Fri... eller ikke?

[Gjest Gjest]

Nærmer meg 30 og har en utrolig flott samboer som er omtrent like gammel. Vi har bodd sammen i to år nå, og den siste tiden har det kommet flere hint om barn og ekteskap. Tok samtalen om barn for noen uker siden, og sa at jeg ikke var særlig ivrig på barn og at dersom jeg skulle ha noen ble det ikke på flere år enda - men sjansene var tilstede for at jeg aldri kommer i "barnemodus". Kjæresten min ble tydelig skuffet over dette, men jeg klarer ikke å få barn bare for å glede en annen person - å gå barnet foreldre som ønsker seg det føles for viktig for meg. Vil ikke ta sjansen på "du kommer til å elske ungen så fort du ser den!".

Anyways, selv etter denne samtalen har det kommet flere hint om eksteskap, både fra samboer og fra venner av samboer. Jeg liker godt tanken på å gifte meg, "evig din" og denslags... Men jeg vil at ekteskap faktisk skal vare livet ut, og enda så mye jeg elsker samboeren min klarer jeg ikke å stole på at det kommer til å være oss to for evig all den tid vi har helt forskjellig syn på familieplanleggingen...

Samtidig føler jeg at jeg har "skuffet nok" og at det blir følt som om jeg ikke investerer nok i forholdet, når vi er samboere på 2. året, godt voksne, og verken har barn/hus/bryllupsplaner eller noe som helst sånt. Leser om så mange par i 30-årene som gjør det slutt fordi den ene parten føler at den andre ikke vil "gi nok" av barndomsdrømmene ift. bryllup og babyer og sånt...

Hva tror dere?

[Gjest Gjest_norah_*]

jeg synes ikke du skal fri helt enda.

dere må gå noen runder på dette med barn, og hun må avgjøre om en fremtid uten eventuelle barn er aktuelt for henne.

problemet til ganske mange er jo at man regner med den andre personen vil endre seg over tid.

hos endel går det greit når man blir skuffet fordi man gjerne er ung, men hun har kanskje bare noen veldig få år på seg igjen ifht graviditet.

hadde du vært i tidlig 20år, så hadde det vært en ting. men du er 30, og er fortsatt veldig usikker angående barn. dete er en viktig deal-breaker for mange, og du ødelegger muligens hennes viktigste del i livet dersom du frir og dere ikke diskuterer det seriøst.

2 år er ikke spesielt lenge, jeg har vært sammen med min samboer i snart ti år, er på samme alder og har hverken barn eller er gift enda.

men vi er helt klare på hva som betyr noe for oss. vi har diskutert det mange ganger, og han gjør det klart at nå betyr barn veldig mye for han.

dette var han ikke like klar for før - men som du sier: vi er i alderen hvor disse tingene begynner å bli aktuelt(og et spørsmål om tid ifht barn).

hun er forelsket, og kommer garantert til å si ja til et frieri. men dere må altså gå noen runder på dette for å klargjøre dette.

du må uansett ikke "gå med på" å få barn for å beholde henne hvis du ikke vil. da får du sette deg selv til side og heller la henne gå videre med en annen.

[Gjest najki]

Jeg kan vel bare svare fra mitt synspunkt...

Og det er at jeg ville ikke svart ja på et frieri om jeg ikke var sikker på at vi ønsket det samme i framtida ang bl.a. barn.

Jeg ønsker også at ekteskapet skal vare livet ut og det gjør det ikke for min del om min mann ikke ønsker seg barn. Ville derfor avklart dette, både med meg selv og min ektefelle, før jeg fant på å gå ned på kne.

[Gjest Gjest]

det føles som at når man er 30 og ikke har barn er det på en måte bare 2 år igjen som fruktbar. Vet ikke hvorfor, men det kan kanskje være fordi det faktisk blir vanskeligere? Jeg kjenner flere som ikke får barn og de er 36 år nå og får det ikke til...

[Gjest Gjest]

Du kan jo snakke med henne om akkurat dette og fortelle at du kjenner at du har lyst å gifte deg med henne en gang i fremtiden men at du blir litt usikker i og med at dere kanskje har forskjellig syn på dette med barn.

Når jeg gifa meg med mannen min (var vi en del år yngre enn dere) var vi ikke enige om dette med barn men jeg visste at det uansett var ham jeg ønsket å dele livet mitt med om vi så fikk barn eller ikke. Jeg var så klar på at han var den rette for meg, og jeg ønsket ikke barn med noen andre enn ham uansett. Fikk jeg ikke hans barn ville jeg ikke ha barn. Så for meg var det helt naturlig at vi giftet oss selv om vi hadde forskjellig syn på dette med barn. Kanskje er det slik for henne også? Hun har sakt at hun ønsker barn, men dere må nesten ha en samtame om hvor mye hun faktisk ønsker dette og hvordan dette i hennes hode påvirker tanken om fremtiden deres sammen.

Før mann frir og gifter seg er det viktig at man har seiøse samtaler om hva man forventer ut av et liv sammen, og det å fri før man faktisk har avklart dette er for meg en litt "barnslig" handling. Det er helt normalt å snakke om disse tingene sammen. For henne kan det være godt å vite at du ønsker å gifte deg med henne og at du forteller henne det. Da slipper hun å gå å tenke om du egentlig ikke er seriøs med henne og at grunnen til at du ikke har fridd er mer det at du er ebkymret for at det skal bli et problem at dere har forskjellig syn på fremtiden. Dette sier nemlig noe om at du faktisk er veldig seriøs og at du ønsker å legge til rette for at fremtiden deres skal være preget av enighet og de samme forventningene.

Det at dere hinter om ekteskap og ikke har hatt en seriøs samtale om barn før etter to år (i deres alder) viser for meg at dere ikke er klare for å gifte dere. Dere har tydeligvis en del som gjenstår på kommunikasjonsfronten og det å bli enige om hvordan dere ser for dere fremtiden. Jeg sier ikke at dere aldri kan gifte dere, men jeg sier at det virker som om dere behøver å bli en del bedre kjennt først. Når man gifter seg skal man kunne snakke ordentlig om ting ikke drive og hinte for å få frem et poeng.

[I Grosny]

og sa at jeg ikke var særlig ivrig på barn og at dersom jeg skulle ha noen ble det ikke på flere år enda - men sjansene var tilstede for at jeg aldri kommer i "barnemodus"parten føler at den andre ikke vil "gi nok" av barndomsdrømmene ift. bryllup og babyer og sånt...

Hva tror dere?

Skal jeg ta deg ordrett, og ta konskevensen av det du sier, så ønsker du barn , kanskje om åtte år. da begynner dama di å gå ut på dato, og du vil hoppe til ei som er ti-femten år yngre.

Tolkning nr.2

"ikke særlig ivrig på barn". Det var meg (uinteressert/nøytral), når jeg var 22, men jeg var gift, og vi brukte ikke prevensjon, og så plutselig begynnte magen å vokse! Jeg fikk lyst på barn den dagen min datter ble født.

Jeg synes du skal tenke nøye gjennom om du har ei dame med livsløpsskvalitet. Hvis du mener det, og er usikker på om du vil ha barn eller ikke, så synes jeg du skal fri til henne og slutte med prevensjon. Hvis du er sikker på at du ikke vil ha barn med henne , så anbefaler jeg å si det til henne, så får hun vurdere hva hun skal gjøre. Hvis du trenger ett år til for å bestemme deg, så råder jeg deg til å si akkurat det, men jeg synes du bør klare det på ett år.

Jeg tror at hvis du ikke tør å kaste prevensjonen nå, så er det ett eller annet ubevisst inni deg som sier at denne dama er feil.

[Gjest regine ii]

Hvis det kommer et frieri fra deg nå så vil det veldig lett tolkes som at du "egentlig" har ombestemt deg mht. barn.....

Det høres sikker merkelig ut, men hvis du frir så oppfattes jo dette som at du ønsker å leve livet med dette mennesket. Hvis hun da har signalisert sterkt at det er veldig viktig for henne å få barn (noe skuffelsen hennes når dere snakket om det tyder på), så vil det være lett å tolke frieriet dithen at det også inkluderer barn. Mange ønsker jo en "fastere" ramme rundt barn enn "bare" samboerskap.

Så nei - du bør definitivt IKKE fri før dere er enige om barn/ikke barn. Og du, du må være dønn ærlig med henne, og du må skjønne at hvis du er litt vaklete så vil hun sikkert tolke det som et positivt svar, iallfall når du får tenkt deg om.

[Bringebærjenta]

Hvis du er i tvil bør du vente. Når du frir bør det være fordi du virkelig ønsker det. Det er det mest naturlige i verden å spørre om hun vil dele livet sitt med deg. Hvis du er i tvil alt før du frir, da er det noe som skurrer. Finn ut hva som skurrer og ta et valg. Prøv å gjøre noe med det, eller så er dere kanskje ikke helt rette for hverandre allikevel?