Må bli mer selvstendig i forholdet..

[Gjest trøtt]

Jeg og samboern min har vært sammen i 3 1\2 år, og bodd sammen i ca. 3 år. Jeg er kjempe glad i han, og jeg vet han er kjempeglad i meg.

Problemet jeg sliter med - og som jeg har sliti med i hele forholdet - er at jeg er alt for avhengig av han, og veldig lite selvstendig.

Jeg har egne venner og hobbyer men tar meg selv i å planlegge alt veldig rundt kjærsten min. Jeg har nok ikke vært like oppmerksom på dette før, men merker det mer og mer..

Når vi krangler (selv om det er små bagateller) har jeg en tendens til å ta det alt for seriøst, og bli veldig lei meg. Det er liksom ikke bra igjen til vi blir venner, så om vi krangler rett før noen av oss skal noe blir jeg sittende å gruble og surne over dette helt til vi sees igjen. Han derimot klarer å se bagatellen for det det er, og er mye mer selvstendig.

Jeg har egentlig alltid vært selvstendig (er 24 år) men dette er mitt første forhold og jeg ser jo at jeg i starten av forholdet gikk inn i et mønster det er vanskelig å komme ut av. Da vi ble sammen flyttet jeg til hans by, og det tok vel rundt ett år før jeg fikk min egen vennekrets/kollegaer osv.

Jeg er rett og slett blitt skikkelig tøffel, og det blir for mye av det gode. Jeg vil jo selvsagt ha tid til kjærsten min og ta hensyn til han, men jeg kan jo ikke planlegge kalenderen min etter hva han har av andre planer..

En annen ting er jo at om jeg fortsetter å være så avhengig av han, kommer jeg jo ikke til å takle et eventuellt brudd (nei jeg tror ikke det blir brudd i nærmeste framtid, men er realistisk på tanken om at det kan skje en gang ).

Vet ikke om dette ble forståelig for dere, ble litt mye tanke-surr her..

Noen som kjenner seg igjen? Har tips til meg?

[Havbris]

Hei TS

Dette er nok ikke tankesurr du er alene om, hvis det kan være noen trøst! Jeg er sikkert mye eldre enn deg – men jeg kjenner meg igjen, fra yngre dager, tidligere i mitt ekteskap, - i en del av det du skriver. Og det er fint at du har begynt å reflektere over dette nå. Det er dumt å sutre i stykker seg selv og et forhold.

Hvorfor blir du så opprørt når dere krangler om bagateller og hvorfor blir det hengende i tankene dine så lenge etterpå? Noen ganger kan det være slik at når bagateller utløser krangler som ikke vil slippe, så er det fordi bagatellene trigger noe underliggende og mer omfattende. Er du redd for at kjæresten din ikke skal like deg når dere er uenige? Er du redd for at han skal gå fra deg når dere krangler? Er det vanskelig for deg å godta at dere ikke kan være enige om alt og at dere er to separate individer?

Jeg synes du skal bruke litt tid på å finne ut av hva som trigger disse følelsene du sliter med , og hvilken betydning de har. Og ja – kanskje skal du satse litt mer på deg selv, ikke planlegge alt i livet ditt med ham inkludert.

[Gjest trøtt]

Hei TS

Dette er nok ikke tankesurr du er alene om, hvis det kan være noen trøst! Jeg er sikkert mye eldre enn deg – men jeg kjenner meg igjen, fra yngre dager, tidligere i mitt ekteskap, - i en del av det du skriver. Og det er fint at du har begynt å reflektere over dette nå. Det er dumt å sutre i stykker seg selv og et forhold.

Hvorfor blir du så opprørt når dere krangler om bagateller og hvorfor blir det hengende i tankene dine så lenge etterpå? Noen ganger kan det være slik at når bagateller utløser krangler som ikke vil slippe, så er det fordi bagatellene trigger noe underliggende og mer omfattende. Er du redd for at kjæresten din ikke skal like deg når dere er uenige? Er du redd for at han skal gå fra deg når dere krangler? Er det vanskelig for deg å godta at dere ikke kan være enige om alt og at dere er to separate individer?

Jeg synes du skal bruke litt tid på å finne ut av hva som trigger disse følelsene du sliter med , og hvilken betydning de har. Og ja – kanskje skal du satse litt mer på deg selv, ikke planlegge alt i livet ditt med ham inkludert.

Hallo,

godt å høre at jeg ikke er alene

Du lurer på hvorfor tankene henger så lenge igjen etter en krangel, svaret er nok at jeg er redd for å miste han når vi krangler.

Når vi krangler har han en tendens til å si ting som "hvis det forsetter sånn så..." eller "nå er jeg så lei.."..

Jeg har tatt dette opp med han, og jeg tror han når han sier at han ikke mener det bokstavelig, men at han har problemer med å kontrollere seg når han blir sint.

Jeg kan godt forstå at man sier litt mer enn man mener når man er sint, og jeg vet at han ikke har tenkt seg noe sted.

Men, uansett henger dette over hver eneste krangel, og dette tror jeg ikke han helt forstår.

"Du vet jo at jeg ikke mener det" sier han, men selv om jeg vet det så er det ikke noe arti å høre dette under hver krangel.

Hører du ting for mye, begynner du jo å tro det selv - hvertfall når jeg er litt deppa fordi vi krangler..

Jeg tror vel løsningen må bli at jeg rett og slett prøver å gi litt mer faen når det kommer til kranglingene som kommer av bagateller, jeg tror nok ikke kjærsten kommer til å forandre seg på akkurat dette her - og det må jeg velge å leve med.

[MissMas]

Jeg og samboern min har vært sammen i 3 1\2 år, og bodd sammen i ca. 3 år. Jeg er kjempe glad i han, og jeg vet han er kjempeglad i meg.

Problemet jeg sliter med - og som jeg har sliti med i hele forholdet - er at jeg er alt for avhengig av han, og veldig lite selvstendig.

Jeg har egne venner og hobbyer men tar meg selv i å planlegge alt veldig rundt kjærsten min. Jeg har nok ikke vært like oppmerksom på dette før, men merker det mer og mer..

Når vi krangler (selv om det er små bagateller) har jeg en tendens til å ta det alt for seriøst, og bli veldig lei meg. Det er liksom ikke bra igjen til vi blir venner, så om vi krangler rett før noen av oss skal noe blir jeg sittende å gruble og surne over dette helt til vi sees igjen. Han derimot klarer å se bagatellen for det det er, og er mye mer selvstendig.

Jeg har egentlig alltid vært selvstendig (er 24 år) men dette er mitt første forhold og jeg ser jo at jeg i starten av forholdet gikk inn i et mønster det er vanskelig å komme ut av. Da vi ble sammen flyttet jeg til hans by, og det tok vel rundt ett år før jeg fikk min egen vennekrets/kollegaer osv.

Jeg er rett og slett blitt skikkelig tøffel, og det blir for mye av det gode. Jeg vil jo selvsagt ha tid til kjærsten min og ta hensyn til han, men jeg kan jo ikke planlegge kalenderen min etter hva han har av andre planer..

En annen ting er jo at om jeg fortsetter å være så avhengig av han, kommer jeg jo ikke til å takle et eventuellt brudd (nei jeg tror ikke det blir brudd i nærmeste framtid, men er realistisk

på tanken om at det kan skje en gang ).

Vet ikke om dette ble forståelig for dere, ble litt mye tanke-surr her..

Noen som kjenner seg igjen? Har tips til meg?

Oi, som jeg kjenner meg igjen i det du skriver der. Bortsett fra at jeg ikke har fått et kontaktnettverk grunnet private grunner.

Det er veldig viktig å kunne være selvstendig ja, men det er

kjempeflott at du fortsatt vil ha mye tid til ham.

Siden jeg er midt oppi samme greia selv, har jeg dessverre ingen bra tips, men jeg skjønner i hvertfall veldig godt hvordan du har det!!

[Gjest trøtt]

Oi, som jeg kjenner meg igjen i det du skriver der. Bortsett fra at jeg ikke har fått et kontaktnettverk grunnet private grunner.

Det er veldig viktig å kunne være selvstendig ja, men det er

kjempeflott at du fortsatt vil ha mye tid til ham.

Siden jeg er midt oppi samme greia selv, har jeg dessverre ingen bra tips, men jeg skjønner i hvertfall veldig godt hvordan du har det!!

Takk for svar, ja det er godt å høre det er flere