Fallin´ in løøøøv every day

[Gjest Tullingnummerfus]

Hei kjære jenter. Dere langsiktige og imponerende fornuftige vesener.

Jeg er en gutt på ca 20 år som har vært sammen med ei like gammel jente som meg i ca 4 år. Jeg er utrolig glad i henne og blædblædiblæ (dere forstår sikkert hva jeg mener), skrekkelig glad i henne altså, men jeg blir så ofte forelsket!

Jeg kan bli betatt og noen ganger til og med forelsket i personer jeg nesten ikke kjenner. Det er riktig nok en stund siden sist akkurat nå, men jeg føler at jeg er utro i hode mitt hele tiden. Vanskelig å forklare, men jeg lever i en total forvirring akkurat nå. Mulig det er min umodne kropp som spiller meg et puss eller to, men jeg er så utrolig forvirra hele tiden.

Hva skjer med meg?

Jeg trenger et svar fra noen voksne mennesker med erfaring!

[Gjest Gjest]

Det er nok ikke et fasitsvar her.

Kanskje har dere vært sammen for lenge, og bandt dere til hverandre for tidlig.

Kanskje har du behov for å rase mer fra deg før du binder deg skikkelig

Kanskje er du som meg, lar det lett fasinere av alle de fantastske menneskene som finnes rundt oss og har et litt overaktivt hormonsystem som lett reagerer på andre vakre mennesker. Jeg er ti år eldre enn deg, og lykkelig gift. Jeg elsker mannen min over alt på jord og ville aldri byttet ham ut med noen andre. Likevel har jeg vært betatt av kanskje 4-5 stykker på de snart ti årene vi har vært sammen. Jeg ser ikke på dette som noen trussel, det er uskyldige forelskelser/tanker/følelser som ikke truer følelsene jeg har for ham. Jeg ser på dette som min kropp som hele tiden er ute etter å registrere potensielle partnere for meg og at dette nok ikke skrur seg av selv om jeg er lykkelig gift. Jeg velger å overse disse følelsene og ser på den som en ren biologisk greie, og at jeg er heldig som kan kjenne i kroppen at det finnes mange fantastiske mennesker der ute. Jeg tenker at dette er noe som er helt separat fra det jeg føler fra mannen min, nettopp fordi jeg er klar over at jeg aldi har et ønske om å handle på disse følelsene og at jeg lett holder meg vekke fra personen det gjelder fordi jeg er så glad i mannen min at en idiotisk biologisk respons ikke er nok til at jeg velger vekk ham. Jeg har aldri følt meg mentalt utro, fordi jeg ikke gir liv til følelsene selv om jeg kan nyte kriblingen i magen mens den er der. Jeg holder meg vekke fra personen, eller så mye avstand som jeg kan og selv om tankene mine da er litt overopptatt av den andre så lar jeg ikke tankene fyke for mye. Jeg annerkjenner at de er der, men lar dem ikke ta så stor plass. Jeg vet jo at det er mannen min jeg vil ha, så jeg tenker heller på ham og fokuserer på ham.

Hvilke av disse tre alternativene som er rett for deg vet jeg ikke. Siden det har skjedd ganske ofte og du kjenner deg utro i tankene så er det kanskje litt mer enn slik jeg beskreiv det for meg i det tredje alternativet? Det er det bare du som kan kjenne på. Jeg ville bare si at det ikke i seg selv er galt å kjenne følelser for andre/kribling i magen etc. Noen har det ikke på denne måten, men for andre er dette helt naturlig og normalt. Vi er forskjellig skrudd sammen på den måten, men det er ikke i seg selv noe galt å kjenne at det kribler i magen av en annen. Det er når man fantaserer mye om den andre, forsøker å være nær den andre etc. at man gjør noe galt.