Spising og følelser

[Gjest Ellisiv]

Jeg er litt nysgjerrig på hvorfor enkelte bruker mat som "buffer" eller trøst.

Hvorfor føles det bedre etterpå?

Jeg skjønner ikke helt hvorfor noen bruker maten til å straffe eller belønne seg selv med.

Mat er da noe man trenger- ikke noe man skal bruke til å gamble med mental og fysisk helse.

De som gjør sånt, mangler de respekt for mat- eller for seg selv?

[Gjest Turi]

Veldig vanskelig å svare på... Hadde jeg visst hvorfor, kunne jeg kanskje gjort noe med det?

Jeg trøstespiser sjokolade av og til. Dvs. at når jeg er skikkelig deppa, kan en sjokolade være en "trøst". Jeg vet jo at det er dumt, og det føles sjeldent bedre etterpå (heller verre - da er jeg deppa OG feit (i hodet mitt))... Det er vel mer slik at når jeg syns litt synd på meg selv, bruker jeg det som en unnskyldning til å spise den sjokoladen jeg vet jeg ikke skal ha...

Dette er selvsagt ikke noe jeg gjør for å gamble med helsa mi - så er jeg heller ikke inne i en så ond sirkel at det er helseskadelig. Det er mer sånn at når det er litt synd på meg, tar jeg en sjokolade. Når hele verden går meg i mot, går jeg bananas i en skobutikk. Det eneste jeg gambler med er lommeboka, med andre ord .

Normalt skal man være sterk, spise sunt, ikke for mye etc. etc.

Når jeg så er trist/lei, er jeg ikke så sterk, og derfor er det mer "lov" å bryte disse sunnhetsnormene da. Skulle egentlig ønske jeg kunne bryte dem for å kose meg istedet for å trøste meg...

[Gjest 1111]

Hei..

Tenkte jeg skulle skrive svar til deg fordi jeg vet godt hvordan det er å ha et komplisert forhold til mat, fordi jeg bruker mat på en helt annen en normal måte vil jeg si. Jeg er diagonisert med spiseforstyrrelser og er på vei opp i vekt igjen nå, med god hjelp av psykologen. For å si det sånn så er jeg på vei til å bli bedre, men sliter fortsatt med maten.

Jeg er helt enig i deg når du sier at mat er bare noe man trenger og at man ikke skal bruke det på å gamble på mental og fysisk helse. Kunne ønske jeg hadde et så "enkelt" syn på det, men for noen er mat faktisk noe mer enn bare overlevelse. Jeg vet ikke hva som er så spesielt med mat, men det smaker godt og gir en god følelse i kroppen.

Nå snakker ikke jeg for alle, men i manges tilfelle så er det slik at mat brukes til trøst fordi det føles bra akkurat da. Det smaker så godt og det er en slags nytelse knyttet til det. Derimot føles det ikke bra eller bedre etterpå. Tvertimot. Man føler seg ofte enda verre og føler seg gjerne mislykket og deprimert. Det faller ofte noen tårer etter en slik trøst også.

Blir nærmest litt småirritert når du sier at "de som gjør sånt, mangler de respekt for mat- eller seg selv?". Det gjør meg provosert fordi den setningen får oss med matproblemer til å fremstå som svake mennesker, og det er vi absolutt ikke. Vi mangler heller ikke respekt for oss selv eller mat, men det er noe som skjer inni oss som gjør at vi bruker mat som trøst i steden for andre ting. Det er som å si at mennesker som bruker f.eks. shopping som en trøst ikke eier respekt for økonomi. Det er ikke respekt det handler om, absolutt ikke.

[*Lillian*]

Blir nærmest litt småirritert når du sier at "de som gjør sånt' date=' mangler de respekt for mat- eller seg selv?". Det gjør meg provosert fordi den setningen får oss med matproblemer til å fremstå som svake mennesker, og det er vi absolutt ikke. Vi mangler heller ikke respekt for oss selv eller mat, men det er noe som skjer inni oss som gjør at vi bruker mat som trøst i steden for andre ting. Det er som å si at mennesker som bruker f.eks. shopping som en trøst ikke eier respekt for økonomi. Det er ikke respekt det handler om, absolutt ikke.[/quote']

Amen!

Ikke vondt ment overfor Billie som startet tråden, men jeg kjente også det kokte litt inni meg da jeg leste "de som gjør sånt, mangler de respekt for mat - eller for seg selv?" For jeg er så enig med Lilleputt. Jeg har trøstespist i altfor mange år, og har alltid sett på meg selv som viljesvak. Den lille setningen der gjorde at jeg tenkte i et svakt øyeblikk "jeg er jo akkurat et så dårlig menneske som jeg alltid har visst innerst inne".... Det er det jeg prøver å jobbe meg vekk fra nå da, nå som jeg jobber aktivt med min spiseforstyrrelse.

Har ikke noe mer å tilføye, jeg, måtte bare få det ut.

Unnskyld.

Lillian

[Gjest gjest1]

Jeg kan jo si litt hva jeg tenker. Bruker mat som et punkt å konsentrere all min tankevirksomhet, så jeg slipper å tenke på alle andre ting samtidig. Har man det vondt, ønsker noen å fortrenge det - det gjorde jeg.

I saker som anorexi tror de aller fleste at det handler om å slanke seg, men det er som rehel en utløsende faktor. Når det gjelder overvekt blir folk sett ned på fordi de blir sett på som kontrolløse mennesker. Men det stemmer heller ikke. Det er følelsene og kontrollen som står i sentrum.

Jeg både spiser og spiser ikke i perioder. Når jeg spiser mer enn godt er, er det fordi mat er noe som er nødvendig og godt. Ved å unne seg selv noe godt, tror jeg liksom at alt det vonde vil forsvinne når jeg spiser. Men det skjer ikke. Det blir verre. Likevel kan jeg gjøre det gang på gang.

Når jeg ikke spiser er det på grunn av kontroll. Mat er et primærbehov, men jeg vil da kutte ut å ha det behovet og dermed vise at jeg har en kontroll utenom det vanlige. Jeg kan si til meg selv at jeg er flink som presser kroppen min til å leve på umeneskelig næring.

Vet ikke om jeg klarte å forklare dette godt, men det er i hvert fall dette JEG føler.

[Nilma]

La det først være sagt: Jeg betviler absolutt ikke at mat og følelser innebærer en problematisk kobling for mange.

MEN: Jeg blir provosert når dette i så mange tilfeller brukes som en forklaring på overvekt, både i media og andre steder. Er det rett og slett umulig å tenke seg at man rett og slett bare er veldig glad i mat? Jeg både elsker å lage god mat og å spise den, jeg koser meg gjerne med en bit sjokolade eller annet snop - og ja, det vises! Men er jeg et psykisk kasus av den grunn?!? Enn hvis jeg skulle finne på å unne meg en ekstra sjokoladebit neste gang jeg har mensen og er sur og lei, er det psykiateren neste?

Jeg er så lei av at mat alltid skal gjøres til noe problematisk. Det er ikke dermed sagt at jeg ikke skjønner at mange sliter med dette, og jeg har all mulig respekt for de problemene folk har skrevet om, både her og andre steder på KG - tro ikke noe annet. Men kan jeg få kose meg med maten min i fred, uten at noen skal tro at det feiler meg noe? Takk!

Nilma - matvrak, ikke nervevrak.

[Gjest gjest1]

Nilma: Om du sikter til innlegget mit, var det ingen internsjon å båssette alle overvektige inn i en spiseproblematikk. Ønsket vel egentlig bare å si at det finnes en del mennesker som bruker mat som en ovrlevelsesstrategi, og det vises ofte som overvekt.

Alt for ofte blir overvektige sett på som kontrolløse, mens de egentlig har et reeelt problem.

Ikke meningen å si at alle har et problem, så det går jeg tilbake på.

Har nemlig vært både overvektig og svært undervektig, og ingen av delene er en spesielt god situasjon.

Håper ingen ble fornærmet av innlegget mitt. I så fall, unnskylder jeg det!

[Gjest gjest1]

Nilma: Om du sikter til innlegget mitt, var det ingen intensjon å båssette alle overvektige inn i en spiseproblematikk. Ønsket vel egentlig bare å si at det finnes en del mennesker som bruker mat som en ovrlevelsesstrategi, og det vises ofte som overvekt og/eller også undervekt. (Normalvekt også forøvrig når det kommer til bulimi.)

Alt for ofte blir overvektige sett på som kontrolløse, mens de egentlig har et reeelt problem.

Ikke meningen å si at alle har et problem, så det går jeg tilbake på.

Har nemlig vært både overvektig og svært undervektig, og ingen av delene er en spesielt god situasjon.

Håper ingen ble fornærmet av innlegget mitt. I så fall, unnskylder jeg det!

[Nilma]

Nilma: Om du sikter til innlegget mitt, var det ingen intensjon å båssette alle overvektige inn i en spiseproblematikk. Ønsket vel egentlig bare å si at det finnes en del mennesker som bruker mat som en ovrlevelsesstrategi, og det vises ofte som overvekt og/eller også undrvekt. (Normalvekt også forøvrig når det kommer til bulimi.)

Håper ingen ble fornærmet av innlegget mitt. I så fall, unnskylder jeg det!

Neida Hope, jeg siktet absolutt ikke til innlegget ditt, og som jeg skrev har jeg full forståelse for at dette er et reelt problem for mange. Jeg blir bare litt oppgitt over generaliseringen rundt dette med mat-følelser-overvekt.

Ønsker deg lykke til, og håper det går bra med deg!

[fruenge]

Nilma, jeg vet ikke hvilken planet du er på, men der hvor jeg bor var det ikke en kjeft som koblet mat og følelser og spiseforstyrrelser med min overvekt før jeg undersøkte det selv.

Det er da selvfølgelig slik at ikke alle overvektige er spiseforstyrra.

Grunnen til at det er så sabla flaut å ha en spisefostyrrelse er at tom. barn klarer å regulerer maten, de spiser når de er sultne og slutter når de er mett, så enkelt. Men vi er en gruppe mennesker som ikke kan, desverre.

Spiseforstyrrelser handler om å bruke mat og kontroll av mat som midlertidig løsning på forskjellige livsproblemer

Anorexi

En som har anoreksi tenker på mat og kalorier nesten hele tiden. Selv om man tilsynelatende ikke er sulten, er man ofte desperat etter mat. Å sulte er et dramatisk forsøk på å undertrykke det å ha menneskelige behov overhodet, enten det gjelder mat eller andre menneskers omsorg. Mange opplever en følelse av å være sterkere enn andre, fordi man klarer å kontrollere behovene (mens friske folk gir etter for sine lyster og innfall). Å presse kroppen ned i vekt kan også være et desperat forsøk på å "bli sett", som igjen symboliserer behov nettopp for den omsorgen man er så redd.

Etterhvert blir det vanskelig å opprettholde den strenge kontrollen over matinntaket, og vi antar at ca halvparten av de som har anoreksi går over i bulimi eller tvangsspising etterhvert. De fleste utvikler anoreksi i tenårene, men noen går inn i anoreksi i senere alder, gjerne i forbindelse med at det skjer dramatiske ting som det å få barn, skilles, oppleve dødsfall, bli mishandlet o l.

BulimiMan spiser for å finne ro, trøst og samhørighet med seg selv, for å drukne sinne, frykt, utilfredsstilte behov, og såvel gode som dårlige følelser. I løpet av et spisekick glemmer man alt annet enn maten og spisingen, og får dermed "fri" fra alle tanker og følelser som man ikke klarer å håndtere. Å kaste opp etterpå føles for mange som en kjempelettelse, også psykisk. Tomheten, uten tanker i hodet, gir en følelse av igjen å ha kontroll over seg selv. Alt det vanskelige er borte - for en tid. For mange med bulimi vil det å kunne kaste opp være den viktigste grunnen til at man overspiser.

Tvangsspising

Det er følelsesmessige behov som styrer matinntaket. Med maten, og eventuelt fedmen, bygger man en beskyttende mur rundt seg. Vanskelige følelser, frustrasjoner, fortvilelse, savn etter nærhet og kjærlighet, seksuelle følelser, sinne og sorg svelges ned med mat. Fordi man ofte ikke klarer å ta vare på egne behov, og sette grenser for seg selv i forhold til andre mennesker og forpliktelser, blir mat et av de få områdene hvor man kan gi seg selv noe godt.

(saksent fra www.iks.no)

Nå skal vi ikke glemme at spiseforstyrrelser er en psykisk lidelse, ingen ting man bare gjør for å være litt vanskelig eller spesiell. Derfor er det helle ikke noe man kan slutte med så der, faktisk så handler det om å overleve.

[Nilma]

Nilma, jeg vet ikke hvilken planet du er på

Du verden for en spydig tone da! Hvis du leser innlegget mitt nøye en gang til ser du følgende:

1. Jeg er fullstendig klar over at mange sliter med koplingen mat-følelser og har all mulig respekt for at dette kan være et svært alvorlig problem.

2. Det jeg reagerte på er at det ofte, i media og andre steder (f.eks. oppfattet jeg det slik i Billies første innlegg), fremstilles slik at kose-spising eller trøstespising nærmest er ensbetydende med psykiske problemer. Jeg setter det litt på spissen her, men regner med at du skjønner hva jeg mener.

For å gjenta meg selv: Jeg ønsker ikke på noen måte å undervurdere de problemene knyttet til mat og følelser jeg vet mange sliter med, jeg ønsket bare å få ut litt frustrasjon over en generalisering som ofte forekommer.

[Sharissa]

Det føles ikke bedre etterpå, men det føles godt der og da, da er man kun oppslukt av maten og det man putter i seg, det erikke fordi man er sulten eller egentlig har lyst, det er et rusmiddel. Og så får man en sinnsyk samvittighet etterpå når man har spist for mye,

De som "gjør sånt" mangler vel ikke respekt for noe. De har et problematisk forhold til mat. Som er vanskelig og komme ut fra. Fordi man trenger mat, og det er ikke noe man bare kan holde seg unna, i motsetning til feks. narkotika og alkohol.

[Soul]

Kunne nok skrevet et langt svar her men orker ikke...Vil bare si at jeg synes det var et veldig bra innlegg du skrev Fruenge.Mye enig med Hope, Lillian og Sharissa også.

Dette med mat og følelser/kontroll/ikke-kontroll er nok vanskelig for mange å forstå nettopp fordi det er et så grunnleggende fysisk behov.Men for de som sliter med dette er det høyst reellt og ofte utrolig vondt og vanskelig problem. Selvfølgelig har ikke alle over-eller undervektige et følelsesmessig problem, men det finnes også grader av dette. Det er ikke nødvendigvis enten eller. Noen har et spiseproblem,andre har en fullt utviklet spiseforstyrrelse.Det er absolutt mulig å bli bedre, som regel er det jo "bare" et symptom på at noe annet ikke er som det skal i livet, men det kan ta årevis. Jeg vil påstå at ingen som sliter med maten gjør dette for å være slemme, men fordi man har det vondt. De mangler ikke respekt for noe nei.Men tror jeg at jeg skal stoppe å skrive ellers blir jeg aldri ferdig

[Gjest Liten]

Kan dele mine personlige erfaringer, da jeg har "vært innom" både anoreksi og bulimi:

Anoreksi handlet for meg om å ha kontroll. Når alt annet i livet mitt raknet og det skjedde store ting rundt meg som jeg ikke hadde noen kontroll på, ble det kroppen min og maten jeg puttet inn i den den ene tingen jeg faktisk hadde kontroll over. Jo mindre jeg spiste, jo flinkere syntes jeg at jeg var. Den rasjonelle delen av meg som så at dette ikke var bra ble sakte, men sikkert spist opp av kontrollfreaken inni hodet mitt. Heldigvis kom jeg meg ut av dette før det var for sent, mye takket være en kjæreste som så hva som skjedde og nektet å se på dette.

Etter dette var jeg såpass skremt av å havne på anoreksi-kjøret igjen at jeg heller spiste for mye. Og følte meg mislykket. Igjen koblet jeg mat og følelser. Når ting var vanskelig, når jeg hadde vanskelige følelser jeg ikke visste hvordan jeg skulle takle, kunne jeg hamstre mat og godterier og spise til jeg spydde. Umiddelbart etterpå følte jeg meg lettet. Det føltes virkelig som om jeg spydde opp de vonde, uhåndterlige følelsene. Denne lettelsen var så stor at den døyvet skyldfølelsen over å ha spist og spydd.

Regner med at dette virker fullstendig skrudd for en som har et normalt forhold til mat. Og det er det egetnlig og. Men likefullt er det slik at mat og følelser er to sider av samme sak for så altfor mange av oss. Selv har jeg sluttet både med å sulte meg og med å spise og spy. Men når ting er vanskelig, sitter det en liten djevel på skulderen min og lurer på om vi ikke skal fråtse og spy opp alt det vonde. "Ingen trenger å få vite om det". Men jeg har heldigvis funnet styrke til å heller prøve å takle følelsene, til så se dem og prøve å håndtere dem. Ikke lett, men det kjennes godt ut.

[fruenge]

Hensikten med å si at vi kommer fra to planterer, er ikke for å være spydig, men bare vise forskjellen for hvordan folk kan oppfatte ting.

Jeg har sjelden kommet over innlegg/artikler/program som kobler trøstespising/overspising med en psykisk ldelse.

Trøste/overspising er inge lidelse, det er noe de fleste gjør med jevne mellomrom når de spiser noe godt.

Tvangssspising derimot er noe helt annet. Mange blander disse tingene.

Synes sjelden det er lagt vekt på psykologiske aspekter jeg, synes det kommer for lite frem. Tom i program hvor personen tydelig er tvangssiser. (og jeg referer da ikke til fordi pers er stor, men fordi jeg kjenne mønsteret).

Så noen programmet "Slank deg heller død"? I dette prgrammet sto en kvinne frem og skulle slankeoperere seg, hun var ekstremt overvektig.

Det alle så til å glemme/ikke vite var at maten hadde en funksjon for henne som ikke kunne bli ivaretatt etter operasjonen fordi hun fysisk nesten ikke klarte å spise. Så hva gjør damen for å demme opp disse følelsene hun ikke lenger kan spise bort? Jo hun begynner med narkotika.

Og folk er oppgitt synes det er rart. Jeg syntes ikke det, forsto det godt jeg. Spor etter tapt barndom pga overgrep går ikke bort selv om man slanker seg. Så enkelt er det.

JEg skriver mye og mye skriveleif her, som dere sikkert skjønner er dette tema som jeg brenner for

[Lenore]

Jeg er litt nysgjerrig på hvorfor enkelte bruker mat som "buffer" eller trøst.

Hvorfor føles det bedre etterpå?

Jeg skjønner ikke helt hvorfor noen bruker maten til å straffe eller belønne seg selv med.

Mat er da noe man trenger- ikke noe man skal bruke til å gamble med mental og fysisk helse.

De som gjør sånt, mangler de respekt for mat- eller for seg selv?

Jeg er slank, men bruker likevel mat som trøst.

Jeg aner ikke hvorfor det føles bedre, men jeg har det faktisk mange hakk bedre om jeg lager meg litt god mat, eller kjøper litt sjokolade.

Poenget er at jeg da bruker litt "tid" på meg selv, og koser meg.

Er det så rart å bruke noe man får en god opplevelse av, som belønning, da?

Og da er det da heller ikke så merkelig om man bruker det samme som "straff".

Jeg hadde en liten periode (og har det fremdeles av og til, men sjeldnere) da jeg kontrollerte livet mitt med mat. Jeg hadde aldri noen sykdom, for det har aldri sklidd totalt ut - det har bare vært tanken om at jeg kan kontrollere matinntaket, og dermed styre hvordan kroppen min skal være - den tanken er (var) god.

Å bruke mat er kun èn variant.

Kanskje du og andre bruker andre ting for å "fylle hullene" som mangler? Altså, for å dekke behovene?

Andre vanlige ting å bruke på samme måte som mat, er blant annet trening, sex, jobb og så videre.

Jeg har vært innom flere av disse andre alternativene også, og det er ingenting som er bedre enn noe annet.

Løsningen er selvsagt å gå i seg selv og å finne ut hva som er galt - og ikke gå i fella som består i å tro at man faktisk har et problem med mat.

[Gjest Donna]

For en del år siden hadde jeg anorexi....Jeg sultet meg og ble tynnere og tynnere ..... og det føltes godt å greie å kontrollere seg selv slik! Å greie å nekte seg mat! Selv om man var sulten ...selv om det var snakk om skikkelig god mat .....Og andre såg det og var bekymret - og det føltes også godt - for da ble jeg iallefall sett ......Men jeg syntes fremdeles jeg var tykk .....ingen grep fatt i det eller hjalp meg på noe vis ...og det kunne jeg ønske nå i ettertid at de hadde gjort ... men iallefall så sluttet jeg etter et års tid å sulte meg og da holdt vekten seg der noen år. På gamle bilder så er jeg jo at jeg var fæl .......

mat er så mye. Når jeg er lei meg ...... eller stresser og sliter - så "må" jeg liksom bare ha en sjokolade ...eller bolle ....eller is ....eller desert ....for å "klare" å komme meg gjennom det .....det er liksom "unskyldningen" min..... Og det blir stadig lettere å finne unskyldninger ...... for jeg finner fler og fler ting jeg må trøstespise for ......Når man er nedfor så hjelper det faktisk føler jeg å stappe innpå noe godt ....tillært i barndommen .........Men så blir jeg sinna og lei etterpå ..for at jeg bare legger på meg .......men likevel så greier jeg ikke å la være ..for om jeg ikke kan stappe noe godt i munnen - hva skal jeg da gjøre for å komme gjennom ting liksom? .....'

Og så blir jeg sinna på meg selv om er så villjeløs ....svak .....som spiser ting jeg VET jeg ikke skal spise .... og noen ganger så kan man straffe seg selv med å IKKE spise! Da er man sulten og elendig - men det er liksom bare bra - for kroppen er likevel bare feit og man har godt av det ....Da har man på en måte kontrollen .......

Det er det som er så skummelt med mat - når man blander det med følelser ..og så kan man misbruke det .....Vet jo det er feil .....men greier ikke å la være for følelsene styrer - og de sier det hjelper med noe godt ....eller at jeg ikke skal unne meg noe å spise ....Og er man svak så greier man ikke å stå imot heller ..........

Nå er det mest trøstespising jeg driver med ....Og det ser jeg jo også ...så det blir vel å prøve å slanke seg for n'te gang igjen snart .....om jeg gidder da ...er så lite motivert ..og da kan jeg jo heller ikke bruke mat når jeg sliter ....