Er det noen her som har brutt med foreldrene sine?

[Gjest Laila]

Jeg er gjesten over deg.

Deler av min historie kan du lese her.

Jeg håper du leser åpningsinnlegget, og ser at det kan være mange årsaker til brudd mellom foreldre og barn, det dreier seg ikke alltid om små konflikter, av og til dreier det seg om livet.

Livet ikke er så svart/hvitt som du gir uttrykk for at du tror i ditt innlegg.

Orket ikke å lese hele innlegget.(( Fikk sjokk og kvalm.(

Jeg mente små konflikter, ikke sånne sjokerende historier som jeg aldri lest eller hørt om.

Beklager for mitt første innlegg om med det fornærmet jeg noen...

[AnonymBruker]

Jeg har ikke tidligere skrevet i denne tråden.

Jeg flyttet hjemmefra som 17åring - og fikk surt beskjed om at "du kommer vel hjem når du er sulten" og "dette klarer du ikke". Jeg gråt masse hos rådgivere på videregående, hos helsesøster og hos psykolog. Det fantes ingen tvil, de anbefalte flytting og jeg fikk støtte fra lånekassen til dette.

Etter flere runder med "konfrontasjon" da jeg var 20, da jeg var 23 og da jeg var 25 innser jeg at min mor faktisk ikke lærer noe som helst av at jeg setter hardt mot hardt. Hun furter som en 4åring i et halvår, er fornærmet, prøver å manipulere med dårlig samvittighet ("du er ikke glad i meg, du har alltid vært sær, du besøker meg aldri, vi sitter jo bare her hjemme og venter på at du skal bruke dine dyrebare tid på oss,osv osv.")

Da jeg var 20 spurte psykologen min om "det verste" med å kutte kontakten helt, ettersom man ikke trenger å ha kontakt med sine foreldre. Jeg sa at min mor potensielt kunne være en god mormor på lengre sikt. Det tenker jeg fortsatt, selv om jeg ikke har barn ennå.

Nå er jeg 30 og skal gifte meg. Har valgt en helt motsatt tilnærming for å komme gjennom bryllupsforberedelsene. Hun har fått ansvar for å på selve dagen pakke ut gaver og skrive gaveliste.

Min mor er en ulykkelig dame på snart 60. Hun liker ikke livet sitt, og det er ikke mitt ansvar. Jeg velger å være "stor nok" til å involvere henne i denne begivenheten og overse evt. klaging og sutring som måtte komme - og ta det med et smil. Jeg skjønner mer enn det hun gjør, hun har ingen selvinnsikt, og jeg behandler henne deretter - som en lett utviklingshemmet person som trenger konkrete rammer og klare beskjeder, og delegerte oppgaver for å bli stolt.

Det funker for meg.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke tidligere skrevet i denne tråden.

Jeg flyttet hjemmefra som 17åring - og fikk surt beskjed om at "du kommer vel hjem når du er sulten" og "dette klarer du ikke". Jeg gråt masse hos rådgivere på videregående, hos helsesøster og hos psykolog. Det fantes ingen tvil, de anbefalte flytting og jeg fikk støtte fra lånekassen til dette.

Etter flere runder med "konfrontasjon" da jeg var 20, da jeg var 23 og da jeg var 25 innser jeg at min mor faktisk ikke lærer noe som helst av at jeg setter hardt mot hardt. Hun furter som en 4åring i et halvår, er fornærmet, prøver å manipulere med dårlig samvittighet ("du er ikke glad i meg, du har alltid vært sær, du besøker meg aldri, vi sitter jo bare her hjemme og venter på at du skal bruke dine dyrebare tid på oss,osv osv.")

Da jeg var 20 spurte psykologen min om "det verste" med å kutte kontakten helt, ettersom man ikke trenger å ha kontakt med sine foreldre. Jeg sa at min mor potensielt kunne være en god mormor på lengre sikt. Det tenker jeg fortsatt, selv om jeg ikke har barn ennå.

Nå er jeg 30 og skal gifte meg. Har valgt en helt motsatt tilnærming for å komme gjennom bryllupsforberedelsene. Hun har fått ansvar for å på selve dagen pakke ut gaver og skrive gaveliste.

Min mor er en ulykkelig dame på snart 60. Hun liker ikke livet sitt, og det er ikke mitt ansvar. Jeg velger å være "stor nok" til å involvere henne i denne begivenheten og overse evt. klaging og sutring som måtte komme - og ta det med et smil. Jeg skjønner mer enn det hun gjør, hun har ingen selvinnsikt, og jeg behandler henne deretter - som en lett utviklingshemmet person som trenger konkrete rammer og klare beskjeder, og delegerte oppgaver for å bli stolt.

Det funker for meg.

Glemte å skrive at hun får sms'er nesten hver dag med oppdatering om kjole, bordkort, bryllupsbukett osv. Tanken er at massivt med informasjon får henne til å føle seg deltagende, uten at hun da får mulighet til å klage/ mase.

[AnonymBruker]

DETTE SKAL DU BESTEMME SELV!! Om din bestefar ringer og spør hvorfor, hver ærlig. Det er jo ikke all familie du har kuttet ut, men din mor!!

Selv har jeg lite/ingen kontakt med min far, og lite med min mor også men der er vi på vei til å få en ok tone..

Om hun ønsker å gi dyre gaver så ta imot, men si klart i fra at du ikke alltid kan hjelpe henne når hun MÅTTE trenge det..

For min del har jeg sagt at jeg ikke ønsker gaver fra min far, synes det blir så feil.. Han sender en gave eller setter inn penger i ny og ne, jeg takker pent.. Sørger for å si at det ikke er nødvendig men takker pent.. Jeg har barn så pengene bruker jeg da på barnet!

Det er ikke lett, og det er rart i starten, men du kommer nok til å få det bedre etterhvert... Jeg har jo litt kontakt, men styrer det selv... Ringer han tar jeg telefonen om jeg ønsker det (les orker...), om ikke lar jeg være.. han sender da en sms og jeg svarer kort og enkelt på den.. Tror ikke så mange i familien ellers vet om det, men om de gjør, så håper jeg de kommer og spør meg om det er noe.. OM ikke er de kanskje ikke så mye familie å spare på de heller!!

LYKKE TIL!!

[AnonymBruker]

Jeg har i mange år hatt lite eller ingenting til overs for min egen mor. Det ligger mye vondt der; hun har vært fæl mot både min far og den neste ektemannen sin - min stefar - i skilsmissesituasjonene, noe som har farget mitt forhold til henne veldig. Uten at hun vet så mye om det, fordi jeg ikke har konfrontert henne.

Saken er at hun er utrolig konfliktsky selv, og hele familien har blitt veldig flinke til å dekke over ting som egentlig er ganske ille. Når det kommer til konflikt, blir hun ekstremt defensiv; det var ikke hennes skyld og så videre. Midt oppi alt dette, er hun svært kravstor med hensyn til oss barna. Hun gir oss dyre gaver, og til gjengjeld forventer hun at vi skal stille opp for henne i alle mulige situasjoner. Vi har ikke bedt om gavene, men får ikke velge å ikke få dem: "det bestemmer nemlig ikke vi". Etter dette følger altså forpliktelser. Dersom vi ikke gjennomfører våre plikter, blir vi baksnakket og konspirert om i den øvrige familien, initiert av min mor. Hun og jeg har ingen felles interesser, og helt forskjellig verdigrunnlag.

Jeg går i familieterapi for tiden. Jeg har mest lyst til å si opp hele forholdet til mora mi, men er redd for hvilke ettervirkninger det kan få. Hun er så konspirerende og baksnakkende, at jeg frykter for forholdet til resten av familien. Samtidig bærer jeg på så mye på grunn av henne, at jeg ikke klarer å fri meg fra henne uten å faktisk få henne ut av livet mitt - føles det som!

En gang spurte jeg henne om vi kunne ha litt mindre kontakt. Hun sa "jada", men dagen etter ringte min bestefar meg og lurte på hvorfor jeg hadde slått opp med familien. Det er snakk om at hun har et svart/hvitt verdensbilde som ikke ligner grisen.

Altså; jeg lurer på om noen har erfaringer med brudd med foreldre, og hvordan det har påvirket forholdet til resten av familien. Jeg er rådvill, og vil gjerne høre hvordan det har gått for andre. Terapeuten kan hjelpe meg, såklart, men hun har ikke den erfaringen selv. Setter stor pris på alle bidrag!

Jeg kuttet kontakten med faren min da jeg var 12 år, og har ikke begynt å ta den opp igjen før i det siste året(jeg er 20 år). Det jeg opplevde var at han ble tvunget til å innse ting og skjønne ting siden jeg nektet å ha kontakt med ham. Han er ekstremt trangsynt, egoistisk, synes utrooolig synd på seg selv og prøver alltid å gi meg dårlig samvittighet. For meg ble forholdet mitt til faren min bedre etter at jeg klarte å si ordentlig fra og kutte kontakten med ham, men det medførte at hele hans side av familien(tanter,onkler,besteforelde,osv) også kuttet kontakten med meg og baksnakket meg.

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg har ikke hatt kontakt med mine foreldre på 9 mnd, men har ikke brutt direkte, bare latt være å ta kontakt.

Sliter med dårlig samvittighet ang dette, tenker at de ikke har hatt det lett de heller.

Min far har vært, og er, et troll, han har drukket tett, vært tyrannisk, og vært svært ustabil, min mor har vært, og er, den som dekker over alt.

Å ha kontakt med dem bringer alt fra min bardom og senere oppvekst opp til overflaten igjen, fortvilelse, frustrasjon, angst, forvirring, sinne.

Savner min mor svært, men hennes første prioritet har vært, og er, hennes mann, min far, som hun lar gå foran i alle tilfeller. Han går foran forholdet til oss barna, deres barnebarn, alt.

Jeg vet at hun hadde ønsket ting ugjort, men at hun i dagens situasjon hadde ønsket at vi barna kunne glemt det som har vært, og godtatt ting som de er.

Klarer ikke dette nå, vet ikke siden.

[Gjest Raggy]

Jeg har bare en ting å legge til vedrørende mødrene vi har beskrevet i denne tråden: Narsissistisk Personlighetsforstyrrelse. Mest sannsynlig. Google det hvis det er ukjent, og les om mor der.

Omg!!! Det var som å lese om min egen mor! Kanskje ikke så rart jeg fremdeles er glad for at jeg kuttet kontakt med merra for noen år siden.

Det ironiske er at hun er rimelig real mot de fleste nadre, tom min søster, men ikke meg.....

Til ts, konsekvens at brudd med mor har gjort meg til en lettet og lykkelig person, selvfølgelig litt trist men sånn er det.

[Gjest Tante G]

Jeg synes IKKE det er trist at jeg har brutt med min narcissistiske mor. Det som ER trist er at jeg ikke gjorde det mye tidligere, og at hun frarøvet meg en trygg og lykkelig barndom, og ga meg dårlig selvfølelse og mye dårlig samvittighet. Det eneste som plager meg nå er angstanfallene jeg får når telefonen ringer og jeg ser nummeret hennes i displayet. Hun nekter etter 5 år fortsatt å akseptere at jeg har brutt med henne for godt. Hun har absolutt ingen respekt for mine grenser, så her nytter det ikke med avtaler om LITT kontakt.

Hun er ensom nå, etter at hun har gitt venner og familie sparken i tur og orden fordi hun syntes at de oppførte seg så dårlig mot henne. De eneste hun "beholdt" var sin nærmeste familie, for oss kunne hun herse med som hun ville, trodde hun... Nå har vi barna brutt med henne, og faren min er død, så nå har hun ingen.

Jeg synes synd på henne fordi hun har fucka opp livet sitt så j@#$lig, men det får hun jammen ta ansvar for selv!

[AnonymBruker]

Min lillesøster har brutt sånn halvveis med mor, lillesøsteren min har asperger og min mor er bipolar og har histrionisk personlighetsforstyrrelse -noe som har ødelagt mye av min lillesøsters oppvekst pga sin diagnose.

Da lillesøstren min fylte atten flyttet hun en time unna, og svarer bare mamma på telefonen når hun vil snakke og legger rett og slett på når mamma begynner med dramatiseringen sin og blåser i hva hun sier om henne til andre slektninger og søsken (søsknene våre er like ille som mamma når det kommer til dramatisering). Lillesøsteren min kommer ikke i bursdager eller konfirmasjoner ol som hun blir bedt i, om hun vil ha kontakt ringer hun og har alene-tid med hvert familiemedlem.

Men heldigvis er familien vår late, de gidder ikke dra en time for å være sammen med lillesøsteren min, så hun plages ikke på den måten, alikevel er det rart at mamma etter to år har føyd seg til min søsters rutiner og aksepterer hennes regler når det komemer til familie.

Søsteren min har kun kuttet de båndene med mamma og søsken som ødelegger hele familielivet, og hun har vært utrolig flink og holder jo fortsatt kontakten med søsken på sin måte. Jeg skal begynne med det samme nå, litt vanskeligere blir det da jeg bor 5min unna min mor...

[AnonymBruker]

Jeg drar opp igjen denne gamle tråden da jeg sitter litt midt oppi alt dette...velger å poste som anynomt.Jeg tror jeg velger å kutte ut kontakten med min mor,dvs jeg har allerede bedt henne slutte å ringe,besøke meg eller ta kontakt med meg.Hun sier hun kommer til å plage meg så lenge hun lever.Grunnen til at jeg velger å ta dette steget er fordi jeg er ganske sikker hun er på vei til å bli alkoholiker og ble ganske full under en felles middag,hvor min sønn var tilstede.Heldigvis fikk vi fjernet han før hun ble som værst,men det var nok for meg.Jeg har prøvd å få henne til å innse at hun har ett problem,men hun kjefter og smeller og sier at hun er voksen og ingen skal fortelle henne hvordan hun skal leve livet.Det er jo forsåvidt rett,men jeg ønsker ikke den levemåten presset på meg eller min familie.Istedenfor at hun er ydmyk så begynner hun med sårende bemerkninger og sier at jeg og min mann er slemme mot barnet vårt og at hun har vært bekymret lenge for barnet.Så nå sitter jeg her og er usikker på min egen rolle som mamma,selv om alle sier at vi gjør en kjempefin jobb.Med dette mener hun at vi kjefter for mye og er for strenge på rutiner og grensesetting og ser ikke problemet med at barnet kan få snop hele tiden.Når vi har begge diabetes i familien,ønsker vi å være forsiktige og hun selv som har hatt diabetes forstår ikke dette.Hun har sagt så mye sårende om meg,min mann og vår oppdragelse av barnet vårt at jeg føler ingenting for henne lenger.Hun er som en fremmed for meg...hun ba meg faktisk søke hjelp for jeg kom til å ødelegge sønnen min hvis jeg fortsatte slik jeg holdt på..Jeg er enebarn,så denne avgjørelsen har ikke vært lett og jeg er veldig glad i min far...og vår sønn er jo veldig glad i sine besteforeldre,men jeg vil skjerme han mest mulig.Det er grenser på hvor mye man skal tåle...jeg måtte bare på en utblåsning..men jeg kjenner at mammahjertet mitt,som er så usikkert nå....det brekker snart i to..

Anonymous poster hash: 4248a...797

[Gjest Gjest]

Jeg setter meg like godt i tråden din og venter på gode svar jeg og!

For jeg sitter med nøyaktig de samme tankene. Jeg er nå snart førti år og opplever at det ENDA er nesten umulig å sette grenser for min mors misbruk av meg. Enten det er som klagemur/allviter/jurist/psykolog/bestevenninne eller sjelesørger angående hennes for evig bedritne alkoholiserte SVIN av en mann. Som truer med å drepe henne i fylla. Eller som hjelper og omsorgsperson når hun er syk, trenger hjelp til et eller annet prosjekt eller svar på de enkleste ting ang. jobb, data, regler... u name it.

Jeg er utslitt, syk, drittlei og SINT.

Kjerringa ringer meg og lager et helvete når gubben hennes har hatt et raptus. Så går det litt tid, skillsmissen avlyses,OG hun forlanger at jeg skal ha et normalt forhold til dette krypet av et menneske. Og han skal atpåtil ha et forhold som bestefar til mine barn!! Og skal snakke sammen som om ikke noe har skjedd. I snart FØRTI år har det vært sånn.

Jeg hopper himmelhøyt hver gang telefonen ringer i huset om dagen. Hvor mye jeg ønsker dem død vet bare vårherre selv.

Og nå kuppet jeg hele tråden din. Fan. Jeg vil ha hjelp her jeg og!

Fortsettelse fra meg:

Jeg har ikke snakket med min mor etter dette innlegget. Bruddet kom høsten FØR dette innlegget og når jeg skrev den gangen hadde jeg ikke oversikt enda. Det var egentlig ikke jeg som initierte det, men hun. Ved å bruke de vanlige hersketeknikkene for å få viljen sin, og så smekke telefonrøret i øret på meg. Jeg lot ganske enkelt være å ta telefonen når hun ringte opp igjen, og det samme med fyllegrisen hennes..

Min mann var meget lett å overtale til å ikke ta telefonen når de ringte.. Og barna, de tok et hint de og momentant. Jeg har aldri lagt skjul på sannheten for dem, bare forsøkt å balansere (med mer eller mindre hell) min relasjon fra deres relasjon til foreldrene mine. Desverre, så er det gjerne slik, med folk som mine foreldre, at når de mister makten over det første "offeret" sitt, så starter gjerne de samme teknikkene på neste (barna) Men de er jo smarte nok til å skygge banen momentant, de har dessuten meg som ANERKJENNER oppelvelsen deres! Og sier at det er faktisk helt ok å ikke ha kontakt med folk som gjør deg dårlig innvendig, selv om det er egen slekt.

Ettervirkningene har vært bare positive. Jeg er bedre og bedre. Absolutt alle i hele familien har kuttet meg ut. Ikke en sms engang. Dels i solidaritet med min mor antar jeg, og dels i forlegenhet og "vi har jo ikke noe med det".

I starten tenkte jeg mye på det, og famlet litt med å se hvem jeg fortsatt kunne evnt snakke med eller sende hilsen til. Men ganske raskt gikk det opp for meg at egentlig har jeg ALDRI hatt kontakt med noen av dem. Ingen. Det har vært meg selv som har spillt rollen jeg fikk utdelt og siden løp rundt og forsøkte å få familien til å knytte bånd til meg... Så tapet er ikke stort der heller. En og annen god sjel som får noe de ikke har fortjent, men jeg er ikke gud..

Den senere tiden har jeg også plassert et par skap i hodet på min far. En annen historie, han er på sin måte ikke noe bedre enn min mor. Men vi kan snakkes et par ganger i året. Han stiller ikke noen krav i det minste.

Jeg har min snille mann. Min beste venn på jorda og barna. Og vi har det bra.

[Gjest Nexus]

Kan det være et alternativ å bare holde avstand uten å måtte ha et definert "brudd"?

Begynne å nekte å gjøre de tingene hun krever, la være å ta kontakt, svare kort og avvisende når hun tar kontakt osv?

Da blir det heller ikke en stor sak som hun kan bruke mot deg overfor resten av familien.

Signerer den, jeg. Men det kan noen ganger være for krevende å stadig måtte sette grenser, så av og til er ikke et brudd til å unngå. Men da har man prøvd, i alle fall.

[AnonymBruker]

Skal ikke være lett nei

Anonymous poster hash: 4248a...797

[Gjest Nexus]

Hvordan går det nå, TS og de andre? Sterke historier, dette her.

[AnonymBruker]

Jeg kuttet faktisk kontakten med mamma for noen dager siden..

Det er veldig mye vondt fra barndommen der hvor hun ikke tar på seg noe skyld alt var pappa sin skyld.. pappa var værst men hun sto og så på mens jeg og min bror led av fattigdom, redsel, pedofili fra pappa, tyveri av penger etc.. men NEEEEIIIDA ikke hennes feil..

Så nok var nok for meg når hun begynte å rippe opp i dåpen til sønnen min (mamma og pappa ville betale og lage koltbord til dåpen som sin gave, dagen før dåps dagen så skulle de ha tilbake pengene de hadde brukt + litt betaling for jobben).. da sa jeg at jeg ville ikke rippe opp i det også sa hun "men jeg syns det var dårlig å trekke tilbake invitasjonen pga det".. da rant det over

Det er bare noen få dager siden jeg gjorde det men jeg føler det er lettere å puste..

Anonymous poster hash: 4b2b0...215

[AnonymBruker]

Er det noen som har opplevd å være barnet, da, som plutselig må forholde seg til at bestemor aldri skal inviteres eller snakkes om?

Min mor brøt all kontakt med sin mor for noen år siden. Hun har hatt godt av det, det er helt tydelig. Selv har jeg beholdt kontakten, da jeg er glad i min bestemor, og opplever at hun er glad i meg også, selv om dette ikke er noe hun klarer å gi uttrykk for særlig bra. Jeg har fått beskjed av mamma om at jeg ikke får lov til å fortelle ting om hennes liv til bestemor, og heller ikke nevne bestemor når jeg er hos mamma. Dette er veldig vanskelig. Bestemoren min er veldig lei seg over dette bruddet, og spør om mamma hele tiden. Hun gjør dessverre likevel ingenting for å forsøke å bygge opp et slags forhold igjen.

Høytider er det verste for meg. Jeg blir dratt i alle retninger, og sliter meg totalt ut. Bursdager er ikke noe hyggelig lenger, de heller. Løser det med å ha flere bursdagsselskaper, men jeg synes egentlig bare det er trist. Samme for datteren min. Skulle ønske vi bare kunne droppe feiringene totalt. Jeg og samboeren min snakker om å gifte oss, men jeg kan ikke se noen løsning hvor begge to kan inviteres. Og jeg kan ikke gifte meg uten bestemor der. Og ihvertfall ikke uten mamma.

Samme med min datters fremtidige konfirmasjon.

Jeg savner å være sammen med hele familien min på en gang. Selv om jeg jo innser i ettertid at det veldig ofte var ganske dårlig stemning, og ukvemsord mellom bestemor og mamma. Savner det likevel.

Det er grusomt å høre mamma si at hun gleder seg til "heksa" dør. Helt forferdelig. Vi har mistet så mange familiemedlemmer allerede, bestemor begynner å bli en eldre dame. Jeg gjør alt jeg kan for å være sammen med de få jeg har igjen.

Jeg støtter min mor i valget hennes. Om det er dette hun trenger, så må jeg respektere det. Men det har påvirket livet mitt veldig mye, mye mer enn jeg tror hun forstår.

Anonymous poster hash: 9bf19...1c8

[Furstina]

Er det noen som har opplevd å være barnet, da, som plutselig må forholde seg til at bestemor aldri skal inviteres eller snakkes om?

[...]

Anonymous poster hash: 9bf19...1c8

Jo, jag är ett av de barnen. Dock utan relation till min mors far, så jag hamnade aldrig i de dilemman du hamnat i.

Utan att gå in på för många detaljer så kan jag ändå säga att alkohol(miss)bruk hos min morfar är orsaken till brottet. Det hände saker där, enligt min mor, morfar sa upp bekantskapen med min mor och far. Så vitt jag vet försökte ingen av dem att återupprätta kontakten, min mor hoppades att morfar skulle behålla kontakten med mig, sitt enda barnbarn men så blev det inte. Hon gjorde inte heller något för att uppmuntra kontakten varken från min eller hans sida.

Jag vet att mamma och morfar råkades möta ute på stan några gånger men då utan att få ur något annat än ett löst "Hej" likt en flyktig bekant man möter.

När min morfar dog hade jag endast sett honom på stan två gånger under 4-5 år. Inte pratat med honom, inte fått något gratulationskort vid bursdag eller julegaver. Min mamma pratade inte heller om honom under dessa år, endast när han hamnade på sjukhus och blev handikapad var hon involverad på något sätt under hans sista tid i livet.

Jag gick inte ens på begravningen då jag inte hade någon relation till honom sedan så många år.

[AnonymBruker]

HUFF..jeg gruer meg til å treffe moren min igjen snart.Hun har sendt meg flere meldinger og forteller hun er glad i meg.Jeg har ikke svart.Jeg vet at min far kommer til å støtte henne,slik han alltid har gjort, men da får jeg bare kutte ut begge to.Jeg orker ikke all dramaet.Det værste er at når hun prater med sønnen min på telefonen så er det eneste hun spør om er hva han ønsker seg. Dvs kjøpe han for penger.Jeg blir så sint og hun setter han opp mot oss.Jeg makter snart ikke mer og er sykemeldt fra jobb pga dette.

Noen råd?

Anonymous poster hash: 4248a...797

[AnonymBruker]

Jeg har ingen gode råd her, men jeg får helt vondt inni meg av å lese om disse forholdene. Ingen friske mødre kan vel oppføre seg sånn? Her lukter det tung psykiatri lang veg!

Utdype?

Anonymous poster hash: ac8ff...e3a

[Isabella82]

I mitt tilfelle så forandret min mor seg for 2 år siden og ble bare verre og verre.Usikker på hva som har forårsaket dette, men jeg har gradivs trukket meg mer og mer unna henne.Dette er noe hun er helt klar over og har lenge etterlyst det båndet vi hadde før.Jeg har prøvd tidligere å angstrenge meg på grunn av at hun har ett barnebarn,men nå kjenner jeg på kroppen at det ikke er verdt det.Hun sier jeg er syk og bør oppsøke hjelp og dette vil ødelegge ungen min.Hvem sier noe slikt?Jeg forstår ikke...vil man ikke det beste for sine unger.

Jeg er forresten den som skrev 01:19