5 måneder siden brudd, ny kjæreste, likevel gjør det vondt

[Gjest Gjest_Sanna_*]

Det føles patetisk å skrive dette, men jeg befinner meg i en ganske fortvilet situasjon akkurat nå. Saken er nemlig sånn at det ble slutt mellom meg og min kjæreste (de to siste årene samboer) i slutten av september. På grunn av praktiske detaljer som boforhold og lignende så vi oss nødt til å bo under samme tak i nesten en måned etter bruddet. Når jeg tenker meg om, stemmer vel ikke det helt. Eksen kunne lett ha flyttet ut, men fordi jeg slet med store personlige problemer på det tidspunktet, ble han værende.

Forholdet vårt var aldri helt det store for noen av oss, tror jeg. Vi var begge veldig glade i hverandre, og jeg tror vi åpnet oss på måter vi ikke kommer til å gjøre for noen igjen. Jeg sliter med å utfolde meg seksuelt på grunn av noen hendelser i fortida som dessverre preget store deler av forholdet i stor grad. Vi hadde sex fire ganger i løpet av tre år, vi prøvde riktignok å gjennomføre samleie noen flere ganger, men vi måtte avbryte det, fordi det ikke fungerte for meg. Han var snill og forståelsesfull, selv om det var tydelig at han var skikkelig kåt og frustrert over at han aldri fikk seg noe. Likevel valgte han å holde ut i et forhold med meg i over 3 år. Jeg har lest (en gang jeg sjekket noe han skrev på et diskusjonsforum) at det var vanskelig for ham, spesielt siden jeg er det man objektivt vil omtale som ei pen jente, men at han holdt ut fordi han var glad i meg, og brydde seg om meg på andre måter.

Vi hadde mange problemer, så mange at det er nytteløst å skrive om dem her. For å oppsummere handlet det mye om at jeg var psykisk syk, han var tiltaksløs, og vi viklet oss inn i vår egen lille sirkel der vi ikke gjorde noe som helst. Begge var studenter, jeg klarte å følge mitt studium bra, men for ham gikk ikke det så greit. Jeg hadde noen venninner i byen der vi studerte, han hadde ingen venner, og ville ikke gjøre så mye for å skaffe seg noen heller. Resultatet ble at helgene, og mesteparten av dagene, stort sett ble tilbrakt hjemme foran TVén. Vi orket lite, han forsvant inn i PC-verdenen, jeg forsvant inn i meg selv. Jeg følte at jeg mistet ham inn i PCen, men i realiteten hadde jeg mistet ham for lengst, jeg ville bare ikke innse det selv. I denne perioden kranglet vi mye. Den andres latskap gikk den andre på nervene, og vi følte vel begge at vi ikke kom noen vei. Følelsene kjølnet, og vi skjønte vel allerede da at dette ikke var sunt. Likevel, det var noe som fikk oss til å bli værende. Jeg tror det var følelsen av at vi var oppriktig glad i hverandre.

På høsten i fjor så han en melding jeg sendte til en venninne. I utgangspunktet en ufarlig sms som jeg sendte om en type jeg hadde møtt, der jeg beskrev ham som drømmefyren. Siden vi hadde problemer leste kjæresten min dette (ja, han snoket på mobilen min) og ble lei seg. Jeg prøvde å forklare at det ikke lå noe i det fra min side, men jeg tror ikke han trodde meg. Likevel, vi skulle fortsette å prøve i noen uker. Jeg tok meg virkelig sammen i de ukene, prøvde å gjøre mye for ham, men alt falt tilbake i det gamle mønsteret av at vi ikke orket noe til slutt. På den tida var jeg så sliten etter mye jobb og skole (jeg har en jobb som krever mye av meg når jeg først jobber), at jeg ikke kunne gi den oppmerksomheten han fortjente. Nå i ettertid har jeg superdårlig samvittighet, han stilte opp for meg da jeg var syk, og når han ble deprimert, nedprioriterte jeg ham bare. Forklaringen er ikke fullt så enkel, men det er likevel sånn det føles, her jeg sitter.

Da han annonserte at han skulle flytte hjem, ble jeg kjempelei meg. Jeg prøvde å overtale ham til å bli værende, men det var lite jeg kunne gjøre, han ville ut, og ut skulle han. De ekstra ukene han ble værende ble bare pinefulle for oss begge. Jeg prøvde å tilfredsstille ham seksuelt, et forsøk som gikk rett vest. Deretter flyttet han, da. De første ukene hadde vi lite kontakt, jeg prøvde å ignorere ham. Etter hvert sendte vi noen smser, og da han var tilbake i byen i november, kom han på besøk til meg. Vi snakket om for- og fremtid. Det fine vi hadde hatt sammen, men også de mindre bra stundene. Vi kom vel frem til at vi mente bruddet var bra for begge parter. I perioden etter ham har jeg møtt noen gutter. Etter å ha vært i et forhold i 3 år er det befriende å kunne vise verden at man er ledig igjen, og oppleve at det er noen som liker en, når man føler at eksen ikke gadd mer lenger. Det er jo ikke sånn det er, men det føles sånn. Jeg hadde noen halvseriøse flørter, før jeg ble sammen med ham som nå er min kjæreste i begynnelsen av forrige måned.

Han er fantastisk på alle mulige måter. Der eksen og jeg brøt hverandre ned, bygger vi hverandre opp. Jeg ser samtidig at jeg har lært mye av forholdet til min eks. Der jeg utnyttet hans snillhet, og lot ham gjøre alt for meg, og gjorde alt for å vinne diskusjoner, er jeg nå mer tolerant. Jeg har fokus på at dette er gutten jeg vil ha, og jeg ønsker at han skal ha det så godt som mulig. At jeg går vinnende ut av en diskusjon betyr ingenting, dersom vi ikke har det bra sammen. Jeg kan manipulere og skrike så mye jeg vil, jeg vet at jeg hadde klart å overtale ham, men det ville ikke være sunt for oss, derfor gjør jeg det ikke mer. Jeg har også vært restriktiv med å fortelle om mine psykiske vansker. Han vet at jeg har blitt utsatt for overgrep, men ikke i hvilken grad. Vi har et aktivt og bra sexliv, selv om jeg til tider kan føle at jeg ikke kjenner noe.

Vel og bra tenker dere kanskje nå, burde hun ikke være lykkelig? Jeg mener, alt ligger til rette for at mitt nye forhold skal gå bra. Jeg vet at jeg elsker ham, og at han elsker meg. Vi har brukt lang tid på å bli kjent, og det hersker ingen tvil om at følelsene våre er ekte. Likevel hender det at jeg blir lei meg når jeg tenker på eksen. Jeg spør meg hva om jeg hadde gjort og tenkt som jeg gjør nå sammen med ham. Jeg vet at det er for sent, det er ingen reverse-knapp jeg kan trykke på, jeg og eksen var mest sannsynlig ikke ment å være sammen, fordi vi er grunnleggende ulike uansett. Der han var laidback og fornøyd med tilværelsen, var jeg streberisk og sulten. Den nye kjæresten min er mer på samme nivå som meg der, og kan forstå hvorfor jeg sliter med å få gode karakterer og jobbe livet av meg. Jeg tror at jeg balanserer disse egenskapene på en bedre måte enn før. Jeg jobber fremdeles mye, men ikke så mye at det går utover forholdet vårt. Jeg har lært av mine feil.

Eksen min føler jeg har kommet lett over bruddet. Han dro hjem, fikk seg jobb, og har det bra han er der nå. Vi har snakket sammen noen ganger, da er han veldig kald. Han viser ingen interesse for meg og mitt, likevel får jeg spørsmål i ny og ne om hvordan jeg har det. Rasjonelt sett tenker jeg jo at dette ikke bør gi meg noe håp, han er ferdig med meg, og jeg ferdig med ham. De følelsene jeg har for kjæresten min har jeg aldri hatt for noen før. Jeg tenker at dette er mannen jeg vil leve resten av livet sammen med, jeg kunne ofret det meste jeg har for ham, inkludert min egen karriere, om nødvendig. Jeg kunne flyttet hvor som helst sammen med ham, han ønsker en internasjonal karriere.

Spørsmålet som melder seg er, hvorfor tenker jeg fremdeles på eksen? Er det en sorg over det jeg aldri klarte å gi ham, eller er det en sorg over ham? Jeg er sikker på at jeg elsker kjæresten min, men kan jeg fremdeles ha følelser for eksen min? Tanken på å oppleve store merkedager uten ham (eksen) er forferdelig. Jeg tenker på min første fødselsdag uten ham. Årsdagen vår, som ikke er årsdag lenger, var kjempetrist. Kjæresten skapte tidenes beste Valentinesdag, men jeg satt og tenkte på det jeg og eksen gjorde sammen. Ikke hele kvelden, selvfølgelig, men deler av den. Jeg opplever også at jeg har problemer med å snakke med eksen. Jeg får vondt av det. Vondt av tanken på at jeg føler at han klarte å komme seg videre så mye tidligere enn meg. Vondt når jeg hører han snakke om andre jenter han ser på. Da må jeg bite meg i tunga og si at jeg har gått videre selv, hvorfor skal ikke han det?

Det er så mye irrasjonalitet som foregår. Jeg klarer å resonnere meg frem til hvordan jeg bør reagere, men jeg klarer ikke å reagere sånn. Det særeste er at det blir tøffere og tøffere for hver måned som går. Skal ikke kjærlighetssorg viskes ut, fremfor å bli enda hardere? Jeg vet ikke om det er kjærlighetssorg en gang. Jeg savner de gode dagene vi hadde sammen, jeg skulle ønske jeg kunne gjort mye på nytt, og når jeg ser bilder av oss, får jeg vondt inn i meg. Da det ble slutt, spurte jeg eksen hva han tenkte om forholdet og fremtidsprognoser.

Vi sa begge at det kanskje kunne bli noe mer, en gang, men jeg tror han sa det mest for å trøste meg. Jeg tror ikke han mente det, innerst inne. Samtidig føles det feil å være sammen med kjæresten min når jeg kan tenke sånn om eksen. Bør jeg ikke være helt ferdig med ham? Jeg tenker på den annen side, tenk om jeg ikke blir det? Han er min første ordentlige eks, den første jeg har bodd sammen med, så jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere. Jeg vil ikke miste kjæresten min fordi han føles så rett for meg, samtidig gjør hele greia med eksen meg forvirret. Jeg har spurt meg selv, hva ville jeg gjøre om eksen kom på døra i morgen og ville ha meg tilbake. Jeg tror jeg hadde sagt nei, men jeg vet ikke om jeg kunne levd med svaret. Jeg leste et sted at "man skal ikke gifte seg med den man kan leve med, men den man ikke kan leve uten." Tenk om eksen er denne mannen for meg?

Noen her som har opplevd det samme? Tanker og råd mottas med takk.

[aficionado]

Rent spontant tenker jeg at dette er normalt. Det kan lett ta ett år, eller mer, å komme over noen man elsker.

Er bare å legge det bak seg.

[Gjest Fet]

Du skriver at du har slitt litt psykisk etter overgrep. Jeg synes forøvrig at du er flink til å skrive og at du virker smart, men for meg virker det som du er litt ambivalent i forhold til egne følelser. Har du ingen psykolog du kan snakke med dette om da?

[Gjest j22]

Hei

Først må jeg bare si at du virker som ei smart og oppegående jente.

Er leit å lese at du har blitt utsatt for overgrep.

Jeg tror det kan hjelpe mye å snakke med en psykolog. Ikke bare om hva du har vært igjennom, men også hva som skjer i livet ditt nå. For hva du har vært igjennom,kan også påvirke hvordan du takler og ser ting i hverdagen.

Det har ihvertfall hjulpet meg mye.

Sånn som jeg tenker så er det helt normalt å tenke på eksen. Kanskje også sammenligne eksen med den nye kjæresten. Men dette går over etter en stund.

Er du helt ferdig med eksen?? Kan hende det kan hjelpe å få snakket ordentlig ut med han.

[Gjest Gjest_Sanna_*]

Takk for svar, alle sammen.

Det hjelper å høre at følelsene mine ikke er helt unormale.

Jeg har gått til samtaleterapi fra jeg var 12-18 år, men jeg fikk ikke det store utbyttet av det.

[Gjest Gjest L]

Eg tror den dårlige samvitigheten du har ovenfor han er en av grunnene til at tenker på han.

Som du sa så stillte du ikkje opp for han der han stillte opp for deg. Kanskje det hadde vært en ide og snakket med han om hvordan du føler rundt det?

[Gjest Gjest_eksen_*]

Hei, "Sanna". Klarer ikke la være å tenke på deg nå da vi egentlig skulle møttes, så jeg vil gi litt klarhet i hvorfor det ville føles unaturlig. Det er ikke noen lov som sier at man må være uvenner etter et brudd. Jeg kjenner deg uansett såpass at jeg kan legge uenigheter til side og høre på deg når du har behov for det, men et besøk nå ville høyst sannsynlig blitt lite annet enn anspent og ubehagelig overfladisk.

For å begynne med meg selv, problemet mitt (Ja, jeg hadde problemer) var ikke sosialangst eller spillavhengighet. Jeg var uærlig mot meg selv og dermed også mot de fleste andre. Hele oppveksten har jeg fått høre at jeg er heldig som takler skole og kan bli hva jeg vil. Andre har pekt ut veien for meg og jeg har fulgt likeglad. Jeg ble kjent med deg før jeg hadde tatt noe avgjørende valg etter videregående, og dine ambisjoner bremset ikke akkurat turen. Resultatet ble at jeg ende opp i et studium som interesserte meg midt bak, på et sted jeg ikke hadde noe ønske om å være. "PC-verdenen" ble det stedet der jeg kunne være meg selv; klassisk moderne virkelighetsflukt. Når jeg hintet til at jeg var usikker på om jeg hadde valgt rett, var du raskt frempå om hvor dumt det var å snu, hvor få alternativer jeg hadde og hvordan jeg kunne gjøre karrieren om til noe jeg ville til tross for at utdannelsen i utgangspunktet kanskje ikke var midt i blinken. Jeg klarte til en viss grad å tro det, men falt aldri helt til ro. Det var ikke rom for å tenke nytt, vi hadde liksom så dårlig tid.

Nå har jeg hoppet av karusellen, og jeg er storfornøyd med en middels jobb. Det finnes mye som er viktigere enn å konkurrere. For meg betyr hvem mer enn hva. Jeg skal ikke bli for klisjefull, men tør påstå at jeg vet mer om meg selv nå enn noensinne. Det var selvfølgelig ikke din skyld at jeg ga etter for forventningene såpass lenge, men på det feltet bidro du heller ikke til selvrealisering, for å si det slik.

Jeg skjønner ikke helt hvor du vil med andre avsnitt. Sex hadde lite med saken å gjøre. Jeg bor fremdeles alene og flyr ikke akkurat rundt etter ligg.

SMS-hendelsen skal jeg ikke gi avslørende detaljer om, men du vet at omstendighetene var avgjørende og at jeg allerede hadde godtatt mye over lang tid. Du har også kikket meg over skulderen mer enn én gang. Uansett, det var ikke grunnen til at jeg ikke ville mer. Det var heller ikke dråpen i begeret på noen måte. Jeg skal innrømme at jeg i den siste tiden ventet på en slik dråpe, et skikkelig svik som ville gi meg god grunn til å dra, men Det store skjedde aldri (Du kom med en og annen historie, men jeg tror det var mest for å teste meg). Det ble bare altfor mye i det små.

Helt siden starten merket jeg at det var mye dramatikk og mange usannsynligheter rundt enkelte ting du fortalte meg. Jeg ville selvsagt tro deg, og kunne sjelden motbevise noe. De gangene jeg faktisk kunne det, var det stort sett snakk om ubetydeligheter, hvite løgner, mindre overdrivelser og til og med usannheter med den hensikt å gjøre meg glad. Det var ikke alltid jeg tok meg bryet med å konfrontere deg. Like fullt bygget dette mistillit: Når du kunne holde meg for narr omkring bagateller, hva da med det viktige?

For all del, at du har vært utsatt for mye står utenfor enhver tvil. Du sloss som en helt så å si daglig, og har all verdens rett på sympati. Men når så mye stadig gjøres storslått og grusomt, mister andre etter hvert troen på ulven, og det skal mer til før du får den oppmerksomheten du trenger. Etter hvert vil folk bli kaldere jo hardere du prøver å engasjere dem. Noen blir kanskje mistroiske selv til sannheten. Jeg sier dette sett fra utsiden, ikke som kritikk, men som en advarsel.

Si det heller som det er, at du har det virkelig vondt, enten du vet hvorfor eller ikke. Bare vær oppriktig. Om du ikke får nok respons, må du gjerne gi uttrykk for det, men ikke eskaler konflikten. Av og til har man ikke nok overskudd til å ta noe ekstra inn over seg. Det betyr ikke at folk ikke bryr seg om deg.

Det verste du kan gjøre er å prøve å overføre smerten på andre. Det merkes, og fører aldri til noen bedring i situasjonen. Når du ikke gjennom verbalt, om så den andre er kynisk likegyldig, er du nødt til å kunne la det ligge. Hold deg iallfall for god til å bli fysisk. Jeg vet lite om hvem du omgås med nå, men tviler ikke på at enkelte menn ville kunne slå tilbake.

Grunnen til at jeg har vært såpass kald nå i ettertid har i stor grad vært de siste løftebruddene, da særlig alle regningene du sa du skulle ta deg av, som jeg var på nippet til å få anmerkninger for før jeg omsider ga opp å vente. I og med at det har skjedd (eller ikke har skjedd) såpass nylig, er nok dette også noe av det som ville vært vanskeligst å svelge dersom jeg skulle vært hos deg denne helga. Det er ikke fordi jeg ikke kan tåle at du vil være konservativ. Jeg kunne levd med at du var skeptisk til likestilling og forventet at mannen skulle være spandabel og ta seg av det offentlige, men da lurer jeg ærlig talt på hvor du mener at ditt ansvar lå. Ikke at jeg var noen husmor, men slik som jeg la til rette for din jobb og ikke minst transport, ville det vært for mye forlangt at du betalte nærmere halvparten?

Jeg skriver ikke for å krangle. Penger kan alltids skaffes igjen, men jeg håper du legger mer i egne ord overfor andre enn meg. Drittsekker finner du over alt, men de gir deg ikke rett til å synke til samme nivå (Mener ikke at du er en... Ikke alltid. ). Folk møter deg generelt med den holdningen du har til dem. Du vet, karma, osv.

At du har ny kjæreste har jeg ingen vansker med. Jeg ville nesten blitt mer bekymret om du holdt deg alene, enda jeg mistenker at det er det du før eller senere blir nødt til om du virkelig skal bli kjent med deg selv (ikke at jeg er noen guru). Du sier det gjør vondt at jeg snakker om andre jenter. Så vidt jeg kan huske har det kun skjedd ved ett tilfelle, og da oppmuntret du meg til det. Det var i entall, ikke noe poeng for meg, og har heller ikke blitt noe av. Jeg forstår ikke helt hvor jeg har deg når du i samtale later til å være så langt forbi oss at du kan spørre meg ut om det, for så å multiplisere svaret og bruke det som en sårende faktor i et foruminnlegg. Jeg antar at det du skriver er nærmest det du egentlig føler. Derfor har jeg kanskje vært litt i overkant krass her. Men jeg vil ikke at du skal gå og tenke på oss, med mindre du er klar for drastiske forandringer og kan vise det på sikt.

Det var på ingen måte slik at du alene var grunnen til at det ikke fungerte. Jeg gjorde også mye galt, som å fremprovosere negative reaksjoner hos deg når jeg var for trøtt til å håndtere ting på en mer konstruktiv måte, og å holde deg unødvendig hardt når du ble fysisk, enda jeg visste godt hvilke assosiasjoner det kunne gi. Den største feilen jeg gjorde var nok ikke å si fra tydelig om hvordan jeg hadde det tidligere, slik at vi kunne unngått å grave hverandre ned den siste tiden. Men for å være litt brutalt ærlig, så trenger du ikke vente meg på døra. Det er i all hovedsak ikke meg det har stått på.

Forøvrig ønsker jeg deg alt godt og håper du har hatt og fortsatt får en fin feiring selv om jeg takket nei til å komme. Du er et bra menneske, det vet jeg. Men du må tro det selv også. Ingen andre enn du kan overbevise deg. Det mener jeg ikke som generelt pjatt; det mener jeg spesielt om deg.