Er det noen her som har brutt med foreldrene sine?

[Gjest AnneShirley]

Kan det være et alternativ å bare holde avstand uten å måtte ha et definert "brudd"?

Begynne å nekte å gjøre de tingene hun krever, la være å ta kontakt, svare kort og avvisende når hun tar kontakt osv?

Da blir det heller ikke en stor sak som hun kan bruke mot deg overfor resten av familien.

[Gjest Gjest]

Faren til datteren min brøt kontakten med henne da hun var 19. Han gjorde det for å straffe henne fordi hun ikke lenger gjorde alt han ba henne om. Men hun har det mye bedre når de ikke har kontakt. Det eneste hun savner er kontakt med halvsøsteren. Hun har prøvd å treffe henne, men hun er fortsatt så ung at faren bestemmer hvem hun får treffe. Kanskje de kan ta opp kontakten om noen år.

[Gjest Shelob]

Kan det være et alternativ å bare holde avstand uten å måtte ha et definert "brudd"?

Begynne å nekte å gjøre de tingene hun krever, la være å ta kontakt, svare kort og avvisende når hun tar kontakt osv?

Da blir det heller ikke en stor sak som hun kan bruke mot deg overfor resten av familien.

Ja, dette er den metoden i alle fall jeg er i gang med nå. Nekte å "adlyde", nekte å delta på ting som byr meg i mot. Men jeg tror at denne måtem før eller siden fører til konfrontasjon som kan føre til "offisielt" brudd. Mao telefoner (fra min mor) til resten av familien etc.

[Eve Luna]

Det minner meg noe om min egen mor. Og far også forsåvidt, men han døde for noen år siden.

Moren min er uføretrygdet og har ingen annen familie enn meg og broren. Og siden jeg har alltid vært den mest ansvarlige av meg og broren så bruker hun meg for alt. Og jeg mener alt. Til å lese av strømmen, ringe til forskjellige offentlige kontorer, ordne papirer, skjemaer, som bestevenn, you name it. Og jeg har hatt en liten sammnbrudd for noen år siden som en resultat av dette evige maset fra henne og pappa. Hvor jeg ble sykemeldt i noen måneder og ta den tunge praten med dem.

Mamma tok det tungt og forsto ikke helt hva galt hun har gjort. pappa viste mer forståelse. Og det var en sann lettelse å si ifra om dette og få litt fred.

Når jeg ble bedre så begynte det igjen, sakte med sikkert. Men små oppgaver her og der.

Og nå er jeg og mamma i en liten klemme igjen. Jeg er midt i salg av leiligheten, gravid og med en 2 åring hjemme. Kort fortalt så har jeg hendene fulle fra jeg står opp til jeg legger meg. Men hun klarer ikke å se dette og be meg ordne en del ting for henne.

Jeg sa klart ifra nei dette gjør jeg ikke. Hun maste flere ganger og ble skikkelig sint på meg. Men jeg har hele tiden foreslått at hvis hun trenger hjelp med dette så kan broren min hjelpe også. Han er en voksen person han også og det er da ikke så nøye hvem av oss som gjør det. Men det er bare det at hun føler seg komfotabelt med meg at bare jeg er god nok. Og hun bruker onkelen min også som alliert. Slik at han også kjefter på meg for at jeg ikke hjelper den stakkers moren min nok.

Jeg har funnet ut at jeg må bare fortsette å si nei. Så får hun være så sur som hun bare vil.

Hvis jeg skulle bryte med henne så tror jeg den største konsekvensen for meg ville vært min dårlige samvittigheten. Spesielt siden hun har så liten nettverk. Jeg syns synd på henne og prøver å hjelpe så godt jeg kan, men hun har ingen forståelse for hvor det koster meg og hvor krevende det er for meg. Og ingen forståelse at jeg har egne ting å ta meg av.

[Gjest Gjest]

Mannen min kuttet kontakten med sine foreldre for 7 år siden. Som en følge av dette ble også kontakten med to søsken kuttet (da foreldrene selvfølgelig laget "to leire" ut av dette - med dem eller mot dem). Selv om det den første tiden var rart, har han kun positive erfaringer og ingen negative ettervirkninger. Han må leve sitt liv og er blitt mye tryggere, roligere og hyggeligere å være med nå. Jeg syns det er flott at de aller,aller fleste har et godt forhold til familien sin, men kjenner jeg blir adrenalinsint av ene svigerinna mi som stadig maser om at man må ha kontakt med familien. Det er jo tross alt familie...

Har man prøvd det meste, mener jeg man først og fremst må ta hensyn til seg selv. Jeg kjenner en mann som sier at nå, nå i en alder av 53 år skal han endelig gjøre det han selv har lyst til her i livet, både yrkesmessig, sosialt og familiemessig. Etter 53 år! Hvor trist er ikke det?

[tineline]

Jeg har en vanskelig besteforelder. Vedkommende kan vaere manipulerende,intrigant og eiesyk. Jeg har imidlertid valgt aa ha kontakt. Tricket som virker i min situasjon er ikke aa la seg paavirke tilm aa gjoere noe man ikke vil. Da forstaar h*n at det ikke er noen vits og blir fort blid igjen. Naa skal det nevnes at vi ikke har mye veldig mye kontakt.

Jada, bestemora mi er akkurat sånn, og jeg bruker denne strategien overfor henne. Men det er faktisk lettere når det er én generasjon ekstra; jeg har ikke vokst opp med og blitt formet av bestemor. Hun tar det ikke personlig hvis jeg blir sinna på henne.

Kan det være et alternativ å bare holde avstand uten å måtte ha et definert "brudd"?

Begynne å nekte å gjøre de tingene hun krever, la være å ta kontakt, svare kort og avvisende når hun tar kontakt osv?

Da blir det heller ikke en stor sak som hun kan bruke mot deg overfor resten av familien.

Ja, dette er den metoden i alle fall jeg er i gang med nå. Nekte å "adlyde", nekte å delta på ting som byr meg i mot. Men jeg tror at denne måtem før eller siden fører til konfrontasjon som kan føre til "offisielt" brudd. Mao telefoner (fra min mor) til resten av familien etc.

Jeg har ført en slik strategi i et års tid eller mer, men likevel føler jeg meg invadert, fordi jeg vet de snakker om meg bak min rygg. Mamma bruker bestemor til å si at jeg skal ringe/ta kontakt. Det er nemlig ikke lov å ikke ha lyst, eller å velge selv. Jeg prøvde meg jo med å si at jeg ønsket litt mindre kontakt, som nevnt tidligere. Jeg glemte å si at et par dager etter, sa hun at jeg ikke kunne bestemme når hun skulle ringe meg. Jeg hadde fasttelefon på dette tidspunktet, uten display. Ikke så lett å filtrere telefoner som det er nå.

Det hender ofte jeg ikke svarer, og jeg tar så og si aldri kontakt. Greia er at jeg kvier meg for selve konfrontasjonen, som jeg vet jeg er nødt til å ha for at hun skal skjønne at det ikke hjelper å mase og å kjøpe fine gaver for å vinne mitt vennskap. Jeg er jo oppdratt av denne konfliktsky dama, så jeg har selvsagt aldri krangla med mora mi. Enda hun fikk satt min far i varetekt.

Moren min er uføretrygdet og har ingen annen familie enn meg og broren. Og siden jeg har alltid vært den mest ansvarlige av meg og broren så bruker hun meg for alt. Og jeg mener alt. Til å lese av strømmen, ringe til forskjellige offentlige kontorer, ordne papirer, skjemaer, som bestevenn, you name it. Og jeg har hatt en liten sammnbrudd for noen år siden som en resultat av dette evige maset fra henne og pappa. Hvor jeg ble sykemeldt i noen måneder og ta den tunge praten med dem.

Mamma tok det tungt og forsto ikke helt hva galt hun har gjort. pappa viste mer forståelse. Og det var en sann lettelse å si ifra om dette og få litt fred.

Når jeg ble bedre så begynte det igjen, sakte med sikkert. Men små oppgaver her og der.

JA! En gang mamma skulle ut og fly, var hun sent ute og måtte følgelig kjøre egen bil til flyplassen (hun er bestandig sent ute). Så da ringte hun fra bilen og lurte på om ikke jeg eller søsteren min kunne reise ut til gardermoen (fra oslo) senere den dagen for å hente bilen. Først måtte vi selvsagt hjem til henne (på andre kanten av oslo) for å hente reservenøkkelen til bilen. Med andre ord skulle vi bruke en hel dag på å farte rundt og spare henne noen hundrelapper i parkering. Hun skulle forøvrig bare være borte en helg.

Jeg sa kontant nei, men søstra mi nølte veldig. Heldigvis hadde hun ikke anledning. Men er det mulig? Denne dama tjener over millionen i året. Og gjett hvilket yrke hun har?

psykiater.

Endret 24. februar 2010 av tineline

[Gjest jeg også]

Jeg brøt kontakten med faren min for mange år siden som den eneste min fam.

Det var en stor lettelse for meg. Det er ingen i min fam. som forstår hvorfor jeg gjorde det selv om de respekterer det.

Han manipulerer ikke da.

[Gjest Gjest_Heidi_*]

Og gjett hvilket yrke hun har?

psykiater.

[Gjest M_icka]

Jeg har en far som er kontrollerende, og har veldig ustabilt humør. Man vet aldri om han plutselig blir aggressiv. Han er ekstremt opptatt av at vi(mor, meg og søsken) skal fortelle ham hvor fantastisk han er, men han har aldri sagt et positivt ord til oss. Han har sleng mange stygge kommentarer så lenge jeg kan huske. Da jeg var liten gikk jeg med nesten konstante magesmerter pga ham og alt det stygge han sa. Da jeg ba ham stoppe, sa han at jeg manglet humor. Mine søsken og min mor er totalt hjernevasket av ham, alle gjør som han sier og jobber faktisk for ham. Jeg er den eneste som har klart meg selv, og jeg prøver å begrense kontakten. Min far er i tillegg veldig innpåsliten. Han ringer og maser og vil vite hva jeg driver med, for så å si noe stygt om akkurat dette. Veldig slitsomt, jeg har aldri hørt om andre som har det akkurat slik. Men det med din mor ligner litt, og høres ut til å være minst like slitsomt.

[tineline]

HJÆLP, nå har jeg skrevet et langt brev til mamma. Men jeg hadde ikke adressen, så jeg var faktisk nødt til å spørre henne om den. Jeg skrev en melding om at jeg ikke har det så bra nå, og at jeg gjerne vil sende henne et brev. "Kan jeg få adressen?". Og så har jeg skrudd av telefonen og sitter her og er helt skjelven.

Fy fader, det var lettende og kjipt på én gang. Nå gjenstår bare å poste brevet, men det blir enklere når hun vet hva som kommer. Så får hun bare bli lei seg og såra. Hun har gjort meg mye vondt opp gjennom de siste 20 årene. Jeg må huske på at jeg må tenke på meg selv først nå, og prøve å glemme den dårlige samvittigheten.

huff!

[Gjest Gjest]

Stor klem til deg, tineline.

Det ER ikke lett dette. Det er foreldrene våre det er snakk om, og de fleste er opplært til at man skal elske, ære og adlyde dem i ett og alt. Desverre er det noen foreldre som tror at de kan bruke barna som de ønsker, enten det nå er til tjener, klagemur eller til å gnu ned i dritten.

Det tok meg lang tid å innse at jeg måtte leve mitt liv slik jeg ville det, ikke slik de ville jeg skulle leve, men det tok altså nesten 20 år før jeg begynte å bite fra meg.

[tineline]

Takk! Det er godt å høre at det er flere som har vært gjennom og kommet ut på andre siden med hodet i behold - og kanskje i bedre behold!

[Shamira]

Først vil jeg si at jeg har nettopp oppdaget dette forumet. Meldte meg inn i dag, fordi jeg skal gifte meg.

Men keh begytnte å snuse på andre områder her inne, og jeg ble utolig glad for å se dette innlegget.

Min mor er en hardbarket alkoholiker og er gift med en som drar henne bare lengre ned i søla. Jeg fikk en dag nok å dro min vei. Men selvfølgelig måtte jeg bli etterlyst. jeg kom hjem og var ganske bestemt på at jeg ikke ville ha mer med henne å gjøre. da jeg var samboer med en mann som brukte meg som boksepute, så trodde hun meg aldri fordi han hadde en staus som var høy i samfunnet.

I mange år har jeg levd under hennes tyrani, i den foirmen at jeg har vokst opp i et alkishjem, jeg ble sendt bort som fosterbarn , og fra jeg var 9- 16 bodde jeg i ulike fosterhjem, men hatt regelmessig kontakt med henne, hun hentet med i edru tilstand og leverte meg i edru tilstand, men i tiden i mellom var en konstant maktmisbruk.

Så for et år siden dro jeg min vei, skrev et brev til henne og sa at jeg ikke ville ha noe med henne å gjøre. jeg byttet navn, har skaffget meg et nytt liv.

Og jeg ser at det eneste jeg savner er at jeg kan bevege meg tilbake i gamle byen, jeg har ingen familie lengre, men på en annen måte har jeg det, jeg har verdens beste samboer, vi gifter oss snart.

bryt er det eneste jeg kan si.

[Gjest Gjest]

Jeg er endelig i prosessen nå, og har ringt terapeuten min igjen for å få støtte til å fullføre. Jeg har angstproblemer og får skjelvetokter av skrekk. Men nå er det nok. Jeg vil ikke mer!

Denne helvetes portvakt bruker mine egne barn mot meg for hva det er verdt.

Dere andre, har dere barn? Og hvordan løser dere problemet når bestemora/far går løs på dere med martyren, samvittighetsesset og barna i ermet?

Jeg har valgt åpen ærlig linje med mine, for jeg greier ikke å juge til dem. (12 og 14) De er inneforstått med situasjonen, ikke særlig opptatt av det egentlig, har venner og eget liv. Og de trekker på skuldrene og sier bare "Ok, fett!" eller noe slikt. Jeg har ikke intrykk av at de later som, de har ikke nært forhold og har bare truffet kjerringa et par ganger i året hele livet.

[Gjest navnelapp]

Då kjem det til å gå heilt fint. Barn ser igjennom slikt, og gjer sine eigne vurderingar. Eg hadde ein samtale med min elleveåring etter at han hadde hatt ein konfrontasjon med mi mor om noko han ikkje ville som ville at han skulle. Ho hadde gått, og han såg på meg og sa: Hu maser no' voldsomt, hu morra di." "Ja, ho masar på meg og", sa eg. "Eg prøver å ikkje vere som henne." "Det er du ikke", sa han, og ga meg ein smask på kinnet. :rødme:

[Gjest Raggy]

jeg har brutt med min mor for ca to år siden og det føles bare herlig! Litt sørgelig på en måte iom at jeg jo skulle ønske jeg hadde en mor men jeg har det bedre uten den kjærringa som fødte meg.

Her er noen stikkord som beskriver hvordan min relasjon til mor artet seg: alltid skuffelse, ingen anger ved svik,kontrollerende, løftebrudd ovenfor mine barn x antall ganger uten anger,alltid nye løfte om ting som skal skje men aldri skjer, nedverdigende, krevende, suttrete, lite selvinnsikt, tar oss som en selvfølge, en selvfølge at vi ikke bebreider svik, falske smil og falske forhåpninger, baksnakking for å få igjennom egen vilje.

Listen kunne blitt uendelig lang og jeg kunne nok tollerert denne dama hadde det ikke vært for at hun sviktet mine barn til gangs uten å vise selvinnsikt ovenfor dette. Liksom bare like blid akkurat som ingenting har skjedd, et jævla hykkleri og skuespill i regi av min mor.

Har mistet kontakt med min eneste søster pga mitt valg, men det er det verdt med tanke på den påvirkningen min mor hadde på mine barn.

Jeg lever nå med min mann og mine barn og gode venner og siden livet er kort har jeg tenkt å bruke det til noe positivt sammen med gode mennesker som skaper glede og harmoni!!!:):)

[Wildrose]

Jeg har i mange år hatt lite eller ingenting til overs for min egen mor. Det ligger mye vondt der; hun har vært fæl mot både min far og den neste ektemannen sin - min stefar - i skilsmissesituasjonene, noe som har farget mitt forhold til henne veldig. Uten at hun vet så mye om det, fordi jeg ikke har konfrontert henne.

Saken er at hun er utrolig konfliktsky selv, og hele familien har blitt veldig flinke til å dekke over ting som egentlig er ganske ille. Når det kommer til konflikt, blir hun ekstremt defensiv; det var ikke hennes skyld og så videre. Midt oppi alt dette, er hun svært kravstor med hensyn til oss barna. Hun gir oss dyre gaver, og til gjengjeld forventer hun at vi skal stille opp for henne i alle mulige situasjoner. Vi har ikke bedt om gavene, men får ikke velge å ikke få dem: "det bestemmer nemlig ikke vi". Etter dette følger altså forpliktelser. Dersom vi ikke gjennomfører våre plikter, blir vi baksnakket og konspirert om i den øvrige familien, initiert av min mor. Hun og jeg har ingen felles interesser, og helt forskjellig verdigrunnlag.

Jeg går i familieterapi for tiden. Jeg har mest lyst til å si opp hele forholdet til mora mi, men er redd for hvilke ettervirkninger det kan få. Hun er så konspirerende og baksnakkende, at jeg frykter for forholdet til resten av familien. Samtidig bærer jeg på så mye på grunn av henne, at jeg ikke klarer å fri meg fra henne uten å faktisk få henne ut av livet mitt - føles det som!

En gang spurte jeg henne om vi kunne ha litt mindre kontakt. Hun sa "jada", men dagen etter ringte min bestefar meg og lurte på hvorfor jeg hadde slått opp med familien. Det er snakk om at hun har et svart/hvitt verdensbilde som ikke ligner grisen.

Altså; jeg lurer på om noen har erfaringer med brudd med foreldre, og hvordan det har påvirket forholdet til resten av familien. Jeg er rådvill, og vil gjerne høre hvordan det har gått for andre. Terapeuten kan hjelpe meg, såklart, men hun har ikke den erfaringen selv. Setter stor pris på alle bidrag!

Jeg vuderte veldig lenge og seriøst å kutte ut kontakten med min mor.(mye vanskelig og konflikter her, men orker ikke å komme nærmere inn på dette her) Det ble såpass vanskelig bla. ovenfor resten av familien, at jeg valgte å ha minimal kontakt med henne, kontra kutte henne helt ut. Det fungeret for meg. Noen av årsakene til at jeg valgte å ha minimal kontakt med henne istedefor å bryte helt, var bla. at jeg tenkte på min datter, jeg ønsket at hun skulle vite hvem bestemoren sin var og bli litt kjent med henne. I ettertid (hun er død nå) er jeg glad for at jeg lot de treffe hverandre, dog lite, men de kjente iallefall til hverandre.

[Gjest Raggy]

Jeg vuderte veldig lenge og seriøst å kutte ut kontakten med min mor.(mye vanskelig og konflikter her, men orker ikke å komme nærmere inn på dette her) Det ble såpass vanskelig bla. ovenfor resten av familien, at jeg valgte å ha minimal kontakt med henne, kontra kutte henne helt ut. Det fungeret for meg. Noen av årsakene til at jeg valgte å ha minimal kontakt med henne istedefor å bryte helt, var bla. at jeg tenkte på min datter, jeg ønsket at hun skulle vite hvem bestemoren sin var og bli litt kjent med henne. I ettertid (hun er død nå) er jeg glad for at jeg lot de treffe hverandre, dog lite, men de kjente iallefall til hverandre.

Vel og bra løsning det visst en er istand til å sette nødvendige grenser og det er nettopp dette med grensene for hva som er ok eller ikke som var vanskelig for meg i min situasjon.

[Gjest Dhanu]

Noe som etter min erfaring fungerer godt er minimalt med kontakt, slik at man slipper brudd med alt det innebærer av trøbbel med øvrig familie. Man behøver ikke ta telefonen hver gang den ringer. Når man sørger for lite kontakt, blir det erfaringsmessig mindre av de dyre gavene som koster gjentjenester og lydighet tilbake (jeg visste ikke at den strategien var så vanlig!). Så må man jatte litt med i familieselskap nå og da. Men si nei når man blir forsøkt manipulert og styrt. Dette vil medføre sure miner, da er det ofte slik at man kan nyte stillheten i den perioden vedkommende velger å "kutte kontakten" (=sende masse meldinger om hvor grusomme vi er). Men så er det jo slik at man ikke kan manipulere og dominere personer man har kuttet kontakten med, så plutselig etter en liten stund så ringer telefonen eller en sms kommer der man later som ingenting og alt skal plutselig være helt bra.

Erfaringsmessig er fysisk avstand en kjempefordel! Det løser utrolig mange problemer!

[Gjest Dhanu]

Og barn ja: Når man velge en løsning med minimal kontakt vil jo barna treffe vedkommende. Sant å si så syns jeg man kan være ærlig med barna. Når man som foreldre lar barna være vitne til at andre personer ikke behandler en med den respekt normal folkeskikk tilsier, så syns jeg det er viktig at man forteller barna at dette egentlig ikke er akseptabel oppførsel. Barn forstår mer enn man tror, men man må være ærlig mot dem.