Kaostanker og kaosliv

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg skriver dette i et håp om å få rydda opp i egne tanker.

Vi er begge samboere på hver vår kant. Og desverre klarer ikke jeg å være så åpen mot min samboer som jeg vet jeg burde, han vet jeg har møtt en gutt jeg har fått en veldig fin kjemi og et godt forhold til, men resten av følelsene klarer jeg ikke å sette ord på. Ikke en gang til meg selv, så hvordan skal jeg kunne klare det til andre?

Vi møttes via en organisasjon vi begge jobber delvis i ved siden av andre jobber.

Fikk en kontakt som var skremmende allerede første kvelden, og har hatt mye kontakt etter den tid, via sms og msn, samt møttes et par ganger til på samlinger via organisasjonsarbeidet.

Vi har ved to anledninger havnet på samme hotellrom under disse samlingene, det har gått på gode samtaler og at vi tilslutt har sovnet.

Vi har begge hatt hvert vårt å stri med på hjemmebane, han har opplevd utroskap i flere omganger, men valgt å prøve å jobbe med forholdet, mens jeg har slitt litt med samboers mangel på interesse til å gjøre kjæresteting etter at vi ble foreldre for tre år siden, han er mye ute med kamerater og slikt mens jeg er hjemme, så disse følelsene er sikkert noe som forsterker den følelsen vi får når vi er sammen av en slags ro og tilhørighet.

Han gjorde det for en ukes tid siden slutt med samboeren sin, og hun fortalte han noen dager etter det at hun mest sannsynlig er gravid. (hun har en legetime i løpet av uka hvor de evt får det bekreftet) De, og særlig han har i alle de årene de har vært sammen vært 100% klare på at de ikke skulle ha barn i det hele tatt, så han tar dette med en blandet følelse, og det ser ut til at det går mot en abort som han selvfølgelig kommer til å støtte henne gjennom, det er like mye hans "skyld" at den situasjonen er der, som hennes.

Følelsene og hodet mitt jobber på høygir nå, hva føler jeg for han, hva føler jeg for samboeren min, har vi noe å jobbe med annet enn et felles barn? Noe jeg slett ikke ser på som "bare" - men er det nok?

Jeg og samboeren min har snakket om at jeg og denne gutten har blitt godt kjent, han sier han skjønner om jeg har blitt betatt, men gjør ikke noe forsøk på å ville jobbe med det, han stikker ut med gutta etter middag så ofte han kan, og kommer hjem igjen i 23-tiden på kvelden. Jeg lurer på om han bare er lei, og ikke vil mer han og, men det spørsmålet vet jeg ikke om jeg tør å spørre, det føles som at uansett hva som skjer framover så blir det feil, på den ene eller andre måten.

Som sagt ble dette et innlegg for å sortere tanker, om det hjalp vet jeg ikke, og jeg tar gjerne i mot innspill

[Havbris]

Hei TS.

Jeg har ikke mye konstruktivt å si deg – annet enn at det er på tide å ta en ryddejobb i forholdet dere har på hjemmebane. Jeg forstår at det du finner hos ”den andre” er mye av det du savner hjemme – det å bli sett, begjært (?), oppleve spenning, prate etc etc – dette er helt klassisk. Og dette vet du helt sikkert selv.

Så må du jo spørre deg selv – ønsker du et fortsatt liv med mannen du lever med? Ønsker han et fortsatt liv med deg? Hvis dere svare ja begge to så er neste trekk å ringe for å skaffe en time og starte på parterapi/familierådgivning eller samlivskurs. Med mindre dere har en åpen og god kommunikasjon fra før. Men det virker ikke slik siden forholdet får lov til å utvikle seg som det gjør. Dere har sannsynligvis ”slukket” pæra i kjærlighetslampa og trenger hjelp til å få den til å lyse igjen. Det vil kreve en sterk vilje og mye jobb.

Jeg synes dette er det du skal bruke tankene på fremover. Stryk ”den andre” fra dagsordenen akkurat nå.

[Gjest Gjest]

Jeg synes dette er det du skal bruke tankene på fremover. Stryk ”den andre” fra dagsordenen akkurat nå.

Helt enig! Han har sitt kaos å rydde opp i, og i mellomtiden kan du konsentrere deg om ditt.

Hvis du klarer å lukke han andre ute fra hodet ditt en stund, er det lettere for deg å se hva du egentlig vil med ditt nåværende forhold. Om det går mot brudd, vil det uansett gi deg en bedre samvittighet å vite at du tok deg tid til å kjenne etter hva du føler hjemme.

Men problemet er å lukke den andre ute når man er betatt. Har vært gjennom en lignende situasjon selv, og det er ikke enkelt. Det "heldige" for deg er at han andre har litt å rydde i selv. Sånn var det ikke i min situasjon. Jeg følte meg presset fra alle kanter, og fikk egentlig ikke sortert noe som helst. Hadde jeg kunnet det, er jeg ikke sikker på at utfallet hadde blitt brudd, slik det ble. Har det greit nå egentlig, men angrer på at det andre aldri fikk en rettferdig sjanse, siden den andre herjet med hodet mitt hele tiden.

[Gjest hovedinnlegger]

Takk for svar begge to.

Jeg er veldig takknemlig for svarene deres, tankene er liksom så "tabu" at det er godt å dele med noen som ikke vet hvem jeg er.

Jeg vet dere har rett, at vi må konsentrere oss om det vi har på hver vår side først, og så eventuellt senere se hva som skjer. Men gud så vanskelig det er å være fornuftig noen ganger!

Jeg sa til samboer at vi må ta en prat i kveld, noe han sa han var enig i, så da får vi se når den samtalen er over - om jeg er noe klokere da.

Igjen - takk!

[Havbris]

Helt enig! Han har sitt kaos å rydde opp i, og i mellomtiden kan du konsentrere deg om ditt.

Hvis du klarer å lukke han andre ute fra hodet ditt en stund, er det lettere for deg å se hva du egentlig vil med ditt nåværende forhold. Om det går mot brudd, vil det uansett gi deg en bedre samvittighet å vite at du tok deg tid til å kjenne etter hva du føler hjemme.

Men problemet er å lukke den andre ute når man er betatt. Har vært gjennom en lignende situasjon selv, og det er ikke enkelt. Det "heldige" for deg er at han andre har litt å rydde i selv. Sånn var det ikke i min situasjon. Jeg følte meg presset fra alle kanter, og fikk egentlig ikke sortert noe som helst. Hadde jeg kunnet det, er jeg ikke sikker på at utfallet hadde blitt brudd, slik det ble. Har det greit nå egentlig, men angrer på at det andre aldri fikk en rettferdig sjanse, siden den andre herjet med hodet mitt hele tiden.

Dette er kloke refleksjoner som det er verdt å lytte til TS og fint at du har tatt initiativet til å snakke med mannen din. Det er faktisk en del mennesker som har gått i grøfta på det å forveksle sitt eget behov for anerkjennelse, det å bli sett, spenning m.m - med forelskelse i en annen. Fordi den berusende forelskelsen har gått over i noe annet - så blir fristelsen til å oppleve ny spenning for stor, man tar forhastede avgjørelser - men risikerer etter en stund å være i en situasjon som er forbausende lik den man forlot...

En del forhold avsluttes når forelskelsen går over i noe annet. Men mange fortsetter fordi man i forkant er oppmerksom på at de berusende følelsene en dag ikke er så berusende, og har kraft og vilje nok til å jobbe for å oppdage hverandre på nytt, tilføre nye impulser og endre retningen på forholdet.

Du gjør klokt i å løfte på alle stener før du foretar deg noe som helst.