Jeg må skjerpe meg

[lilla91]

Mamma og pappa har vært på jobb i hele dag. Jeg har ferie, og har hatt hele dagen tilgode til å gjøre absolutt hva jeg vil. De kommer hjem og begynner å lage middag, og jeg orker ikke å hjelpe til, men klager heller på at de kutter opp tacogrønnsakene i altfor små biter (seriøst, de rasper agurken på en osteriver... jeg irriterer meg grenseløs over dem). Hvorfor kan ikke jeg skjerpe meg? Jeg kjenner alltid en enorm aggresjon mot foreldrene mine, "alt de gjør er galt", det er ubeskrivelig. Jeg tilbringer størsteparten av tiden min hjemme, på rommet alene, i frykt for å glefse til dem. Og det verste er at det er egentlig ikke meg selv jeg er irritert på akkurat nå, det er dem som kutter opp grønnsakene i altfor små biter.

Hva er galt med meg?

[Gjest Maxtor]

Du har rett at du må skjerpe deg.

Hvorfor er du så irritabel? Er du deppa?

[Gjest Gjest_Lotta_*]

Du er vel en bortskjemt tenåring, vil jeg anta. Men du ser det i det minste selv. Er bitene for små er det jo bare å gjøre det selv.

Jeg kutter også opp agurk med ostehøvel.

[Gjest Gjest]

Du er akkurat som jeg var da jeg var rundt 15-16 år. Jeg tenkte også på at du kanskje er deppa?

[Gjest Gjest]

Jeg har en slik 16 åring her i huset: lurer på om hun også innerst inne er lei seg? Du ser iallefall deg selv: lykke til videre: tror dette bare er en fase en må igjennom...

[tøydokka]

Kjenner til det der.. Foreldre har en egen evne til å irritere Det er sikkert ikke noe galt med deg. Det er jo opplagt at det er foreldrene dine det er noe galt med, som ikke engang kan kutte grønnsakene på "riktig" måte, he he- neida.. Du har nok bare kommet i en alder hvor det er naturlig for mange å løsrive seg fra foreldrene og flytte ut og klare seg selv. Ikke gruble for mye på hvorfor du irriterer deg.. du har sikkert ingen god grunn likevel. Og det ser du jo selv når du tenker deg om, og det er jo fint Bestem deg for å være blid og positiv, og tenk på det du er takknemlig for overfor dine foreldre. Kom deg ut litt, ikke bare sitt inne og fokuser på alt som irriterer deg..

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen! Jeg var slik da jeg var i 15-16-års alderen jeg og. Irriterte meg masse over ting de gjorde, tok med meg maten og spiste et annet sted enn resten av familien fordi de lagde masse spiselyder (smatting og ekle greier) under måltider, ble irritert bare jeg så dem om morgenen o.s.v. Var helt håpløs! Klarte ikke helt å skjerpe meg heller, selv om jeg ville. Forhåpentligvis klarer du det TS, det går sikkert an! Men - det sagt, så er jeg kjempevenner med foreldrene mine nå, og har faktisk kjøpt hus ved siden av mor og far og jobber sammen med den ene søsteren min . Det hender vi snakker om mine sære greier som tenåring og ler godt av det men jeg tror mor og far syntes det var slitsomt mens det sto på...

[Gjest navnelapp]

Det går jo an å seie nokre ord i ei stille stund, kanskje i bilen eller liknande, då ein sit der likevel. Det vil nok vere ein lettelse for foreldra dine, den eine eller den andre, å høyre at du slit litt med dette, og at du har dårleg samvit for det. Du kan jo ta det humoristisk, og seie at du har høyrt at det går over... ;-)

[Gjest Gjest]

Da er det nok på tide å flytte hjemmefra.

[Gjest Muldyr]

Tenker også at det nok hadde vært fint for deg å hatt en egen plass å bo, så du slipper å bruke så mye energi på å irritere deg. Du kan jo forsøke å tenke mer positivt,- men går det ikke, ville jeg ha funnet meg en egen plass å bo. Så kunne du møtt foreldrene når du var i godt humør, og selv hadde hatt lyst.

[Gjest SmallTalk]

Hvor gammel er du? 91-modell?

Det er vel ganske normalt å være på kant med foreldrene sine når man er i slutten av tenåra, og jeg mener å ha lest/hørt at dette er en del av løsrivingen fra foreldrene og klargjøringen for å flytte hjemmefra og å klare seg selv. Så unormal er du ikke.

Men jeg skjønner at du ikke synes det er noe hyggelig at du er slik, og det eneste du kan gjøre er å slutte å irritere deg og å begynne å oppføre deg relativt høflig ovenfor foreldrene dine også. Og heller begynne å hjelpe til med matlagingen, slik at du får være med på å bestemme hvordan ting skal være.

Jeg var omtrent som deg en stund, og jeg må si at jeg ikke ser frem til "trassalder nr 2" når jeg eventuelt får barn som kommer i den alderen. Jeg skjønner nå at jeg var en pest og en plage, og jeg mistenker at mine barn kommer til å bli det samme dersom de arver mitt temperament. :gjeiper:

[Gjest Gjest]

Hormoner.

[Zerox]

lilla91,

Er det virkelig dette du er irritert for eller er det andre ting som irriterer deg og gjoer at du tar det ut paa denne maaten? Jeg var ofte sint paa moren min i den alderen uten saerlig grunn, men det var underliggende aarsaker, som ikke hadde noe med henne aa gjoere, som var aarsaken til aggresjonen, ikke det jeg brukte som grunn.

[Kykkelikokos]

Enig med han/hun over som sier at det kanskje er på tide å flytte for seg selv Det er slitsomt å bo med andre.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Du er vel en bortskjemt tenåring, vil jeg anta. Men du ser det i det minste selv. Er bitene for små er det jo bare å gjøre det selv.

Jeg kutter også opp agurk med ostehøvel.

Jeg kutter også opp agurk med ostehøvel.

Det er stor forskjell på å kutte opp agurk med ostehøvel og å rive agurk på en osteriver.

Men hvis den sutrete tenåringen ikke liker agurkmosen som kom kommer fra osteriveren (det ville ikke jeg likt heller), kunne jo vedkommende selv kuttet opp argurken som hun liker den.

[kontorstol]

Når jeg irriterte meg over absolutt alt mamma og pappa gjorde tok jeg det som et klart tegn på at det var på tide å flytte hjemmefra.