Er det noen her som har brutt med foreldrene sine?

[cilipili]

Jeg brøt med foreldrene mine for nesten nøyaktig ett år siden. Det har vært veldig vanskelig, men absolutt til det beste. Faren min er psykopat og mishandlet meg når jeg var liten. Den dagen jeg husket hva de gjorde etter jeg kom hjem voldtatt, så steg kvalmen i meg. Det var nok da jeg tok det endelige valget. De kunne faktisk ikke brydd seg mindre om det som hadde skjedd. De så det på meg, men latet som de ikke trodde meg. Hadde de bare oppført seg som foreldre så hadde de tatt meg med til legevakt og politi. Istedet lot de meg gå ned på rommet alene og nevnte det aldri igjen. Etter at jeg brøt kontakten startet sjikanering og trusler på sms og mail. De ble så truende at jeg tilslutt måtte gå til politiet. De gjorde meg faktisk livredd..

Jeg er generet mye gladere og harmonisk uten dem. Så valget er jeg veldig fornøyd med, men kjenner at det blir en slags sorg som på et vis ikke er lov. Selv om foreldrene mine har gjort lite bra, så er det foreldrene mine. Og det å kutte ut noen for resten av livet gjør at en går inni en slags sorgprosess i tillegg, som ofte er lettere å vise om foreldrene istedet har dødd (for å si det litt voldsomt).

De har gitt meg store angstproblemer, selvtillitsproblemer osv..

Men de har også gitt meg et bevisst syn på barneoppdragelse. Der vet jeg nå veldig, veldig godt hva jeg skal og ikke skal gjøre. Barna mine har en stemme som er viktig å lytte til, de får høre at jeg er glad i dem hver dag, de vet at jeg alltid har tid til en klem og de er små mennesker med rett til å bli behandlet med samme respekt som voksne.

Endret 13. juni 2010 av cilipili

[cilipili]

Det som har hjulpet meg er mannen min, barna mine, svigerfamilien min og gruppeterapi. Grupperterapi har vært ubeskrivelig fantastisk! Anbefales på det aller, aller sterkeste.

[Hette]

Hette, jeg føler med deg. Det er ikke enkelt. Det svaret samboeren din gir der, er veldig generelt og noe mange ville svart, for å stille seg objektivt til det. I og for seg fornuftig nok, men det ser for meg mest ut til at han ikke forstår, og at han vil unngå å jatte med deg. Han vil at du skal se saken fra begge sider. Dette er gode egenskaper og du må bare akspetere at han ser det slik.

Familiekontor er en god idé. Ellers, ta tiden til hjelp. Hvis dette bare en en dårlig periode vil den jo gå over, og hvis hun virkelig har en lidelse, narcissist, bipolar eller annet og oppfører seg sykt, vil samboeren din før eller siden se hennes virkelige side og ting vil forklare seg selv.

Men få deg noen å snakke med, familiekontor eller psykolog feks.

takk for fint svar... Samboeren min ser hvordan mor oppfører seg og jeg er negativ til å reise til dem på besøk, jeg gruver meg hver gang.. det er ikke noe positivt.

Jeg har fått varige mèn av detta og det er nemlig migrene.. det har blitt mye mindre etter at vi flytta så langt unna... å jeg er redd. redd for ditt og datt. at ting ikke skal være bra nok og slike ting.. ingen ting som ska til for at ho blir sur og ho blander seg borti hvordan vi har det... hele tida.

jeg går å håper på at far flytter fra det stygge dyret, (å da mener jeg det er noe gæli når jeg går å håper på det) faren min er fullstendig klar over at jeg går å håper på det.. og jeg har sagt tydelig ifra til han at hvis dem skiller seg så bryter jeg kontakten med ho...

jeg veit ikke om jeg klarer dette her lenger.. det er en stor påkjenning for meg... ikke mange som skjønner hvor vondt jeg har det, jeg griner mye om kveldene og da sier samboeren min at jeg ikke skal tenke på det og han er redd jeg ikke trives her vi bor nå.. selv om jeg har sagt flere ganger at det er pga mor... men han tror jeg ikke har det bra her jeg er nå...

[Gjest Shelob]

takk for fint svar... Samboeren min ser hvordan mor oppfører seg og jeg er negativ til å reise til dem på besøk, jeg gruver meg hver gang.. det er ikke noe positivt.

Jeg har fått varige mèn av detta og det er nemlig migrene.. det har blitt mye mindre etter at vi flytta så langt unna... å jeg er redd. redd for ditt og datt. at ting ikke skal være bra nok og slike ting.. ingen ting som ska til for at ho blir sur og ho blander seg borti hvordan vi har det... hele tida.

jeg går å håper på at far flytter fra det stygge dyret, (å da mener jeg det er noe gæli når jeg går å håper på det) faren min er fullstendig klar over at jeg går å håper på det.. og jeg har sagt tydelig ifra til han at hvis dem skiller seg så bryter jeg kontakten med ho...

jeg veit ikke om jeg klarer dette her lenger.. det er en stor påkjenning for meg... ikke mange som skjønner hvor vondt jeg har det, jeg griner mye om kveldene og da sier samboeren min at jeg ikke skal tenke på det og han er redd jeg ikke trives her vi bor nå.. selv om jeg har sagt flere ganger at det er pga mor... men han tror jeg ikke har det bra her jeg er nå...

Hvis han selv har foreldre som "virker" er det vanskelig for han å sette seg inn i hvordan du har det. Det er veldig vanlig at andre sier ting som "å, jeg skjønner hva du mener, moren min maser også veldig..." eller, som du sier "det er jo foreldrene dine... du kan jo ikke bryte kontakten med de..."

Pass på at du forklarer han det så tydelig som mulig, gjerne med gode eksempler på ufrisk oppførsel. Jeg forutsetter at han lytter til deg når du snakker med han. Han trenger ikke være enig med deg, men han bør tro deg, og akseptere din holdning.

Min sambo har ikke kontakt med den ene datteren sin, jeg er ikke enig i at det er det beste, men jeg respekterer avgjørelsen hans og støtter han psykisk (dette er ikke enkelt for han). Hvis han en dag bestemmer seg for å møte henne, vil jeg støtte han psykisk og praktisk i det også.

Min sambo har foreldre som "virker" og har ikke opplevd det som jeg har opplevd. Men han er interessert i min situasjon, lytter til meg, har fått lese de skrudde e-postene fra min mor, og ser med egne øyne at det er sykt. Ikke minst hva hun skriver om min 11 år gamle datter som han er reservepappa til. Da forklarer det seg selv at hun ikke er til å leve med og han støtter min avgjørelse om å ikke ha kontakt.

Denne type lojalitet er viktig for forholdet Han trenger ikke være enig prinsipielt, men han bør være en å "ta med seg i krigen" når det gjelder dette. At dere har en "felles front" utad, at han forvarer deg og beskytter deg når det gjelder slike ting. Som DU bør forsvare og beskytte han den dagen han får problemer av tilsvarende kaliber.

[tineline]

Uff, i går fikk jeg siste nytt på mamma-fronten da jeg snakket med søsteren min.

Jeg har vel ikke sagt det tidligere, men anklagene hun har kommet med mot min far tidligere, var incestanklager. Jeg var 10 år, ble sendt til krisesenter, til gynekologisk undersøkelse (hos en lege som for 5-10 år siden ble dømt for å fabrikkere bevis i incestsaker) og måtte ha besøksovervåkning når jeg var hos pappa. Det kom aldri fram noe fellende bevis i saken, og jeg var jo selv også fullt klar over at pappa aldri hadde gjort meg noe.

Hele saken har selvsagt vært dysset ned noe voldsomt i min familie, og de få gangene jeg har konfrontert mamma med det, har hun bare forsvart seg og ikke villet si noe konkret. Søsteren min fikk vite om denne saken for et år siden, av meg, og nå har hun fortalt mamma at hun vet. Svaret som kom fra min mor, var at med dagens teknologi ville de helt sikkert funnet spor av incest på meg.

Jeg er ganske knust og har ingen illusjoner igjen om min mor. Med dette utsagnet sier hun direkte at hun ikke har noe respekt for mine utsagn om saken, og har mer behov for å ha rett enn for å være mor for meg. Nå er det takk og farvel, og de tankene jeg hadde om å ta kontakt (pga dårlig samvittighet) er borte. Det er trist, men det var samtidig godt å få klarhet i saken.

Til uka skal jeg ha en samtale med min stefar, som var gift med moren min mens dette sto på. Han er fortsatt som en far for meg, selvom jeg har et svært nært forhold til pappa, og jeg tror det kan være godt for meg å snakke med ham om alt dette. Pappa og jeg snakker selvsagt om dette til stadighet, men det kan være godt å høre en tredjeparts side av saken også.

Går det an å være så bak mål? Hva er det som gjør at foreldre har mer behov for å få rett enn å ta vare på barna sine? Jeg er så sinna, fortvilet og lei meg nå. Jeg trodde at det i bunnen lå en omsorg for meg, men den forkvaklede dama vil overhodet ikke høre på hva jeg har å si. Det er så jeg lurer på om hun vil komme med noen falske anklager overfor meg også etterhvert, nå har jo jeg tydeligvis blitt syndebukken.

Endret 14. juni 2010 av tineline

[Gjest Shelob]

Denne type lojalitet er viktig for forholdet Han trenger ikke være enig prinsipielt, men han bør være en å "ta med seg i krigen" når det gjelder dette. At dere har en "felles front" utad, at han forvarer deg og beskytter deg når det gjelder slike ting. Som DU bør forsvare og beskytte han den dagen han får problemer av tilsvarende kaliber.

Det skulle være "forsvarer deg" IKKE "forvarer deg"

[Gjest Shelob]

Uff, i går fikk jeg siste nytt på mamma-fronten da jeg snakket med søsteren min.

Jeg har vel ikke sagt det tidligere, men anklagene hun har kommet med mot min far tidligere, var incestanklager. Jeg var 10 år, ble sendt til krisesenter, til gynekologisk undersøkelse (hos en lege som for 5-10 år siden ble dømt for å fabrikkere bevis i incestsaker) og måtte ha besøksovervåkning når jeg var hos pappa. Det kom aldri fram noe fellende bevis i saken, og jeg var jo selv også fullt klar over at pappa aldri hadde gjort meg noe.

Hele saken har selvsagt vært dysset ned noe voldsomt i min familie, og de få gangene jeg har konfrontert mamma med det, har hun bare forsvart seg og ikke villet si noe konkret. Søsteren min fikk vite om denne saken for et år siden, av meg, og nå har hun fortalt mamma at hun vet. Svaret som kom fra min mor, var at med dagens teknologi ville de helt sikkert funnet spor av incest på meg.

Jeg er ganske knust og har ingen illusjoner igjen om min mor. Med dette utsagnet sier hun direkte at hun ikke har noe respekt for mine utsagn om saken, og har mer behov for å ha rett enn for å være mor for meg. Nå er det takk og farvel, og de tankene jeg hadde om å ta kontakt (pga dårlig samvittighet) er borte. Det er trist, men det var samtidig godt å få klarhet i saken.

Til uka skal jeg ha en samtale med min stefar, som var gift med moren min mens dette sto på. Han er fortsatt som en far for meg, selvom jeg har et svært nært forhold til pappa, og jeg tror det kan være godt for meg å snakke med ham om alt dette. Pappa og jeg snakker selvsagt om dette til stadighet, men det kan være godt å høre en tredjeparts side av saken også.

Går det an å være så bak mål? Hva er det som gjør at foreldre har mer behov for å få rett enn å ta vare på barna sine? Jeg er så sinna, fortvilet og lei meg nå. Jeg trodde at det i bunnen lå en omsorg for meg, men den forkvaklede dama vil overhodet ikke høre på hva jeg har å si. Det er så jeg lurer på om hun vil komme med noen falske anklager overfor meg også etterhvert, nå har jo jeg tydeligvis blitt syndebukken.

Huff. Ikke bra. Husk at det ikke nytter å gå inn i noen diskusjon med henne om dette. I hennes hjerne har det antakelig skjedd. Projisering? Kan hun ha opplevd liknenede selv og projiserer det på deg?

Klem

[tineline]

Takk! Hm. Psykologen til stefaren min hadde visst sagt at det hørtes ut som om hun ble misbrukt selv, men det blir jo bare spekulasjoner. Nei, jeg bør vel ikke gå i diskusjon med henne om dette, selvom det frister. Men kanskje jeg skal skrive et brev til, og si at jeg inntil videre har bestemt meg for å ikke ha kontakt? I det forrige brevet lot jeg nemlig dette stå litt åpent.

[cilipili]

Har noen av dere fått hjelp hos psykolog eller lignende for dette? Mulig dere har sagt det tidligere i tråden

Endret 14. juni 2010 av cilipili

[tineline]

Jeg har gått til familieterapeut, og har fortsatt muligheten til å få avtaler der. Det hjelper veldig! De fleste kommuner har et eller annet slags familiekontor, hvor du kan få samtaler.

[cilipili]

Jeg har vært så heldig at jeg er med i gruppeterapi. Der vi også hatt kroppsbevissthetsterapi og kunstterapi. Har vært helt fantastisk! Desverre er det siste gang på torsdag.. Blir trist å slutte selv om jeg føler det ikke er så nødvendig å gå der lengre.

Heldigvis skal alle i gruppa fortsette å holde kontakt

[cilipili]

Hvor gamle er dere forresten?

Jeg brøt med foreldrene mine i fjor da jeg var 30. Bedre sent enn aldri!

Jeg har også to yngre søsken på 23 og 27. Hun på 27 har valgt å ta opp kontakten med foreldrene våre igjen. Kjenner det er litt vanskelig da jeg er særlig redd for at det skal gå ut over vårt forhold. De har mye penger som de ofte "kjøper" andre med, og er redd det er der de har fått henne denne gang.

[tineline]

Jeg er snart 31. Har to søstre på 23 og 20 som fortsatt har kontakt, men hun på 23 i mer overfladisk grad enn hun på 20 (som ikke vet noe om den bakenforliggende saken vår, da hun har et nært og godt forhold til mamma).

[Gjest Marlo]

Jeg er 30

Brøt med min mor i år. Følte det mer som en lettelse egentlig når avgjørelsen ble tatt. Syns det var kjempetungt frem til jeg tok den avgjørelsen - det er jo tross alt min mor - så jeg ble veldig skremt av den gode følelsen og lettelsen som kom over meg. Tok meg et par måneder å akseptere hele situasjonen, men i dag går det veldig greit. Blir det kontakt mellom oss i fremtiden, så blir det slik. Gidder ikke fremprovosere noe som helst og tar en dag av gangen, har mer enn nok å holde styr på i mitt eget liv enn at jeg gidder å bekymre meg over hennes også.

[tineline]

Jeg er 30

Brøt med min mor i år. Følte det mer som en lettelse egentlig når avgjørelsen ble tatt. Syns det var kjempetungt frem til jeg tok den avgjørelsen - det er jo tross alt min mor - så jeg ble veldig skremt av den gode følelsen og lettelsen som kom over meg. Tok meg et par måneder å akseptere hele situasjonen, men i dag går det veldig greit. Blir det kontakt mellom oss i fremtiden, så blir det slik. Gidder ikke fremprovosere noe som helst og tar en dag av gangen, har mer enn nok å holde styr på i mitt eget liv enn at jeg gidder å bekymre meg over hennes også.

Nøyaktig samme her!

[Hette]

Hvis han selv har foreldre som "virker" er det vanskelig for han å sette seg inn i hvordan du har det. Det er veldig vanlig at andre sier ting som "å, jeg skjønner hva du mener, moren min maser også veldig..." eller, som du sier "det er jo foreldrene dine... du kan jo ikke bryte kontakten med de..."

Pass på at du forklarer han det så tydelig som mulig, gjerne med gode eksempler på ufrisk oppførsel. Jeg forutsetter at han lytter til deg når du snakker med han. Han trenger ikke være enig med deg, men han bør tro deg, og akseptere din holdning.

Min sambo har ikke kontakt med den ene datteren sin, jeg er ikke enig i at det er det beste, men jeg respekterer avgjørelsen hans og støtter han psykisk (dette er ikke enkelt for han). Hvis han en dag bestemmer seg for å møte henne, vil jeg støtte han psykisk og praktisk i det også.

Min sambo har foreldre som "virker" og har ikke opplevd det som jeg har opplevd. Men han er interessert i min situasjon, lytter til meg, har fått lese de skrudde e-postene fra min mor, og ser med egne øyne at det er sykt. Ikke minst hva hun skriver om min 11 år gamle datter som han er reservepappa til. Da forklarer det seg selv at hun ikke er til å leve med og han støtter min avgjørelse om å ikke ha kontakt.

Denne type lojalitet er viktig for forholdet Han trenger ikke være enig prinsipielt, men han bør være en å "ta med seg i krigen" når det gjelder dette. At dere har en "felles front" utad, at han forvarer deg og beskytter deg når det gjelder slike ting. Som DU bør forsvare og beskytte han den dagen han får problemer av tilsvarende kaliber.

jeg skjønner... men nå har det skjedd så mye rundt oss (dødsfall og diverse), å vi har ikke bodd her mer enn i 3 mnd... så jeg skal vente litt med å ta det opp igjen med han. men det som er vanskelig er at jeg vil ha kontakt med faren min og broren min men dem bor jo sammen med mor... å bryter jeg kontakten med mor å blir jo det med de andre å siden de bor sammen .. men jeg går å håper på at far flytter fra ho... for da er det ingen tvil altså.. men jeg er redd at det er langt dit .

jeg er 21 år og har en bror på 11 år..

[Gjest Shelob]

Trådens egentlige tema er jo ettervirkingene. Her har jeg en (som ikke inntraff) - bilen min står reg på henne fra for 5 år tilbake i tid. Mor og far kjøpte den til meg den gangen, og den ble stående på de pga bonus osv. Jeg ville ha den over på meg for å slippe å ha kontakt med henne når det kommer årsavgift og annet. Jeg skrev e-post og sa at jeg vil den skal regges på meg, hvis ikke kan de (hun)ta den tilbake.

Dette er bare en ting, og jeg har stålsatt meg og forberedt meg på å levere den til de, ble veldig overrasket over svaret! For merkelig nok - det var ikke noe problem! Det skulle hun signere på asap, det var bare å sende.

For å slippe noe tull, skal samboeren min dra innom henne og få signatur. I tilfelle hun finner på noe undervegs.

Ellers sonderer jeg terrenget etter andre ting som må ryddes opp og avsluttes for at jeg skal kunne slette henne fra telefoner, blokkere henne på e-post og på andre måter forhindre at hun får tilgang til meg og livet mitt.

[tineline]

Shelob, jeg innser at jeg nok når ditt nivå snart. Det er på tide å rydde henne ut av mitt liv. For eksempel er jeg usikker på om det er mamma som sitter på sølvtøyet mitt. Jeg har samlet i 15 år, og jeg tror av en eller annen grunn at hun fortsatt har det. Det er litt dumt, nå som vi ikke snakker sammen... Dessuten har hun jo flyttet minst fire ganger siden sist jeg så det, så om hun har rota det bort, blir jeg ordentlig lei meg.

Vel - jeg har vært hos stefaren min og pratet med ham om hvordan det var å være gift (og bli skilt) fra mamma. Stakkars mann, han var helt rævkjørt i mange år etterpå. Han var hjemme og ante fred og ingen fare, ventet på at han, mamma og søstrene mine skulle reise på hytta, da han ble politianmeldt for å skulle drepe barna sine. Helt som lyn fra klar himmel. Mora mi klarer nemlig ikke å si fra når noe er galt, så da bare politianmelder hun folk i stedet (faren min fikk det jo for incest). Eventuelt stevner hun dem for retten for underslag og dokumentfalsk og diverse annet, uten å ha grunn til det. MEN - hun er psykiater, så folk hører på henne. Det er det som er så skummelt.

Det er helt tydelig at hun nå tror at jeg er ute etter å ta henne på en eller annen måte. Hun har sagt til søstra mi at hun ikke skal la seg knekke av dette. Snakker om paranoid!

Jaja, jeg har ny samtale hos familieterapeuten snart, og har gått ut i 40% sykmelding de neste fire ukene. Det er deilig. Jeg tar det med ro, koser meg og tenker masse på hvilke standpunkter jeg skal ha. Bekymrer meg fortsatt litt for hvordan det vil bli å snakke med bestemoren min. Får kanskje prøve å ringe henne i morgen, når jeg har fri og overskudd. Jeg har nå hørt fra søsteren min om at hun maser på at jeg "må ta kontakt med familien". Så de har liksom blitt en felles front - familien - mot meg. Trivelig. Bestemor vet akkurat hva som har foregått bestandig, og jeg har snakket med henne om det flere ganger, så hun vet at det gnager. Jeg bare orker ikke det maset om at jeg må ringe til mamma. Hun kommer til å sette i gang kverna det øyeblikket jeg ringer. Sukk. What to do?

Endret 1. juli 2010 av tineline

[Gjest Shelob]

Føler veldig med deg på denne Tineline. Det går opp og ned i bølgedaler dette her, fra sterk og sikker i min sak den ene dagen til svak, alene og usikker den neste.

Den med famlien er veldig vanskelig. Følelsen av "alle mot meg" kjenner jeg godt, og den er ikke så god. Men her tror jeg vi ofte krisemaksimerer. Det er feks ingen i min familie som har ringt meg og spurt hva som har skjedd, heller ikke for å spørre hvordan det går eller om alt er i orden med meg.

Så enten bløffer moren min om at "alle synes du er rar, urimelig og at oppførselen din er uforståelig for oss alle", eller så legger de ikke så mye i det hun sier (de kjenner henne tross alt) eller så har hun de på sin side. Hvis det siste er tilfellet, so be it. Dersom de slår hånda av meg uten en gang å ha tatt 1 telefon til meg, så er de uansett ikke verdt bryderiet/bekymringene fra min side.

En annen fordel dersom de har tatt hennes side, er at hun da har noen å "henge med", slik at jeg slipper. Jeg vil fortsette å leve mitt eget liv uten å måtte tenke på at hun skal inkluderes og alt tilpasses slik at det er fordøyelig for henne.

Slippe å være dårlig 2 dager før hun kommer og 2 dager etter hun har reist. Feire jul akkurat sånn som vi har lyst å gjøre det. Feriere uten å høre hennes "håper dette er den siste påsken jeg sitter her helt alene!" Slippe at datteren min blir kritisert fordi hun velger farmor heller enn mormor (tryggere der tenker jeg).

Hvis familien skal være hennes "sendebud" for å nå meg med klørne sine, får jeg heller kutte ut dem også.

Synd med bestemoren din, jeg skjønner du er glad i henne (jeg er glad i min også), men hun er nok brukt som "sendebud" her. Slemt av moren din å manipulere på denne måten.

Jeg har fortsatt ikke brutt 100%, dvs jeg har ikke skrevet til henne og gitt beskjed om at jeg ikke ønsker henne i livet mitt. Jeg er i tvil om jeg skal det, eller om jeg bare skal stenge alle kanaler, e-post, telefon, returnere brev uåpnet etc. og håper at hun tar tegninga.

[tineline]

Takk for medfølelsen! Hvis hun tar tegninga når du har stengt av, er det vel greit? Blir mer opprivende for deg dersom du må gi klar beskjed. Jeg får av alle høre at nå skal jeg sette meg selv først, så jeg sender dette budskapet videre til deg!