Han vil ha barn NÅ!

[Gjest Gjest_fisken_*]

Jeg og min samboer har et godt og trygt forhold, vi er i slutten av 20 årene begge to. Og i det siste har han begynt å si at han vil at vi ska få barn, og vi MÅ få det i ÅR. Jeg vil også ha barn, men jeg er hysterisk redd for å miste "kroppen min".

Jeg er redd at jeg skal bli tjukk og slaskete og aldri vil finne tilbake til "originalformen" min.

Jeg har lidd av anorexi i tidligere år, så jeg er nok litt for mye kroppsfiksert anlagt. Men det er det eneste som hindrer meg... for jeg elsker unger og kjenner at det begynner å bli på tide.

Så hva gjør jeg? Sambo er så oppsatt på barn at han vil ikke vente lengre.

[Gjest Gjest]

Håper du er fornøyd med kroppen din da, når du er åtti og like skrukkete som resten av oss. Bare at vi har barnebarn å kose oss med!

Perspektiv. Hjalp det?

Neivel, skaff deg en psykolog, evnt ring den du hadde.

[Gjest Gjest]

herregud... det er bare latskap hvis du blir tykk. Det er arbeid og motivasjon, mål som gjør at du får kroppen tilbake. Spiser du sunt, kan du vel spise så mye du vil også, så lenge du får deg litt mosjon.

[Gjest NewMonkey]

Jeg syns du burde forklare mannen din at det faktisk tar minst 9mnd å få barn hvis dere starter NÅ...

Har du spurt ham om hvorfor han må ha barn akkurat NÅ og ikke neste år? :klø:

Og..."originalformen" din er i forandring hele tiden, så du trenger ikke bekymre deg over det

[Gjest Gjest]

Mannen din kan jo ikke bestemme når og om dere skal ha barn.

[NoAngel]

om dere skal få det til å år burde dere jaggu forte dere

[Karry]

Dette henger ikke sammen det du sier. At du er bekymret for kroppen din er en ting, men den bekymringen endrer seg ikke om et eller fem eller ti år heller, gjør den vel?

Jeg ville heller snudd på det og sagt at jo yngre du er jo bedre er det faktisk. Kroppen er lagt opp til det, og du henter deg kjapt inn.

Jeg fikk begge mine barn før jeg fylte 30, og det synes ikke på meg. Men så ligger jeg ikke på latsiden heller da, og er en aktiv type.

[Gjest M]

Min mor har født 4 barn, er 45 og er slank og fin og har de flotte, sprente puppene (fastere enn mine på 20 år;)) Hun ammet oss alle!

Sunt kosthold og fysisk aktivtet så kommer du deg nok helberget gjennom

[~white lady~]

Enig med de andre her! Jeg ble faktisk tynnere og mer muskuløs etter at jeg fikk barn. Men, jeg har alltid vært aktiv, og passer på hva jeg får i meg. Så det er igrunn opp til deg hvordan du vil se ut etter en graviditet og fødsel

[Gjest Gjest]

Synes du høres litt egosentrisk ut. Om det er bare dette som hindrer deg i å få barn, og nekte han å få barn. Som de andre sier, du trenger ikke bli feit og stygg etter å ha fått barn. Det kommer an på deg selv, og i de fleste tilfeller ordner det seg nesten av seg selv etter fødselen. Hvis du derimot utsetter det lenge og så får barn, tror jeg nok du må arbeide mer for å få igjen kroppen din. Jo yngre du er, jo bedre er det.

[Gjest Gjest_Trulte_*]

Håper ikke dette er eneste hinder. Selv har jeg hatt spiseforstyrrelser i over halvparten av livet mitt, men jeg har fått barn allikevel. Gikk opp 21 kg og gikk ned alt sammen i løpet av kort tid. Fikk verken strekkmerker eller ble slaskete. Faktisk ble jeg LITT mer komfortabel i min egen kropp (litt).

[Gjest Pipp]

Jeg skjønner veldig godt at du ikke vil "ødelegge" kroppen din. Det alle her sier, det at det skal bare trening og motivasjon til, pluss pluss, det er vel og greit det, men det er ingen garanti for at det kommer til å funke. Men altså. Jeg er 23, har også et godt og trygt forhold, å har maange venninner som enten har fått,skal få eller vil ha barn. Det jeg ser, er at de samme venninnene som brukte å være sosial, være med på ting, levde livet, var uavhengige, tok utdannelse; nå sitter de hjemme med ongen i ræva. Å de aller fleste vil bare sitte inne uansett,for de er trøtte og slitne, gidder ikke ordne seg lenger, er misfornøyde med kroppen, å ser ikke lyset i tunnelen. Mens mannen gjør alle de artige tingene. Slik trenger det ikke bli for alle, å jeg sier ikke at det er galt av mor å være hjemme. Men jeg vil ikke ta den risikoen enda...jeg har aldri hatt et godt forhold til kroppen min,det er først nå at jeg har begynt å godta den slik den er...Skal jeg da risikere å kanskje få maaaasse overflødig fett/hud på magen? Strekkmerker? Merker som kanskje blir så stygge,lange og som kan dukke opp overalt på kroppen? I dont think so..! Ikke enda, ikke før jeg føler jeg er ferdig med det livet jeg har nå, der jeg kan stikke til hvilken som helst verdensdel imorgen om jeg vil, eller plutselig dra ut å drikke meg dritings på mandag. Dette er ikke den eneste grunnen til at jeg fortsatt er barnløs såklart, men jeg ville ventet til jeg var sikker på at kroppen min ikke var så viktig lenger...

[Gjest Gjest]

Hvis du føler det er anorexien din som "ødelegger" tankene dine rundt dette, kan kanskje nettopp det å få barn hjelpe deg til å bearbeide anorexien. Du vil i løpet av en graviditet og påfølgende fødsel/amming erfare at kroppen din er mer enn et "utstilling", den kan mer enn å se pen (tynn) ut.. Du kan, med bare din kropp, skape et nytt liv - det tror jeg vil overskygge det å ikke føle seg tynn nok.. Forhåpentligvis, iallfall

Håper du finner ut av det, og at du klarer å legge bort de negative tankene rundt frykten for å legge på deg/ikke se like bra ut mer. Det er utrolig mange kvinner som fortsatt ser utrolig bra ut etter å ha fått barn, mange ser gjerne enda bedre ut enn de gjorde før de fikk barn Men vær sikker på at det ikke ligger noe mere bak - "passer" det å få barn nå, vil du ha barn med denne mannen osv?

[skandale]

Jeg synes gjesten over sa det fint, at kanskje graviditeten kan hjelpe deg å bli enda mer komfortabel i kroppen din. Med et lite barn har du nok av andre ting å distrahere disse tankene med også. Det kan gå vegge veier, og bare du kjenner deg selv godt nok til å tenke over hvordan du muligens vil takle denne situasjonen.

Vær klar for å spise godt i disse månedene også, og tenk over hvordan det vil være å ikke bare ha ansvaret for å spise for seg selv.

Og la deg selvfølgelig ikke presse til noe du ikke vil 100 % når det gjelder noe så stort og endelig.

[Eliisa]

Jeg har også hatt spiseproblemer og sleit med litt av de samme tingene som deg. Nå har jeg en sønn som kom i fjor sommer og er verdens herligste.

For å si det kort: det forandret meg helt! Det negative synet på kroppen min er så og si helt vekk. Har noen ekstra kilo som jeg jobber med å få av - men jeg tenker ikke noe særlig på dem. Og det er en befrielse i seg selv Det er liksom ikke så viktig lengre..

Det som er viktig nå er familien min og at vi har det bra sammen.

Jeg skjønte at spiseproblemene rett og slett bunnet i dårlig selvtillit. Jeg har blitt mye tryggere på meg selv Livet har blitt mye bedre og jeg angrer ikke et sekund.

[Gjest hare]

mange av innleggene her vitner om veldig dårlig innsikt i hva spiseproblemer gjør med tankegangen.....

alt jeg kan si er at tankene dine vil være der med eller uten barn.

og forsikringer om at kroppen din ikke vil få merkbare tegn til graviditet og fødsel er egnetlig helt irrelevante, for det kan ikke vi vite.

det du må spørre deg om er hvorvidt du vil at dine tidligere anorexi skal ha makt over livet ditt.

skal den ha makt til å gjøre at du aldri bader i bikini, spiser i ofefntlighet, spiser normalt sunn mat, får deg kjæreste, går i særskilte klesplagg, spiser bestemte matvarer eller til bestemte tider av døgnet?

skal sf få kontroll over hva som betyr noe for deg i ditt liv?

dette kan likne mye på det å ha angst. jeg har selv hatt det i perioder, og kom til et punkt hvor jeg måtet bestemme meg for å gjøre ting selv om tankene og kroppen min strittet imot. og hvorfor gjorde jeg det? jo: fordi det betyr noe for meg. selv om jeg tenker eller føler ubehag.

samme er det for deg: du må ta en avgjørelse om hvorvidt barn betyr noe for deg.

de samme tankene vil være der for alltid, du vil aldri bli helt kvitt dem. men jo flere valg du tar for egen maskin, jo svare blir tankene.

kanskje det vil bli ekstra tøft for deg med forandringer i kroppen - men det får du ta da. det du må konsentrere deg om nå er det faktum om hvorvidt du ønsker deg en familie.

gjør du det, og likevel utsetter valget, så skal du vite at du lar dine spisefortyrrelser kontrollere deg og livet ditt.

[Gjest Gjest]

mange av innleggene her vitner om veldig dårlig innsikt i hva spiseproblemer gjør med tankegangen.....

alt jeg kan si er at tankene dine vil være der med eller uten barn.

og forsikringer om at kroppen din ikke vil få merkbare tegn til graviditet og fødsel er egnetlig helt irrelevante, for det kan ikke vi vite.

det du må spørre deg om er hvorvidt du vil at dine tidligere anorexi skal ha makt over livet ditt.

skal den ha makt til å gjøre at du aldri bader i bikini, spiser i ofefntlighet, spiser normalt sunn mat, får deg kjæreste, går i særskilte klesplagg, spiser bestemte matvarer eller til bestemte tider av døgnet?

skal sf få kontroll over hva som betyr noe for deg i ditt liv?

dette kan likne mye på det å ha angst. jeg har selv hatt det i perioder, og kom til et punkt hvor jeg måtet bestemme meg for å gjøre ting selv om tankene og kroppen min strittet imot. og hvorfor gjorde jeg det? jo: fordi det betyr noe for meg. selv om jeg tenker eller føler ubehag.

samme er det for deg: du må ta en avgjørelse om hvorvidt barn betyr noe for deg.

de samme tankene vil være der for alltid, du vil aldri bli helt kvitt dem. men jo flere valg du tar for egen maskin, jo svare blir tankene.

kanskje det vil bli ekstra tøft for deg med forandringer i kroppen - men det får du ta da. det du må konsentrere deg om nå er det faktum om hvorvidt du ønsker deg en familie.

gjør du det, og likevel utsetter valget, så skal du vite at du lar dine spisefortyrrelser kontrollere deg og livet ditt.

svakere

[~white lady~]

Jeg skjønner veldig godt at du ikke vil "ødelegge" kroppen din. Det alle her sier, det at det skal bare trening og motivasjon til, pluss pluss, det er vel og greit det, men det er ingen garanti for at det kommer til å funke. Men altså. Jeg er 23, har også et godt og trygt forhold, å har maange venninner som enten har fått,skal få eller vil ha barn. Det jeg ser, er at de samme venninnene som brukte å være sosial, være med på ting, levde livet, var uavhengige, tok utdannelse; nå sitter de hjemme med ongen i ræva. Å de aller fleste vil bare sitte inne uansett,for de er trøtte og slitne, gidder ikke ordne seg lenger, er misfornøyde med kroppen, å ser ikke lyset i tunnelen. Mens mannen gjør alle de artige tingene. Slik trenger det ikke bli for alle, å jeg sier ikke at det er galt av mor å være hjemme. Men jeg vil ikke ta den risikoen enda...jeg har aldri hatt et godt forhold til kroppen min,det er først nå at jeg har begynt å godta den slik den er...Skal jeg da risikere å kanskje få maaaasse overflødig fett/hud på magen? Strekkmerker? Merker som kanskje blir så stygge,lange og som kan dukke opp overalt på kroppen? I dont think so..! Ikke enda, ikke før jeg føler jeg er ferdig med det livet jeg har nå, der jeg kan stikke til hvilken som helst verdensdel imorgen om jeg vil, eller plutselig dra ut å drikke meg dritings på mandag. Dette er ikke den eneste grunnen til at jeg fortsatt er barnløs såklart, men jeg ville ventet til jeg var sikker på at kroppen min ikke var så viktig lenger...

Selv om venninnene dine tydeligvis mangler motivasjon til å gjøre noe med livet sitt etter at de fikk barn, så betyr det ikke at det er sånn for alle. (Men jeg sitter selvfølgelig mye mer inne på kvelden enn det jeg gjorde før- kan ikke akkurat gå ifra ungen.)

Trening og godt kosthold fungerer, men man er nødt til å gå inn for det. Jeg tar ikke hundre sit-ups hver dag for morro skyld, men fordi jeg er ung og vil se ung ut.

Livet stopper heller ikke opp med unger, de kan faktisk taes med på det meste. Kanskje bortsett fra fyllekuler på mandager...

[Gjest Gjest_f]

Jeg er som deg, også litt overfokusert på kropp (særlig min egen), og har slitt litt med spiseforstyrrelser fra jeg var ung.

Jeg ble uplanlagt gravid, og det jeg kan si er at da jeg ble gravid forsvant bekymringene for kroppen min i takt med at morsfølelsene for det ufødte barnet vokste frem. Jeg kjente at jeg faktisk kom til å takle å få strekkmerker, legge på meg noen kilo ... for dette lille barnet jeg bar på.

Heldigvis slapp jeg unna begge deler og kom tilbake i gammel form fort etter fødsel.

Man har selvsagt ingen garantier, strekkmerker har man jo i hvertfall ingen kontroll over, men jeg tror, hvis man er litt bevisst på hva man putter i munnen under svangerskapet og etter, så klarer det fleste å komme tilbake til nogenlunde den samme kroppen man hadde før fødsel.

Jeg lover deg ingenting altså! Men som sagt da jeg VAR gravid merket jeg selv at mitt eget kroppsfokus bleknet. Men jeg skal samtidig innrømme at jeg i dag likevel er "redd for" å miste kroppen min ved et eventuelt neste svangerskap.

[Snasen]

Håper du er fornøyd med kroppen din da, når du er åtti og like skrukkete som resten av oss. Bare at vi har barnebarn å kose oss med!

Perspektiv. Hjalp det?

Neivel, skaff deg en psykolog, evnt ring den du hadde.

Herregud, det verste er at du mener det første sitatet.

Jeg skjønner ts godt. Mange av mine venninner med barn har "vom-mager", er uflidde og ikke en særlig lekker kropp etter føselen. Flere av de trente under graviditeten og spiste forholdsvis sunt. Skjønner ts godt. jeg bekymrer meg selv. Nå er jeg godt trent fra før av, og har en lekker kropp, så det skal mye til før min kropp blir feit og fæl, men å råde folk til psykologhjelp fordi du er tjukk og fæl (men full av barnebarn), blir for dumt.

herregud... det er bare latskap hvis du blir tykk. Det er arbeid og motivasjon, mål som gjør at du får kroppen tilbake. Spiser du sunt, kan du vel spise så mye du vil også, så lenge du får deg litt mosjon.

Hvor mange gravide mosjonerer?

Og hvis dem gjør... syns det hvis ikke de er litt trent FØR graviditeten?

Seff hjelper det litt, men er en fordel å være litt trent først, og det er ikke så mange.