Psykisk syk mor

[Gjest Lei]

Gjennom hele min barndom har jeg visst at min familie er annerledes. Min mor har sosialangst og en rekke fobier som hun ikke søker hjelp for, og dette går ut over hele familien.

Min barndomsvenninne var besøkshjem for ei jente fra en vanskeligstilt familie, og jeg tenkte at denne jenta var ganske heldig som fikk lov til å ha et besøkshjem for å komme seg vekk. En annen venninne hadde foreldre som skulle til familieterapeut, og jeg husker at jeg følte en viss misunnelse da jeg hørte dette. Jeg gikk da i andre klasse.

Min mor er uføretrygdet på grunn av sosialangst, og dette har gjort situasjonen verre. Det ble ikke stilt krav til at hun skulle gå til psykolog, hun måtte heller ikke gjennomføre arbeidstrening, arbeidsavklaring eller hva det heter. Hun er dessverre også ganske lat, så hun har ikke noe grunnleggende ønske om å verken jobbe, hjelpe barn med lekser, kjøpe klær til barna da vi var små eller noe annet.

Hun mangler sosiale antenner fordi hun aldri går ut av huset, og jeg blir mer og mer fortvilet. Jeg er gravid, og jeg ønsker ikke at min mor skal påvirke mitt barn med slike holdninger som hun viser. Hun kommer med en rekke negative personkarakteristikker om meg når jeg minst venter det, og jeg ønsker ikke at hun skal overføre disse holdningene til mine barn.

jeg har lest mange tråder her som er skrevet av folk som har sosialangst, og som tvinger seg selv til å gå på jobb, tvinger seg selv til å handle mat/klær selv om det er vanskelig, og disse menneskene har jeg enorm respekt for. Det koster mye, men belønningen er desto større.

Dessverre har min mor ingen interesse av å gjøre disse tingene. Klær låner hun fra sin mann og oss barna, og mat handler andre familiemedlemmer. Penger får hun fra NAV, og hun lager et sant helvete hver gang hun MÅ gå ut, som f.eks da vi barna ble konfirmert.

Er det noen flere i samme situasjon her? Og hva gjør dere?

[Chakoya]

Det er litt som å lese om meg selv og min familiesituasjon.

Jeg tenker som sagt det finnes en grense for hvor mye vi i familien kan klare å påvirke et annet menneske som er psykisk syk. Og det er ikke bestandig vår jobb å henge rundt det hele tiden for å presse å presse til vi får det som vi ønsker selv.

Jeg selv har en mor som bruker timevis på å komme seg ut døra. Som har humørsvigninger til 1000 til tider.

Veldig vanskelig å forholde seg til, for man vet aldri når man har sagt noe hun kan ha reagert feil på. Og blir hun først sint, ja da er det feil å prate, det er feil å være stille og.

Alt kan bli feil.

Jeg har selv synes dette har vært sårt da jeg er oppvokst i fosterhjem og har ønsket å få bedre kontakt med min mor da jeg ble eldre. Etter hvert med tiden har jeg lært at dette er ikke mulig.

Hun er syk, og jeg kan ikke klare å endre henne fullstendig.

Jeg har greid å påvirke henne i en viss grad til å komme seg ut døra for å trene. Hun er blitt veldig glad i det. Men etter trening sitter hun stort sett inne for seg selv helt alene.

Hun har mistet en del sosiale antenner, og forteller meg ofte hvilke drømmer hun har for fremtiden. Men spørsmålet er om hun er i stand til å klare det med den helsen og psyken hun har. Samfunnet rundt henne går ikke i takt med hennes tempo, og kan være nådeløs ovenfor den tiden hun trenger til å tilvenne seg diverse ting. Samt at alle har ikke bestandig tid til å ivareta bare hennes behov hele tiden.

Det er blitt slik at jeg må akseptere henne for den hun er.

Noe som kan til tider være vanskelig, da jeg er veldig lei av å være den som tar hensyn til alle i familien hele tiden. Tenker noen ganger tilbake og spør meg selv: Hvor var dem da jeg var den som trengte all hensynet. Som for eksempel liten.

Nytteløst å spørre om det har jeg funnet ut. Men jeg har funnet ut at jeg må bare styre forholdet til min mor på egen måte. Distansere meg fra henne på en passelig måte rett og slett om jeg ønsker å ha kontakt med henne, og for at hun ikke skal ¨spise meg opp¨ med det hun krever og sliter med.

Det kan føles sårt ut. Men det er slik det blir hvis jeg skal ha kontakt med min mor.

Jeg tenker at du kan alltids sitte og råde din mor eller prøve å puffe henne litt i baken. Folk med sosial fobi trenger litt puff i baken. Men jeg vet ikke hvor sliten du blir av å puffe puffe puffe hele tiden.

Etter hva du skriver virker det som om du kanskje er litt sliten av din egen mor. Og du ønsker heller ikke at hun skal overføre sine holdninger til dine barn.

I hvilken grad påvirker moren din deg på godt og vondt?

Hva sitter du igjen med følelsesmessig etter et besøk hos din mor? Føler du deg tom, føler du deg lei deg, rar, glad, sliten, skuffet…

Hvilke forventninger har du til din mor om deres forhold?

Hva håper du for din mor?

Og hvilke realistiske ting kan din mor greie foreløpig?

Kan det hjelpe for eksempel at familien ikke handler mat til henne? Hva tror du ville ha skjedd da om man ikke gjorde det? Det er tydelig at NAV får hun ut av døren. Nettopp fordi hun må. Går det an å lage flere grunner til at hun føler hun MÅ ut døren? Det høres slemt ut, men dem som har sterk sosial angst/fobi må tvinge seg til diverse ting. Men det beste er selvfølgelig om det er frivillig.

Hva bråk lager hun forresten når hun skal ut døren, og komme seg av gårde til NAV?

Hva sier hun?

Tar hun buss/bil/taxi/sykkel eller går dit?

Så lurer jeg på hva tror du din mor tenker om deres situasjon i forhold til henne?

Hva tror dere hun tenker om at dere stiller opp for henne osv? Kan det føle hun er lei seg over at situasjonen er slik?

Evner hun, eller viser følelser på disse områdene ved å forstå deres situasjon oppe i det hele. Prøver hun å gjøre en innstats for dere?

Har din mor andre psykiske plager, fysiske plager?

Har hun bare sterk sosial angst? Eller kan det være depresjon, store humørsvigninger osv, hormonelle forandringer også inne i bildet?

Hvis du spør deg selv spørsmålet: Om distansering…

Sette grense for ditt eget liv, selv om det er din egen mor du setter grenser for. Tror du det kunne vært positivt for deg?

Og på hvilken måte?

Jeg tenker at vi må ikke glemme å sette en grense for oss selv, selv om vi har folk i familien som trenger å bli tatt hensyn til.

Det kan være en enorm belastning for dem som må ta hensyn hele tiden til et menneske. Og derfor kan det være veldig godt å sette en strek for seg selv, og si til seg selv: Her går grensa mi. Om du eventuelt skulle ha distansert deg.

Endret 28. februar 2010 av Chakoya

[Gjest lei]

Tusen takk for svar, det gjør godt å lese andres erfaringer.

Det er kjempefint at din mor har begynt å trene, hvordan begynte hun med dette? Min mor går gjerne tur i skogen, men da dette foregår enten alene eller med familien får hun ikke det sosiale utbyttet trening på f.eks helsestudio eller i basseng gir.

Jeg ordla meg kanskje litt feil når det gjelder NAV; hun får pengene direkte innbetalt på konto hver måned og det stilles ingen krav til oppmøte hos NAV, psykolog eller lignende.

Hvis hun må ut, sykler hun. Hun tør ikke ta buss alene, og kan starte en høylytt krangel om min far ikke kan/vil kjøre henne. Jeg prøvde å hjelpe henne tidligere mht innkjøp av klær, men jeg har nå gitt opp. Hun har beslutningsvegring, og ender som oftest opp med å ikke kjøpe noe. Om jeg kjøper meg et plagg, låner hun heller dette.

Etter et besøk har jeg nervene i helspenn; jeg vet ikke når neste angrep kommer og jeg vet at hun ikke innser hvor sårende det hun sier er. Tar jeg til motmæle kommer hun med enda verre personkarakteristikker. Da hun antydet at jeg burde bli kalt hore fordi jeg sminket meg til bryllupet mitt ble jeg såret, men jeg holdt kjeft og så bare enda mer frem til hun skulle reise igjen. Jeg unngår henne så langt det lar seg gjøre. Det er ikke slik jeg ønsker å ha det, men jeg har måttet innse at det er best slik.

Hun innser dessverre ikke hvordan hennes sykdom påvirker familien. Da min søster skulle konfirmeres gjorde hun ingenting mht bestilling av lokaler, mat, invitasjoner, pynt etc. men hun klaget likevel over alt arbeidet konfirmasjonen medførte.

Hun forteller oss i klare ordelag hva hun synes om å måtte arrangere fest (selv om hun faktisk ikke gjør noe i det hele tatt) og er negativ til absolutt alt.

Jeg foreslo at hun kunne gå til psykolog, prøve terapi, prøve tabletter (lykkepiller?) men hun ser ikke poenget med det. Hun mener det er unødvendig, og innser ikke hvilken påkjenning hennes oppførsel er for oss andre. Jeg sa en gang at hele familien ville fått det bedre om hun prøvde å overvinne problemene, men hun ble sint og kom med anklagelser og bortforklaringer. For eksempel tør hun ikke betale regning i banken, og vil ikke lære seg å bruke nettbank. Ifølge henne er det min far som skal ha dette ansvaret, ettersom han er mannen i huset. Det er også han som skal frakte henne til byen og hjelpe henne med å finne klær, av samme grunn.

Min far fortalte meg da han var yngre at han drømte om å skille seg og flytte, men økonomien setter en stopper for det.

Det er trist å si, men jeg tror at dette faktisk ville vært det beste. Både for min far, og også for min mor, som da ville bli tvunget til å ta ansvar for sitt eget liv.

Om familien ikke handler mat, går hun selv. Men dette er kun etter at alle andre muligheter er oppbrukt. Om hun gikk tom for toalettpapir mens jeg var på skolen tørket hun seg heller med kaffefilter eller kjøkkenpapir enn å gå de få metrene ned til Prix for å kjøpe nytt.

Å lage flere grunner til at hun MÅ ut døren er nok det eneste som ville hjelpe, men det er ingenting familien kan gjøre. Hun må som sagt ikke gå på arbeidstrening/praksis/Nav/psykolog, så jeg føler en del bitterhet over at samfunnet ikke stiller krav til min mor. Hadde hun måttet møte opp til noe - hva som helst - er jeg sikker på at hennes psykiske helse hadde vært langt bedre.

[Gjest Gjest]

Jeg vokste opp med en far jeg burde blitt skjermet for, er forbanna på min mor fordi hun lot meg vokse opp med det monsteret. Hun var redd for økonomien vår, hun mente derfor at hun skulle bli boende med han og skjerme oss, jeg mener hun burde flyttet for mange år siden.

Nå er jeg alene, kuttet all kontakt med dem.

[Gjest Supermimz]

Hei TS,

Din mor kommer ikke til å påvirke dine barn så lenge du selv ikke lar henne. Du behøver jo ikke la henne være alene med barna ei heller være mye på besøk. Jeg vet det er en trist tanke og jeg vet så godt hvordan det er å ønske seg en mor som er pedagogisk anlagt og 'normal'.

Når det gjelder ungen/e så kan du også gi uttrykk for at bestemor er rar og sier mye merkelig, og bagatellisere konflikten om bestemor lager en scene forran ungene. Det er om å gjøre å avdramatisere drama, vise at du tar det med humor og er trygg..Så lenge mor er trygg så er barnet tryggt.

Det er opp til din mor om hun vil bli frisk. Om hun er sta av seg så er det godt mulig at 'mas' fra dere andre vil gjøre at hun setter seg enda mere på bakbeina.

Er hun glad i å lese? Kansje du kan skaffe henne noen selvhjelpsbøker? Det er utrolig hvor god terapi det er å lese. Anbefaler 'våg mer' for økt selvfølelse..Den er virkelig god og snakker om dette med psykologisk trening ved angst. Man kan faktisk tenke seg selv ut av dårlige mentale/sosiale vaner med tid. Hvem vet, kansje finner hun inspirasjonen til å dra til psykolog etterhvert. Noen ganger må vi finne ut av ting selv, og gjøre forandringene selv for å øke selvfølelse.

[Gjest Gjest_Jenta_*]

Hei.

Jeg ser innlegget ditt og det minner meg veldig om min far.

Jeg bærer preg av min barndom den dag i dag pga min far.

Han hadde store psykiske problemer,som resulterte i noe vold,kjefting og alt for å unngå konfrontasjon. Han var kanskje mer av den uttagerende typen før han begynte på anti depressiva.

Vi har i dag et roligere forhold,mye fordi jeg har flyttet ut og startet mitt eget liv. Å være for mye der eller for lenge klarer jeg ikke av den grunn jeg vil beskytte barne mitt rett og slett.

Ser du er gravid og tenker på samme måte som meg.

Tenkte bare å si at, det å få et barnebarn har virket positivt inn på min far. Han kommer seg mer ut med barnevogna, prater med andre og virker mer stolt og rolig.Noe han aldri var før.

Da var han rastløs hele tiden, ville aldri ut av døra,kom det noen måtte vi gjemme han eller sende vedkommende bort.

Jeg kunne aldri ha med venner hjem eller dra bort, fordi mamma ble igjen alene med han, noe som gjorde meg redd, og sliter med dårlig samvittighet den dagen i dag.Det har jeg fått innplantet!

Gått i terapi i mange år før jeg fikk sønnen min nå i mai:-)

Jeg har endelig fått et avslappet forhold til faren min, kommer aldri til å bli helt bra igjen,men vi klarer oss med det.

Men hvis du er int i det så ta kontakt med en psykisk avdeling, og avtal et møte.Det var slik jeg gikk frem , for noe måtte skje...

Jeg fikk så mye mer informasjon om angst,angstrelaterte saker og hvordan jeg kunne få hjulpet han på best mulig måte, og det er vanskelig da innser dt du faktisk skal hjelpe faren din, som i mitt tilfelle gjorde hele barndommen min til et h.....!

Men utrolig hva man kan få til, med litt hjelp er det kanskje litt lettere:-) Bare et forslag :-)

Masse lykke til med graviditeten :-) Ser ut som du får masse responds her! :-)

Mvh :-)

[Gjest womenwomen]

Gjennom hele min barndom har jeg visst at min familie er annerledes. Min mor har sosialangst og en rekke fobier som hun ikke søker hjelp for, og dette går ut over hele familien.

Min barndomsvenninne var besøkshjem for ei jente fra en vanskeligstilt familie, og jeg tenkte at denne jenta var ganske heldig som fikk lov til å ha et besøkshjem for å komme seg vekk. En annen venninne hadde foreldre som skulle til familieterapeut, og jeg husker at jeg følte en viss misunnelse da jeg hørte dette. Jeg gikk da i andre klasse.

Min mor er uføretrygdet på grunn av sosialangst, og dette har gjort situasjonen verre. Det ble ikke stilt krav til at hun skulle gå til psykolog, hun måtte heller ikke gjennomføre arbeidstrening, arbeidsavklaring eller hva det heter. Hun er dessverre også ganske lat, så hun har ikke noe grunnleggende ønske om å verken jobbe, hjelpe barn med lekser, kjøpe klær til barna da vi var små eller noe annet.

Hun mangler sosiale antenner fordi hun aldri går ut av huset, og jeg blir mer og mer fortvilet. Jeg er gravid, og jeg ønsker ikke at min mor skal påvirke mitt barn med slike holdninger som hun viser. Hun kommer med en rekke negative personkarakteristikker om meg når jeg minst venter det, og jeg ønsker ikke at hun skal overføre disse holdningene til mine barn.

jeg har lest mange tråder her som er skrevet av folk som har sosialangst, og som tvinger seg selv til å gå på jobb, tvinger seg selv til å handle mat/klær selv om det er vanskelig, og disse menneskene har jeg enorm respekt for. Det koster mye, men belønningen er desto større.

Dessverre har min mor ingen interesse av å gjøre disse tingene. Klær låner hun fra sin mann og oss barna, og mat handler andre familiemedlemmer. Penger får hun fra NAV, og hun lager et sant helvete hver gang hun MÅ gå ut, som f.eks da vi barna ble konfirmert.

Er det noen flere i samme situasjon her? Og hva gjør dere?

Når jeg leser disse innleggene må jeg bare flire for meg selv og ta det hele en smule humoristisk OM det er lov da ? Tenk at alle disse psykisk syke mødrene faktisk har fått barn en gang ? Foreldre for sine barn skulle de være .Mitt neste spørsmål blir da - ærlig talt mannfolk - knuller dere hva som helst ? he he Ja de fikk jo barn disse også ...som nekter å gå ut frivillig , kjøpe klær og mat , tørker seg bak med kaffefilter o.l osv

Helt utrolig at de i dag har voksne fornuftige barn som tar seg av sine psykisk syke foreldre ...

Nei menn - dere må vise ansvar og ikke sette hvem som helst på tjukken ... tenk på barna først !konsekvensene de må leve med - grunnet at enkelte menn er alltspisende når det gjelder kvinner ..Ungene deres må ta det ansvar dere ikke tenkte på engang ! Hårreisende .

[Gjest Gjest]

Jeg tror først og fremst at besteforeldre ikke har så stor påvirkningskraft på barnebarna som foreldrene frykter. Vi barna tror jo at foreldrene våre er like "sterke makter" for andre som oss, men de er jo ikke det. Det er vi som har vært prisgitt dem fra vi var nyfødte, barnebarna får en mye større distanse til besteforeldrene.

[Gjest lei]

Når jeg leser disse innleggene må jeg bare flire for meg selv og ta det hele en smule humoristisk OM det er lov da ? Tenk at alle disse psykisk syke mødrene faktisk har fått barn en gang ? Foreldre for sine barn skulle de være .Mitt neste spørsmål blir da - ærlig talt mannfolk - knuller dere hva som helst ? he he Ja de fikk jo barn disse også ...som nekter å gå ut frivillig , kjøpe klær og mat , tørker seg bak med kaffefilter o.l osv

Helt utrolig at de i dag har voksne fornuftige barn som tar seg av sine psykisk syke foreldre ...

Nei menn - dere må vise ansvar og ikke sette hvem som helst på tjukken ... tenk på barna først !konsekvensene de må leve med - grunnet at enkelte menn er alltspisende når det gjelder kvinner ..Ungene deres må ta det ansvar dere ikke tenkte på engang ! Hårreisende .

Hehe ja jeg skjønner hva du mener, og jeg må med hånden på hjertet si dette: Jeg tror min far ville valgt annerledes om han hadde kunnet vite hvordan fremtiden med henne så ut.

Min mor har alltid hatt disse lidelsene, men hun klarte/ville/måtte i mye større grad overvinne dem før hun ble gift.

Hun hadde hobbyer, hun studerte i en annen by, hun hadde jobb.

Etter at hun giftet seg skyflet hun heller alt slikt ansvar over på min far, og senere oss barn, og murte seg inne for å ruge på fobiene i fred. Problemene er ikke et direkte resultat av fobiene, men av hennes manglende vilje til å gjøre noe med dem. Hun har det greit som hun har det, null ansvar og trygd inn på kontoen hver måned.