Er jeg urimelig? Kjefting

[Gjest Påla]

Jeg har vokst opp med en far som kontrollerte fjernkontrollen til TV’en og som generelt klagde på alt han så på TV. Var det en politiker som sa noe han mente var dumt, satt han og kjeftet til denne, og satt høylydt og klaget på hvor dum han var, småkjeftet litt hele tiden på alt og alle – på TV’en. Dette gjaldt også sportssendinger, hvis noen gjorde det dårlig kjeftet han på TVen og gjerne byttet kanal.

Kjeftingen og sinnet gjaldt vel ikke bare på Tven. Mor fikk også høre det om hun hadde laget mat han ikke var glad i, eller hun hadde gjort noe annet som han mente var dumt. Det gjaldt vel også meg og brødrene mine. Han var aldri slem i den forstand at han slo, men han kunne bruke kjeften, ofte unødvendig. Mor gråt ofte...

Nå opplever jeg med min samboer at jeg ikke tåler at han er sint (selv om han ikke er sint på meg, det tror jeg han aldri har vært). Jeg reagerer om han feks slipper ned noe og kommer med noen skarpe gloser, eller når han også sitter og roper til TVen når noen sportsfolk ikke presterer som han ønsker.

Er det jeg som er urmielig når jeg ber han ikke være så sint, eller kanskje heller være det litt stillere og av og til bare inne i seg? Trenger han egentlig rope hver gang han mister noe på gulvet, eller noen ikke scorer da han vil de skal? Han mener han må få lov å være engasjert, og at jeg også ikke alltid er blid. Det er sikkert sant, men uansett kan jeg ikke noe for at jeg reagerer, jeg synes det er så unødvendig å bruke så mye energi på å kommentere/rope til TV’en og skape dårlig stemning i stua, bare fordi den han ledet på ikke vant.

Jeg er også engasjert i sport, men føler ikke noe behov for å hyle, skrike og kjefte på TVen. Hva godt gjør det liksom? Må jeg bare gå i meg selv om tåle dette, eller er det undødvendig for ham å være slik. Jeg går ut fra at det er oppveksten min som gjør at jeg er så lite tolerant for kjefting.

[Gjest Gjest]

Først og fremst, til deg.

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, det er som å lese om min egen far. Han er forøvrig til dags dato ikke blitt det spø bedre og jeg tåler dårlig å besøke familien av den grunn...

Men jeg har verdens snilleste mann hjemme, som innimellom kjefter og smeller i trafikken eller til pcen. Vi har snakket mye om oppveksten min og om hvordan jeg er vár for kjefting på den måten, så som regel hjelper det å bare minne ham på det, av typen "du, kjære deg, jeg blir lei meg når du kjefter sånn, det blir bare dårlig stemning av det".

Anbefaler deg å snakke med samboeren din, jeg. Og huske at det går litt begge veier. Hvis han jekker seg litt, kan du kanskje prøve å tåle kjeftinga når fotballen eer som verst på tven.

[Gjest Påla]

Takk for svar:) Det er godt å høre om andres erfaringer, selv om jeg såklart synes det er synd du har vært gjennom noe av det samme.

Problemet mitt med min samboer er nok at han slettes ikke er så forståelsesfull som din. Han blir bare sur hvis jeg sier noe om dette, selv om jeg forklarer hvorfor jeg føler det slik. Og snakker kanskje ikke til meg mer på en sivilisert måte den kvelden... Hvis han ikke får kjefte skal han tie helt liksom.

Dessuten er det slik for ham at dersom han ikke får kjefte (noe han gjør sikkert xx ganger i snitt per kveld, av og til ekstremt mye, og alltid litt hver dag) så kan heller ikke jeg kjefte på NOE NOENGANG. Jeg kjefter kanskje på noe en gang hver 3 uke eller noe (er veldig rolig og tålmodig og ler heller av meg selv hvis jeg kløner enn å banne og kjefte). Hvis jeg da denne ene sjeldne gangen kommer med et kort utbrudd så er han der med en gang og sier at jeg kjefter jo så hvorfor kan ikke han. Han ser liksom ikke at antall/mengdeforhold har noe som helst å si. Hadde han også gjort det såpass sjelden hadde jeg sikkert ikke tenkt over det. Det er dette med at stemningen konstant blir ødelagt for meg jeg ikke takler.

[leirbål]

Hei. Det er ikke lett å være overfølsom på kjefting som jeg tror du er. (Det er ikke ment som kritikk.)

Du har valgt en mann med temperament, og sålenge han ikke er slem el. er det ikke rettferdig å forlange at han endrer seg.

Kan du ikke heller si til ham at du ønsker å lære å takle kjefting.

Spør i en rolig situasjon om han kan forsikre deg om at det ikke er noe galt, og at han er glad i deg selv om han bruker høy stemme?

Sånn at når han har skreket ut fordi de tapte på tv, kan han si at det ikke hadde noe med deg å gjøre.

Det vil gjøre livet ditt enklere om du lærte deg å takle vanskelige ting, og det er mere rettferdig overfor samboeren din.

Jeg har selv opplevet noe som gjorde meg livredd for noe konkret.

Jeg frøs til is inni meg, kaldsvettet og klarte ikke å tenke klart når noe lignende skjedde.

Problemet var at dette var noe som skjedde forholdsvis ofte, så jeg ble nødt til å gjøre noe med det selv.

Jeg fulgte denne oppskriften en lang periode, og merket sakte men sikkert at det hjalp.

Nå minner jeg meg selv på å puste rolig og slappe av, og da tenker jeg ikke over situasjonen lenger, selv om jeg står midt oppi den.

Så det virker, og det vil forbedre livet ditt veldig.

[Wildy]

Jeg bor sammen en finnmarking ( need I say more?), men sel ver jeg veldig rolig av meg. Nesten slik at jo mere sint jeg egentlig er, desto stillere blir jeg. Min kjære har etterhvert lært seg at isende stillhet er ille! ;-)

Men.. han hadde en lei tendens til å hyle opp, kjefte og banne, for nær sagt den minste ting. Og det skapte missteming, jeg er ikke vant til å ha det slik, og jeg vil ikke ha det slik.

Selv om favorittlaget taper og dommern er ei ku, så er det ingen på tv`n som hører at han kjefter, det er kun meg. Og dermed har det ingenting for seg. Jeg vil ikke ha kvelden ødelagt av kjeftbruk! vi har snakket endel om det, og her har løsningen blitt at han moderer seg kraftig til hverdags, og ser fotballkamper ute. Jeg slipper å høre på kjefting og banning ( noe som ellers ville medført mye isende stillhet....), han får fortsatt ha høyt blodtrykk og være hjerteinfarket nær under fotballkamper.......

[Gjest Gjest]

Jeg har det akkurat som deg og jeg har løst problemet med å finne meg en knusende rolig mann som sjeldent åpner munnen om han ikke har noe fornuftig å si.

Glad er jeg for det! :rødme:

[Gjest Gjest]

kjære vene....

Snakk med mannen.

Når han hyler og kjefter på det som foregår på tv har det ikke noe med deg å gjøre. Kjøp øreplugger eller gå ut et annet sted. Når han bryr seg så mye at han hyler og kjefter, så betyr dette noe for ham, ikke sant? Mens du ser helt klart (kudos til deg) at det at du reagerer har med noe helt annet å gjøre.

Å si at han får værsågod moderere seg av hensyn til deg blir litt i overkant for meg...

[Gjest Påla]

Takk for svar!

Leirbål, det er ikke slik at jeg ikke tror han er glad i meg, eller at jeg får psykiske plager av dette eller noe slikt. Jeg vet at kjeftingen ikke har noe med meg å gjøre, og jeg vet at han er glad i meg fordi han er sint på "TVen".

Problemet er at jeg ikke orker å høre på daglig kjefting. Hadde nå enda de på TVen hørt ham hadde det vært en annen sak, da hadde jo kjeftingen hatt noe for seg. Slik det er nå er det kun jeg som hører det. Og jeg har lagt merket til at hvis jeg feks har lagt meg og han sitter i stua og ser på alene, så kjefter han aldri så jeg hører det. Da føler vel til og med han at kjefting blir dumt siden INGEN hører ham. Så på en måte er kjeftingen "ment for meg" siden ingen andre hører.

Det er den dårlige stemningen jeg hater, du blir ikke direkte glad når noen hyler, skriker og kjefter rundt deg, selv om det bare er til en fotballspiller på en skjerm.

Og til dere som sier jeg ikke kan og bør endre ham. Må jeg endre meg da? Må jeg bare lære meg å leve med kjefting? Er det mer "riktig" å kjefte enn å ikke like kjefting? Hva når det kommer barn i huset vårt, skal han fortsatt bare kunne kjefte i vei? DA vil jeg hvertfall ikke ha noe av kjefting.

Greit nok at jeg kanskje må tåle litt av dette, og det hadde jeg også gjort om det var litt, men jeg synes det blir feil at jeg er den som må endre meg, og ikke ham når det slik jeg ser det er han som kjefter mer enn normalt.

[Havbris]

Hei TS. Jeg forstår godt hva du skriver om for jeg har tidligere alltid vært litt vàr for kjefting - men også for taushet. Jeg kjenner flere menn som oppfører seg som mannen din når det er noe på TV som engasjerer, kø i trafikken eller når det skjer dumme uhell.

Du skriver at du synes det er litt urimelig at du skal endre deg- og det forstår jeg. Men - du kan kun gjøre noe med deg selv. Hva hvis du klarer å omdefinere roping/hyling/kjefting foran TV til engasjement - han er jo ikke sinna, bare veldig engasjert. Og at det ikke har noe med deg å gjøre selv om du kjenner de "gamle" følesene komme krypende. Du må forsøke å få kontroll over de følelsene.

Og - du sier det blir en utrivelig stemning i huset (iallefall for deg) fordi han skriker så høyt etc. Siden støynivået er plagsomt for deg så fortell ham det - ikke bland inn at du blir engstelig etc. Det er vanlig å ta hensyn til andre når man bor under samme tak.

Altså et kompromiss - du jobber med å kunne akseptere hans engasjement - og temperament - og han må lære seg å ta hensyn hvis støynivået hans plager deg veldig.

Og - hvis han roper og skriker når dere sitter i bil så be han ganske enkelt om å dempe seg fordi det gjor vondt i ørene dine. Ikke forklar det med at du blir engstelig etc - det vil han sannsynligvis ikke skjønne siden utropene hans ikke er rettet mot deg. Betrakt det som støy.

...og forsøk å se om du en gang kan klare å se litt charme i engasjementet hans

Endret 26. februar 2010 av Havbris

[Gjest Påla]

Engstelig? Hvor tar du det fra at jeg blir engstelig av skrikingen hans? Dette har ikke noe med engstelse å gjøre, bare støy og at det generelt ikke blir noen god stemning av skriking. Det går ikke ann å kalle det han gjør bare engasjement og si at det er charmerende, han er jo sint. Sint på dem han mener skuffer ham og som er håpløse. Skrikingen han gjør når ting går bra er jo utholdelig, for da er han jo ikke rasende og sint.

[Gjest Kevlarsjäl]

Jeg blir irritert på mennesker som blir oppjaget eller sint over småting.

Mest fordi jeg er en rolig person som liker å se ting i perspektiv.

Det er jo tross alt ikke verdt å kjefte på pcen, for den oppfører seg ikke bedre av den grunn..

Min far er også slik som din far, kjefter i trafikken, kjefter på sporten, kjefter på pcen, kjefter om han mister noe i bakken, lager dårlig stemning osv.

Og jeg har snakket lenge med ham angående dette, og han forstår selv at han bruker unødvendig mye tid hver dag på å være sinna. Men han sier også at hvis han holder det inne vil han få et kjemperaseriutbrudd.

Kanskje det hjalp deg å sette det i perspektiv? Tenk om typen din plutselig "klikka" på deg fordi han gikk på tåspissene hver dag og plutselig fikk nok..

Endret 28. februar 2010 av Kevlarsjäl

[Gjest Kari traa]

Meget urimelig!

[Gjest Dhanu]

Jeg syns det er urimelig å bli sammen med en mann og så forvente at han skal endre personlighet for å matche deg bedre. Du var vel kjent med temperamentet hans FØR dere flyttet sammen også?

Da er det like rimelig å forvente at DU endrer deg, kanskje ved å lære deg å skille mellom den kjeftingen som er rettet mot deg og den som ikke er det. Alternativt at du forsikrer deg om at du kan leve med mannen, FØR du flytter sammen med ham.

Mannen min er meget fotballinteressert, og kan til tider å kjefte på dommeren osv. Kan ikke si det plager meg nevneverdig, for det er jo ikke meg han kjefter på. Syns ikke det skaper dårlig stemning heller, for han er jo ikke sint på meg.

Det at du er var for kjefting er ditt problem, ikke hans, så jeg foreslår at du jobber med det i stedet.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg forstar at du har hatt det tungt: men det aa rope litt og si "faen heller" hvis favorittfotballaget ikke scorer, det er da helt normalt. Hvis jeg kutter meg eller klemmer foten, sa kan jeg ogsa skrike "faen i helvette" uten at det skal gjoere noe. Det er sjelden jeg virkelig roper og skriker altsa, er mer sann... "hva skjer med han dommern da?? ser han ikke at det ikke er offside eller!!? Dritt!!"

Det typen din ser ut til aa drive med er normal oppforsel. Derimot forstar jeg at DU blir redd! Jeg hadde selv en samboer som ble sint paa MEG for den miste ting. Jeg vasket feil, jeg lagde mat feil...mye var feil! Og naar min nye samboer naa gjennom 3 aar en gang i halvaaret blir sint, ja da blir jeg ogsa redd!

Jeg har forklart ham at det har vaert et problem i annet forhold, og at det nok er derfor jeg stivner helt og kan begynne aa graate hvis han blir sint paa MEG. Hvis du tar det opp ordentlig gir han deg sikkert forstaeelse, men jeg mener at det er urimelig at han skal maatte kutte ned paa aa vaere entusiastisk vedr.fotballen eller hvis han knuser et glass. Det er vanlig, og her maa du ogsa hjelpe DEG SELV. Fortell deg selv at det ikke er ham, det er normalt, det er du som har hatt en vanskelig oppvekst, og klart det gagner deg, det er forstaelig! Men ...hjelp deg selv ogsa!

[Gjest Badabing]

Jeg vokste også opp i et hjem hvor det var mye kjefting og utriveligheter, noe som gjorde at jeg gikk på tå hev hele oppveksten min.

Da jeg flyttet sammen med mannen min, merket jeg at han ofte kunne skrike til, og jeg skvatt sammen og ble fryktelig nervøs av det.

Jeg satte meg ned med ham og snakket med ham om det; hvordan oppveksten min hadde vært, og at skrikingen hans gjorde meg nervøs. At jeg visste at jeg var overfølsom, men at jeg ikke ønsket at det skulle være en del av mitt hjem. Det var noe av det verste jeg visste som liten. Han viste faktisk stor forståelse for det, og vi har aldri snakket om det siden. Det er utrolig sjelden han skriker til lenger, og da er det fordi han sparker i en kant eller lignende. Så sett deg ned og forklar ham det, men fortell samtidig at du ikke mener det er hans feil at du er vár på sånt, ei heller at du mener å kritisere. Bare at du trenger litt forståelse på akkurat det punktet.

Skal dere ha barn, så er det jo ikke noe godt for barn å vokse opp slik heller, det vet du jo ut fra din egen oppvekst.