Er det noen her som har brutt med foreldrene sine?

[Furstina]

Arv är väl det minsta att tänka på om man inte mår bra av en relation? Det är föresten inte alla föräldrar som har tillgångar (hus eller pengar) att ärva. Ett möjligt framtida arv ska det vara en anledning att upprätthålla en giftig och tärande relation med sin mamma?

[Gjest Gjest]

Arv är väl det minsta att tänka på om man inte mår bra av en relation? Det är föresten inte alla föräldrar som har tillgångar (hus eller pengar) att ärva. Ett möjligt framtida arv ska det vara en anledning att upprätthålla en giftig och tärande relation med sin mamma?

Helt enig med deg: en dårlig relasjon med sin mor (hvilket mange barn har med sin mor), er mye verre enn å ikke arve noe.

Prisen for å leve med en psykisk ustabil, usaklig og mindre oppegående mor er mye mer skadelig enn å ikke få arve noe. Jeg kjenner flere som har brutt kontakten med sin mor tvert, og de angrer ikke den dag i dag, flere år etter.

En venninne brøt kontakten med sin mor for 5 år siden, og venninnen føler seg fri og lykkelig, når moren ikke er i livet hennes. Moren har psykisk/verbalt "mishandlet" henne gjennom alle skoleårene og som tidlig voksen, at venninnen ikke orket mer - hun føler seg den dag i dag dårlig bare hun tenker på moren.

Synes det er flott når folk tar ansvar og bryter tvert når ting ikke fungerer!

[Gjest Koala]

Moren din kan ikke nekte deg å arve selv om du bryter med henne. 2/3 av et normalt bo er pliktdelsarv som du har din lovfestete rett til en andel i avhengig av hvor mange søsken du har.

[tineline]

Jeg er ikke bekymret for hvorvidt jeg vil arve eller ikke (dama har gjeld til oppover ørene uansett) - det er snakk om en person som gjør ting vanskelige for meg, og da vil jeg rett og slett ikke ha det lenger. Det er ikke bare hvordan moren min oppfører seg i dag som er problemet. Det verste er egentlig at hun nekter å forholde seg til ting hun gjorde mot meg og faren min da jeg var liten (far ble satt i fengsel på grunn av falske anklager fra mor), og den lojalitetskonflikten hun har holdt meg i de siste 29 årene av mitt 30-årige liv. Det samme dramaet gjentok seg i hennes neste skilsmisse, men heldigvis har ikke den yngste søsteren min forstått nok av dette, så forholdet mellom mamma og henne er intakt.

Jeg vil ikke ødelegge noe for den øvrige familien - det er ikke derfor jeg ikke vil ha noe med dama å gjøre. Snarere har det blitt slik at jeg har gått og glattet over noe jeg ikke har NOE ansvar for i alle disse årene, og det har dominert livet mitt på en måte som ikke er god for meg. Det er grenser for hvor lenge dette skal være vanskelig, og når jeg nå har sagt fra til moren min om at jeg går og tenker på dette, og hun blir fornærma fordi jeg ikke har "glemt de gamle tingene nå", og syns det er "dåååårlig gjort" å klandre henne for dette nå (innbilte utsagn, jeg hører jo ikke noe som helst), da har ikke jeg mer å hente her. Hun har ikke fungert som en morsskikkelse for meg på mange år, og jeg savner henne ikke, og liker henne ikke lenger. Så enkelt er det. Leit, men sant.

[Gjest Shelob]

JA, da tror jeg det er gjort! Beklager langr, men nå må jeg bare tømme meg litt her!

Etter lengre tids stillhet (med unntak av 2 sms hvor hun ba meg dra til feriestedet hennes og sjekke vannet), fikk jeg nylig epost av min mor, hvor hun utba seg et svar på hvorfor jeg aldri besøker henne, og hvorfor jeg besøker min far (som bor på sykehjem) i stedet for henne. Særlig ettersom hun trenger hjelp. "Faren din kan bare trykke på en knapp, så kommer folk løpende.")

Jeg svarte med å spørre hvorfor hun ikke har svart på telefon og sms fra meg, eller på beskjed via min onkel om å ringe meg - det fikk jeg ikke noe svar, annet enn at hun hadde tatt telefonen den helgen jeg besøkte faren min (starten av februar)OG den 17. februar (det gjorde hun, og sa det ikke passet, vi kunne snakkes senere) - og om jeg hadde glemt det? Etter den dagen svarte hun ikke på telefoner fra meg.

Du milde... da startet det. Jeg har ikke glemt noe, men jeg gidder ikke og diskuterer datoer og klokkeslett for hendelser med henne (hun noterer sånt i dagboken sin), det blir bare for skrudd. Klokkeslett og dato er ikke poenget. Poenget er at hun fryser meg ut og gir meg taushetsbehandling ved å avstå fra å svare på telefon/sms.

Dette kjenner jeg meget godt igjen fra oppveksten, men det var hakket verre når jeg var 7-9-10-12-13 år, og det ishuset skulle være hjemmet mitt, hjemmet som skulle gi meg beskyttelse, varme, kjærlighet og trygghet. Behandlingen er fortsatt ubehagelig, men jeg er tross alt voksen, bor for meg selv og er ikke avhengig av mor og far på noe vis. Jeg slutter derfor å ringe, og tenker at hun får ringe sjøl når det passer da. Så får hun bryte den selvpålagte tausheten sin selv.

Rart at hun fortsatt kjører denne strategien, skjønner det ikke. Hun har jo ingen kort på hånda, skjønner hun ikke at hun fryser seg selv ut, ikke omvendt..?

I alle fall - når jeg "svarte" på denne måten, med å dytte ansvaret tilbake på henne selv, skal jeg si deg at ragnarokk brøt løs! På e-post vel og merke. Forstår ikke at hun tør å skrive slikt svart på hvitt. Det er virkelig terapeutmat av en annen verden.

Hun verken "vil eller kan ha kontakt" med meg mer (men i neste setning sier hun jeg "alltid er velkommen hjemme hos meg" - altså hos henne...!?). Hun vil ikke "hjelpe" meg og "tilgodese" meg mer (penger...) Jeg har svart at begge deler er helt OK - ikkeno' stress. Likevel fortsetter hun å gjenta dette i e-postene sine, som om det var trusler som skulle skremme meg! Det er jo bare deilig. Være sammen med henne har jeg ikke lyst til og penger har jeg selv. Ikke mye, men det jeg trenger.

Det jeg er ute etter fra henne er en aksept av hennes ansvar for det som skjedde i barndommen min, en beklagelse av det, og nå også - en aksept av hennes ansvar for ting hun har sgat til meg de siste 4-5 år, og fortsetter med å si meg den dag i dag.

Det rett og slett hagler utskjelling. Jeg er ondskapsfull, nedrig, simpel, kald, arrogant, frastøtende, frekk, egoistisk, likegyldig, en dårlig mor, lager problemer for hele familien, "mormor gråter over at en datter kan behandle sin mor så simpelt", har altfor mye av faren min i meg, ting skjer bare i mitt eget hode, hun har ikke hatt "en sjanse til et mormor/barnebarn forhold med deg som mellomledd", "det skal bli interessant å observere hvordan forholdet til deg og datteren din utvikler seg", "jeg er din mor og skriver det jeg har behov for å si deg", "jeg har lang trening i å bli dårlig behandlet av deg", "jeg klarer ikke å undertegne med navn, fordi for dere to er jeg jo ingenting"...

Alt jeg hører er en syk person som projiserer alle sine negative problemer over på en annen, og som desperat trykker på alt av knapper, manipulerer (pengegaver, tauhetsbehandling) og syter for å få noen andre til å ta ansvar for hennes liv.

Hjelpes. Jeg har svart at dialog, med terapeut til stede, er eneste mulig løsning for meg. Ellers er det helt OK at vi ikke har kontakt. Jeg skrev at jeg for andres del vil invitere henne til bursdager og annet (særlig i forbindelse med datteren min) men nå lurer jeg på om jeg ikke vil det heller. Jeg må sove litt på den tror jeg.

At hun snakker med andre i familien om det er vel helt ok (selv om jeg mest sannsynlig svartmales), jeg stoler litt på at de som kjenner henne, vet å gjøre seg opp en egen mening.

Og uansett, må de velge side, så foretrekker jeg at de velger henne. For hun trenger det nok mye mer enn meg.

Så status nå er: FRI! Men det er også litt skummelt. Jeg har tross alt vært vant til å kunne lene meg litt på økonomisk støtte, samvær i julen, familiemiddager og denslags, så det er en uvant tanke å ikke ha dette.

Men spør du om min psykiske helse kontra penger og ribbe - så vet jeg hva jeg velger

[Gjest Shelob]

Dette ble mye om mine følelser. Jeg skal oppdatere når det kommer flere reelle/ følbare, målbare ettervirkninger. For det er jo egentlig konsekvensene av bruddet tråden handler om.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har også et ikke helt normalt forhold til min mor. Hun er psykiatrisk pasient, og er (grense)psykotisk med jevne mellomrom. Er bl.a. mye paranoid. Som hennes i praksis eneste pårørende, er det tungt i perioder, spesielt når hun retter all sin mistenksomhet og paranoia mot meg. Når hun har gode perioder er hun heller ikke helt frisk, og har lite sykdomsinnsikt. Kommer med mye krav og utsagn som kan være veldig sårende, spesielt når jeg syns jeg har stilt mye opp, helt siden jeg var barn.

Jeg har i mørke øyeblikk vurdert å bryte kontakt, men innser at jeg ikke ville klare å leve å såre henne sånn, i tillegg til at jeg tror et slikt brudd ville skapt mye trøbbel for meg også. Jeg velger heller å minimere kontakt. Begrenser hvor mye jeg treffer henne, prøver å treffe henne med andre til stede og screener en del på telefonen. Jeg nevner det fordi det ikke alltid er riktig å bryte kontakt selv om forholdene er vanskelige, og fordi man kan bli litt hevet med på en bølge i en tråd hvor så mange forteller at de har brutt kontakt. En hver må tenke gjennom hva som er riktig for en selv. Ønsker deg lykke til uansett.

[Gjest Shelob]

Takk. Nå har jeg jo fått det litt enkelt (hvis man oppfatter det slik) iom at det er hun som (sier hun) bryter kontakten med meg. Det "fritar" meg litt fra den ansvaret det er å bryte kontakten.

Det er i alle fall ikke det samme som om jeg sier "Mamma, jeg vil ikke ha kontakt med deg mer, farvel, lykke til i livet." See?

Det eneste er at jeg tror ikke hun mener det. Det er bare nok en ting hun sier for at jeg skal bli fortvilet, og kaste meg etter henne med forsikringer om at vi ikke trenger å bryte kontakten osv. Jeg har alltid gitt meg for å holde "husfreden". Det har skjedd før, så hvorfor skulle jeg ikke gjøre det igjen? Bare at denne gangen har jeg ikke planer om det. Jeg har bare sagt at det er helt i orden at hun ikke vil ha kontakt.

Den svever litt i det blå ser jeg. En endelig beslutning fra meg, må opprinne fra meg, ikke bare være et tilsvar på en av hennes talløse dramatiseringer.

[Gjest navnelapp]

Gratulerer, Shelob!

[Gjest brutal_mann]

Jeg hadde satt opp et filter på e-posten hadde jeg vert deg. Slik at alle e-poster fra henne ble slettet før de kom inn i innboksen. Blir fredeligere da.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg kjenner igjen mye som er skrevet tidligere, og ønsker å si litt om min egen mor.

Mamma tar sjeldent kontakt med meg. Hun sender med sms på bursdagen og til jul o.l., men ringer bare om det er noe hun må si som ikke kan skrives med 100 tegn på mobilen. Hun inviterer meg ikke på besøk, inviterer seg ikke hit, tar generelt sjeldent initiativ til å treffes.

Hver gang jeg skal treffe henne er jeg anspent i dagesvis i forveien. Sist jeg inviterte henne på besøk endte jeg opp med å avlyse, for jeg orket ikke å være så anspent i dagesvis før hun kom.

Hun forteller meg gjerne at det er min feil at hun giftet seg med pappa, for hun ville jo aldri gjort det hvis ikke hun hadde blitt gravid med meg.

Hun verdsetter meg mer for at jeg har en mann enn for at jeg har en jobb og klarer meg selv økonomisk. Er samboeren min med opp til mamma oppfører hun seg "normalt", men om jeg er alene med henne kommer det omtrent alltid en eller annen kommentar om at jeg gjør noe feil med livet.

En gang hun hadde vært på besøk hos meg gikk hun etterpå og fortalte alle som gadd å høre at jeg hadde et skikkelig skittent bad (løgn).

I hennes øyne var jeg en hushjelp og barnevakt, ikke et menneske med følelser og ønsker. Da jeg flyttet hjemmefra på videregående og kom hjem i helgene hadde hun en lengre liste med husarbeid til meg når jeg kom hjem.

Ordet "takk" er like vanskelig for henne som "jeg er glad i deg".

Uff, nå orker jeg ikke skrive mer om henne. Jeg kunne tenke meg å bryte kontakten, men ettersom jeg har søsken som vil bryte med meg fremfor mamma, er det ikke aktuelt. Nå har jeg minimal kontakt med henne, og skal fortsette sånn så lenge det funker sånn nogenlunde.

[tineline]

Shelob: Gratulerer med motet! Du svarte henne jo! Det er tøft. Og bare vent - frihetsfølelsen kommer virkelig. Nå føler jeg meg fri fordi jeg ikke tenker på mamma lenger. Jeg har ikke hørt fra henne siden jeg skrev det brevet i slutten av februar, bortsett fra da jeg sendte sms på bursdagen hennes og fikk et svært kort svar. Nå føler jeg at ansvaret må ligge hos henne - jeg har forklart hvordan jeg føler det, og hvis ikke hun vil ta stilling til dét, er det ikke lenger mitt problem.

Jeg tror du også kan frita deg selv fra ansvaret nå. Det å få en unnskyldning, er kanskje imidlertid ikke så reelt... Jeg tror folk som våre mødre har latt den gå altfor langt til at de klarer å innrømme sine feil. Man må jo være forholdsvis normalt skrudd sammen for å klare å ta ansvar for noe som er vondt for andre.

Jeg kan nå se at jeg har såret mamma. Samtidig føler jeg at det var nødvendig, at jeg ikke lenger kunne late som om alt var bra. Spesielt når det var helt tydelig at alt ikke var bra.

Det er tøft av oss å såre våre opphav på denne måten, men det er jo også en grunn til at vi gjør det. De har såret oss! Om de ikke vil si unnskyld, så bør de i alle fall få føle litt konsekvenser, slik at de får signaler om at en slik oppførsel ikke er greit.

[TinkTingeling]

Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i det flere av dere skriver! Skal absolutt skaffe meg den Toxic Parents boken!

Jeg og søsknene mine vokste opp med moren min, og hun har alltid vært ganske egoistisk. Tror rett og slett ikke hun noen gang har skjønt at det finnes andre som har behov her i verden, bortsett fra seg selv. Bortsett fra ett tilfelle, var hun aldri voldelig, men en gang er en gang for mange spør du meg. Uansett hva jeg gjorde så var det aldri bra nok. Jeg har alltid vært et følsomt menneske, og det sørget mamma for å rakke ned på meg for så ofte hun kunne. Spesielt hvis det var noe som fikk meg til å gråte, var hun skikkelig spydig. Jeg måtte alltid gå på butikken hvis vi manglet noe, for hun gikk aldri. Hun måtte av og til, når røykeloven ble så streng at hun ikke kunne sende med meg en lapp om at jeg fikk kjøpe røyk lenger, men da kjøpte hun aldri noe særlig mat. Sommrene var alltid værst, for da klagde hun å kjeftet hele tiden på at jeg var for mye hjemme å det var så slitsomt for henne. Men hvis jeg stakk ut å fant på noe med vennene mine, så var det feil også, for da var jeg jo ikke hjemme og holdt henne med selskap. En gang i hele min oppvekst, har jeg måttet spurt mamma om en tjeneste, og hun oppførte seg som om hele verden gikk under pga det.

Når jeg var liten, ble mamma uføretrygdet, og har alltid brukt det som unnskylding til å bare sitte hjemme dagen lang. Personlig tror jeg ikke mamma er så dårlig at hun overhodet ikke greier å jobbe. Men det virker som hun liker å sykeligjøre seg selv, og å få sympati fra andre. Hvis hun må ut av huset, selv om det bare er for å gå i butikken, påstår hun selv at hun er sliten i mange dager etterpå.

Jeg trodde alt skulle bli bedre når jeg flytta ut, men den gang ei. Det var fortsatt like ille å ha meg hjemme på sommeren, og når jeg fikk henne til å besøke meg, noe som kun har skjedd en gang, så rakket hun ned på alle vennene mine. Ikke foran de selvsagt, men så fort de gikk kunne hun ikke annet enn å kommentere på at de var så sære og unormale. Og det er faktisk helt normale oppegående mennesker dette er snakk om. Hun ble forbanna når hun besøkte søsteren min en gang, fordi hun står opp ganske tidlig og mente tydligvis at søsteren min burde ha stått opp først og trakta kaffe til henne. I dåpen til yngste sønnen til søsteren min, lagde hun et sant helvete, fordi hun tydeligvis mente at bare hun skulle få lov til å holde barnet. Da hadde søsteren min latt mamma ha ungen hele dagen i forveien, så hun skulle slippe netopp dette problemet.

I romjulen for ca 5år siden, fikk jeg nok når jeg var hjemme hos mamma for julen. så det endte med at jeg pakket sakene mine og var hos søsteren min til jeg skulle reise tilbake til skolen igjen. Siden det har jeg bare sett mamma ved en eller to anledninger. Jeg har knapt hørt ett ord fra henne, bortsett fra ett par kjede tekstmeldinger hun sendte rett etter jeg fikk nok. Hun oppførte seg altså som om ingenting har skjedd... Etter det har jeg ikke fått en liten melding en gang når jeg har bursdag, og det sårer utrolig. Man skulle tro at ens egen mor var interessert i å opprettholde kontakten med sine egne barn!

Jeg tenker faktisk selv å sende et brev til henne, det har jeg faktisk tenkt på i flere år, men jeg greier liksom aldri å skrive det helt ferdig. Men skal prøve å få gjort det så snart som mulig...

Jeg trodde det skulle bli

[Sopp]

Jeg har brutt kontakten med hele familien min, foreldre og 2 søsken.

Har kontakt med ei tante og et søskenbarn på ene siden, og to tante og to søskenbarn på den andre siden

[Isabella82]

Min mann har brutt kontakten med sin familie og det var det beste vi har gjort.vi har fått ett bedre forhold,han har det bedre og har blitt mer sikker med seg selv og kan endelig begynne å leve

[Gjest Shelob]

Takk for svar, alle søte dere

[sinnsro]

Jeg syns dere er kjempe tøffe! Dere tar virkelig tak i det som er vanskelig, og gjør noe for at det skal bli bedre. Det er flott at dere tar ansvar for livet deres.

Lykke til, alle sammen.. og hold oss litt oppdatert?

[Gjest Shelob]

Takk for tipset Brutal Mann, da har jeg satt filter på eposten. (Men vil de ikke legge seg rett i papirkurven slik at jeg vil "fristes" til å lese der?)

[Gjest Shelob]

Oppdatering på ettervirkninger.

Fant ut jeg måtte ta vekk e-post filteret, hun ringte og lurte på om jeg hadde fått e-post om forsikring, blir for vanskelig å ikke kunne ta i mot slike praktiske ting.

Litt sure oppstøt kom det med denne mailen også, om hvorfor datteren min ikke har besøkt henne og at det sannsynligvis skyldtes at jeg og faren ikke ville kjøre jenta til mormor. Pr i dag har ikke jenta bedt om å få komme dit, det er alt.

Jeg har ellers vært spent på om jeg ville bli bedt om å levere bil tilbake, jeg fikk den av foreldrene mine for 2-3 år siden, og den står reg på dem pga billigere forsikring. Jeg er helt forberedt på å levere den, men har pussig nok ikke hørt noe om det.

Andre "konsekvenser" er at jeg har måttet levere tilbake nøkler til husene hennes, batteridrill, vaffeljern og ymse småkrims, samt betale noen småregninger som hun har lagt ut for meg i sin tid. Alt dette er OK og helt normalt.

Eller har jeg i følge henne "ødelagt for hele familien" ved å være den jeg er. Nå tok jeg mot til meg og ringte bestemoren min på 83 for å gratulere på 17 mai, og hun ble SÅ glad for at jeg ringte. Hun lurte på om jeg hadde snakket med mor og hva som hadde skjedd, men det virket ikke som det var en stor greie. (Jeg forklarte i enkle trekk.) Ellers lurte hun på når jeg kommer på besøk igjen! Onklene mine som satt i bakgrunne skulle hilse så mye. Så enten har hun moderert seg, ellers så er det bare slik at resten av familien hennes også kjenner henne ganske godt.

Så foreløpig ingen dramatiske konsekvenser, annet enn det vanlig stikket av skyld, skam, sinne og tvil, som har hengt ved meg de siste 30 år, og som til tider forteller meg at jeg ikke er bra. Forsterket av at jeg vet hun sitter mye alene (selvvalgt). Så noen indre dialoger med meg selv blir det, men det er vel rett og rimelig.

Vurderer litt om jeg skal gjenoppta psykologtimer en periode eller gå i al-anon gruppe, som jeg har gjort tidligere. Det er bra måter å klare å holde seg "sunn" i toppen når det røyner på som verst.

[Kosteskaft]

Har all symptati med dere! Har en slik mor selv nemlig. Har ikke brutt med henne, for den lille kontakten vi har er relativt ok. (min søster som får de kjipe sms'ene, telefonoppringningene)

Min mor ringer aldri, sender toppen en sms til bursdag/jul, og jeg kan telle på en hånd alle ganger hun har besøkt meg, på de 15-16 årene jeg har bodd for meg selv.

Hun er periodea-lkoholiker, projiserer så utrolig, fantaserer og spekulerer i vilden sky. En gang i mellom er hun normal, kan ha en normal samtale. Men i de dårlige periodene så beskylder hun meg for barnemishandling, at jeg ødelegger psykisk mitt barn, at jeg er ego, og så videre.

(Da jeg ble gravid snakket hun ikke med meg på en mnd fordi hun var sur... og det første hun da da jeg traff henne igjen var "herregud så feit sdu har blitt!" - jeg var 6 mnd på vei)

Hele mamma sin side er "fucked up", bestefar er alkis, tante samme (alle har dog jobb og opprettholder fasaden, tror de...). De krangler seg i mellom masse, juger, overdriver bagateller - rene såpeoperan!

JEG har bestemt meg for at de dårlige egenskapene stopper her. Men merker at jeg har tendenser som jeg ikke liker. Jeg liker veldig godt kontroll og orden, får veldig fort dårlig samvittighet, har vært tidligere alvorlig deprimert (gikk til psykolog som hjalp meg å sette ord på forholdet til familien), jeg er skrekkelig utålmodig ovenfor mine nærmeste -det lider jeg/vi mest av. Men jeg øver meg!

til alle dere.