Hvordan takle trass/frustrasjon?

[Kara W]

Den søte lille engelen vår på snart to år har begynt å få en egen vilje, og prøver stadig ut grenser og hva han kan få og ikke. Når han ikke får viljen sin resulterer dette i skrik og gråt, og jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal takle dette. Håper på å få noen gode råd her.

Så hva gjør dere når to-åringen vil noe, du har sagt nei, og så fortsetter han å skrike til han får det? Er et nei alltid endelig, eller kan det endres til et ja? Ignorerer du barnet til det har gitt seg, eller prøver du å distrahere og leker med dem?

For å ta et par eksempler fra de siste par dagene:

* Barnet har fått en brødskive til lunch, men finner ut at han har mer lyst på yoghurt. Har prøvd å si at han skal spise litt brødskive, og så få yoghurt etterpå (som er slik de gjør det i barnehagen), men ender opp med at han blir så sint at han ikke spiser noen ting.

* Barnet vil åpne et skap eller ha tak i en ting som han ikke får. Noen ganger har jeg gitt meg, mens andre ganger har jeg ignorert ham. Føler ikke at noen av de løsningene egentlig er optimale.

* Barnet vil ha meg med ut i stuen for å leke, mens jeg er opptatt med noe annet (lager mat, sitter fortsatt og spiser osv). Skal jeg la ham dra meg med ut, ignorere ham, eller bli værende, men gi ham oppmerksomhet? Den siste fungerer noen ganger, mens andre ganger har det blitt så ille at pappaen har måttet bryte inn og løse situasjonen

Det hjelper jo ikke at jeg er en høygravid hormonbombe uten tålmodighet om dagen

[MellonCollie]

Gutten vår er bare halvannet, men viljen er det ikke noe å si på Så vi er borti mye av de samme situasjonene du skisserer her. Var ille for en måneds tid siden, men nå er det roligere igjen. Så det er vel litt av trøsten, jeg tror det kommer litt i bølger. I utgangspunktet har vi forsøkt å være veldig konsekvente, og har vi sagt nei betyr det nei. Hvis vi har sluppet opp på noe, så har vi evt gjort det FØR det har vært hyling, slik at ikke han har koblet at han gråt seg til viljen sin, men at vi heller har forklart hvorfor vi evt har gjort det annerledes enn tidligere.

Noterer under hvordan vi har løst de eksemplene du kommer med.

For å ta et par eksempler fra de siste par dagene:

* Barnet har fått en brødskive til lunch, men finner ut at han har mer lyst på yoghurt. Har prøvd å si at han skal spise litt brødskive, og så få yoghurt etterpå (som er slik de gjør det i barnehagen), men ender opp med at han blir så sint at han ikke spiser noen ting.

Her har vi vært veldig strenge, og rett og slett gjort det slik at dersom han ikke vil spise den maten som er servert, så må han vente til neste måltid med å få noe. Prøver å legge opp til relativt hyppige faste måltider, slik at ikke vi må legge inn mellommåltider fordi han ikke spiste opp lunsjen. Forsøker å forebygge slike situasjoner ved å gi ham to alternativ på hva han vil spise, virker som det er enklere for ham å akseptere den maten har han på tallerknen når han selv har valgt den / sagt ja til den.

* Barnet vil åpne et skap eller ha tak i en ting som han ikke får. Noen ganger har jeg gitt meg, mens andre ganger har jeg ignorert ham. Føler ikke at noen av de løsningene egentlig er optimale.

Forklarer ham at han ikke kan få den, gjerne med en begrunnelse om det er mulig - ikke alltid det trengs. Så forsøker vi å avlede med noe annet. Hjelper ikke avledning setter vi oss heller og leker med / titter på noe annet, og ignorer ham. Da kommer han gjerne bort til oss ganske raskt.

* Barnet vil ha meg med ut i stuen for å leke, mens jeg er opptatt med noe annet (lager mat, sitter fortsatt og spiser osv). Skal jeg la ham dra meg med ut, ignorere ham, eller bli værende, men gi ham oppmerksomhet? Den siste fungerer noen ganger, mens andre ganger har det blitt så ille at pappaen har måttet bryte inn og løse situasjonen

Her forsøker vi ofte å bli værende, men å gi oppmerksomhet. Prøver da å inkludere ham så mye som mulig i det vi gjør (la ham få en kjele med vann om jeg lager mat, setter ham ved bordet sammen med meg med en bok e.l. mens jeg spiser osv). Noen ganger gjør vi også til en lek, at jeg lover at mamma er ferdig med å lage mat når jeg har telt til 10, og så øver vi på å telle. Han skjønner ikke så mye av det enda, men han pleier å stoppe med masingen frem til jeg i alle fall har telt til 5

Ikke sikkert dette hverken er pedagogisk riktig eller noe som funker for dere, men det har i alle fall gjort hjemmet vårt rimelig mer harmonisk de siste ukene Så er det bare å vente til han er rundt 2 og en ny bølge trass kommer over oss!