Jevner forsprang i utv seg ut over tid?

[Gjest Til dere med større barn]

Vi kjenner nok alle til noen som virkelig STIMULERER barna sine og gir dem 110% oppmerksomhet til enhver tid.

Jeg er ikke blant dem og har helt tiden vært litt bevisst på at jeg ønsker å lære barna å leke alene osv.

Det ser for meg ut til at de foreldrene som stimulerer barna veldig også har barn som er tidlig ute både motorisk og språklig. Logisk nok. Dette er veldig synlig når barna er små og noen kan gå tidlig, andre sent, noen snakker tidlig andre sent, noen kan mange av "hva sier hesten" osv, men andre nesten ingen.

Så kommer spørsmålet, og jeg stiller dette til dere som har litt eldre barn og kan sammenlikne med feks barn fra deres barselgrupper e.l.:

Er dette forspranget noe som jevner seg ut? Eller vil stimulerende foreldre alltid ha barn som bli stimulert og dermed alltid ligge foran? Om man snakker/går sent som liten, trenger man å være noe senere utviklet ved feks skolestart av den grunn??

Hva er deres erfaringer? Trekk gjerne fram konkrete eksempler med klønete babyer som blir gode ballettdansere med kontroll på hver muskel, mens han som gikk tidlig har dårlig kroppskontroll eller motsatt.

Det sies at det ikke er noen sammenheng mellom når barn utvikler seg og hvor smarte de er. Er dere enige i det?

[kiri]

Min mann gikk da han var 15 mnd (altså ikke spesielt tidlig) og han har veldig god kroppskontroll og balanse i dag.

[Gjest navnelapp]

Eg har vore som deg, og latt barna leike ein del åleine, men dei har også blitt stimulert på ulikt vis, mykje med sang og musikk, men også lesing på kveldstid. Motorisk har vi vel vore "middels" tenker eg. Guten min som no er 11 sykla utan støttehjul veldig tidlig, men elles er han ikkje så veldig sterk motorisk. Han skatar, men syns at snowboard er vanskeleg.

Datra mi "får til alt". ho las veldig tidlig, og får med seg alt som skjer rundt seg, på skulen, i nyheitene og sosialt. Ho rykka opp i niande no etter jul. Begge er nok eit resultat av "passe" stimulering, men eg trur genar er minst like viktig. Både mannen min og eg har høgare utdanning, er musikalske og har hatt gode resultat på skulen. Vi har kanskje "stimulert" dei ein halvtime til ein time kvar dag, men aller mest ber dei i seg, trur eg.

Eg trur også sterkt på at barn skal få halde på med det dei likar. Indre motivasjon er langt å foretrekke framfor ytre. Babystimulans har eg ikkje så mykje tru på, ut over dei vanlege sangane i fanget og dialogen som ein alltid har med babyen sin.

[lille katt]

Det ser for meg ut til at de foreldrene som stimulerer barna veldig også har barn som er tidlig ute både motorisk og språklig. Logisk nok.

Det sies at det ikke er noen sammenheng mellom når barn utvikler seg og hvor smarte de er. Er dere enige i det?

Det er gjerne ikke tilfeldig hvilke foreldre som stimulerer barna mye, og dette gjenspeiles også gjerne i barnas utvikling .

Når det gjelder hva som "sies" kan det jo være mer nyttig å lese litt småbarnsforskning for å finne ut hva som er påvist . Tidlig språkutvikling predikerer for eksempel et godt evnenivå bedre enn tidlig motorisk utvikling. Det vil si at barn som snakker tidlig har større sannsynlighet for å bli/være smartere enn barn som snakker sent, mens barn som f.eks. går tidlig ikke nødvendigvis er/blir smartere enn barn som går sent.

[Gjest Gjest]

Jeg har latt mine egne barn følge sin egen utvikling uten å stimulere dem noe særlig. De har lært seg å leke alene ganske tidlig, jeg har ikke lest for dem hver kveld, ikke lært dem å skrive eller lese før skolen - ingenting.

Begge mine sønner har likevel alltid klart seg særdeles bra på skolen. Yngstemann går i andre klasse, og er den beste i klassen sin i alle fag. Han snakker ikke helt rent ennå.

Det jeg vil få frem er at barn som ikke har lærevansker oftest utvikler seg i sin egen takt uavhengig av stimuli. Men med et begavet barn kan man nok få frem imponerende resultater om man legger ned mye tid og energi på å stimulere dem. Spørsmålet er om det er så givende for barnet å bli et "wunderkind".

[Gjest Gjest_la flaca_*]

Når det gjelder hva som "sies" kan det jo være mer nyttig å lese litt småbarnsforskning for å finne ut hva som er påvist . Tidlig språkutvikling predikerer for eksempel et godt evnenivå bedre enn tidlig motorisk utvikling. Det vil si at barn som snakker tidlig har større sannsynlighet for å bli/være smartere enn barn som snakker sent, mens barn som f.eks. går tidlig ikke nødvendigvis er/blir smartere enn barn som går sent.

Uavhengig av snakke tidlig/gå tidlig-problematikken har jeg litt vanskelig for å tro at det å snakke tidlig alene peker mot høyere intelligens. (har du noe å vise til?)

Mange barn begynner å prate tidlig med et dertil snervert ordforråd, mens andre venter lenger før de åpner munnen MEN når de først snakker har de som regel et mye mer korrekt og variert språk. Det har gjerne å gjøre med personlighetstype, ikke intelligens!

[Gjest *Mim*]

Det er ikke alle forsprang som jevnes ut over tid. Det er jo nettopp derfor vi har sosiale ulikheter - sporty og høyt utdannede foreldre får i hovedregelen sporty og høyt utdannede barn. Det har selvfølgelig ikke noe med intelligens å gjøre.

Det vil alltid være unntak, og vi kan gjerne trekke dem fram, men i hovedsak lønner det seg å stimulere barna sine innenfor rimelighetens grenser. Og jeg tror kanskje ikke det erså lurt å gi barna sine 110 % prosent oppmerksomhet. Da får man barn som er vant til at verden kun snurrer for deres skyld...

[Gjest balla]

Jeg er en mor som sikkert utenifra så ut som om jeg stimulerte babyen min mye. Men fra min vinkel var det babyen som var veldig våken og ville være med, sette egne grenser og ga utrykk for egne behov. hun sov svært lite og fikk med seg mye. Hennes språkutvikling kom veldig tidlig og det var både mange ord og lange setninger. Hun har også hele sitt liv vært veldig sosial.

Jeg ser på ingen måte at det er min stimulering som har gitt henne dette forspranget, hun var helt klart født med det.

[Gjest Gjest]

Jeg har to barn, begge fikk like mye stimulanse i barneårene, og begge har utviklet seg forskjellig, og i ulikt tempo.

Ingen av dem fikk oppmerksomhet hele tiden, de lærte begge å leke for seg selv, men begge ble lekt med, snakket med, sunget for, og lest for hver dag.

Den ene tok sine første skritt på ettårsdagen, den andre tok sine første skritt rundt 9 mnd alderen.

Den ene sa sin første fulle setning lenge før fylte to år, den andre sa ikke sine første ord før fylte tre år.

Den ene leste flytende før skolestart, den andre leste ikke flytende før slutten av 1.klasse.

Den ene sluttet med bleier ved 16 mnd-alderen, den andre ikke før 3 år.

(Bevisst har jeg blandet hvem som gjorde hva, og når... Det kan for eksempel godt være at den som gikk senest lærte å lese først )

Jeg kan også si at barnet som snakket senest, har høy IQ (ca 120), men er lite verbal av seg.

[Gjest Gjest]

Hvis man blir stimulert mye - eller heller riktig, hva nå enn det er (varierer nok hva det enkelte barnet har behov for/godt av) - når man er liten, er det vel trolig at de samme foreldrene følger opp videre i oppveksten. Og det er i hvert fall sånn at barn av akademikere i snitt er mer skoleflinke enn barn som ikke får faglig hjelp/stimuli hjemmefra. Selvfølgelig er det mye som er naturgitt også, men når det gjelder skolepensum f eks er det jo lagt opp til at de aller fleste skal kunne lære seg det og komme gjennom det, og ettersom det er innenfor et "lærbart" område vil jo stimuli ha en effekt. Det betyr selvsagt ikke at det ikke finnes en haug med unntak og at det ikke betyr at de smarteste har de skoleflinke foreldrene osv.

[lille katt]

Uavhengig av snakke tidlig/gå tidlig-problematikken har jeg litt vanskelig for å tro at det å snakke tidlig alene peker mot høyere intelligens. (har du noe å vise til?)

Jeg sier ikke det heller, les innlegget mitt en gang til. Poenget er at vi her til lands er veldig opptatt av motorisk utvikling og følger nøye med på den, mens den tidlige språkutviklingen er en bedre prediktor for barnets intelligens, og den er vi ikke like flinke til å følge med på.

Skulle gjerne hatt en link til deg, men det har jeg dessverre ikke. Du kan jo heller finne en kilde som motbeviser det .

Endret 1. mars 2010 av lille katt

[Gjest Gjest]

Hvordan det går med utviklingen er jeg ikke sikker på, men jeg tror barn som får mye stimulig blir lykkere enn de som får lite stimuli. Jeg var ekstremt flink til å leke for meg selv helt fra jeg var bitteliten og til jeg var ganske stor. Det var en drøm for foreldrene mine, men jeg tror egentlig ikke det var så sunt.