Utagering av frustrasjon..

[Gjest Krøllpasta]

Nå merker jeg virkelig at jeg sliter en del - Tålmodigheten min og mine grenser har sprengt.. Jeg er 22, samboer og han har en sønn fra tidligere som jeg er glad i og venter mitt første med min eks fra sommertider ( min nåværende samboer og jeg har kjent hverandre i åtte år, og vi har vel alltid hatt sansen for hverandre, men ikke involvert oss før høsten kom )! Vi har alltid hatt en kommunikasjon fra dag 1, og hatt mange fine og gode samtaler, og noen heftige diskuser... Men nå er det sånn at jeg er en hormonbombe, og han og sønnen krangler EN del - Tror ikke sønnen takler helt at vi bor sammen selv om han sier så - Han er 9, og sjalu - Og skal være oppå oss hele tiden, og når vi voksne prater skal han alltid ha noe å si og avbryter hele tiden! Vi har grenser på han, men likevel så driver han å egler opp til bråk med sin far som virkelig er en bombe i krigen! Men også lett for å gi seg for sønnen er mer hormonbombe enn noen annen!! Og truer hele tiden, bla bla bla, vil hjem til mamma osv.. Frem til i går - Da smalt virkelig krigen i gang! ( har han annenhver uke btw )!! Jeg har egentlig veldig tålmodighet selv som hormonbombe, og konsenkvent på hva som er riktig og galt, og det vet sønnen... Han har nå testet mine grenser, men tapt på det... Vet han er glad i meg selv om han ikke takler situasjonen helt, fordi han er avhengig av meg om natta fordi han vil ha klemmer, og hjelp til lekser, og kjempe god når han in the corner! Herlig gutt med utstråling.. Men som sagt, i går gikk det så langt over grensa som det kommer - Og det var ett sant helvete her hjemme - Og da han trua med at han ville til mora så skulle han få lov til det, så han fikk ringe, og sambo prata med ho! Og hjem fikk han komme.. Men etter at han fikk lov å far å se på tv, noe han IKKE skulle - Så var alt tipptopp og da ville han ikke hjem igjen... Men vi gadd ikke dette, fordi han ba om å dra hjem! Så hjem kom han etter litt krangel igjen.. Poenget er vel egentlig at det gikk så langt over grensa i går som mulig, mer vil jeg ikke innpå.. Jeg ble bare helt ødelagt og satt ut! Og pga dette har jeg blitt helt utslitt, for nå har jeg taklet alle kranglingene dems greit, flytting pluss at jeg har vært ut og inn av sykehus, legevakt, lege, jordmor, møter med nav og barneværnstjenesten for min egen del - Og masse annet rør, som bursdager, husarbeid - Og det å være storesøster, kjæreste, og som en del av personale her hjemme generelt... Også som samboer... Og i tilegg hatt snekker og maler på besøk som ikke er helt ferdig med veggen enda.. Nå har jeg rett og slett falt helt sammen og vet ikke hva jeg skal gjøre - Jeg orker snart ikke mer, det gikk kun utover meg selv idag, for idag komm ett helvetes utbrudd fra min side til min samboer - Pluss at jeg har ikke mer enn en måned igjen av svangerskapet og barnefar og jeg er vel ikke helt på bølgelengde enda da han har lagd sine egne scenarioer.. Dritt lei!!!!! Og far hentet sønnen hos mor idag da han sluttet på jobben, noe jeg syns han kunne ventet med til fredag pga oppførselen til begge i går - Og at jeg ikke gidder mer krangling, for vet hvordan det der ender selv om de sier en ting og bla bla bla!!!! Jeg forguder sønnen hans, ikke det det er snakk om, men det er snakk om grensesetting og ikke krangle!!! Pluss at da kan guttungen fordøye det at vi bor sammen litt.. Sånn at vi kan bli ferdig med å gjøre klart rommet hans da han får sitt eget rom..!!

Pluss at jeg er smålig lei av sjalusien hans - Og han ikke eier respekt for når voksne prater og gjør annet når han sitter å spiller likevel! Vi prøver å aktivisere han så mye vi kan, men han er så tafatt... Håper han er like tafatt i tenårene og ikke gidder å fly ute sent på kveld..! Men dog, finnes annt å gjøre enn å gå oppå oss hele tiden, og avbryte oss i samtaler, følge etter oss fordi vi står ute i sola og prater osv.. Jeg vurderer rett å slett å bare gi meg, legge årene inn og flytte ut!! Jeg har sagt at nå orker jeg ikke mer, jeg er SLITEN fysisk og psykisk og kalver om en måned.. Men jeg vil aldri be han velge eller skvise ut noen, men da velger jeg å gå selv! Å flytte ut og bo alene... Men så er det bare ett problem: Jeg forguder sønnen, og jeg elsker faren så dypt og inderlig... Vi har det jo fantastisk egentlig, vi trives veldig godt sammen og jobber bra sammen på alle måter.. Men det er nå det sprekker bare.. Sant skal sier, far er 37 år gammel, men vi er så like... Og vi har ett sinnsykt bra sexliv - Og jeg vet han elsker meg også, selv om han ikke klarer å si de ordene, men har sett de har vært på vei ut før han sier at han er utrolig glad i meg og ser en annen vei!!! Det plager meg faktisk ikke, fordi så lenge han faktisk er glad i meg og klarer å godta at barnet jeg venter og bærer på ikke er hans er det helt ok! Og sønnen sier han gleder seg til bebisen kommer fordi han alltid har ønsket seg noen små.. Men pga far ikke kan få fler aå skjer jo ikke det... Så derfor er det kos for han at han får en "stesøster" å passe på... Dessuten har junior ett par problemer han sliter med som jeg faktisk driver å hjelper til med.. Jeg er faktisk glad i gutten og vil hans beste, men han har jaggu en personlighet som man nesten skulle trodd du slåss med en trettenåring til tider! Sjalusien er SLITSOM! Også det med grensesetting før det er for sent... Æsj, ble langt innlegg.. Men måtte få ut frustrasjoner igjen.. Har skrevet ett innlegg før, men skriver igjen!! Jeg vet i allefall en ting: Jeg har ett jævla dilemma!!! For hva jeg skal videre, og fremover.. Tenker også på vesletussa mi som kommer snart...

Men ett råd: Hvordan kan jeg kontrolere hormonene mine?? Når det først smeller så smeller det godt! Nesten noe al'a terrorangrep... :S