Sliter med at kjæresten er adoptert

[Gjest Gjest]

Ja, som overskriften sier så sliter jeg med at kjæresten min er adoptert. Det plager meg. Det er ikke akkurat noe jeg er stolt over, for det er liksom sånt man ikke sier.

Jeg har aldri skjønt vitsen med å adoptere. Er ikke hele poenget med å få barn å føre genene videre? Og se at barna ligner på deg selv og partneren både i utseende og væremåte? Å adoptere er bare en reserveløsning. For uansett hvor mye man later som, kommer man ALDRI til å bli foreldrene til det adopterte barnet. Jeg ville ihvertfall ha tenkt: "han/hun er ikke mitt barn" hver eneste gang jeg hadde sett på det barnet. Jeg ville aldri ha følt at det var mitt.

Det plager meg at kjæresten min ikke bryr seg i det hele tatt om at han er adoptert. For hadde det vært meg, ville jeg ha tenkt på det hver eneste dag at det ikke var her jeg egentlig hørte hjemme. Jeg ville lurt på hvem mine egentlige foreldre var, lurt på forhistorien deres, og lurt på hvordan de var som mennesker. Jeg ville ikke følt meg komplett.

Så det føles urettferdig at jeg bryr meg mer om at han er adoptert enn han selv gjør. Hvorfor bryr han seg ikke? Jeg skjønner jo at han har hatt det bra med de han har vokst opp med og er glad i dem, men hvorfor gir han blanke F i de ekte foreldrene? Han vet jo ikke hvem han egentlig er. Dessuten er han adoptert fra Norge, så de ekte foreldrene hans er jo ikke akkurat så langt unna.

Dere synes kanskje jeg er egoistisk, men det gnager på meg dette her. Jeg skulle helt ærlig ønske at han ikke var adoptert, at han hadde normale foreldre som alle andre. Som svigerdatter vil du jo møte de ekte foreldrene og se likheter, og at barna man kommer til å få skal ha ordentlige besteforeldre.

Jeg håper noen kommer til å svare på dette innlegget, det betyr mye for meg. Noen som har noen synspunkter?

[Beauté]

Ja det er utrolig ego. Jeg fatter ikke at en person kan tenke sånn. Normale foreldre? Takke være adoptiforeldre som vil gi barn et normalt liv. Hadde det vært bedre om han kom fra en familie med fyll og narkotika? Skjerp DEG!!

Endret 2. mars 2010 av Beauté

[wahaj]

Tror nok kanskje ikke du hadde tenkt sånn hvis du var adoptert.

Det er ikke alle som å føre genene sine videre, men heller vil hjelpe et barn der ute, og de føler det som sitt eget, uansett blodsbånd eller ikke. Det er jo fortsatt deres barn.

Ikke er det alle som kan få barn heller, som velger å adoptere.

Jeg syns det er en veldig merkelig tankegang du har.

Og jeg syns det er kjempe bra at han ikke bryr seg i det hele tatt.

[Gjest Gjest]

Det har ikke falt deg inn at mannen din synes de ekte foreldrene er de som har vært foreldrene hans hele livet?

Eller at det kanskje er hans egen sak å vurdere dette - du har ingenting med det - som alle andre får du godta de foreldrene han har, du hadde ikke kunnet endre dem om de var "biologiske" heller, vet du.

Hvis dette er et så stort problem for deg som du gir uttrykk for, bør du slå opp. Mannen din har ikke fortjent at du ødelegger livet hans med å mase om dette.

[Gjest Gjest_cathrine_*]

Absolutt egoistisk. Du vet ikke hvorfor han engang ble adoptert. Kanskje moren var et 15 år gammelt narkovrak. Kanskje hun fant ut at hun var gravid litt for sent, og dermed ikke fikk tatt abort. Eller kanskje hun ble voldtatt?

Er det ikke da bedre at noen som ønsker seg et barn av hele sitt hjerte, men av diverse årsaker ikke kan ha selv, tar på seg ansvaret for dette barnet? Og stiller opp som foreldre?

Jeg synes det er flott at han har akseptert at han her adoptert. Det viser at foreldrene hans har gitt han akkurat det han trenger, et kjærlig hjem og en trygg oppvekst. At han ikke viser noe behov for å oppsøke sine biologiske foreldre, viser bare at han har en familie.

At du nesten blir sjalu for at han ikke har noe problemer med at han er adoptert virker for meg bare helt absurd. Er du sikker på at det ikke er noe annet som trigger det?

[Nigo-san]

Noen som har noen synspunkter?

Jeg synes du problematiserer noe voldsomt, og i tillegg at du har et rimelig snevert syn på hva det vil si å være en familie. Utallige mennesker føler seg komplette med det livet og den familien de har og er fornøyde med det, selv om de skulle være adopterte, og hvis kjæresten din er av den typen (som han tydeligvis er) synes jeg du skulle la han få lov til det- uten at du skulle lage trøbbel av problemer som ikke finnes.

Er mine synspunkter.

[Gjest Gjest]

Jeg sliter litt med å tro at du mener dette faktisk. Du kan da virkelig ikke mene det du sier?!

Men hvis du gjør det, så er du vannvittig egoistisk. Han er adoptert av mennesker som sannsynligvis ikke kunne få barn selv. De har tatt seg av ham siden han var liten, sendt ham på skole, fritidsaktiviteter, trøstet når han var lei seg, plastret når han slo seg, ledd med ham når han var lykkelig. Dette er foreldre. De biologiske foreldrene kunne ikke ta være på ham, så takk Gud for at noen gjorde det! Adoptivforeldrene er absolutt ekte foreldre, selv om de ikke har samme kjøtt og blod!

[Gjest hellemåne]

Ja, har en del synspunkter men tror ikke jeg skal sette dem på trykk. For et utrolig korttenkt innlegg, og hvor lite empatisk.

Hvorfor tror du kjærestens foreldre adopterte han? Min kusine er adoptert, hennes adoptivforeldre er i slekt med henne og hennes biologiske mor var veldig ung da hun ble gravid og det var på en tid da det ikke var helt stuerent å få barn utenfor ekteskap. Hennes adoptivforeldre kunne ikke få barn sammen og de valgte å adoptere min kusine framfor at hun skulle havne hos en fremmed familie.

En kollega og hennes mann kan heller ikke få barn sammen, de har nettopp fått hjem sitt adoptivbarn og det er ingenting å si på følelsene de har for det barnet. Tror ikke de ser på det barnet som et reservebarn.

Hans adoptivforeldre er normale de, selv om de ikke har laget kjæresten din selv. Det skal mye til for å få adoptere et norsk barn , så der ligger det nok en del bak som du kanskje ikke hadde satt like stor pris på. En tidligere nabo har akkurat fått adopsjonspapirene i orden for en gutt de har hatt som fosterbarn i 13 år, han har narkomane foreldre og en av foreldrene døde av en overdose. Men det samme trenger ikke være tilfelle for din kjæreste.

For hans del så er det nok best at du avslutter forholdet hvis du ikke klarer å takle det at han er adoptert. Han takler det fint og det skal han få lov til, han trenger ikke en kjæreste som er misfornøyd med bakgrunnen hans og ikke ser på hans foreldre som normale. Noen adoptivbarn føler seg riktignok ikke komplett før de får vite mer om sin biologiske familie, men det gjelder ikke alle.

Enten får du jobbe hardt med å endre holdningen din og godta at sånn er det for kjæresten din, det er sånn hans liv er, eller så får du avslutte forholdet og finne en mann som ikke er adoptert.

[Hanselot]

Du syns han burde ligge i fosterstilling i dusjen hver kveld og grine seg i søvn hver natt for at du skal bli fornøyd? Hvorfor spiller det noen rolle? Ble du sammen med ham for at du skulle få en du kunne fikse på og en du kunne dulle med og gi ham en grunn til å leve?

Jeg leser hva du skriver men jeg evner ikke å sette meg inn i "problem"stillingen din. Jeg håper uansett ikke du konfronterer din kjære med dette for da er jeg sikker på at det skal lite mas til før du er ute av livet hans.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Ja, som overskriften sier så sliter jeg med at kjæresten min er adoptert. Det plager meg. Det er ikke akkurat noe jeg er stolt over, for det er liksom sånt man ikke sier.

Jeg har aldri skjønt vitsen med å adoptere. Er ikke hele poenget med å få barn å føre genene videre? Og se at barna ligner på deg selv og partneren både i utseende og væremåte? Å adoptere er bare en reserveløsning. For uansett hvor mye man later som, kommer man ALDRI til å bli foreldrene til det adopterte barnet. Jeg ville ihvertfall ha tenkt: "han/hun er ikke mitt barn" hver eneste gang jeg hadde sett på det barnet. Jeg ville aldri ha følt at det var mitt.

Det plager meg at kjæresten min ikke bryr seg i det hele tatt om at han er adoptert. For hadde det vært meg, ville jeg ha tenkt på det hver eneste dag at det ikke var her jeg egentlig hørte hjemme. Jeg ville lurt på hvem mine egentlige foreldre var, lurt på forhistorien deres, og lurt på hvordan de var som mennesker. Jeg ville ikke følt meg komplett.

Så det føles urettferdig at jeg bryr meg mer om at han er adoptert enn han selv gjør. Hvorfor bryr han seg ikke? Jeg skjønner jo at han har hatt det bra med de han har vokst opp med og er glad i dem, men hvorfor gir han blanke F i de ekte foreldrene? Han vet jo ikke hvem han egentlig er. Dessuten er han adoptert fra Norge, så de ekte foreldrene hans er jo ikke akkurat så langt unna.

Dere synes kanskje jeg er egoistisk, men det gnager på meg dette her. Jeg skulle helt ærlig ønske at han ikke var adoptert, at han hadde normale foreldre som alle andre. Som svigerdatter vil du jo møte de ekte foreldrene og se likheter, og at barna man kommer til å få skal ha ordentlige besteforeldre.

Jeg håper noen kommer til å svare på dette innlegget, det betyr mye for meg. Noen som har noen synspunkter?

En reserve løsning?

jeg er ganske uenig i det, personlig så vil jeg helst adoptere enn å få egne barn, jeg ser på alle mennesker som våre søstre og brødre.

bare tenk, ett eller annet sted så er det hundrevis av babyer som allerede er født inn i verden, men ikke har en sikker fremtid, hvorfor skal jeg heller føde nye barn og glemme de?

Når man velger å adoptere så kan det hende man elsker det barnet mer enn hvis man hadde et eget.

Det er sjeldent at adoptiv barn er lykkelige når de vokser opp, det er naturlig at de vil vite hvilke foreldre de har, så det at typen din er fornøyd med sine adoptive foreldre er utrolig flott, hvorfor skal du ødelegge det for han?

Det er ikke du som ble adoptert?

Vi takler ting forskjellig og du viste han var adoptert når du ble sammen med han, som kjæresten hans burdet du støtte han, ikke dra han ned...

[livesen]

hmm,prøver å komme på noe fornuftig å si her . Hva er bekymringen din ? Er det arvelige sykdommer du tenker på ? Siden du er opptatt av dette med egne barn og "ekte" besteforeldre .

Om det ikke er det forstår jeg ikke hva du vil frem til .

[Gjest ts]

Trådstarter her.

Jeg har prøvd å godtta situasjonen som den er, og jeg liker virkelig adoptivforeldrene hans. Jeg skammer meg over at jeg ikke godtar at han er fornøyd og tilfreds meg situasjonen. Jeg skulle vel egentlig heller ønske at han viste litt følelser og brydde seg, for det er det jeg ser på som naturlig her.

Jeg nevner det ganske ofte, jeg føler liksom en trang for å minne han om at han er adoptert. Heller ikke bra sikkert. Jeg synes rett og slett det er irriterende at han tar det så piano, når han egentlig burde bry seg om det!

Jeg visste ikke at han var adoptert da vi møttes og ble sammen, men jeg fant det fort ut på egenhånd. Det sårer meg også, at han ikke sa det selv. Men ja, dere har nok rett, jeg er sjalu. Jeg innrømmer det, og jeg vet det ikke er politisk korrekt å si sånt.

Jeg vil ikke gjøre det slutt på grunn av dette her, for kjæresten min er drømmemannen min. Jeg elsker ham så mye. Vi har jo et så bra forhold ellers. Problemet mitt er at jeg har en tendens til å henge meg opp i ting. Han har tidligere sagt at han synes jeg maser om det at han er adoptert, men som sagt føler jeg at jeg har en rett til det, siden han burde tenke over det mer enn han gjør. Jeg tror ikke han har planer om å slå opp med meg av den grunn, for da hadde han definitivt sagt noe.

[Caramello]

Ja, du skal få to synspunkter fra meg.

1: Du virker utrolig egoistisk!

2: Du virker veldig uvoksen!

Alle kan ikke få barn selv, og dersom de har muligheten til å adoptere et barn, så er jo det flott. Da får de et barn selv, samtidlig som de hjelper et barn, som kanskje har biologiske foreldre som ikke kan ta seg av barnet sitt for ulike grunner som feks. rusmisbruk, sykdommer, at moren ble voldtatt og ble gravid eller at foreldrene er døde.

Selvfølgelig blir adoptivforeldre de ordentlige foreldrene til barnet, ikke de biologiske nei, men det er jo de som blir mamma og pappa.

Og hvorfor plager det deg at han ikke bryr seg om at han er adoptert? Kanskje det betyr at han har det BRA hos sine adoptivforeldre, og at han derfor ikke er interessert i å spore opp sine biologiske foreldre? Så lenge det ikke plager han, så bør det iallefall ikke plage deg...

Er ikke sikkert han gir blanke F i sine egne foreldre, men det er nok en grunn til at han ble adoptert... Tror du ikke det??

Normale foreldre og ordentlige besteforeldre. Kan du fortelle meg hva som ikke er normalt med adoptivforeldre? Det er jo de som er foreldrene hans nå! Og det er jo de som kan til at han har fått et normalt liv!

Herregud, håper virkelig at dette er et tulleinnlegg.. Kan ikke fatte at noen kan være så utrolig egoistiske. Du høres iallefall ut som en komplett idiot!

Endret 2. mars 2010 av Jente85

[Gjest hellemåne]

Trådstarter her.

Jeg har prøvd å godtta situasjonen som den er, og jeg liker virkelig adoptivforeldrene hans. Jeg skammer meg over at jeg ikke godtar at han er fornøyd og tilfreds meg situasjonen. Jeg skulle vel egentlig heller ønske at han viste litt følelser og brydde seg, for det er det jeg ser på som naturlig her.

Jeg nevner det ganske ofte, jeg føler liksom en trang for å minne han om at han er adoptert. Heller ikke bra sikkert. Jeg synes rett og slett det er irriterende at han tar det så piano, når han egentlig burde bry seg om det!

Jeg visste ikke at han var adoptert da vi møttes og ble sammen, men jeg fant det fort ut på egenhånd. Det sårer meg også, at han ikke sa det selv. Men ja, dere har nok rett, jeg er sjalu. Jeg innrømmer det, og jeg vet det ikke er politisk korrekt å si sånt.

Jeg vil ikke gjøre det slutt på grunn av dette her, for kjæresten min er drømmemannen min. Jeg elsker ham så mye. Vi har jo et så bra forhold ellers. Problemet mitt er at jeg har en tendens til å henge meg opp i ting. Han har tidligere sagt at han synes jeg maser om det at han er adoptert, men som sagt føler jeg at jeg har en rett til det, siden han burde tenke over det mer enn han gjør. Jeg tror ikke han har planer om å slå opp med meg av den grunn, for da hadde han definitivt sagt noe.

Du har ikke rett til å mase om det så lenge han er fornøyd. Mulig han har tenkt seg ferdig før han traff deg, og han bør ikke tenke mer over det enn han selv er villig til.

Du, derimot, må tenke mer over og akseptere at han ikke ser det som et problem at han er adoptert.

[Tabris]

Sikkert troll, men:

Hvorfor "burde" han reagere og tenke slik du ville gjort? Han har et rolig og balansert forhold til dette, og har gitt beskjed om at han synes du maser. Da det til etterretning og respekter det. Hvordan kan du bli sjalu og lage problemer over at han faktisk for lenge siden har akseptert at han er adoptert?

Endret 2. mars 2010 av Tabris

[Gjest Gjest]

1. hvorfor lage problemer av noe en person ikke oppfatter et problem? Om en har et problem/sliter med noe er jo strategien nettopp å prøve å løse det og ikke bekymre seg over det.

2. Hvis HELE poenget med å få barn er å spre genene sine, foreslår jeg at du drar til utlandet og donerer egg. Hadde du vært mann burde du vært sæddonor.

3. Jeg håper du tuller, hvis ikke er det bare du i parforholdet som har et problem, og som har en jobb med å løse det. Det er ingen løsning å skape et ekstra problem og gi det til kjæresten.

[Gjest gjest Anita]

Trådstarter her.

Jeg har prøvd å godtta situasjonen som den er, og jeg liker virkelig adoptivforeldrene hans. Jeg skammer meg over at jeg ikke godtar at han er fornøyd og tilfreds meg situasjonen. Jeg skulle vel egentlig heller ønske at han viste litt følelser og brydde seg, for det er det jeg ser på som naturlig her.

Jeg nevner det ganske ofte, jeg føler liksom en trang for å minne han om at han er adoptert. Heller ikke bra sikkert. Jeg synes rett og slett det er irriterende at han tar det så piano, når han egentlig burde bry seg om det!

Jeg visste ikke at han var adoptert da vi møttes og ble sammen, men jeg fant det fort ut på egenhånd. Det sårer meg også, at han ikke sa det selv. Men ja, dere har nok rett, jeg er sjalu. Jeg innrømmer det, og jeg vet det ikke er politisk korrekt å si sånt.

Jeg vil ikke gjøre det slutt på grunn av dette her, for kjæresten min er drømmemannen min. Jeg elsker ham så mye. Vi har jo et så bra forhold ellers. Problemet mitt er at jeg har en tendens til å henge meg opp i ting. Han har tidligere sagt at han synes jeg maser om det at han er adoptert, men som sagt føler jeg at jeg har en rett til det, siden han burde tenke over det mer enn han gjør. Jeg tror ikke han har planer om å slå opp med meg av den grunn, for da hadde han definitivt sagt noe.

Jeg liker vanligvis ikke å sitere lange innlegg, men synes det var nødvendig her. Kjære trådstarter; les hva du selv skriver. Du kan da ikke mene at dine snevre idéer om hva det vil si å være adoptert skal overstyre hans følelser? Gutten/mannen har det jo helt fint med sin situasjon, og du har ingen rett til å forlange at han i stedet skal føle seg miserabel! Tror nesten ikke hva jeg leser....

Ta deg sammen, eller; hvis du virkelig elsker denne mannen bør du faktisk gi ham friheten til å finne seg en annen livsledsager - som ikke bevisst går inn for å bryte ham ned!

[Gjest Gjest_gjest_*]

Ja det er utrolig ego. Jeg fatter ikke at en person kan tenke sånn. Normale foreldre? Takke være adoptiforeldre som vil gi barn et normalt liv. Hadde det vært bedre om han kom fra en familie med fyll og narkotika? Skjerp DEG!!

Jeg kan til en viss grad forstå trådstarter. Genene våre vil følge barn man selv setter til verden. Jeg forstår da at man gjerne vil vite.

Hadde det vært bedre om han kom fra en familie med fyll og narkotika?, skriver du. Hva vet du om ikke akkurat det er tilfellet med hans biologiske opphav.

[Hanselot]

....

Jeg vil ikke gjøre det slutt på grunn av dette her, for kjæresten min er drømmemannen min. Jeg elsker ham så mye. Vi har jo et så bra forhold ellers. Problemet mitt er at jeg har en tendens til å henge meg opp i ting. Han har tidligere sagt at han synes jeg maser om det at han er adoptert, men som sagt føler jeg at jeg har en rett til det, siden han burde tenke over det mer enn han gjør. Jeg tror ikke han har planer om å slå opp med meg av den grunn, for da hadde han definitivt sagt noe.

Måten å slå opp på når det gjelder masing kommer helt an på personlighet. Mange klarer seg fint helt til den ene dråpen som får begeret til å renne over. Det kommer som lyn fra klar himmel. Slutt å mas om det og slutt med å prøve å provosere frem en reaksjon. Jeg er like forundret hver gang over folk som prøver å provosere frem ett eller annet. Når da reaksjonen kommer så er ikke det bra heller. Hva ønsker du egentlig å oppnå?

[Gjest Gjest_Helle_*]

FY F... så jævla egoistisk du er!!!!!!!!!!!! hva er problemet ditt?

Han har jo hatt det bra hos sine adoptivoforeldre og hva er galt med å være adoptert? jeg kjenner flere som er det og de har det bra og det er ikke noe galt med dem.

Skjønner ikke hvorfor du henger deg opp i dette, og hvorfor er du sjalu?

Du virker utrolig umoden og rett slett blåst, håper virkelig han dumper deg.

Hvis dette er drømmemannen din som du skriver så har det ingenting å si at han er adoptert.

Som nevnt jeg HÅPER han gjør det slutt med deg!!!!!!!!!!!!!!!!