Mine tanker etter 3 år sammen

[Gjest TS]

Jeg har et behov for å snakke. Jeg har et behov for å fortelle.

Så sitter man her da, drukner i sin egen sorg og i et enormt savn. Et behov for å snakke ut med noen, men det er få som vil lytte. 3 år sammen har vi hatt, og alle de gode minnene strømmer på - det gjør mest vondt egentlig, for disse minnene vil ikke produseres på nytt. Det er over nå. Vi har hatt våre sjanser, men ikke benyttet de godt nok.

Jeg husker første gang jeg møtte deg. Du var så søt og uskyldig der du satt på berget og så utover mot sjøen. Jeg kan huske det første mjuke kysset og hva som skjedde den kvelden. Alle de spennende stundene etterpå hvor vi så film, turte ikke helt å kysse igjen og det sprutet av følelser i begge sine kropper. Jeg husker du fortalte meg at jeg skrev et hjerte på en SMS den kvelden, og du ble så hoppende glad for det. Vi var unge begge to og veldig forelsket. Jeg følte meg for første gang spesiell for en jente og synes det var utrolig at lille meg kunne få en så fantastisk jente. Du fikk en fin gave av meg, og du fikk en tåre i øyekroken din der du satt.

Jeg har gjort så utrolig mye dumt mot deg kjære søte. Hvorfor forstod jeg ikke ting jeg gjorde var galt? Du ga meg nye sjanser, jeg lovet bedring, men det gikk ikke lange tiden før de nye løftene var glemt og det var tilbake i samme gamle spor.

Det er hardt - veldig hardt. Det å vite at det aldri vil bli oss to igjen. Alle drømmene vi hadde. Vi skulle jo gifte oss, få 2 søte barn sammen. Nå sitter jeg her alene i min egen sorg og prøver å forstå. Jeg nekter å godta tapet, men prøver likevell ikke å virke desperat og mase på deg. Jeg ønsker du skal få gjøre som du vil og at vi kan være gode venner.

Du er den mest fantastiske jenten jeg har møtt, og du vil alltid ha en spesiell plass i hjertet mitt. Den sjarmen du har, den er det ingen andre jenter i hele verden som eier. Du utståler så mye.

Du har en utrolig flott familie som jeg vil ta med meg og huske på resten av livet. Hvor støttende dine foreldre var og hvor snill de var mot meg og deg. Jeg følte meg velkommen hjem til deg fra første stund. Det er trist å tenke på at jeg ikke lenger vil komme inn i dette koslige hjemmet, ligge inntil deg om natten og stryke deg i håret. Det gjør så utrolig vondt.

Alle de koslige bilturene vi to hadde sammen. Tenk å få være så heldig at man får oppleve alt det jeg har opplevd. Alt det spesielle bare vi to har gjort og som vi to kan ta med oss videre i livene våre.

Vi har hatt våre oppturer og vi har hatt våre nedturer - men en ting er sikkert; jeg har alltid elsket deg av hele mitt hjerte.

Jeg gråter. Jeg gråter hele tiden. Vi innså vel etterhvert at det ikke gikk at vi forsatte slik det var, men vi vil alltid være gode venner - du og jeg. Jeg elsker deg like mye fremdeles, og jeg vet du elsker meg også.

Savner deg jeg. Jeg savner deg hele tiden. Jeg tenker på de mjuke kyssene. Den fine nakken din. De søte ørene dine. Den mjuke varme huden. Off.. av og til får jeg ikke puste på grunn av sorgen som kommer så veltende over meg.

Aner ikke hvordan jeg skal takle dette, og jeg tror ikke jeg tar det så bra lille venn.

En ting er sikkert; jeg har lært utrolig mye av deg og jeg vil for alltid huske deg for den du var. Jeg vil alltid være utrolig glad i deg og se på deg som min beste venn.

[Gjest hultetrulta]

[Caramello]

Ville bare gi deg en klem!

Trist å lese at det er slutt mellom dere. En kjærlighetssorg er tung og bære.. Det kan ta uker og måneder før du har kommet over henne, men tenk positivt. Ikke grav deg ned og isoler deg. Være sammen med venner, prøve å tenke på andre ting. Ha det kjekt. Det er vanskelig, men det hjelper... Og om ei stund, så er kanskje ikke sorgen så tung å bære lengere.. Det går lettere og lettere for hver dag.. Men det er tungt i starten.

Lykke til!

[Gjest bob]

Får håpe hun leser dette... Hvis ikke hun smelter da så er hun iskald...

[Just-A-Girl]

Du skriver akkurat det jeg selv føler etter det ble slutt mellom meg og min kjære.

Om jeg skulle ha skrevet det selv.

Gud, så vondt det er

[Gjest y]

Om det er så me kjærlighet mellom dere som du beskriver her, bør det vel være mulig å reparere alle skader?

Ble skikkelig trist av å lese dette

[Gjest TS]

Først og fremst vil jeg si takk for støtten jeg har fått så langt. Det er ikke lett å takle dette her når jeg ikke har noen kompiser som er interessert i å prate om det og de aller fleste er bortreiste studenter langt vekke fra meg.

Det gjør det helle ikke noe enklere at jeg skal i militæret om noen uker. Det kommer til å bli tøft - utrolig tøft for meg.

Jeg vet det er en mulighet for at noen kan kjenne oss igjen, men dette er mine ord til deg. Et behov for å utrykke følelser og en plass å snakke ut på.

Det er ikke alle som kan springe ut til kompiser og glemme alt heller, derfor prøver jeg så godt jeg kan å ta i hjelp de hjelpemidlene jeg kan.

Om det er så me kjærlighet mellom dere som du beskriver her, bør det vel være mulig å reparere alle skader?

Ble skikkelig trist av å lese dette

Det er ikke alltid alt kan repareres bestandig. Noen ganger må man bare innse at man har tapt. Det vrir i hjerteroten og jeg har vel aldri kjent en slik sorg noen gang. Er ikke i stand til å gjøre stort og får i meg lite mat. Ligger bare og lurer på hva hun gjør akkurat nå og om hun tenker på meg.

Vi har prøvd og prøvd. Jeg har gjort feil på feil, og også hun har gjort og sagt enkelte ting som lager riper så djupt i lakken at det skal mye til å gjenvinne tilitt.

Det trengete jo ikke bli slik. Vi kunne forsatt sammen om ikke alle disse tingene kom. Jeg vil heller si vi har vært uheldige, for vi passet så absolut sammen. Det er det jeg sliter med å takle.. tapet over min ungdomskjæreste.

Ingen andre skal få røre jenta mi. Tanken gjør meg gal innvendig og det spiser meg sagte men sikkert opp. Jeg ønsker jo hun skal ha et lykkelig liv, men tanken på at en annen kaprer det som jeg fremdeles ser på som mitt, den tanken klarer jeg rett og slett ikke.

Jeg har ikke lyst på noen andre. Jeg finnes ikke interessert i andre jenter. Det gir meg avsmak - jeg vil ha deg og bare deg. Det er ingen andre som kan gi det du kan gi. Det er ingen andre jeg kan prate med alt om og som kjenner meg så godt som det du gjør. INGEN kan på noen måte erstatte deg. Men samtidig innser jeg at det kanskje ikke går.

[Just-A-Girl]

Ingen andre skal få røre jenta mi. Tanken gjør meg gal innvendig og det spiser meg sagte men sikkert opp. Jeg ønsker jo hun skal ha et lykkelig liv, men tanken på at en annen kaprer det som jeg fremdeles ser på som mitt, den tanken klarer jeg rett og slett ikke.

Jeg har ikke lyst på noen andre. Jeg finnes ikke interessert i andre jenter. Det gir meg avsmak - jeg vil ha deg og bare deg. Det er ingen andre som kan gi det du kan gi. Det er ingen andre jeg kan prate med alt om og som kjenner meg så godt som det du gjør. INGEN kan på noen måte erstatte deg. Men samtidig innser jeg at det kanskje ikke går.

Akkurat dette sliter jeg også veldig med. Tanken på at xn min skal finne seg noen andre å være glad i gjør meg så vondt, noen gangre føles det ut som om jeg ikke skal få puste. Vet så alt for godt hvordan du har det.

Tiden leger alle sår, det har jeg iallefall hørt!

til deg... Utrolig trist å høre at flere har det som meg..

[Gjest Gjest]

Utrolig trist historie dette her. Det virker jo som om man passer sammen når man leser her Alltid ekstra tungt å miste sin egen ungdomskjæreste, og det er som oftest en person man vil ha med seg resten av livet og aldri glemme helt.

[Riskrem]

Kjenner meg så igjen i det du skriver, fra et tidligere forhold som varte i mange år...

[Gjest brutal_mann]

får bli litt brutal igjen jeg da...

Du kan drite i å være venner med henne. Ene og alene fordi det vil ødelegge deg sakte. Du bør ta den tøffe, men nødvendige avgjørelsen, og legge henne totalt bak deg.

Dernest kan jeg love deg at uansett hvor høyt du elsker denne jenta så finnes det andre jenter der ute du kan elske.

Jeg har vert minst like langt nede som deg, om ikke enda dypere, og jeg vet at alt går over. Du må bare tørre å slippe taket. Det gjør jævlig vondt, men andre valg har du ikke.

[babord]

Vet hvordan du har det.

Vil bare si at jeg er enig med brutal mann over her.

Jeg har gjort venne-greia med min ungdomskjæreste, og når du gjør det så ødelegger du helingsprosessen slik at det aldri slutter å gjøre vondt.

Positivt innstilt til hverandre, ja. Hilse på hverandre når man møtes, ja. Men nære venner, nei... Jeg vet hvordan det er å sitte 20 cm fra eksen og se en komedie og ha så lyst til å ta på han at man har tårer i øynene og må knytte nevene for å la være, lenge etter bruddet. Jeg kjenner det i kroppen, selv om det er mange år siden, og selv om jeg elsker min nåværende samboer.

Å ha et nært forhold til eksen er å ødelegge sine egne sjanser til å finne seg en ny å dele livet med, fordi du ikke klarer å legge den gamle forelskelsen bak deg. Dessuten er det tortur for begge parter, ikke vondere enn et klart brudd nei, men langvarig.

Du kommer til å føle deg bra igjen!

[Gjest TS]

Jeg har tenkt mye på dette, og jeg klarer bare ikke forestille meg at hun liksom bare skal forsvinne ut av mitt liv for godt Sist uke lå vi inntil hverandre og jeg strøyk henne i håret. Jeg holder på å bli gal i min egen kropp og jeg har aldri før kjent et så sterkt behov for å ha henne inntil meg. Samtidig vet jeg at vi har valgt bort kjærestelivet, og da må vi også ta kosekvensene av det.

Det svir og stikker i hjerte hele dagen. Finner glede i svært få ting, og det værste av alt er vel at jeg så og si har ingen kompiser å stikke til så jeg slipper å sitte her i min egen sorg hele dagen. Er inne i min fjerde dag med enorm smerte, og enda har jeg ikke beveget meg ut av huset en gang (Har ikke jobb nå, og skal i militæret om 2 uker)

Takler ikke dette her så bra jeg tror jeg.

Hun sier vi må være gode venner, være med hverandre og hele den biten der, men jeg skjønner bare ikke hvordan jeg skal komme over den enorme sorgen da. Når vi sitter der må jeg spenne hver en muskel i kroppen for å ikke hoppe på henne og kysse henne.. aner ikke hvordan dette vil gå.

[Gjest Gjest]

Jeg har tenkt mye på dette, og jeg klarer bare ikke forestille meg at hun liksom bare skal forsvinne ut av mitt liv for godt Sist uke lå vi inntil hverandre og jeg strøyk henne i håret. Jeg holder på å bli gal i min egen kropp og jeg har aldri før kjent et så sterkt behov for å ha henne inntil meg. Samtidig vet jeg at vi har valgt bort kjærestelivet, og da må vi også ta kosekvensene av det.

Det svir og stikker i hjerte hele dagen. Finner glede i svært få ting, og det værste av alt er vel at jeg så og si har ingen kompiser å stikke til så jeg slipper å sitte her i min egen sorg hele dagen. Er inne i min fjerde dag med enorm smerte, og enda har jeg ikke beveget meg ut av huset en gang (Har ikke jobb nå, og skal i militæret om 2 uker)

Takler ikke dette her så bra jeg tror jeg.

Hun sier vi må være gode venner, være med hverandre og hele den biten der, men jeg skjønner bare ikke hvordan jeg skal komme over den enorme sorgen da. Når vi sitter der må jeg spenne hver en muskel i kroppen for å ikke hoppe på henne og kysse henne.. aner ikke hvordan dette vil gå.

Først vil jeg si: jeg vet så altfor godt hvordan det føles.. Det ble slutt mellom meg og min ungdomskjæreste etter mange flere år enn dere,og det gjorde ufattelig vondt. Jeg skjønner at du har det forferdelig, og at ingenting føles bra nå. Men det går over, jeg lover deg det går over. Men ikke vær med henne nå, da får du nok lett tanker om at dere skal bli sammen igjen, så vent med å være venn med henne.. Dere kan bli venner igjen når dere får ting på avstand, men ikke nå. Jeg tror nok det kan gjøre deg godt å dra i militæret, det hjelper at det skjer mye nytt! Se om ikke du kan finne deg en ny hobby hvis du har anledning før du skal dra i militæret? Jeg lover deg ting blir bedre - du må bare ta tiden til hjelp! Og en dag kommer en ny jente med myke kyss, som du blir minst like glad i Stor klem fra meg! Du takler dette, det lover jeg deg.

[Gjest Gjest]

[Gjest brutal_mann]

Hun sier vi må være gode venner, være med hverandre og hele den biten der, men jeg skjønner bare ikke hvordan jeg skal komme over den enorme sorgen da. Når vi sitter der må jeg spenne hver en muskel i kroppen for å ikke hoppe på henne og kysse henne.. aner ikke hvordan dette vil gå.

Du skal drite i hva hun sier og kutte henne ut. Du må være Mann og kreve respekt. Du seigpiner deg selv nå, og det totalt uten grunn. Kast henne ut av livet ditt. Jo raskere du gjør det jo raskere vil du kunne gå videre og finne ei jente som fortjener deg.

[PecanPie]

Jeg husker så uendelig godt hvordan det føltes å sitte igjen etter at eksen gjorde det slutt. Jeg var tom, men samtidig full av følelser. Hele kroppen verket etter nærheten hans. Jeg forsto ikke hva det innebar å være en "ekskjæreste".

Å droppe kontakt er nok det enkleste virkemiddelet mot en kjærlighetssorg. Jeg ønsket også det med min eks, men jeg fant raskt ut at det gjorde vondt verre. I dag kunne jeg godt tenkt meg å ta opp kontaken igjen, på vennskapelig plan.

Det neste er å "flykte" fra det. Jeg tror nok at militæret vil være en kjempemulighet for deg til å få tankene på andre spor. Du vil få mulighet til å være opptatt med noe, skifte omgivelser og miljø.

Kjærlighetssorg er utrolig vondt når det står på. Men dette takler det, og du skal se du kommer sterkere ut av det!

[Gjest Gjest_Trulte_*]

IKKE vær venner!!

Min eks var nær venn med meg i 8 år etter bruddet - og hadde visstnok sine forhåpninger. Har ikke sett han på noen år nå, men han har heldigvis funnet seg ei og stiftet familie. Det tok han riktignok 11 år...

[Fandenivoldsk]

Hei!

Trist å lese innleggene. Forstår så utrolig godt hvordan du har det, jeg ble dumpa i september og det tok noen mnd før jeg slutta å tenke på eksen 24/7. Helt seriøst, jeg tenkte ALLTID på ham! Utrolig slitsomt og vondt.. jeg tenkte først at aldri i livet om jeg ville klare meg uten ham i livet, så jeg tenkte at vi kunne være venner, men greia er at det funker ikke når den ene fortsatt har så sterke følelser. Da blir ting bare mye verre, jeg lover! Er ingen vonde følelser mellom oss, men jeg fant ut at det eneste jeg kunne gjøre var å fjerne meg fra ham, la ham leve sitt liv og heller ta tak i mitt eget. Det er det eneste man kan gjøre! Man er faktisk et menneske, helt alene, og man er faktisk ikke så avhengig av eksen/kjæresten som man tror. Gjelder bare å tørre å finne det ut

Er nå snart et halv år siden det ble slutt (shit, som tiden flyr ) og selv om jeg ennå har igjen litt følelser, og blir kvalm med tanken på at han skal ha ny dame (noe jeg tror er i ferd med å skje, er så lite sted her oppe at alle får vite alt ) så LEVER jeg igjen. Jeg har det bra! Etter det første sjokket etter brudd er det viktig å gå ut og leve igjen! Vær sosial, få en ny hobby, treff venner, planlegg reiser.. alt det gjorde/gjør jeg og det hjelper sykt Nå skal jeg om tre uker til Tokyo med 4 andre jenter, jeg er med i russerevyen, det er snart russetid, jeg er sammen med venner, fester i helgene, treffer nye folk, er i stallen - og det kuleste, jeg flytter til Canada i september finn lyspunkt i hverdagen! Det blir lettere etterhvert, det lover jeg - jeg føler at jeg lever mer enn jeg har gjort på lenge nå og tro meg - etter at det ble slutt trodde jeg helt seriøst livet var over, jeg trodde ALDRI jeg kom til å se lyspunkt eller bli det minste glad igjen. Det er DA man må "ta seg sammen" og gå ut og oppdage hvor mye det er å leve for der ute!

Lykke til, stor klem

Endret 4. mars 2010 av Fnisu

[Gjest TS]

Jeg forstår hva dere sier og jeg forstår det selv også, men jeg klarer ikke å se det for meg.

Hele dagen går jeg rundt og tenker på henne - 24/7.

Det går til og med så langt at jeg begynte å gråte under middagsbordet i dag. Litt flaut når hele familien sitter og ser rett på meg og mamma sier hun vet hvordan jeg har det.

Det værste er sorgen og savnet. Det at jeg lengter etter at hun skal komme en tur til meg, jeg lengter å sitte i bilen med henne, jeg lengter etter å tøyse i sengen med henne.

Dagene er en ting, men nettene er de værste. Når alt blir stille og jeg merker at ingen ligger her ved siden av meg. Jeg gruer meg sånn til helgen hvor jeg skal til pappa og sove der i dobbeltsengen jeg har der. Sitte der på kvelden og lengte etter de gode historiene vi delte mens vi satt der og koste oss. Vet faktisk ikke om jeg orker å reise ned dit en gang, for det blir så tomt og kaldt i sengen.

Jeg var ute en del i går og sånn. Var aktiv med venner, og jeg merket det hjalp meg, men jeg er langt i fra på det humøret jeg pleier å være. Under intensiteten gikk det greit, men med en gang det stoppet opp, så kom tankene igjen.. akkurat som tankene nå skulle ta igjen det tapte jeg ikke tenke for 2 minutter siden. Det slår sånn over meg og jeg må ha pusteteknikker og leke som ingenting for å ikke bryte ut i gråt.

Bedre blir det ikke av at kompiser prater med sine kjærester i telefonen og snakker om hvilken film de skal se på kvelen og hvilken pizza han skal kjøpe med hjem.

Samtidig som alt dette, så er jeg livredd for at hun bare skal glemme meg og tenke "han var jo ingenting for meg" akkurat den tanken makter jeg ikke. Jeg elsker henne fremdeles og har sterke følelser for henne enda. Jeg vet hun elsker meg også.. det gjør det hele bare så utrolig tungt

Tusen tusen takk for alle som orker å ta seg tid til å skrive her. Det setter jeg utrolig stor pris på!