Er det noen her som har brutt med foreldrene sine?

[Gjest Shelob]

Takk for budskapet!

Da har jeg faktisk brutt kontakten. Det tvang seg egentlig frem av seg selv. Jeg har i lengre tid gjort jobben med å kjøpe inn ting til faren min (han er på sykehjem), noe som innebar at jeg måtte be Dragen om penger hver gang jeg skal handle for han. Hver gang spør hun så om hvorfor han skal ha så mye, han trenger ikke det og det, hun blir rett og slett super-gjerrig, og jeg må da mase for å få pengene. Orker ikke det mer. Sendte henne mail og ba henne sette inn fast 3-4 ganger årlig så jeg kan ordne det uten å ringe/maile henne, la sykehjemmet handle, eller at hun handler selv.

Hun svarte at det kunne jeg bare glemme, ordningen skulle fortsette som den er nå. Ha ha ha... javel..? Hva skal hun egentlig tvinge meg med, annet det vanlige sammensuriet av skyld og skam? (Som også denne e-posten hennes var pepret med, quelle surprise.)

Hun satte nylig over 1000 kr til meg for å kjøpe klær til han. Så jeg svarte at jeg bruker disse pengene til han nå i juli, og så får hun ordne det selv etter det.

Så skrev jeg at jeg nå trenger fred og ro, om hun kan være så grei å slutte med ekkel e-post, og at hun ikke skal kontakte meg på telefon eller brev heller. Takk og farvel.

Etter det blokkerte jeg henne fra e-post adressene mine. Datteren min sin telefon måtte vi bytte ut forrige uke pga Dragen ringte og trakasserte datteren min til tårer. Telefoner kommer jeg ikke til å svare på, smser sletter jeg. Dersom det blir et problem får jeg få meg nytt nummer. Brev vil bli returnert. Familiemedlemmer som ringer på hennes vegne vil bli avvist. Dukker hun opp hjemme hos meg eller på jobben min vil hun bli bedt om å fjerne seg.

Det føles...bra, lettende, men også noe usikkerhet. Det er nok "guilt-tripping" som pågår. Hun kjører hardt på det i terror e-postene sine, og det fungerer til en viss grad, men jeg lærer meg å se gjennom det

Endret 28. juni 2010 av Shelob

[Gjest AnonymBruker]

Stå på Shelob..Dette klarer du! Klem.

[tineline]

Hurra, du er tøffest, shelob.

Jeg snakket forresten med bestemoren min i går, og hun nevnte ikke mamma med et ord. Det var deilig. Har bekymret meg unødig mye for den samtalen, men vi er svært nære, så jeg burde visst at hun ikke tar regelrett parti vlivet er herlig!

[yoga]

til deg, Shelob! Du er tøff!!

[Gjest Shelob]

Takk og dobbelttakk

Så deilig Tineline, sånn er det ofte, vi går rundt og bekymrer oss for alt for mange katastrofer som aldri vil inntreffe.

[Gjest Tante G]

Litt sent kanskje, men bidrar likevel.

Er oppvokst med en mor som er umulig å forholde seg til. Hun lyver, manipulerer og krever full oppmerksomhet fra alle rundt seg, og har en virkelighetsoppfattelse som er helt ubeskrivelig. Hun er alltid i konflikt med noen. Det er alltid noen som har oppført seg helt utilgivelig mot henne, mens hun alltid er uskyldsren uansett situasjon. Far backer henne opp så godt han kan, og går sågar i bresjen for henne, på den måten unngår han hennes vrede. For stakkars den dom ikke er tro og enig.

Man kan velge mellom å bruke opp tiden sin på å høre på henne og jatte med henne, eller bruke 10 ganger så mye tid på å komme seg ut av den knipa man satte seg i ved å ikke være enig ( og tålmodig). Og har man ved et uhell "tråkket over streken" holder det ikke med et enkelt unnskyld. Nei da må man gråte og trygle om tilgivelse, mens dama vekselvis raser og bebreider, eller legger seg syk og knasker piller. Mine foreldre holdt meg nede, og gjorde meg psykisk avhengig av dem, samtidig som de delte ut (uønskede) gaver som krevde takknemlighet på toppen av det hele. I mitt tilfelle tok det 40 år å forstå at det ikke var nødvendig å bli i denne nedverdigende situasjonen. Vi kom til en akutt situasjon der både min bror og jeg sa at nå er det slutt!

Dette er 4 år siden nå og vi har ikke snakket med dem siden. Mor og far stiller seg helt uforstående til denne situasjonen, og skjønner ikke hva som er galt. De aksepterer ikke situasjonen, og prøver med jevne mellomrom å oppnå kontakt. Et av tricksene er å ringe fra et nytt nr, siden vi ikke tar tlf når vi ser det er dem som ringer.

Min første reaksjon etter bruddet var en ubeskrivelig lykkefølelse! Frihet og forutsigbarhet! Nå skal de ikke få misbruke min energi mer!

Livet har vært godt i disse 4 årene! Rolig og forutsigbart. De periodene de prøver å oppnå kontakt blir dessverre ikke så enkle. Trist nok finner dette ofte sted i rundt ferie og høytider. Jeg opplever panikkangst og depresjonsfølelser når de forsøker å få meg i tale. Blir redd for å gå i postkassa, og mister pusten når tlf ringer.

Mitt råd er: Kom deg unna snarest! Slike mennesker kan man ikke sette grenser for! Det er enten eller! Velg å leve DITT liv på DINE premisser!

Jeg har mann og 3 barn, og en bror og hans familie i tillegg til gode venner. Slektskap er ikke viktig. De som vil meg vel er min nye selvvalgte familie!

Jeg angrer på at jeg ikke brøt mye tidligere! Det vanskeligste med alt var å formidle dette til barna på en god måte, men det klarte jeg.

Jeg klarer nesten ikke stoppe når jeg skriver om dette, det bare velter ut. Jeg vil bare si: Hopp i det, lykke til med resten av ditt liv!

[Gjest Shelob]

Tante G, neida aldri for sent!

Jeg tipper moren din (som min) har narsisstisk personlighetsforstyrrelse.

Hvis du liker å lese engelsk anbefaler jeg (igjen) www.daughtersofnarcisissticmothers.com -der finner du dine medsøstre.

Og ja, 0 kontakt er antakelig det beste man kan gjøre. Jeg brøt kontakten med moren min i sommer, men har sagt ja til å møte henne hos terapeut i september. Ikke for å forenes igjen, men for å få avslutning og for å kunne fortelle henne hvorfor, uten at hun flyr i synet på meg. Tviler på at hun tør det med terapeut til stede, og om hun gjør det, så er det jo bare artig, og vil forsegle avgjørelsen min for all fremtid.

Klem til deg, jeg heier på deg! Håper jeg har kommet like langt 4 år frem i tid

[Gjest datter]

jøss ,jeg trodde jeg var aleine

Tineline,

jeg sliter akkurat som deg,du sier :

"Jeg har mest lyst til å si opp hele forholdet til mora mi, men er redd for hvilke ettervirkninger det kan få. Hun er så konspirerende og baksnakkende, at jeg frykter for forholdet til resten av familien. Samtidig bærer jeg på så mye på grunn av henne, at jeg ikke klarer å fri meg fra henne uten å faktisk få henne ut av livet mitt - føles det som!

"

Det er som du har vært inne i hjernen min og funnet mine ord!

Min mor er en psykopat i MINE øyne.Hun har humørvekslinger og jeg må hele tiden være på vakt

Er straks 40 og har ikke klart å bryte.Jeg er tydligvis veldig i hennes makt fortsatt selv om jeg med litt hjelp av min samboer har blitt flinkere

til å si ifra.Har 2 barn som kom tett.Det sier seg selv at jeg var type opptatt meste av dagen og rimelig sliten på kvelden.Dessuten er jeg selv ufør pga rygg

og mange andre problemer,inkl.psykiske (som jeg regner med stammer mye ifra oppvekt og villkår hjemmefra)

Her vanker faktisk straff om jeg ikke lyder /gjør hva hun ber om.Hun vil om jeg ikke lyder,fortelle alle i nærmeste omkrets hvor fæl jeg er som datter

Hun legger da ut om hvor stygg i munn jeg er ,at jeg aldri har tid til henne,at barna ikke får lov til å besøke besse/bessefar. osv

Ett eksempel er ; jeg sitter og ammer minste barnet på 4mnd og hjelper eldste (18mn eldre) med en porsjon grøt da bessmor ringer og ber meg stikke innom

Jeg svarer da at det er litt vanskelig akkurat nå da barna skal spise.Bessmor reagerer med å bli pissesur og slenger på røret.

Der sitter da jeg igjen og tenker over hva i alle dager sa jeg feil nå da ?

Etter telefon-påkastningen ,ringer hun rundt og beklager seg ,hvor fæl jeg er .Dessuten nekter hun å snakke med meg,hun oppfører seg som en drittsekk

mot barna.Forteller barna at jeg er .... og ikke særlig flink mamma. Om barna ikke vil gi besse kos ,nekter hun å snakke med dem og forskjellsbehandler.Et barn

som gir kos får is mens det andre som ikke vil får ingenting mens hun holder isen i hånden og sier : du må kose bessemor for å få is.

Min psykolog anbefalte meg å kutte ut damen,men jeg sliter.Jeg vet at pappa blir såret ,jeg vet at hun da spiller den stakkars parten med en sån himla fæl datter

Ingen rundt oss vet hvordan mamma snakker til meg når vi er aleine.Kun hun og jeg vet. Hun har 2 ansikter-et søt og fantastisk ansikte utad,mens jeg får

kun monsterfjeset med all den dritten som finnes.

I dag har jeg redusert tiden jeg snakker/ besøker mamma på ,ungene vil heller ikke dit på besøk.De er nå store nok til å se forskjellsbehandlingen og de liker

seg ikke hos besse/bessfar lengre.Jeg har forsøkt så godt jeg kan å ikke snakke ned om foreldrene mine til barna eller andre som kan fortelle dette til barna.

Jeg ønsket at de selv skulle få velge og det har de.

I ettertid ser jeg at jeg helt klart burde ha lukket hjertet og latt hjernen styre.Og kuttet all kontakt.Men selv i dag er dette utrolig hardt.

Jeg må poste som annonym,det kan være folk i kretsen som leser dette og legger sammen 2+2..

[Gjest Tante G]

Tante G, neida aldri for sent!

Jeg tipper moren din (som min) har narsisstisk personlighetsforstyrrelse.

Hvis du liker å lese engelsk anbefaler jeg (igjen) www.daughtersofnarcisissticmothers.com -der finner du dine medsøstre.

Og ja, 0 kontakt er antakelig det beste man kan gjøre. Jeg brøt kontakten med moren min i sommer, men har sagt ja til å møte henne hos terapeut i september. Ikke for å forenes igjen, men for å få avslutning og for å kunne fortelle henne hvorfor, uten at hun flyr i synet på meg. Tviler på at hun tør det med terapeut til stede, og om hun gjør det, så er det jo bare artig, og vil forsegle avgjørelsen min for all fremtid.

Klem til deg, jeg heier på deg! Håper jeg har kommet like langt 4 år frem i tid

Og jeg heier på deg! Håper møtet hos terapeut blir vellykket for deg. Jeg har avslått det samme, men har gått til psykolog selv. Helt sikkert bra hvis man klarer å få til en avslutning, jeg savner det, men får så sterke psykiske og fysiske reaksjoner bare ved tanken på å møte dem, at jeg ikke våger.

Lykke til videre! Både godt og vondt at det finnes flere av oss...

[tineline]

Jeg har snakket med terapeuten min om en konfrontasjon/avslutning, men har kommet til at det ikke er så lurt for min del. Mest sannsynlig vil hespetreet bare sitte der og være forurettet, og ikke ha gjort noe galt, og jeg vil bli vrengt ut inn og bare bli mer frustrert etterpå. Nå har jeg heldigvis slått meg til ro slik det er. Det er nå et halvt år siden, ca, siden jeg skrev brevet, og mamma har nå begynt å annonsere til litt fjernere familie at jeg har meldt meg ut. Så hun har faktisk skjønt alvoret. Hva de måtte tro, er meg ganske likegyldig. De fleste har vel kanskje skjønt at hun ikke har beina fullstendig på bakken.

Nyeste nå er at hun lyver åpenlyst for søsteren min, og hevder faren hennes farer med løgn fordi det HUN sier er sant - syns det er rart at hun tror søstra mi skal kjøpe den i en alder av 24. Fortsatt lojalitetskonfliktenes herskerinne, mora mi. Søsteren min er ganske fortvila, og vil nok også skape litt mer rom til mamma.

Jaja, jeg er lykkelig, jeg er fri! Jeg kommer ikke over den herlige, stabile følelsen jeg har fått i kropp og sjel.

[Gjest harald]

Jeg har snakket med terapeuten min om en konfrontasjon/avslutning, men har kommet til at det ikke er så lurt for min del. Mest sannsynlig vil hespetreet bare sitte der og være forurettet, og ikke ha gjort noe galt, og jeg vil bli vrengt ut inn og bare bli mer frustrert etterpå. Nå har jeg heldigvis slått meg til ro slik det er. Det er nå et halvt år siden, ca, siden jeg skrev brevet, og mamma har nå begynt å annonsere til litt fjernere familie at jeg har meldt meg ut. Så hun har faktisk skjønt alvoret. Hva de måtte tro, er meg ganske likegyldig. De fleste har vel kanskje skjønt at hun ikke har beina fullstendig på bakken.

Nyeste nå er at hun lyver åpenlyst for søsteren min, og hevder faren hennes farer med løgn fordi det HUN sier er sant - syns det er rart at hun tror søstra mi skal kjøpe den i en alder av 24. Fortsatt lojalitetskonfliktenes herskerinne, mora mi. Søsteren min er ganske fortvila, og vil nok også skape litt mer rom til mamma.

Jaja, jeg er lykkelig, jeg er fri! Jeg kommer ikke over den herlige, stabile følelsen jeg har fått i kropp og sjel.

Mine personlige erfaring (ift far) er at jeg burde ha brutt. Ikke nødvendigvis i regi av et stort drama, men mer ift til å gjøre opp status ift meg selv og faset kontakten ut eller redusert den betraktelig. Jeg er rimelig sikker på at livet hadde vært bedre da. Ellers vil jeg gi TS det rådet at hun kanskje fokuserer på hva slags mor hun skal bli/ eller er for sine egne barn. Dessverre er det slik at utøvelse av foreldrerollen "går i arv". Man skal være over middels bevisst om man ikke overfører sine foreldres dårlige sider videre til egne barn. Men jeg tror det er mulig å bryte forbannelsen om man jobber medseg selv.

Endret 13. august 2010 av Furstina

[tineline]

Ja, detchar jeg tenkt mye på, og jeg kommer da heller ikke til å få barn. Jeg har ikke noe ønske om å være mor, jeg vet ikke hva det innebærer. Men jeg tror ikke jeg ville blitt som henne, da jeg allerede har tillært meg evnen til ærlighet og å snakke ut om ting, samtidig som jeg tvinger meg tilnselvinnsikt. Har nemlig en svært god far, som er min ypperste rollemodell. Men "mor" innebærer så mange negative følelser for meg, at jeg ikke har lyst til å være det.

[Gjest harald]

Ja, detchar jeg tenkt mye på, og jeg kommer da heller ikke til å få barn. Jeg har ikke noe ønske om å være mor, jeg vet ikke hva det innebærer. Men jeg tror ikke jeg ville blitt som henne, da jeg allerede har tillært meg evnen til ærlighet og å snakke ut om ting, samtidig som jeg tvinger meg tilnselvinnsikt. Har nemlig en svært god far, som er min ypperste rollemodell. Men "mor" innebærer så mange negative følelser for meg, at jeg ikke har lyst til å være det.

Den konklusjonen tror jeg du bare skal la ligge til du får det hele på avstand. Valgene kan nok bli annerledes da.

[Gjest Shelob]

Harald og Tineline, dette med barn er en tanke som er fort gjort å bekymre seg om. Jeg mener at denne bekymringen er et bra tegn!

Er du skeptisk, kritisk, setter spørsmålstegn ved måten du er oppdratt på, ønsker å endre deg, ønsker å gjøre det annerledes, leter etter svar, søker å finne en måte å leve best mulig på - så er du SÅ langt på veg i din utvikling som menneske, at du neppe utgjør en trussel som forelder, tvert i mot! Eventuelle tanker om å, pga arv og miljø, utgjøre en trussel mot barn, bør bekjempes med bøker om temaet, kunnskap, terapi hvis man har nytte av det, i mitt tilfelle al-anon møter og mer mer mer.

Men sitter du bare og depper og synes du er et offer så er det mulig det kan være vanskelig å bringe det gode i deg videre.

Også er det så GØY å se på seg selv med forstørrelsesglass innimellom (identifisere karakterfeil og tillærte "bugs" jeg ikke har bruk av). Det kan svi og være ubehagelig, men det er alltid deilig etterpå

[Gjest Tante G]

Jeg opplever å ha blitt en bedre mor etter at jeg brøt med mine foreldre. All energien jeg brukte på dem kan jeg nå bruke på mine barn. Jeg hadde kort lunte og lite overskudd da min mor holdt meg i et konstant mentalt jerngrep. Har fått mange hyggelige kommentarer fra mann, barn og gode venner om at jeg jeg har forandret meg mye etter bruddet. Jeg er tryggere på meg selv, har jevnere humør og er mer mentalt tilstede.

Har kjent i ettertid at jeg faktisk aldri har følt kjærlighet og varme fra moren min, all omsorg var av veldig "praktisk" karakter, og stort sett bare viktig for å opprettholde fasaden. Det blir litt langt å forklare her, men uten at det har handlet om overgrep eller fyll har broren min og jeg vært utsatt for omsorgssvikt i barndommen. Har sett og hørt mange stygge og skremmende opptrinn mellom mor og far. Jeg var et ensomt og utrygt barn, og har vel ikke den største selvtilliten. Men jeg har vokst på bruddet, og klarer å kjenne at også jeg har verdi som menneske, at jeg betyr noe for andre og at de faktisk er sammen med meg fordi de ønsker det.

Jeg tror ikke at min oppvekst gjør meg til en dårlig mor, tvert imot! Jeg er veldig klar over hva jeg savnet i barndommen, og prøver å gi dem akkurat det: Trygghet, forutsigbarhet, kjærlighet. Jeg er flink til å fortelle dem at hvis jeg har en dårlig dag og er sur og ikke så hyggelig, så er det IKKE deres skyld. Og hvis deres far/min mann en sjelden gang ikke er helt på bølgelengde, så passer jeg på formidle at det ikke er fare på ferde.

Jeg tror det viktigste vi kan gjøre for å unngå å bli som mødrene våre er å ikke se på seg selv som et offer. Alle har forskjellig utgangspunkt, men alle har ansvar for sitt eget liv.

Det at vi bryter med mødrene våre er første skritt på veien bort fra å bli som dem!

[Gjest Tante G]

Ps. Jeg kjefter også på barna mine, men jeg prøver å være rettferdig, og tar gjerne en prat i etterkant om det er noe som blir ugreit.

Jeg kan også si unnskyld til dem, et ord min mor aldri har tatt i sin munn.

[tineline]

Hvordan går det med mine frender med de vanskelige foreldrene?

Jeg er lykkelig og fornøyd, og da måtte selvsagt dragen sende melding for å si at "for å bygge bro over uenighetene må man tørre å snakke sammen". Jeg kunne jo ikke si nei, for det hadde vært deilig å få sagt alt det jeg vil si. Men hvordan skal jeg nærme meg henne etter nesten 10 måneder? Det blir neppe før desember, så jeg har tid til å forberede meg.

Det viktige for meg er at jeg har det topp nå! Jeg vil ikke gå med på noe kompromiss mht min egen lykke. Men er redd for at jeg skal la hensynet til familien komme først, og gå med på å ha overfladisk kontakt for min yngste søster og mormors skyld.

I mellomtiden har mamma oppført seg skikkelig ille overfor min mellomste søster, samtidig som hun belønner den yngstemed en bil! Så hun har nok ikke tenkt seg om så frykteig, og jeg venter at hun bare er interesssert i en anledning til ånforsvare seg og fortelle meg at jeg oppfører meg barnslig.

Hjelp! Jeg er ustrukturert når jeg snakker, og jeg vil ikke ha henne tilbake. Hvordan får jeg fortalt min side av saken uten å bukke under for dårlig samvittighet?

[Gjest Gjest]

Tja.. hva skal man si. Jeg tror du over gjør en tabbe med å invitere henne inn i livet ditt igjen.

Jeg har null kontakt, ungene fikk presang i posten til bursdag, jeg fikk ikke et kort engang til min.

Nå lurer jeg på om jeg skal sende julegave fra ungene, eller om det vil oppfattes som en invitasjon. Noen gode råd? De har ellers ikke noe kontakt, ungene vil ikke snakke med dem. Vi bor langt fra hverandre osv.

[Gjest Tante G]

Hvis du ikke ønsker henne tilbake i livet ditt, så må du ikke svare på henvendelser fra henne! Da får du aldri fred! Jeg har skrevet ett langt brev til mitt opphav, hvor jeg beskrev forholdet vårt sett fra min side. Jeg brukte flere dager før jeg syntes brevet var ferdig. Begynte med å skrive ned absolutt alt, deretter brukte jeg flere dager på å redigere slik at det ble et saklig brev. Første utkast inneholdt mye edder og galle! Til slutt syntes jeg at jeg hadde fått med alt jeg ville si dem, inkludert at jeg ikke ønsket dem noe vondt, men ikke ser meg istand til å ha noe forhold til dem fra nå av og resten av livet. Jeg fikk svar opptil flere ganger på dette brevet, fikk beskjed om at alt var bare oppspinn fra min side, de skjønte ikke hva som gikk av meg, og noen måtte ha manipulert meg til dette. Jeg ignorerer disse brevene som fortsatt kommer nå og da, og tenker at jeg har sagt det jeg trenger, de har fått klar beskjed og jeg akter ikke å involvere meg i noen diskusjon uansett hva de kommer med. De veksler mellom bønn, trusler og spørsmål om min samvittighet. Det er selvfølgelig lettere for meg å være konsekvent, siden min eneste bror har gjort akkurat det samme som meg og jeg slipper å forholde meg til mennesker som omgås mine foreldre.

Men jeg tror nok at løsningen er å være konsekvent. Enkelte mennesker er det umulig å sette grenser for, og da blir det enten/eller. Siste nå er at hun prøver å narre meg til å snakke med henne ved å ringe fra stadig nye tlf nr. Resultatet er dessverre angstanfall for meg, og hjertet i halsen hver gang telefonen ringer inntil jeg ser at de har gitt opp i denne omgang:-/

Mine barn har fått gaver til jul og bursdag inntil det siste året, da har det bare kommet bursdagskort. Ganske sikkert fordi barna mine bare sporadisk har sendt takkekort. Ettersom tiden går forsvinner de mer og mer ut av barnas sinn og de er ikke lenger savnet. Sånn sett er uteblitte gaver helt greit.

[Gjest antonym]

dette er trist lesning dere.har ingen mor eg..hun er død...men vil bare si at vi gir til våre barn det vi selv fikk,og det man ønsket veldig og aldri fekk.man velger ikkje sine foreldre. barn nr 1 er sin mor nermest,barn nr 2 er sin far nermest. tror du trenger en lang pauee fra din mor,men når ho er borte kan du aldrig stille spørsmål,derfor spør mens du kan og vis at du er sint!