Gjest ts]

Jeg trenger å lufte noen tanker.

Gjennom min barndom og ungdomstid har jeg hatt et dårlig forhold til min far. Jeg bodde sammen med han, min mor og mine to søstre fram til jeg var 19 år. Hele den tiden har vært ganske negativ, spesielt da mitt forhold til min far.

Min far er en hissig mann. Han virker å være en som skal ha kontroll, og som ikke minst skal ha rett, og det er kun hans måte å gjøre ting på som er riktig.

Fra jeg var barn og fram til jeg var 18-19 år var jeg redd for far. Han slo meg to ganger som barn, og truet meg med bank da jeg var 18. Hele ungdomstida gjorde jeg alt jeg kunne for ikke å bli utsatt for kjeft. Han kunne finne på å kjefte dersom jeg gikk for langt inn i gangen med sko. I følge han skulle skoene av rett innenfor døra, ikke en halvmeter inn i gangen. Dørene skulle alltid lukkes, selv om man bare skulle en liten tur ut av stua/kjøkkenet/gangen osv, og det selv om det bare tok 30 sekunder før man kom tilbake. Han ble sint dersom middagen som min mor laget, var 5 minutter forsinket. Han SKULLE ha maten sin kl. 17.00, eller når han kom hjem fra jobb.

Dersom jeg og mor, eller jeg og mine søstre snakket, eller hadde en diskusjon, skulle han alltid vite hva det handlet om. Han mente også at vi kranglet, selv om vi ikke gjorde det. Han hadde store tanker om hvordan jeg skulle gjøre det på skolen. På ungdomsskolen sleit jeg litt med matematikken, og som regel 3 eller fire på heildagsprøvene. Dette visste jeg at far ikke ville like, og forsøkte så godt jeg kunne å holde karakterene hemmelig for han. De gangene han fikk vite at jeg fikk 3 eller 4 i matte, ble han sint, han kalte meg dum og sa at jeg ikke jobbet godt nok med matten. Av og til skulle han ”hjelpe” meg med matteleksene. Da ble det som regel bare kjefting, kjefting fordi jeg ikke forstod, kjefting fordi jeg ikke regnet riktig.

Jeg husker spesielt en nyttårsaften, det var i 1997. Jeg var i andre etasjen og hørte at min far satt nede i stua og nærmest skrek til min mor at jeg var så feit. Jeg var nok noe overvektig, jeg tror jeg var 135-40 høy og 40-42 kilo. Han sa at jeg så ut som en potetsekk og at jeg kom til å se ut som min mor når jeg ble voksen (hun er overvektig). Så det var ikke akkurat noe kjekt å høre. Så jeg ble lei meg, og smelte med en dør. Da ropte pappa at jeg måtte slutte, og han kunne da ikke forstå at jeg skulle bli lei meg.

Jeg husker også en annen historie, min mor hadde kjøtt noen kjettinger til bilen, det var noen som skulle være raske å sette på, da var jeg nok 9-10 år. Min far likte dette dårlig, og mente at hun ikke trengte det. Han kjeftet på henne, og ville vite disse kjettingene var. Min mor ville ikke si det, fordi hun var redd for at han skulle kaste dem. Så da spurte far om jeg visst hvor de var. Jeg sa, som sant var, at det visste jeg ikke. Da fikk til svar at jeg burde da begynne å følge med. Ikke være en slik uoppmerksom person, og at jeg ikke ville komme meg noen vei i livet dersom jeg fortsatte slik.

De siste 4 årene jeg bodde hjemmet, skygget jeg banen. Det vil ai at jeg holdt meg unna de stedene som far var. Var far i stua, gikk jeg derfra, så jeg tilbrakte stort sett tida jeg var hjemme på rommet mitt. Jeg gjorde det for å slippe å få kjeft og kommentarer. De gangene jeg hørte at han kjeftet, det var stort sett hver dag, så knøt det seg i magen min. Jeg fikk lyst til å grine, og ofte gjorde jeg det. Jeg kvakk faktisk av stemmen hans.

Nå er jeg 25 år, og sliter fremdeles med mitt forhold til min far. I jula var jeg hjemme en liten stund, siden jeg selv ikke har egen familie, og velger da å feire jul hjemme hos mor, far og søsken. Oppholdet gikk som regel greit, men det er noen ting jeg vil fortelle om.

Jeg sa meg villig til å pynte juletreet, noe som ble avtalt at skulle gjøres natt til julaften. Juletreet kom inn i huset lillejulaften, men jeg var ikke hjemme før ut på kvelden. Så jeg tenkte at det beste var å pynte treet når de andre hadde lagt seg, slik at jeg ikke gikk i veien for dem som så på tv. Det ble et stort problem for far. Han kunne ikke forstå dette, og lurte på om jeg var så sjenert at jeg ikke kunne pynte treet mens det var andre folk i stua. Han kjeftet, hevet stemmen og gikk og la seg i sinne.

Min far snakket også om noen, som jeg visste at ikke stemte. Det var etter noe som ble sagt på nyhetene. Han holdt nærmest en monolog, før jeg svarte at det der var jeg uenig i. Da diskuterte vi det en stund, og han forsøkte hele tiden å få det til at han hadde rett. Da det gikk opp for han at det hadde han ikke, angrep han meg, og sa at jeg ikke ville gi meg, fordi jeg var redd for mitt eget ego. Han skulle ha siste ord. Og jeg, jeg var som vanlig på gråten.

Han karakteriserte også min mor som psykisk syk, og da jeg sa at det var noe jeg ikke ville diskutere, ble han sur, og mumlet noe om at det burde bli slik at jeg skulle bestemme hva som skulle diskuteres.

Men her er jeg da, 25 år, og tenker fremdeles på far. Jeg føler at han har et jerngrep på meg. Jeg tenker fremdels på én av de diskusjonene som vi hadde i juleferien, og på alt som jeg burde ha sagt.

Har jeg latt meg påvirke for mye? Er jeg for opptatt av det som har skjedd, slik at jeg føler at jeg ikke kommer meg videre? Hvorfor begynner jeg nesten å grine når jeg tenker på ting som han har sagt, gjort, eller på f.eks. den diskusjonen som jeg hadde med han i juleferien? Er jeg for følsom?

Jeg kunne ha skrevet mer om far og mitt forhold til han, men dersom det er noen som lurer på noe, så skal jeg svare på det.

[Gjest Supermimz]

Hei kjære deg!

Din familie er nok psykisk friske, alle kansje utenom din far. Han strever nok virkelig med å kommunisere på et nivå hvor man må vise følelser. Det er mulig han selv har vokst opp med en far som kjefter og smeller!

En ting er sikkert, og det er at det hadde blitt månelyst hjemme om dette hadde vært MIN far! Åh, jeg hadde kjeftet igjen noe så sinnsykt..!

[Gjest Gjest]

faren min er slik som din, bare han har aldri slått meg eller vært noe voldelig utenom å sende/hive meg inn på rommet i forrykende fart når jeg var barn, slik at jeg noen ganger falt og slo meg.

I motsetning til deg har jeg alltid stått opp mot han, kverulert, kjeftet og tatt min mor i forsvar(som han sa stygge ting til). Dette kanskje fordi jeg er en veldig sta person, og jeg er eldst i søskenflokken. På tross av dette har jeg hatt en ganske fin barndom og faren min sa ofte til meg at han var glad i meg.

Nå når jeg har blitt voksen derimot, er det noe helt annet.

Jeg er nesten ikke på talefot med han lengre, når jeg er hjemme er det mamma jeg snakker med og hvis min far er der greier han alltid å få inn ett par "stikk" i min retning. Han river meg ned istedet for å bygge opp. Det er helt tydelig at jeg ikke er blitt den personen han så for seg at jeg skulle bli, han er også svært ulykkelig selv og har fått problemer mentalt. Noen ganger virker det som han gir meg skylda for hvordan han har det eller i alle fall at det er greit å si stygge ting til meg eller å la ting gå utover meg hvis han har det fælt.(ja han får hjelp og han går på medisiner).

Jeg har de siste par årene unnlatt å snakke så mye med han fordi jeg vet at hvis jeg gjør det blir det som oftest krangling. Han hater at jeg ikke følger rådene hans(og de er det mange av). Han sier ofte, hvorfor gjorde du ikke det, eller det isteden da? Dette hvis ting har gått litt på tverke for meg eller hvis jeg gjør noe han ikke vil jeg skal gjøre(utdanning,jobb og lønn).

Jeg har kommet frem til at han(og mamma) trenger i grunn ikke vite så mye om livet mitt, det blir jo bare et helvete uansett hva jeg sier til han. Alt er galt eller så er det ikke bra nok av de tingene jeg gjør. JEG ER LEI!

Trodde faktisk aldri jeg skulle si det, fordi jeg er kjempeglad i faren min, men å prøve å bli manipulert i en annen retning enn man vil med livet sitt, det gidder jeg ikke lenger. (Jeg er også 25 år.) Jeg har også begynt å overse når han slenger drittkommentarer, han ble veldig rar de første gangene jeg gjorde dette og etterhvert har det blitt færre av dem. Jeg gidder heller ikke diskutere, jeg bare ignorerer hans forsøk på å starte en krangel, diskusjon eller forsøk på nedtrykking. Jeg synes det er veldig synd mitt forhold til pappa har gått i vasken,men det er virkelig ikke min skyld at det er blitt som det er blitt. Jeg blei lei meg for det før men nå har jeg forstått at for å ta vare på meg selv må jeg også beskytte meg selv. Det er mitt liv og jeg setter grenser for hvordan folk skal behandle meg og ikke omvendt. Jeg har funnet ut at jeg greier meg faktisk bra UTEN faren min.

[MissStiles]

Faren min høres veldig lik ut som faren din. Han liker å ha kontroll, både over jobb og hjem. Han skal ha rett og har han ikke rett, så ikke si det til han. Da blir det krangling. Jeg var lenge redd for faren min jeg og. Men den dagen jeg flyttet ut hjemme ifra, ble alt annerledes. Han stiller opp, hjelper meg med penger, fikser ting i leiligheten min osv. Som om han er en helt annerledes person. Jeg skal ikke si at vi har hatt eller har et perfekt forhold men helt greit. jeg har alltid hatt et bedre forhold til moren min men det er fordi det er enklere å prate med henne og sånn.

Jeg har ikke noen gode råd å komme med men jeg føler for å gi deg en

[Gjest Gjest]

Hei kjære deg!

Din familie er nok psykisk friske.

Det vet du veldig lite om.

TS: det tar langt tid og krever psykisk innstas fra din side for å aktivt få din far og sin passive mor mer på distanse.

Du bør aktivt snakke med andre om dette, fortsett med det.

Prøv å skaffe deg et nettverk der du kan være med andre i ferier og høytider...

[Gjest Jente19]

Jeg trenger å lufte noen tanker.

Gjennom min barndom og ungdomstid har jeg hatt et dårlig forhold til min far. Jeg bodde sammen med han, min mor og mine to søstre fram til jeg var 19 år. Hele den tiden har vært ganske negativ, spesielt da mitt forhold til min far.

Min far er en hissig mann. Han virker å være en som skal ha kontroll, og som ikke minst skal ha rett, og det er kun hans måte å gjøre ting på som er riktig.

Fra jeg var barn og fram til jeg var 18-19 år var jeg redd for far. Han slo meg to ganger som barn, og truet meg med bank da jeg var 18. Hele ungdomstida gjorde jeg alt jeg kunne for ikke å bli utsatt for kjeft. Han kunne finne på å kjefte dersom jeg gikk for langt inn i gangen med sko. I følge han skulle skoene av rett innenfor døra, ikke en halvmeter inn i gangen. Dørene skulle alltid lukkes, selv om man bare skulle en liten tur ut av stua/kjøkkenet/gangen osv, og det selv om det bare tok 30 sekunder før man kom tilbake. Han ble sint dersom middagen som min mor laget, var 5 minutter forsinket. Han SKULLE ha maten sin kl. 17.00, eller når han kom hjem fra jobb.

Dersom jeg og mor, eller jeg og mine søstre snakket, eller hadde en diskusjon, skulle han alltid vite hva det handlet om. Han mente også at vi kranglet, selv om vi ikke gjorde det. Han hadde store tanker om hvordan jeg skulle gjøre det på skolen. På ungdomsskolen sleit jeg litt med matematikken, og som regel 3 eller fire på heildagsprøvene. Dette visste jeg at far ikke ville like, og forsøkte så godt jeg kunne å holde karakterene hemmelig for han. De gangene han fikk vite at jeg fikk 3 eller 4 i matte, ble han sint, han kalte meg dum og sa at jeg ikke jobbet godt nok med matten. Av og til skulle han ”hjelpe” meg med matteleksene. Da ble det som regel bare kjefting, kjefting fordi jeg ikke forstod, kjefting fordi jeg ikke regnet riktig.

Jeg husker spesielt en nyttårsaften, det var i 1997. Jeg var i andre etasjen og hørte at min far satt nede i stua og nærmest skrek til min mor at jeg var så feit. Jeg var nok noe overvektig, jeg tror jeg var 135-40 høy og 40-42 kilo. Han sa at jeg så ut som en potetsekk og at jeg kom til å se ut som min mor når jeg ble voksen (hun er overvektig). Så det var ikke akkurat noe kjekt å høre. Så jeg ble lei meg, og smelte med en dør. Da ropte pappa at jeg måtte slutte, og han kunne da ikke forstå at jeg skulle bli lei meg.

Jeg husker også en annen historie, min mor hadde kjøtt noen kjettinger til bilen, det var noen som skulle være raske å sette på, da var jeg nok 9-10 år. Min far likte dette dårlig, og mente at hun ikke trengte det. Han kjeftet på henne, og ville vite disse kjettingene var. Min mor ville ikke si det, fordi hun var redd for at han skulle kaste dem. Så da spurte far om jeg visst hvor de var. Jeg sa, som sant var, at det visste jeg ikke. Da fikk til svar at jeg burde da begynne å følge med. Ikke være en slik uoppmerksom person, og at jeg ikke ville komme meg noen vei i livet dersom jeg fortsatte slik.

De siste 4 årene jeg bodde hjemmet, skygget jeg banen. Det vil ai at jeg holdt meg unna de stedene som far var. Var far i stua, gikk jeg derfra, så jeg tilbrakte stort sett tida jeg var hjemme på rommet mitt. Jeg gjorde det for å slippe å få kjeft og kommentarer. De gangene jeg hørte at han kjeftet, det var stort sett hver dag, så knøt det seg i magen min. Jeg fikk lyst til å grine, og ofte gjorde jeg det. Jeg kvakk faktisk av stemmen hans.

Nå er jeg 25 år, og sliter fremdeles med mitt forhold til min far. I jula var jeg hjemme en liten stund, siden jeg selv ikke har egen familie, og velger da å feire jul hjemme hos mor, far og søsken. Oppholdet gikk som regel greit, men det er noen ting jeg vil fortelle om.

Jeg sa meg villig til å pynte juletreet, noe som ble avtalt at skulle gjøres natt til julaften. Juletreet kom inn i huset lillejulaften, men jeg var ikke hjemme før ut på kvelden. Så jeg tenkte at det beste var å pynte treet når de andre hadde lagt seg, slik at jeg ikke gikk i veien for dem som så på tv. Det ble et stort problem for far. Han kunne ikke forstå dette, og lurte på om jeg var så sjenert at jeg ikke kunne pynte treet mens det var andre folk i stua. Han kjeftet, hevet stemmen og gikk og la seg i sinne.

Min far snakket også om noen, som jeg visste at ikke stemte. Det var etter noe som ble sagt på nyhetene. Han holdt nærmest en monolog, før jeg svarte at det der var jeg uenig i. Da diskuterte vi det en stund, og han forsøkte hele tiden å få det til at han hadde rett. Da det gikk opp for han at det hadde han ikke, angrep han meg, og sa at jeg ikke ville gi meg, fordi jeg var redd for mitt eget ego. Han skulle ha siste ord. Og jeg, jeg var som vanlig på gråten.

Han karakteriserte også min mor som psykisk syk, og da jeg sa at det var noe jeg ikke ville diskutere, ble han sur, og mumlet noe om at det burde bli slik at jeg skulle bestemme hva som skulle diskuteres.

Men her er jeg da, 25 år, og tenker fremdeles på far. Jeg føler at han har et jerngrep på meg. Jeg tenker fremdels på én av de diskusjonene som vi hadde i juleferien, og på alt som jeg burde ha sagt.

Har jeg latt meg påvirke for mye? Er jeg for opptatt av det som har skjedd, slik at jeg føler at jeg ikke kommer meg videre? Hvorfor begynner jeg nesten å grine når jeg tenker på ting som han har sagt, gjort, eller på f.eks. den diskusjonen som jeg hadde med han i juleferien? Er jeg for følsom?

Jeg kunne ha skrevet mer om far og mitt forhold til han, men dersom det er noen som lurer på noe, så skal jeg svare på det.

[Gjest HJELP MEG!]

Jeg trenger å lufte noen tanker.

Gjennom min barndom og ungdomstid har jeg hatt et dårlig forhold til min far. Jeg bodde sammen med han, min mor og mine to søstre fram til jeg var 19 år. Hele den tiden har vært ganske negativ, spesielt da mitt forhold til min far.

Min far er en hissig mann. Han virker å være en som skal ha kontroll, og som ikke minst skal ha rett, og det er kun hans måte å gjøre ting på som er riktig.

Fra jeg var barn og fram til jeg var 18-19 år var jeg redd for far. Han slo meg to ganger som barn, og truet meg med bank da jeg var 18. Hele ungdomstida gjorde jeg alt jeg kunne for ikke å bli utsatt for kjeft. Han kunne finne på å kjefte dersom jeg gikk for langt inn i gangen med sko. I følge han skulle skoene av rett innenfor døra, ikke en halvmeter inn i gangen. Dørene skulle alltid lukkes, selv om man bare skulle en liten tur ut av stua/kjøkkenet/gangen osv, og det selv om det bare tok 30 sekunder før man kom tilbake. Han ble sint dersom middagen som min mor laget, var 5 minutter forsinket. Han SKULLE ha maten sin kl. 17.00, eller når han kom hjem fra jobb.

Dersom jeg og mor, eller jeg og mine søstre snakket, eller hadde en diskusjon, skulle han alltid vite hva det handlet om. Han mente også at vi kranglet, selv om vi ikke gjorde det. Han hadde store tanker om hvordan jeg skulle gjøre det på skolen. På ungdomsskolen sleit jeg litt med matematikken, og som regel 3 eller fire på heildagsprøvene. Dette visste jeg at far ikke ville like, og forsøkte så godt jeg kunne å holde karakterene hemmelig for han. De gangene han fikk vite at jeg fikk 3 eller 4 i matte, ble han sint, han kalte meg dum og sa at jeg ikke jobbet godt nok med matten. Av og til skulle han ”hjelpe” meg med matteleksene. Da ble det som regel bare kjefting, kjefting fordi jeg ikke forstod, kjefting fordi jeg ikke regnet riktig.

Jeg husker spesielt en nyttårsaften, det var i 1997. Jeg var i andre etasjen og hørte at min far satt nede i stua og nærmest skrek til min mor at jeg var så feit. Jeg var nok noe overvektig, jeg tror jeg var 135-40 høy og 40-42 kilo. Han sa at jeg så ut som en potetsekk og at jeg kom til å se ut som min mor når jeg ble voksen (hun er overvektig). Så det var ikke akkurat noe kjekt å høre. Så jeg ble lei meg, og smelte med en dør. Da ropte pappa at jeg måtte slutte, og han kunne da ikke forstå at jeg skulle bli lei meg.

Jeg husker også en annen historie, min mor hadde kjøtt noen kjettinger til bilen, det var noen som skulle være raske å sette på, da var jeg nok 9-10 år. Min far likte dette dårlig, og mente at hun ikke trengte det. Han kjeftet på henne, og ville vite disse kjettingene var. Min mor ville ikke si det, fordi hun var redd for at han skulle kaste dem. Så da spurte far om jeg visst hvor de var. Jeg sa, som sant var, at det visste jeg ikke. Da fikk til svar at jeg burde da begynne å følge med. Ikke være en slik uoppmerksom person, og at jeg ikke ville komme meg noen vei i livet dersom jeg fortsatte slik.

De siste 4 årene jeg bodde hjemmet, skygget jeg banen. Det vil ai at jeg holdt meg unna de stedene som far var. Var far i stua, gikk jeg derfra, så jeg tilbrakte stort sett tida jeg var hjemme på rommet mitt. Jeg gjorde det for å slippe å få kjeft og kommentarer. De gangene jeg hørte at han kjeftet, det var stort sett hver dag, så knøt det seg i magen min. Jeg fikk lyst til å grine, og ofte gjorde jeg det. Jeg kvakk faktisk av stemmen hans.

Nå er jeg 25 år, og sliter fremdeles med mitt forhold til min far. I jula var jeg hjemme en liten stund, siden jeg selv ikke har egen familie, og velger da å feire jul hjemme hos mor, far og søsken. Oppholdet gikk som regel greit, men det er noen ting jeg vil fortelle om.

Jeg sa meg villig til å pynte juletreet, noe som ble avtalt at skulle gjøres natt til julaften. Juletreet kom inn i huset lillejulaften, men jeg var ikke hjemme før ut på kvelden. Så jeg tenkte at det beste var å pynte treet når de andre hadde lagt seg, slik at jeg ikke gikk i veien for dem som så på tv. Det ble et stort problem for far. Han kunne ikke forstå dette, og lurte på om jeg var så sjenert at jeg ikke kunne pynte treet mens det var andre folk i stua. Han kjeftet, hevet stemmen og gikk og la seg i sinne.

Min far snakket også om noen, som jeg visste at ikke stemte. Det var etter noe som ble sagt på nyhetene. Han holdt nærmest en monolog, før jeg svarte at det der var jeg uenig i. Da diskuterte vi det en stund, og han forsøkte hele tiden å få det til at han hadde rett. Da det gikk opp for han at det hadde han ikke, angrep han meg, og sa at jeg ikke ville gi meg, fordi jeg var redd for mitt eget ego. Han skulle ha siste ord. Og jeg, jeg var som vanlig på gråten.

Han karakteriserte også min mor som psykisk syk, og da jeg sa at det var noe jeg ikke ville diskutere, ble han sur, og mumlet noe om at det burde bli slik at jeg skulle bestemme hva som skulle diskuteres.

Men her er jeg da, 25 år, og tenker fremdeles på far. Jeg føler at han har et jerngrep på meg. Jeg tenker fremdels på én av de diskusjonene som vi hadde i juleferien, og på alt som jeg burde ha sagt.

Har jeg latt meg påvirke for mye? Er jeg for opptatt av det som har skjedd, slik at jeg føler at jeg ikke kommer meg videre? Hvorfor begynner jeg nesten å grine når jeg tenker på ting som han har sagt, gjort, eller på f.eks. den diskusjonen som jeg hadde med han i juleferien? Er jeg for følsom?

Jeg kunne ha skrevet mer om far og mitt forhold til han, men dersom det er noen som lurer på noe, så skal jeg svare på det.

(Håper noen kan ta seg den tid å komme med råd til meg)

Hei

Jeg kjenner meg mye igjen i det du har skrevet her..... Forskjellen er bare at mitt forhold til min far er blit dårligere de siste to årene. Jeg er 19 år nå, og det var ikke før 17-18-års alderen at vi begynte å krangle mer.Ofte gjaldt det bare småbagateller som egentlig ikke er noe å krangle over.

Men verst ble det nå. Jeg har nemlig slitt med bulimi i nesten ett år nå (er på vei til å bli frisk), og det det var ikke før for en drøy måned siden at min mor merket det. hun kom direkte til meg og snakket veldig åpent om det med en gang. I min situasjon var dette svært vanskelig ettersom det var svært privat, personlig og sårbar område for meg. Jeg hadde det tungt til å begynne med pga av måten mamma tok det opp med meg på. hun snakket til meg som om hun var skuffet og kun en belastning for henne, og at det hele var min feil, en feil jeg fint kunne kontrollere.men hun innså kort tid etter at det hun gjorde ikke var riktig, og beklaget så mye. Vi snakket ut på en ordentlig og rolig måte.

Det jeg ikke visste før en stund senere, var at hun tidligere hadde fortalt alt til pappa om tilstanden min(de er skilt). selv om han visste om det, snakket han aldri om det med

meg. Plutselig en dag havnet pappa og meg i en krangel igjen, og denne gangen var det fordi jeg vissnok hadde vært for lenge inne på badet med døren låst. Som nevnt tidligere er jeg nesten frisk, så alt jeg gjorde var å sminke meg, og av ren glemsel lot jeg døren stå låst. da jeg åpnet, kom pappa inn i en rasende fart, og utbrølte "du skal ikke overta badet her,bare så du er klar ovcer det". Ut fra den dømmende tonen hans visste jeg det lå noe annet bak. krangelen fortsatte, og det hele endte med mange ting som skulle forblitt usagt. jeg var kanskje frekk til tider, men kan likevel ikke måles med hans oppførsel. Han kalte meg feig, løgner, usikker+++, og da han sa "se deg i speilet, jente, og ta deg en tur opp på badevekten". Da skjønte jeg det hele, og alt braste inne i meg. Det ble faktisk så ille, at han prøvde å kaste meg ut av huset! jeg skulle aldri komme tilbake igjen før jeg hadde tatt meg sammen og innsett hvordan jeg ødela meg selv.

Pappa var den SISTE personen jeg ville skulle få vite om min spiseforstyrrelse. Han er på mange måter en person jeg respektere høyt, for han har for det meste vært en fantastisk far for både meg og mine søsken. men samtidig har han også vært en person som noen ganger kan ha litt høyre forventinger til sine barn, og han har også et stort ego.

Problemet mitt er; hvordan kan jeg gå videre, og ha et normalt forhold til han igjen? Han har beklaget, og sagt at alt var hans feil. han hadde planlagt å snakke med meg om bulumien på en fin og rettferdig måte, og det var aldri hans drømmer å få det ut på den måten.

Jeg har klart å utvikle et helt annet syn på pappa, og føler ikke annet enn ubehag dersom jeg er i hans nærvær. Jeg hater det, for mine søsken har fortalt meg hvor lei seg han har vært de siste dagene. til tross for det,klarer jeg ikke å være rundt han. Altfor mye ble sagt under den krangelen. Han tæret så utrolig på meg den kvelden. Jeg hadde allerede vært gjennom en veldig tung tid, og var endelig på vei oppover igjen. Men han bare ødela alt. har vært hos min far i to dager nå, men har unngått han på alle mulige måter. vurderer å dra opp til min mor resten av ferien. til tross for alt som har skjedd, er jeg mer trist en sint. Vet bare ikke hvordan ting kan bli bedre igjen...

Hva skal jeg gjøre???

[Gjest HJELP MEG!]

(Håper noen kan ta seg den tid å komme med råd til meg)

Hei

Jeg kjenner meg mye igjen i det du har skrevet her..... Forskjellen er bare at mitt forhold til min far er blit dårligere de siste to årene. Jeg er 19 år nå, og det var ikke før 17-18-års alderen at vi begynte å krangle mer.Ofte gjaldt det bare småbagateller som egentlig ikke er noe å krangle over.

Men verst ble det nå. Jeg har nemlig slitt med bulimi i nesten ett år nå (er på vei til å bli frisk), og det det var ikke før for en drøy måned siden at min mor merket det. hun kom direkte til meg og snakket veldig åpent om det med en gang. I min situasjon var dette svært vanskelig ettersom det var svært privat, personlig og sårbar område for meg. Jeg hadde det tungt til å begynne med pga av måten mamma tok det opp med meg på. hun snakket til meg som om hun var skuffet og kun en belastning for henne, og at det hele var min feil, en feil jeg fint kunne kontrollere.men hun innså kort tid etter at det hun gjorde ikke var riktig, og beklaget så mye. Vi snakket ut på en ordentlig og rolig måte.

Det jeg ikke visste før en stund senere, var at hun tidligere hadde fortalt alt til pappa om tilstanden min(de er skilt). selv om han visste om det, snakket han aldri om det med

meg. Plutselig en dag havnet pappa og meg i en krangel igjen, og denne gangen var det fordi jeg vissnok hadde vært for lenge inne på badet med døren låst. Som nevnt tidligere er jeg nesten frisk, så alt jeg gjorde var å sminke meg, og av ren glemsel lot jeg døren stå låst. da jeg åpnet, kom pappa inn i en rasende fart, og utbrølte "du skal ikke overta badet her,bare så du er klar ovcer det". Ut fra den dømmende tonen hans visste jeg det lå noe annet bak. krangelen fortsatte, og det hele endte med mange ting som skulle forblitt usagt. jeg var kanskje frekk til tider, men kan likevel ikke måles med hans oppførsel. Han kalte meg feig, løgner, usikker+++, og da han sa "se deg i speilet, jente, og ta deg en tur opp på badevekten". Da skjønte jeg det hele, og alt braste inne i meg. Det ble faktisk så ille, at han prøvde å kaste meg ut av huset! jeg skulle aldri komme tilbake igjen før jeg hadde tatt meg sammen og innsett hvordan jeg ødela meg selv.

Pappa var den SISTE personen jeg ville skulle få vite om min spiseforstyrrelse. Han er på mange måter en person jeg respektere høyt, for han har for det meste vært en fantastisk far for både meg og mine søsken. men samtidig har han også vært en person som noen ganger kan ha litt høyre forventinger til sine barn, og han har også et stort ego.

Problemet mitt er; hvordan kan jeg gå videre, og ha et normalt forhold til han igjen? Han har beklaget, og sagt at alt var hans feil. han hadde planlagt å snakke med meg om bulumien på en fin og rettferdig måte, og det var aldri hans drømmer å få det ut på den måten.

Jeg har klart å utvikle et helt annet syn på pappa, og føler ikke annet enn ubehag dersom jeg er i hans nærvær. Jeg hater det, for mine søsken har fortalt meg hvor lei seg han har vært de siste dagene. til tross for det,klarer jeg ikke å være rundt han. Altfor mye ble sagt under den krangelen. Han tæret så utrolig på meg den kvelden. Jeg hadde allerede vært gjennom en veldig tung tid, og var endelig på vei oppover igjen. Men han bare ødela alt. har vært hos min far i to dager nå, men har unngått han på alle mulige måter. vurderer å dra opp til min mor resten av ferien. til tross for alt som har skjedd, er jeg mer trist en sint. Vet bare ikke hvordan ting kan bli bedre igjen...

Hva skal jeg gjøre???