trist...frustrert..sint!.. men mest av alt redd..

[Gjest Gjest_Margrethe_*]

Er så usikker..og redd nå.

Fant det jeg vil si er min store kjærlighet for 5 mnd siden.

Har hele tiden siden det blitt advart mot han.. "han er uærlig, en kvinnebedårer,ikke trofast,osv)

Jeg har valgt å stole på mine egne instinkter og bli kjent med HAN, før jeg dannet meg en mening.

Det jeg ser til nå er at han er utrolig snill, tar et par hvite løgner av og til, men hvem gjør ikke det.At han er trofast tror jeg også han er.

MEN.. et relativt stort problem for meg er vår totalt forskjellige

sexbehov.Han sa tidlig at han hadde et lite behov.. max 1-2 ganger i uka.. jeg kan nok tenke meg 3-4.. (nå vil jeg heller si hannes behov er 1-2 ganger i MND)

Jeg synes han er vanskelig å "tenne", og det at jeg er overvektig får meg jo selvfølgelig til å tenke i de baner at det er jeg som ikke tenner han.

Det som taler til min "fordel" er at jeg vet det er 2 kvinner fra hans tidligere forhold som har "klaget" på det samme.

Jeg har i tillegg barn fra før, men de og han går utrolig godt overrens.

Ungene er hos sin far annenhver helg og en dag i uka.. da er det liksom "vår" tid.

Vi bor hver for oss, selv om det bare er noen 100 m mellom oss.

I det siste har vi nesten ikke hatt sex, og det bekymrer meg ærlig talt. For jeg synes han finner på unnskyldninger nå for å IKKE ha.. og det rare er at vi har kjempegod sex når vi har det..

Han er enten sliten, vondt her og der, deprimert over familiære forhold, syk osv..

I går ble jeg lei, da han på vår alenekveld sa at han følte seg kvalm..

Jeg sa rett ut at han trengte ikke finne på unnskyldninger for å ikke ha sex m meg..han kunne bare si det rett ut.

Han ble selvfølgelig sint..

og sa at det der hadde han hørt før!

Jeg svarte han da at vel, om han ikke lurte på HVORFOR vi 3 hadde sagt det til han da?

Nei.. for det dreit han oppi!

Jeg ble veldig såret, og gråt meg ret og slett gjennom halve natta.. Hvordan kan han drite oppi hva jeg..som han liksom elsker mener??

Jeg har "jenket" meg veldig m mitt behov, men føler at det er kun jeg som gjør det..

Vi burde jo kunne møtes på halvveien?!!

Og vil han ikke elske, burde han da kunne bruke fingrene sine til å tilfredstille meg. (ordner meg selvlgelig selv også, men ingenting kan erstatte nærheten man får med en man er glad i..)

Jeg synes sex er viktig da det gir en veldig fin form for nærhet.

Dette har jeg sagt til han, og at han kan gi meg noe lignende ved å rett og slett kose med meg, og fortelle meg hvor glad han er i meg.. hva jeg betyr..

Et "glad i deg" i slutten av en tlf samtale er ikke det samme..

Jeg synes også han rett og slett kunne tilbringe mer tid sammen m meg når ungene er her.. men da er han bare innom korte stunder, så drar han til kompiser eller på bytur.

Jeg har aldri nektet han å dra til kompisene sine, men bedt om at han i såfall kommer til meg SIST på sine "runder".

HATER at han kommer innom..gjør meg glad, for så å si at "må være snar, skal til den og den"..

Nå har ungene vinterferie, og skal fra mandag av være hos sin far. Da vil han overnatte hos meg hver natt, slik han gjør når de er borte..

Jeg sa til han at jeg skulle jobbe inn en dag denne uka, slik at jeg kunne ta fri Torsdags ettermiddag,så vi fikk langhelg og evt kunne dra bort..

Hva skjer.. Jo..han kommer og sier at han skal ha guttekveld neste helg..

Jeg ble så skuffet. Har mest lyst å sette meg ned å grine.

Sa til han at dette kunne han da gjøre på de helgene da ungene var her, da er han jo ikke her likevel..men nei... var eneste gangen som passet for gutta.. (nå skal det sies at hele den tiden vi har vært sammen, så har han ikke hatt en slik kompiskveld..)

Jeg føler at vi prioriterer helt ulikt. For ham er jeg tydeligvis ikke vitkigst lengre..

Alle søte ord fra begynneslen er borte.. da var jeg alt for han..den han ville bli gammel med osv.

Det kom stadig hint om at i framtida skulle han være såå mye her m meg og ungene..

Når folk spør han om han tenker å flytte inn til meg, sier han at neida.. det har inget hastverk.. om vi venter et år eller 2..hvis vi i det hele tatt gjør det... da blir jeg lei meg..

Jeg elsker han, og ønsker å ha han i mitt liv..for bestandig. Han er den jeg vil bli gammel med. Å tenke på framtida uten han, gjør meg rett og slett kvalm..

Men .. sukk.. jeg vet ikke.. er kanskje bare veldig nærtagende nå, og ser det tragiske i alt.. men jeg begynner virkelig å lure på om vi har noen framtid.

Slik jeg ser det er det JEG som ønsker mest at dette forholdet skal vare, og den som elsker mest.. Jeg prioriterer han når jeg kan (ungene har det ubestridte førsteplassen).. men føler ikke han prioriterer på samme måte.

Virker mer som han er fornøyd m å han noen han kan stikke på besøk til og få føle litt "familietid" med, få sex når han en sjelden gang har lyst, for så å dra hjem til seg selv og prioritere kompiser, biler og seg selv.

Får han kanskje til å virke egoistisk, men han er både snill, kjekk og grei, og jeg ønsker virkelig ikke at vi skal ende opp med å gå fra hverandre.

På den andre siden tørr jeg ikke si så veldig mye til han heller, for han har så "strikse" meninger om alt..

Så jeg har fått det for meg at hvis jeg sier for mye, blir jeg bare en "brysom kjærring" som han ikke vil ha i livet sitt...

Huff.. var veldig langt dette, og sikkert fryktelig rotete, men tar gjerne imot råd fra dere.. men vær så snill.. ikke kom m ekle svar til meg..

[Gjest Gjest]

Dette er ikke liv laga. Orker du å begynne et forhold med å måtte endre på den du er i et forhold med, for at denne skal passe til dine behov??

Og hvor stor er sjansen for at du greier det tror du?

Du tør ikke engang snakke med mannen fordi han ter seg som et rævhøl istedet for å høre på deg! Jeeeezzz lady...

[Gjest Gjest_jenny_*]

Jeg får en følelse av at maktbalansen er helt feil i dette forholdet. At det er han som har hele kontrollen og skalter og valter med deg og forholdet akkurat som det passer han.

Og for å holde deg interessert, så kaster han et kjøttbein til deg nå og da, om du skjønner hva jeg mener.

Har vært borti et slikt forhold, og jeg er hvertfall veldig glad at jeg kom meg ut av det.

Du jenker deg og jenker deg, men det ender opp med at han får bare mindre og mindre respekt for deg. Så da må du spørre deg selv om det er slik du vil ha det i et forhold.

[Gjest Gjest]

Jeg får en følelse av at maktbalansen er helt feil i dette forholdet. At det er han som har hele kontrollen og skalter og valter med deg og forholdet akkurat som det passer han.

Og for å holde deg interessert, så kaster han et kjøttbein til deg nå og da, om du skjønner hva jeg mener.

Har vært borti et slikt forhold, og jeg er hvertfall veldig glad at jeg kom meg ut av det.

Du jenker deg og jenker deg, men det ender opp med at han får bare mindre og mindre respekt for deg. Så da må du spørre deg selv om det er slik du vil ha det i et forhold.

Dette er et problem enormt mange jenter/kvinner har.

Jeg har selv hatt det og opplevd hvor lite respekt det innga. Mannen i mitt liv ga stort sett blaffen fordi han visste at jeg var der uansett.

Vi er sammen i dag, på 20. året, men det ble bra først når jeg begynte å si at nok er nok og faktisk stå opp for meg selv og uttrykke mine egne meninger og STÅ FOR DEM!

Og det tok noen år.

I dag er det ingen særlig antydning til nykker hos gubben og når vi krangler og han er lei, så forteller jeg han at om det er så gæli, så kan han jo bare dra sin vei. Jeg skal ikke hindre han. Det pleier å hjelpe. Han forstår at jeg kan ha et helt greit liv uten han, selv om jeg jo egentlig vil være sammen med han.

[Gjest Gjest_Margrethe_*]

Dette er ikke liv laga. Orker du å begynne et forhold med å måtte endre på den du er i et forhold med, for at denne skal passe til dine behov??

Og hvor stor er sjansen for at du greier det tror du?

Du tør ikke engang snakke med mannen fordi han ter seg som et rævhøl istedet for å høre på deg! Jeeeezzz lady...

Han er ikke et rævhøl som du så pent sier det... jeg kan jo ikke få med alle detaljer i innlegget mitt akkurat..og han er faktisk veldig snill. Ellers ville jeg vel neppe ønsket å ha han i livet mitt.

Jeg er heller ikke noe dørmatte for han.. og jeg blir nok å si fra når jeg mener tiden er moden.

Men i kveld har jeg rett og slett slått av mobilen min.. jeg skal ikke være så lett "tilgjengelig" mer.

Jeg har vel bestemt meg får å "gi litt mer faen".. vil han ikke ha meg,så er det i såfall hannes valg. Jeg går framover, og håper han vil gå ved siden av meg.. det er i såfall hans valg.

Jeg vil være meg.. kjærlig og kosen.. men jeg tigger ikke...

Er bare lei meg, for at det jeg trodde kunne være DET.. kanskje ikke er det likevel..

[Gjest Gjest_Margrethe_*]

Dette er et problem enormt mange jenter/kvinner har.

Jeg har selv hatt det og opplevd hvor lite respekt det innga. Mannen i mitt liv ga stort sett blaffen fordi han visste at jeg var der uansett.

Vi er sammen i dag, på 20. året, men det ble bra først når jeg begynte å si at nok er nok og faktisk stå opp for meg selv og uttrykke mine egne meninger og STÅ FOR DEM!

Og det tok noen år.

I dag er det ingen særlig antydning til nykker hos gubben og når vi krangler og han er lei, så forteller jeg han at om det er så gæli, så kan han jo bare dra sin vei. Jeg skal ikke hindre han. Det pleier å hjelpe. Han forstår at jeg kan ha et helt greit liv uten han, selv om jeg jo egentlig vil være sammen med han.

Jeg skjønner godt hva du mener.

Jeg var gift tidligere, og han var mye eldre enn meg.. i begynnelsen følte jeg (som nå merkelig nok) at jeg var den som elsket mest.. resultat.. han blei lei..

Da bestemte jeg meg for rett og slett å ikke la det bry meg. Når han spurte etter meg..om jeg kom.. fikk han til svar.. "får se" ..og gjorde masse ting for MEG.

Hva skjedde? Jo da kom HAN til meg!.. og vi endte opp med et 16 år langt forhold.

Jeg er som sagt ingens dørmatte, og blir å si fra.. men det tar jo selfølgelig en stund fra man begynner å tenke på noe..vurdere.. til at man tar tak.. jeg er på vurdering ennå.. men blir å ta tak.

Jeg håper jo at vi til slutt ende opp sammen, men om jeg virkelig TROR det.. vel.. det er jeg ikke så sikker på.

Men jeg elsker han inderlig, han har gitt meg en opplevelse av samhørighet, felleskap og kjærlighet som jeg aldri har opplevd før.

Vi har jo bare vært sammen 5 mnd nå, og er jo i en "innkjøringsfase" vil jeg si... er jo nå førsta vi virkelig begynner å bli såpass kjent av vi lar våre virkelige jeg komme fram...

Så nå går det vel litt ut på å vise oss som vi er, og få respekt for hvem vi er hos den andre..

[Gjest Gjest_jente_*]

I dag er det ingen særlig antydning til nykker hos gubben og når vi krangler og han er lei, så forteller jeg han at om det er så gæli, så kan han jo bare dra sin vei. Jeg skal ikke hindre han. Det pleier å hjelpe. Han forstår at jeg kan ha et helt greit liv uten han, selv om jeg jo egentlig vil være sammen med han.

Det der HATER jeg intenst i et forhold. At man ikke kan diskutere eller krangle uten at en sier "så slå opp da". Hva faen. Barnslig.

TS, du tror nå at dette er en mann du ikke kan leve uten. Been there, du kan finne så utrolig mye bedre. Og når du gjør det kommer du til å se tilbake på dette dårlige forholdet å tenke "hva var det jeg tenkte på?".

At han ikke vil være såå mye sammen med ungene kan jeg kanskje skjønne, forholdet er bare 5 mnd gammelt. Kanskje han syns det er for tidlig å "leke familie" allerede....

[Gjest me]

Har vi samme mann, ts?

Jeg har det slik som deg, minus barn.

Føler jeg tigger og ber om sex da han ikke har noe særlig behov. Får ofte til svar at "har vi ikke kost oss da og da?" da har vi feks satt i sofaen sammen og han har strøket litt på meg eller noe lite som det der... *frustrert*

Jeg føler også at jeg elsker han mer enn han elsker meg, men kan hende det bare er i hodet mitt.

Jeg har til tider testet litt ut og ikke gitt lyd fra meg eller latt som jeg har vært veeeldig opptatt og det har funket bra, men så går ting tilbake til normalen.

Jeg har ikke så mye råd til deg da jeg selv er i tenkeboksen for tiden men kanskje ta litt avstand så han får tid til å savne deg litt?

[Bringebærjenta]

Han er bare ikke så veldig interessert. Han vil nok ikke ha hele pakka med barn og forpliktelser helt ennå, men noe ved deg gjør kanskje at han vil ha deg, bare ikke alt det andre.

Han vil ikke ha sex. Kanskje han fikser det selv, kanskje han får utløp hos noen andre... Det er umulig å si, men saken er at han ikke vil. Da kan du ikke kreve at han skal ha mer. Sex skal man ha frivillig, fordi man ønsker det, ikke som press, bare for å tilfredsstille den andre. Beklager, men dere matcher veldig dårlig på en veldig viktig sak.

Det at han velger venner overfor deg det sier bare at han rett og slett heller vil være med dem. Når det skjer innimellom er det bare sunt, men når han velger deg bort, som han gjør nå, så burde det ringe en liten bjelle.

The love of your life skal være bedre enn dette. Se inn i deg selv og forstå at du fortjener noe bedre.