Føler meg fanget i forholdet

[Gjest Gjest_Fisk85_*]

Det er vanskelig for meg å forklare dette, og de fleste av dere vil nok si at det er bare å gå fra han om det er slik de føles. Tanken tenkes hver dag, og jeg ønsker meg nok bein i nesa til å få startet samtalen.

Vi har vært sammen i 4.5 år, og ble ganske tidlig samboere, som har sine årsaker som misstrivsel i kollektivet jeg bodde i da vi møttes, så ble det bare at vi flyttet sammen. Det har gått fint hele vegen.

Jeg vil forklare så best jeg kan og prøve å fatte meg i korthet om mine tanker/følelser overfor han og det vi har sammen.

Jeg sier jeg føler meg fanget, det er ikke så grusomt som det kanskje vil høres ut som for dere som sitter på utsiden, jeg lider jo ikke på noen måte fordi han er slem eller noe, langt der i fra. Det jeg eventuelt må lide av blir nok kjedsomhet.

Jeg er fullt klar over at det går an å gjøre noe med dette, og jeg har prøvd. Jeg har snakket med han, sakt at jeg syns vi gjør lite sammen, (som å finne på andre ting enn å sitte hjemme sammen, for det gjør vi alt for mye) han sa det bare var å komme med forslag, på hva jeg ville og slikt, det gjorde jeg da jeg tok opp dette. Og vi gikk på kino sammen, ut og spiste sammen ++. Han var veldig flink til å komme med forslag til ting vi kunne finne på en stund, men når denne diskusjonen har fått noen måneder på seg så ble livet vårt sakte men sikkert likens som det var igjen. Jeg har jo også bidratt til ting vi kunne finne på sammen (sitter ikke som en prinsesse og forventer å bli underholdt altså). Men at det har glidd tilbake er en ting, det andre er at mens det pågikk at vi faktisk tok i bruk offentlige ting som å gå på fotballkamper, bowling, kino, ja you name it, hadde jeg likevel denne kjedsomme følelsen av forholdet vårt. Det jeg prøver å si er at jeg tror ikke at det er det vi gjør, eller ikke gjør som får meg til å kjede meg i forholdet.

Han er flink til å planlegge ting vi skal gjøre fremover, som å reise på telttur til sommeren og leve villmarkslivet, og bilferie i hele Norge og slik og sånn. Men når tiden kommer der så er det enten Dårlig vær, lite med tid, eller andre ting som kommer i vegen. Han er flink til å planlegge, men også flink til og fine ting som kommer i vegen. Og jeg, den push over som jeg er, dilter etter og syns det han sier har en bra logikk og alt det der. Andre folk greier jo å gjøre unna sine planer og drømmer selv om de også har like lang/kort ferie som oss, og de også har diverse familieselskaper som de må få presset tid til gjennom et år. Og alle naturperlene han skal ha vist meg de gangene vi har besøkt hans hjemplass, på 4,5 år har jeg ikke sett en av dem. Det blir til sommeren, det blir til sommeren, ja vi får nå se nå da.

Jeg føler at jeg er mer impulsiv, eventyrlysten, rastløs og lever mer i nuvet enn hva han gjør. Han kan synes at en kort tur i skogen, til vi finner en fin plass å slå leir er tingen. Så sulle på og utforske området i rundt der. Mens jeg vil gå lengre, gjerne oppleve mer på turen, kanskje gå på en fjelltopp å få med utsikten.

En annen ting jeg greier å la meg irritere over, er hans evne til å fokusere på alt det negative. Som for eksempel på veg til butikken i krysset har det vært dårlig brøytet, og nå dannet seg is, så man får nakkesleng av å kjøre inn til parkeringsplassen. Dette har ikke jeg brydd meg om, for sånn er det med vinter, sant? Mens han banner og irriterer seg grønn over slikt. (det går fort over) Det er jo bare en bagatell og en må få lov å ergre seg over ting, men jeg syns det er vel mange bagateller han uffer seg over, og denne

energien/stemningen går over i meg og jeg blir i dårlig humør. Og om jeg tenker så langt fram til evt barn vi får, så tørr jeg ikke å tenke på hvor mye de vil irritere han når de er grinete, huff og huff, er ikke en slik hverdag jeg vil ha.

Forelskelsen fra min side har nok gitt seg, og det vet jeg at den gjør med tiden. Men at det skulle gå så langt at han har blitt min beste venn i stede for kjæreste trodde jeg at jeg skulle klare å berge, siden jeg blant annet prøvde å ta opp dette med kjedsomhet med han. Det er faktisk sånn at jeg ikke klarer å få lyst når han tar på meg og slikt også, det føles ekkelt, og jeg kjenner at jeg med en ufrivillig bevegelse trekker meg unna når han nærmer seg der nede. Så tuller jeg det bort med å finne på andre ting i stede for å snakke om det. Jeg har så lite lyst å fortelle kjæresten min at jeg ikke takler at han tar på meg

Alt dette samlet, tapper energi, motivasjon og livsglede fra meg. jeg er 25 år, og vil gjerne se på han jeg er sammen med å kjenne at han har jeg lyst til å dele livet med. i stede så blir jeg trist og ønsker at jeg kunne tenke annerledes om han. Jeg vil også gjøre mer ut av dagene enn jeg gjør, men føler at han bremser meg litt tilbake, siden han er roligere enn meg, ikke fullt så impulsiv, og som jeg sa finner fort unnskyldninger for at denne planlagte gode ideen ikke var like god likevel, (om det ble tidspress, dårlig vær, noe annet kom i vegen++). Som jeg også nevnte er jeg en push over, og med hans bra forklaringer på alt, hvorfor vi heller bør gjøre ting slik og sånn, så gir jeg alt for fort slipp på ting jeg ville gjort annerledes.

Han er skikkelig god med ord, har bra fornuftige meninger og synspunkter om det meste, og har alltid en bra mening om alt fra politikk til enkle regler i et lite samfunn. Mens jeg, er mer på slik ordbruk hvor jeg aldri finner det jeg leter etter, så ting blir liksom, mer sånn her liksom…. Om du skjønner tingen? :gjeiper: Når jeg er trist og lei og oppgitt over dette jeg har forklart over her så får jeg aldri ut det jeg føler i form av ord til han. Og det blir bare til at jeg holder det for meg selv, og et par venner da. De mener han ikke er dum, og at han skjønner mine problemer, og av en eller annen grunn får meg til å se at alt er fint, eller noe i den duren. De har også nevnt at jeg kan begynne ting med å gi han noe i skriftlig form, men har enda ikke motet meg opp til det.

Jeg har klart og tatt opp noen diskusjoner, som det jeg skrev i begynnelsen om kjedsomheten i forholdet og at vi ikke gjør så mye sammen. Og han hører det jeg sier, han er enig i det jeg sier, og han vil gjøre alt for at dette bedrer seg. Men så blir ballen lagt død, og alt går videre som om diskusjonen aldri har forekommet.

For han er jeg den eneste ene, og han har så mange planer for oss og fremtiden. Han sier av og til ut fra det blå ”gud, hvor nydelig du er” eller ”jeg elsker deg” jeg smiler på utsiden, men gråter på innsiden, fordi jeg ikke kan si det samme til han å mene det. I stede sier jeg det samme tilbake fordi jeg føler jeg må, om jeg nøler før jeg sier det så ser han spørrende på meg som om han tenker ”ja, skal du ikke si det tilbake??”

Når jeg ser på fremtiden min, ser jeg livet som om jeg allerede har levd det. ”Slik går no dagan”

Ja, dette ble litt lengre enn jeg trudde, men vanskelig å få frem det en føler i korthet, slik at andre skal kunne få en sjangs til å danne seg et bilde om hvordan det muligens kan føles.

Er det noen som kjenner seg igjen i dette? Hvordan komme meg ut av gjørma å få et liv jeg ikke allerede vet hvordan ender? Hvor jeg kan smile til dagen og ikke bare eksistere men også leve. Jeg er en looser på ord mens han er et vandrende leksikon som sikkert har evnen til å hjernevaske meg. Av og til føler jeg mer som en skizofren, fordi jeg er så usikker blant alt jeg føler i dette forholdet, eller skal jeg kalle det for humørsvigninger?

[Gjest ravina]

Ok jeg vet godt hva du mener. jeg er 31 år, og har flere forhold bak meg som varte mellom 3-5 år. Dt jeg nå begynner å igjenkjenne er dette med kjedsomheten.. Den kommer krypende etter et par år, og kjæresten min er den som får skylden..så finner jeg en som er ny og spennende..til han blir kjedelig igjen.. Det du må gjøre er å ta tak i ditt eget liv. Kjæresten din har ikke ansvar for å gjøre alt mulig for at du ikke skal kjede deg. Finn deg hobbyer og nye venner, tren, få deg en hund, gå et kurs, hva som helst som gjør livet mer gøy! Han er kjæresten din, han skal gi deg kjærlighet og trygghet, og gå ved siden av deg i livet ditt, ikke styre det eller spille hovedrollen. Du er din egen lykkes smed som det heter... De fleste menn er ganske like; de spiser middag og suller rundt hjemme, har kanskje en hobby eller to..ingen er spesielt mer spennende enn den andre..og det er litt " grønnere gress på andre siden-greiene du har på gang i hodet dit nå. Du skriver at du føler han holder deg tilbake, men gjør han det fordi han ikke blir med på ting du foreslår, eller sier han at du ikke får lov til ting?

Sett deg å les litt av alle de triste historiene om menn som slår, eller er utro, nekter å ha sex med dama si..osv, så kanskje du ser hvor heldig du faktisk er. Sjansen er desverre stor for at hvis du prøver å finne en mer spennende type så er han kanskje av den typen..

Absolutt ingen mann er perfekt, det er noe med dem alle, og kjedsomhet er absolutt å foretrekke fremfor andre mulige alternativ..

Kjed seg gjør man som regel når man har det altfor godt..

[Gjest Gjest_s_*]

Sier meg enig med henne over meg. Det er faktisk du selv som må ta tak i din kjedsomhet, og pøve å få mer uta av livet ditt. Han vil kanskje alltid være en god støtte for deg, men ikke gi deg den spenningen du ønsker. Og får du deg en mann som gir deg denne spenningen kan det hende at du sitter og biter negler hver fred og lørdags kveld når han er ute og sjekker nye damer

[I Grosny]

En ting jeg har sett mye av her på KG, er at damene blir lei av mennene sine etter ca 3 år.

Jeg begynner å lure på om det er ei underbevisst biologisk klokke som ringer?

3 år sammen og ufruktbar- på tide å gå videre.

Nå må det sies til mannens forsvar at han har brukt prevensjon, men det er ikke sikkert at kroppen og hormonene til dama forstår det.

[Gjest Gjest_Fisk85_*]

Ja, jeg sjønner at jeg blir nødt å ta tak i livet mitt, det er det jeg prøver på. Hund har vi fått oss sammen, hobby har jeg, og den benytter jeg meg av. Nye venner er ikke lett og få, men har noen gode gamle venner, som er gode å ha. Jeg legger ikke mitt liv i hans hender, å forventer ikke at han skal finne på alt mulig. Vi gjør mye sammen, vi har mange felles interesser. men likevel på forskjellige plan. Som jeg skrev så liker vi begge friluftsliv, han liker korte turer å slappe av ute, mens jeg helst vil rekke over alle toppene i området. Når det blir snakk om litt krevende utflukter så finner han på unnskyldninger for ikke å bli med (slik føler jeg de iallefall) sånn som uken som var hadde han vinterferie, han er lærer. Men foretrakk å reise på jobben å ordne noe i stede for å bli me på skitur. Det er ikke alltid at han vil bli med på ting jeg foreslår nei,

jeg må ikke spørre om å få lov til ting, jeg gjør som jeg vil, det vet både jeg og ham. Men noen ganger før jeg går hjemmefra kjenner jeg det på stemningen oss i mellom, at han heller har ønsket at jeg ble igjen hejmme, selv om han sier "bare gå ut, jeg sitter her å spiller, det går fint" Han sier det kanskje for ikke å "ødelegge" for meg, men når jeg sier til han at jeg vet han ikke mener det han sier så står han på sitt. Kunne han bare hørt på meg, å si ting som det er, så kan det bli litt lettere å få en bedre atmosfære.

Andre ganger er stemningen helt annerledes å jeg går ut døra med et smil om munnen. Jeg tror nettopp dette ville vært enklere om han gjorde mer ting uten meg også, men det skjer aldri.

Jeg er ikke fristet av noe grønnere gress på andre siden, går jeg ut av dette forholdet, så vil jeg absolutt ikke haste meg inn i noe nytt. Å vær du sikker, er fullt klar over alle drittsekkene rundt om som du skriver om. Å jeg vet jeg er heldig som har en som er så glad i meg, men ett eller annet sted føles det ikke riktig, Det er dette jeg prøver å komme til bunns i.

Jeg tenker også på han i denne situasjonen, at jeg bruker jo opp tiden hans om jeg nå skal finne ut at dette ikke er noe jeg vil satse på. Jeg har nesten aldri vært helt alene, det kan være en fase av livet jeg gjenre vil være en del av før jeg eventuelt gir mitt JA til noen. Vite at jeg faktisk klarer å bo alene, noe jeg aldri har prøvd. Jeg vet ikke.... Det jeg vet, er at en skal ikke få lyst å grine av sorg når din kjære sier "jeg elsker deg"

Mamma har faktsik begynt å spørre om jeg har det bra? hun kjenner meg ikke igjen i den gladjenta jeg brukte å være. Jeg er bekymret over om hans negative innstilling til de meste begynner å smitte over på meg. Jeg har ingen planer om å skifte personlighet i allefall

Jeg tror ikke at jeg noen gang vil bite negler når mannen er ute å sjekker damer som du sier, har iallefall aldri hatt et slikt problem, har ikke opplevd å være sjalu for slike ting tidligere iallefall....

[Havbris]

Hei Ts!

Ut fra det du skriver tror jeg ikke at kjedsomheten din er noe du gir ham "skylden" for, det ser jo ut til at du tar ansvar for deg selv. Og du kan absolutt uttrykke deg med ord - så jeg tror heller ikke det er der hunden ligger begravet. Jeg opplever at det ligger mye sorg mellom linjene i det du skriver. Om det er fordi du har hatt drømmer som ikke er innfridd eller om det er sorg over å ikke klare å være hans elskede, slik du ønsker, kan jeg jo ikke si noe om. Men det høres ut som det først og fremst er følelsene dine du sliter med. Alt det andre du skriver om - irritasjon og hans utsettelsestrang - er sannsynligvis bare konsekvenser av dette. Eller omvendt?

Ut fra det du skriver skulle dere ha alle mulige forutsetninger for å oppleve mye sammen. Turer, ferier, reiser etc skulle kunne bidra til at dere kan fylle felleskapet med mye som dere kan dele.

Følelser kan endre seg over tid - det gjør de nesten alltid. Men selv om forelskelsen går over i noe annet - så må det allikevel være såpass nerve at man fremdeles synes det er godt å ta på hverandre.

Spørsmålet er jo om dette forholdet i det hele tatt startet med forelskelse - eller om det er et forhold som "bare ble slik"? Har du vært forelsket i ham? Har han fått følelsene dine til å hoppe rundt i kroppen og gjøre deg gal?

Jeg synes du skal snakke mer med ham. Og - hvis du synes det er vanskelig å uttrykke deg "to the point" så synes jeg ideen om å sette seg ned å skrive er god. Da kan du få samlet deg og kan forsøke å finne nerven i det som plager deg.

I en periode da mannen min og jeg hadde det veldig vanskelig, så skrev vi masse til hverandre. Det ga oss en likeverdig mulighet til å lette trykket - uten forstyrrende støy som kan ødelegge, hvis kommunikasjonen er asymmetrisk.

Jeg synes ikke du skal gi opp i første runde.

[Gjest Gjest_mann]

Til trådstarter:

For det første, bytt ut Comic Sans som skrifttype please.

Det er den verste fonten som finnes og er håpløst å lese med.

Så til poenget.

Alle forhold er sånn. Enkelt og greit. Det beste du kan gjøre er å tenke over de helt grunnleggende tingene:

• Trives dere sammen?
  
• Er han snill og grei?
  
• Krangler dere mye?
  
• Irriterer du deg over småting osv?
  
• Fungerer sexlivet?
  

For saken er at disse problemene vil du møte på før eller siden uansett. Og dersom han er grei å leve med så er det bedre at dere løser opp i disse tingene nå enn å måtte gjøre det i hvert eneste forhold i ettertid. Før eller siden MÅ du møte disse problemene siden de som sagt vil dukke opp.

Faktisk burde dere ha litt tid fra hverandre, uten å tenke på det som å "ta pause" eller å "slå opp". Ta deg heller en uke eller to på landet eller noe. Være et annet sted, så får dere følt på hvordan det er å være uten hverandre. For dersom dere gror fast sammen ved å bare sitte hjemme så vil begge før eller siden møte på en smell. Og som oftest ender det med brudd.