Er det noen her som har brutt med foreldrene sine?

[Gjest Shelob]

Tja.. hva skal man si. Jeg tror du over gjør en tabbe med å invitere henne inn i livet ditt igjen.

Jeg har null kontakt, ungene fikk presang i posten til bursdag, jeg fikk ikke et kort engang til min.

Nå lurer jeg på om jeg skal sende julegave fra ungene, eller om det vil oppfattes som en invitasjon. Noen gode råd? De har ellers ikke noe kontakt, ungene vil ikke snakke med dem. Vi bor langt fra hverandre osv.

Ja, det vil bli oppfattet som en invitasjon.

[Gjest Shelob]

dette er trist lesning dere.har ingen mor eg..hun er død...men vil bare si at vi gir til våre barn det vi selv fikk,og det man ønsket veldig og aldri fekk.man velger ikkje sine foreldre. barn nr 1 er sin mor nermest,barn nr 2 er sin far nermest. tror du trenger en lang pauee fra din mor,men når ho er borte kan du aldrig stille spørsmål,derfor spør mens du kan og vis at du er sint!

Dette skjønte jeg ikke. Hvilket budskap vil du frem med?

[Gjest Shelob]

Jeg har bare en ting å legge til vedrørende mødrene vi har beskrevet i denne tråden: Narsissistisk Personlighetsforstyrrelse. Mest sannsynlig. Google det hvis det er ukjent, og les om mor der.

[tineline]

Har du det bra nå da, Shelob? Håper du er fri!

Jeg må vel snart vurdere å invitere til den samtalen mamma ville ha. Jeg vil ha sølvtøyet og bunadsskjorta tilbake også.

For øvrig driver bestemora mi lobbyvirksomhet på søstrene mine, for å få meg til å bli "venner" med mamma. Hun presterte å si "tineline tar feil, skjønner du". Rart - hun sier ikke noe til meg.

Og feil? Åja, jeg HAR jo hatt verdens beste oppvekst, det hadde jeg glemt. Takk, bestemor. Jeg tok feil. Hmpf.

[tineline]

Nå er det lenge siden sist, og jeg har hatt det kjempefint. Moren min og jeg har pr sms avtalt at vi skal ha en lengre samtale etter at jeg kommer tilbake fra en ferie jeg tar i januar.

Men så har det seg slik at jeg måtte ringe til mora mi pga arveoppgjør, og nå kjenner jeg at det ikke passer å ha henne i livet mitt - jeg er veldig redd for å falle tilbake i vanens makt og bare la det skure. Hun klarte nemlig å presse inn at "kanskje jeg og bestemor kan komme innom før jul med presanger og ønske god jul", og jeg sa automatisk ja. Føler litt at hun kommer "i ly av" bestemor, og jeg har ikke tenkt å invitere dem inn på noen kaffekopp. Men bestemor har jeg da heller ikke sett på måneder, da hun er i Spania for tiden, og bare hjemme til jul.

Moren min presterte også å si at "vi trenger ikke snakke om alt nå", og "det får vi ta når du kommer tilbake fra ferie". Jeg reagerte på det, fordi hun jo er veldig konfliktsky, og det å utsette er en vanlig strategi hun bruker for å unngå konfrontasjoner.

Jeg har bestilt time hos familieterapeuten min, men ville bare lufte situasjonen her også. Jeg blir sliten og oppgitt av at jeg blir så opphengt så fort, når jeg har vært "fri" fra henne de siste månedene, og har hatt det helt strålende.

Innspill?

[Bonito]

Dette var rart å lese. Mange tanker her som jeg ofte har tenkt selv. Min mor var alvorlig psykisk syk da jeg var liten, og jeg har ingen gode minner om henne fra barndommen. Hun skremte rett og slett vannet av meg. Mistenker at hun har en personlighetsforstyrrelse i bunnen av problemene, men det har aldri blitt bekreftet siden hun aldri har villet ta imot hjelp eller prate om problemene. Jeg kunne tilgitt henne for mye i barndommen min, siden hun trods alt var syk. Men jeg kommer aldri til å tilgi henne for å flytte til ett annet land pga en mann, da vi endelig hadde begynt å få ett mer normalt forhold. Jeg hadde såvidt begynt å stole på henne, også pakket hun snippesken og dro. Jeg kommer heller aldri til å tilgi henne for all drittslengingen om min far, som hun ble skilt fra da jeg var 5.

I dag bor vi i samme by, men jeg holder god avstand. Vi sees som regel kun i høytider, bursdager ol. Og om jeg tilfeldigvis er på besøk hos besteforeldrene mine (som jeg har ett veldig nært forhold til) samtidig som henne. Jeg ungår konsekvent å ta imot gaver fra henne som ikke er forbundet med noe spesielt, siden dette alltid kommer med krav til hvordan jeg lever livet mitt. På sett og vis er jeg vel glad i henne, fordi hun har født meg. Men det følger alltid stort ubehag med det å være sammen med henne. Jeg klarer ikke se henne i øya, og ordene vil liksom ikke ut. Jeg liker henne rett og slett ikke. Jeg tenker mye på hva som kommer til å skje den dagen besteforeldrene mine ikke er mer. De er hennes eneste kontaktflate, og jeg vet den dårlige samvittigheten kommer til å velte over meg den dagen jeg er den eneste som er igjen.

[tineline]

Hei, Bonito.

Familiekontoret i kommunen tilbyr gratis samtaler med psykolog, sosionom o.l. Vel verdt et forsøk. Du kan stå bedre rustet til å takle moren din med samtaler som handler om deg. Jeg har gode erfaringer med dette.

I mellomtiden er min leveregel at "først meg selv, så meg selv, og mora mi er f***ings 60 år og har ansvar for sin egen lykke". Dette hjelper meg i pressede situasjoner der jeg får dårlig samvittighet.

Men du er iallfall ikke alene!

[tingeling]

Nå er det lenge siden sist, og jeg har hatt det kjempefint. Moren min og jeg har pr sms avtalt at vi skal ha en lengre samtale etter at jeg kommer tilbake fra en ferie jeg tar i januar.

Men så har det seg slik at jeg måtte ringe til mora mi pga arveoppgjør, og nå kjenner jeg at det ikke passer å ha henne i livet mitt - jeg er veldig redd for å falle tilbake i vanens makt og bare la det skure. Hun klarte nemlig å presse inn at "kanskje jeg og bestemor kan komme innom før jul med presanger og ønske god jul", og jeg sa automatisk ja. Føler litt at hun kommer "i ly av" bestemor, og jeg har ikke tenkt å invitere dem inn på noen kaffekopp. Men bestemor har jeg da heller ikke sett på måneder, da hun er i Spania for tiden, og bare hjemme til jul.

Moren min presterte også å si at "vi trenger ikke snakke om alt nå", og "det får vi ta når du kommer tilbake fra ferie". Jeg reagerte på det, fordi hun jo er veldig konfliktsky, og det å utsette er en vanlig strategi hun bruker for å unngå konfrontasjoner.

Jeg har bestilt time hos familieterapeuten min, men ville bare lufte situasjonen her også. Jeg blir sliten og oppgitt av at jeg blir så opphengt så fort, når jeg har vært "fri" fra henne de siste månedene, og har hatt det helt strålende.

Innspill?

Hei Tineline

Jeg har fulgt tråden siden den startet, har en mor jeg delvis har brutt kontaken med siden hun suger positiv energi ut av meg. Nå ser jeg at du vurderer å åpne for kontakt. Er det virkelig lurt? For min del har vi (min mor og jeg) funnet tilbake til hverandre flere ganger, for siden å falle tilbake i det samme sporet...

Ønsker deg uansett lykke til!

[tineline]

Hei Tineline

Jeg har fulgt tråden siden den startet, har en mor jeg delvis har brutt kontaken med siden hun suger positiv energi ut av meg. Nå ser jeg at du vurderer å åpne for kontakt. Er det virkelig lurt? For min del har vi (min mor og jeg) funnet tilbake til hverandre flere ganger, for siden å falle tilbake i det samme sporet...

Ønsker deg uansett lykke til!

Takk for svar!

Jeg har mest gått med på det for bestemors skyld. Avlyste imidlertid julebesøket, og venter med å snakke sammen til vi kan snakke om hva som virkelig gnager. Hun ble selvsagt fornærma.

Min innstilling er som følger nå: hvis hun ikke har noe nytt å bringe til bordet, er det takk og farvel igjen. Har ikke troa på det, egentlig. Men søsteren min og jeg er enige i at hun ikke kan ture fram uten motstand, slik hun gjør i dag, og det er delvis derfor jeg vil få sagt alt jeg har å si. Noen trenger å sette henne på plass. Søsteren min har tenkt å ha en egen samtale, da hun også sliter med mora vår.

Tror ikke nødvendigvis moren min kommer til å ta til seg noe som helst, men følelsen av å faktisk tørre å ta en konflikt vil jeg ha. Har aldri sagt henne i mot, og det er på tide. Meningen for meg blir da at ved å ta tyren ved hornene, mister hun forhåpentligvis makten over meg.

[inga:)]

Ja, eller dvs faren min vil ikke ha kontakt med meg fordi han nekter på at han er faren min.

Min mor har jeg selv "gjordt det slutt med" for 10 år siden pga fysisk og psykisk mishandling i barndommen og psykisk terror i voksen alder. Hun slet meg sånn ut at jeg ikke orket å ha henne i livet mitt. Det var pur ondskap og hun gjorde alt for å knekke meg.

Etter at jeg flyttet og ikke har hatt kontakt, har jeg for første gang følt at jeg er verdt noe.

Det er ensomt å ikke ha foreldre eller familie,

men det føles lettere å slippe å ha noen som tærer på en i hverdagen og ødelegger livet ens.

Jeg følte meg for første gang lykkelig i livet mitt den dagen jeg tok avgjørelsen om å bryte kontakten,

og det gjorde jeg sammen med psykologen min NB! Det var kun min avgjørelse men han støttet den helt.

[Gjest Shelob]

Har du det bra nå da, Shelob? Håper du er fri!

Jeg må vel snart vurdere å invitere til den samtalen mamma ville ha. Jeg vil ha sølvtøyet og bunadsskjorta tilbake også.

For øvrig driver bestemora mi lobbyvirksomhet på søstrene mine, for å få meg til å bli "venner" med mamma. Hun presterte å si "tineline tar feil, skjønner du". Rart - hun sier ikke noe til meg.

Og feil? Åja, jeg HAR jo hatt verdens beste oppvekst, det hadde jeg glemt. Takk, bestemor. Jeg tok feil. Hmpf.

Hei Tineline, long time! Jeg er som oftest på et amerikansk forum i samme sak, www.daughtersofnarcissisticmothers.com

Jeg har ingen kontakt med henne nå, og har bedt pr brev om at hun ikke kontakter meg mer. Det går i det store og hele bra! Jeg føler meg friere, har tid til viktige ting, er min egen sjef og legger opp livet mitt selv. Det hender jeg blir truffet av runder med skyldfølelse, men det er ikke så sterkt, og det varer ikke så lenge. Ofte tar jeg da fram veeeldig nasty e-post hun har sendt meg tidligere. Da husker jeg hvor syk og slem hun er, og vet at jeg må holde meg borte for å holde meg frisk.

Jeg føler, håper og tror at livet mitt bygger seg opp til å bli bedre uke for uke. Jeg begynner til og med å bli kreativ igjen, og lurer på om jeg skal begynne å blogge. Jeg har mer lyst og energi til å finne på ting, og har det morsommere hjemme, sammen med barna mine og mannen min.

Jeg får noen co-dependency tendenser som desverre går ut over mannen mi, og jeg jobber med lesestoff og Al-anonmøter for klare å styre unna denne oppførselen.

Hvordan går det med deg da?

[AnonymBruker]

Hei. Bra tråd dette.. Fikk meg til å tenke litt..

Jeg har vurdert å ikke ha mer kontakt med mamma. Hun sliter meg psykisk ut. Hver gang vi snakker sammen på sms, telefon eller jeg er på besøk begynner hun å krangle. Sier nedverdigene ting om meg, og snakker om hvor flotte alle andre er. Mamma har 5 døtre, med 3 forskjellige menn. 2 eldre enn meg med samme far, så meg, så de to yngre enn meg. Altså jeg er "alenebarn".. Noen ganger føles det skikkelig som om jeg er det, andre ganger ikke. Jeg har altså ingen som kan kjenne seg igjen til hvordan jeg har det. Jeg bodde hos Mamma i 16 år før jeg flyttet til pappa som bor 5 timer unna for å gå på vgs. Hvor jeg enda går og bor. Er 19 og ferdig med vgs til sommeren. Har kjæreste 4.5 timer unna, retning mamma, så har noen ting hos hun iom at jeg er like ved ganske så ofte. Hver gang jeg snakker med hun, er hos hun el. lignende begynner hun å krangle. Det går ikke an å diskutere med henne, og hun vil ikke godta mine meninger. Kjæresten min sier at de eneste som virker normale er jeg og de elste søstrene mine. Mamma var gift med en ex-narkoman, altså faren til de to minste, men jeg visste at han ikke var no bra for familien, og han har gjort uttallige dumme ting mot familien. Var en periode hvor han ville adoptere meg, mamma var ening men mormor sa strengt nei. Jeg fikk provosert han til å slå meg, i en alder av 15/16, slik at vi kunne politianmelde han og i måtte på avhør og pappa kom ned. Nå hadde jeg ikke et forhold til min far før i 8-9-10 års alderen. Nå er det bedre enn forholde til Mamma. Men mamma og faren til de to minste skiltes. Takk gud. For et år siden møtte mamma en ny mann, som er innlagt på avrusning, han er grei osv, men mamma fortjener noe annet annet (no offence). De to yngste bor hjemme, Hun yngste på 8 er multi handicappet. Opp gjennom har mamma den jeg har snakket med om alt. hun har vært mer en venninne enn en mor, og til tider har jeg følt at det er jeg som har oppdratt henne. Mamma sin familie er jo på mamma sin side, fordi de hører bare på mamma som er så sta på sitt, og syns jeg er helt på trynet. Jeg stoler kun på 2 personer 100% og det er kusina mi og kjæresten. De vet så og si alt om meg og min oppvekst. Kusina mi har vært der, og har oppdratt meg mer enn noen annen, selvom hun bare er 2 år eldre. Stoler ikke på mine besteforeldre,, de er byens verste sladrekjærring, får hun vite noe går det rett videre med en gang jeg har gått. Pappa stoler jeg litt mer på, men har følelsen av at han favorittiserer hans to eldre barn. altså ikke mammas barn..

Jeg har alltid vært gullungen i familien, men det siste året har jeg begynt å gå litt imot, og sagt meningene mine osv. Veldig lyst å kutte kontakten med mamma for det gjør det så mye enklere. Ikke flere nedverdigende texter fra mamma osv. Men familien min kommer til å bli helt sjokkerte da de ikke skjønner min side av saken.

Har dere noen gode råd? I det hele tatt. Dere har bare fått vite LITT av saken det gjelder, men vil ikke gå ENDA LENGRE inn på detalj.

poster som anynom btw sikkerhet.

[Gjest Shelob]

Hei Anonym Bruker. Vanskelig å si noe ut i fra det du skriver. Krangling og synsing skjer i de fleste familier. Det jeg kanskje ville undersøkt er om du og moren din tar ansvar for hvert deres liv, eller om det dere skylder på hverandre, ansvarliggjør den andre for hva som er feil, manipulerer, bakvasker, driver "kampanjer" gjennom andre familiemedlemmer...

Kan bare anbefale deg å lese om familiedynamikk, personlighetsforstyrrelser, evt gå til samtaleterapi hos en psykolog. Ikke fordi det er noe galt med deg, men for å hjelpe til å se ting tydelig.

Men som sagt, du skriver ikke så mange detaljer her, så det er vanskelig å si noe om hvor skoen trykker.

Å bryte kontakten er en stor avgjørelse som bare du kan bestemme OG ta konsekvensene av.

For meg er konsekvensen for tiden at INGEN i min opprinnelige familie snakker med meg. Ikke så mye som en bursdagshilsen. Men den muligheten hadde jeg tatt høyde for, og jeg er villig til å betale den prisen for å få være i fred for henne. At de andre ikke kontakter meg, er mest sannsynlig et resultat av bakvaskelser og løgner, og det kan ikke jeg gjøre noe med. Sannheten vil uansett presse seg frem av seg selv, de kommer en dag til å få se hennes sanne ansikt. Når hun ikke har meg å trakassere lenger må hun nødvendigvis vende seg mot noen andre.

Så tenk nøye igjennom det, du må helt og fullt være kapabel til å ta deg av deg selv på de aller fleste måter før du bestemmer deg for å bryte kontakt.

[tineline]

Hei Tineline, long time! Jeg er som oftest på et amerikansk forum i samme sak, www.daughtersofnarcissisticmothers.com

Jeg har ingen kontakt med henne nå, og har bedt pr brev om at hun ikke kontakter meg mer. Det går i det store og hele bra! Jeg føler meg friere, har tid til viktige ting, er min egen sjef og legger opp livet mitt selv. Det hender jeg blir truffet av runder med skyldfølelse, men det er ikke så sterkt, og det varer ikke så lenge. Ofte tar jeg da fram veeeldig nasty e-post hun har sendt meg tidligere. Da husker jeg hvor syk og slem hun er, og vet at jeg må holde meg borte for å holde meg frisk.

Jeg føler, håper og tror at livet mitt bygger seg opp til å bli bedre uke for uke. Jeg begynner til og med å bli kreativ igjen, og lurer på om jeg skal begynne å blogge. Jeg har mer lyst og energi til å finne på ting, og har det morsommere hjemme, sammen med barna mine og mannen min.

Jeg får noen co-dependency tendenser som desverre går ut over mannen mi, og jeg jobber med lesestoff og Al-anonmøter for klare å styre unna denne oppførselen.

Hvordan går det med deg da?

Huff, jeg tok til slutt den samtalen med moren min i helgen. Nå er jeg fullstendig knust. Skal til familieterapeuten om to dager, og går og forsikrer meg selv om at jeg ikke er gal i mellomtiden. Jeg fikk nemlig beskjed om at jeg er herskesyk og vil ha makt og kontroll i familien (som jeg nesten aldri ser), projiserer (hun skulle liksom være fagperson) mine egenskaper på henne, og bruker henne som skyteskive fordi hun er den "mykeste" (jeg ser på henne som den mest beinharde, men sa ikke noe). Brevet mitt var helt håpløst, og hun føler avmakt og skuffelse, og syns synd på meg. I tillegg er jeg ifølge henne et incestoffer, og sliter med ting som er for kompliserte til at hun kunne ta det opp der og da. Hva det skulle være har jeg altså ingen anelse om. Hun sa også at jeg er uhyre selvsentrert og klarer ikke å tenke på andre.

Alle disse egenskapene har jeg alltid vært veldig redd for å ha, og nå sitter jeg bare og lurer på om hun har rett. Søsteren min og kjæresten forsikrer meg om at det ikke er tilfellet, men det er utrolig hvor dyptgripende det er når moren din sier noe slikt. Kan ikke vente til terapi nå. Min terapeut skal slutte, og i den anledning har jeg bedt om å få gå til en av psykologene, slik at jeg kan få gjennomgått om jeg har alle disse personlighetstrekkene. Så ille er det altså, at jeg har mistet troen på at jeg er et ordentlig og godt menneske. Den troen hadde jeg endelig klart å bygge opp på det året vi ikke har snakket sammen.

Jeg ble helt lamma, og gråt ikke noe særlig, mens hun satt og hulket. Hun tror ergo sikkert jeg er iskald i tillegg. Reaksjonen kom først etterpå hos meg - flere timer etterpå. At moren min kan avfeie alt jeg har opplevd i barndommen som mitt ansvar (fordi jeg overdimensjonerer), eller skylde på faren min som skal ha gjort alle mulige forferdelige ting mot meg (som jeg ikke har noen som helst følelse av at han skal ha gjort - merk, nå sier jeg ikke lenger "som jeg vet han ikke har gjort")... Hun ville ikke ta ansvar for noe av det selv, og ville heller ikke jobbe med sine problemer. Ifølge henne har hun nemlig ingen problemer, det er bare jeg som har det.

Jeg forsøkte å lansere at vi kunne ses litt sjeldnere, men da ble jeg beskyldt for å ville sette begrensninger på andre, og det var ikke lov. Jeg kan bare sette begrensninger for meg selv. Ok, da er begrensningen på meg at jeg ikke vil se henne mer. Det kjipe er at jeg nå må få sagt det - da hun gikk var det liksom hun som var i tenkeboksen mht om vi kunne ha et forhold til hverandre. I mellomtiden er jeg helt ute av stand til å fungere skikkelig. Jeg vet ikke helt min arme råd nå, annet enn at jeg vet at jeg ikke kan ha henne i livet mitt. Men hva med familien? Det er det som er det vanskeligste.

Det forumet skal jeg sjekke ut med én gang, Shelob! Takk for tips.

[Gjest Tante G]

Kjære Tineline, det er ikke deg det er noe galt med! Metoden hun brukte for å få deg i den tilstanden du er nå, er vel samme metode hun har brukt for å holde deg nede hele ditt liv? Og nå er hun i tillegg desperat!

Moren min beskyldte også meg for å være kald og selvsentrert, når jeg ikke underkastet meg og føyde meg etter hennes behov. Det er hun som driver med hersketeknikk!

Se på hva slags forhold du har til alle andre, så ser du at du er normalt fungerende og moren din er det ikke!

Jeg har akkurat vært en tur i kjelleren selv, men kom meg opp ved egen hjelp. Og vet fortsatt at jeg gjorde rett da jeg brøt med mine foreldre for fem år siden! Faren min ble syk og døde for noen uker siden. Det var tøft, men ikke så ille som jeg har fryktet. Jeg har stått ved mitt valg, har ikke snakket med moren min nå heller, og møtte ikke i begravelsen. Nå bør hun skjønne at dette er for alltid.

"Alt" kom selvfølgelig opp i meg igjen, med angstanfall og tårer. Men i etterkant er jeg faktisk enda tryggere på å ha gjort det som er det eneste riktige for meg og mine.

Stå på jenter (og gutter?)!!!

Vi har alle rett til å disponere våre egne liv!

[Signe83]

Tja, jeg har vel sånn mer eller mindre brutt med min mor, men så er hun samtidig bestemor til mine to barn. Så må jo ta hensyn til det også, på sett og vis Hun er en alkoholisert, psykisk syk dame, som aldri ringer og hører hvordan det går med familien min. Hun stikker aldri innom og hilser på oss, enda hun bor i nærheten. Hun er en dramaqueen uten like, som benytter hver anledning til å lange ut om hvor fælt hun har det og har hatt det. Alt handler om henne. Viser null interesse for sine barn, også når de går igjennom svært belastende og tøffe ting i livet. Hun drikker seg full når hun er barnevakt, og i bursdager, bryllup, etc. og hyler om hvor synd det er på henne. Under skillsmissen med pappa innså jeg hvor lite reflekterende og snever hun var, og hvor lavmål hun var. Kalte den nye dama hans ei hore. Hvilket oppegående menneske gjør det? Hun er totalt initiativløs, og helt uten mål i livet. Jeg og henne er to helt forskjellige mennesker, og vi har forskjellige meninger om det meste. Hun har gjort mye rart opp igjennom min oppvekst, og jeg sitter der som voksen og er bitter for det.

Dersom jeg ikke bryter med henne, er jeg f.eks. nødt til å be henne i bryllupet mitt.. Og jeg får angst bare ved tanken på at hun skal drikke seg kanon og legge ut om at hun har vært inne på tanken om å tatt sitt eget liv, hvor fælt hun har hatt det som barn, osv. Hadde hun ikke hylet så høyt om dette, hadde jeg faktisk følt sympati ovenfor henne. Men nei,desverre..

[tineline]

Kjære Tineline, det er ikke deg det er noe galt med! Metoden hun brukte for å få deg i den tilstanden du er nå, er vel samme metode hun har brukt for å holde deg nede hele ditt liv? Og nå er hun i tillegg desperat!

Moren min beskyldte også meg for å være kald og selvsentrert, når jeg ikke underkastet meg og føyde meg etter hennes behov. Det er hun som driver med hersketeknikk!

Se på hva slags forhold du har til alle andre, så ser du at du er normalt fungerende og moren din er det ikke!

Jeg har akkurat vært en tur i kjelleren selv, men kom meg opp ved egen hjelp. Og vet fortsatt at jeg gjorde rett da jeg brøt med mine foreldre for fem år siden! Faren min ble syk og døde for noen uker siden. Det var tøft, men ikke så ille som jeg har fryktet. Jeg har stått ved mitt valg, har ikke snakket med moren min nå heller, og møtte ikke i begravelsen. Nå bør hun skjønne at dette er for alltid.

"Alt" kom selvfølgelig opp i meg igjen, med angstanfall og tårer. Men i etterkant er jeg faktisk enda tryggere på å ha gjort det som er det eneste riktige for meg og mine.

Stå på jenter (og gutter?)!!!

Vi har alle rett til å disponere våre egne liv!

Tusen takk, Tante G; det er akkurat slike ting jeg trenger å høre. Jeg har logget meg på det forumet Shelob nevnte, og har lest og lest og lest og lest i sikkert et halvt døgn sammenhengende nå. Jeg kjenner meg igjen i nesten alt! Så da er jeg forhåpentligvis ganske normal, og hun er forhåpentligvis den det er noe mest grunnleggende galt med.

I mellomtiden tar jeg livet med ro og bare slapper av så godt det går. Terapi i morgen! Hurra.

[Gjest Gjest]

Jeg har fulgt med denne tråden, fordi jeg er en av dem som har brutt med den ene av mine foreldre, og har mange ganger tenkt å skrive svar, men har aldri kommet meg til det.

Det er jeg veldig glad for i dag, fordi jeg i dag sitter med et helt annet perspektiv, og skriver ikke det samme i dag, som jeg ville ha skrevet for noen få dager siden.

Jeg skriver på generelt grunnlag, ikke direkte til trådstarter, fordi hver situasjon er unik og jeg kan ikke si hva trådstarter bør gjøre videre. Jeg kan bare fortelle litt om min erfaring, og håpe at noen kan bruke min erfaring til sin fordel.

I noen tilfeller er det riktig å kutte ut kontakten, man må gjøre det for å beskytte seg selv, sine barn, og sin familie.

I andre tilfeller er det kanskje bedre å redusere kontakten til et minimum, der man kun snakkes/møtes til spesielle anledninger, sender et julekort, og ellers lever livet på hver sin kant.

Men uansett er ikke dette en avgjørelse som bør tas lett på.

Denne avgjørelsen kan være for livet, og det er en avgjørelse man må leve med også etter at personen er borte.

Det er forskjell på å ikke kunne ha en person i livet, mot å ikke ville ha den personen i livet sitt.

Når det gjelder foreldre, håper jeg at de som bryter kontakten gjør det fordi de ikke lenger kan ha forelderen i lovet sitt, ikke fordi de ikke lenger vil ha forelderen der.

Til tross for at jeg var veldig glad i min forelder, kunne jeg ikke ha denne forelderen i livet mitt, og jeg tok det tunge valget å ikke lenger ha kontakt med forelderen min.

Mitt valg såret forelderen min veldig, men etter x antall år ble det akseptert, selv om årsaken aldri ble forstått.

Tidligere i år fant jeg det naturlig å prøve å opprette en begrenset skriftlig kommunikasjon med forelderen igjen, noe jeg i etterkant har hørt gledet forelderen min veldig, og ga forelderen håp om at vi igjen kunne ha en viss kontakt, selv om den var begrenset.

Jeg vet at jeg ikke kunne gjort ting annerledes, men nå må jeg lære meg å leve med konsekvensene av mitt valg, noe som har blitt en ekstra belastning midt i sorgen over å ha mistet en person jeg tross alt var glad i.

Jeg er veldig glad for at jeg valgte å skrive til forelderen noen uker før h*n brått døde, at jeg rakk å glede min forelder en siste gang gjennom å sende en gratulasjonshilsen på bursdagen.

[Gjest Laila]

Herregud, skjønner ikke hvordan man kan kutte ut kontakten med foreldrene sine? (

Det høres kanskje litt banalt, men... foreldre fødte oss, sov ikke på natta da vi ikke hadde det bra, ga oss alltid den beste porsjonen av maten, oppdraget oss, ble glade og triste sammen med oss...

Kjære forumbrukerne, livet er såååå kort, tenk mye før dere bestemmer å ha brutt med foreldrene deres. Det er nesten alltid mulig å finne løsning når det gjelder små konflikter med foreldre som alltid vil ha det beste for sine barn.

Foreldre tilgir oss alltid om vi gjør feil, det er naturlig. Så hvorfor ikke kan vi gjøre det?!

[Gjest Gjest]

Herregud, skjønner ikke hvordan man kan kutte ut kontakten med foreldrene sine? (

Det høres kanskje litt banalt, men... foreldre fødte oss, sov ikke på natta da vi ikke hadde det bra, ga oss alltid den beste porsjonen av maten, oppdraget oss, ble glade og triste sammen med oss...

Kjære forumbrukerne, livet er såååå kort, tenk mye før dere bestemmer å ha brutt med foreldrene deres. Det er nesten alltid mulig å finne løsning når det gjelder små konflikter med foreldre som alltid vil ha det beste for sine barn.

Foreldre tilgir oss alltid om vi gjør feil, det er naturlig. Så hvorfor ikke kan vi gjøre det?!

Jeg er gjesten over deg.

Deler av min historie kan du lese her.

Jeg håper du leser åpningsinnlegget, og ser at det kan være mange årsaker til brudd mellom foreldre og barn, det dreier seg ikke alltid om små konflikter, av og til dreier det seg om livet.

Livet ikke er så svart/hvitt som du gir uttrykk for at du tror i ditt innlegg.